Hopp til innhold

Teofilos

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Den utskrivbare versjonen støttes ikke lenger eller har rendringsfeil. Oppdater eventuelle bokmerker i nettleseren din og bruk nettleserens standard utskriftsfunksjon i stedet.
Teofilos
Født813Rediger på Wikidata
Død20. jan. 842Rediger på Wikidata
Konstantinopel
BeskjeftigelseHersker Rediger på Wikidata
Embete
  • Bysantinsk keiser (829–842) Rediger på Wikidata
EktefelleTheodora II
FarMikael II
MorThekla
BarnMaria
Mikael III
Thekla
Constantine
Anastasia
NasjonalitetØstromerriket
Teofilos på Commons
Se også liste over østromerske keisere

Teofilos (gresk: Θεόφιλος; født ca. 800–805, død 20. januar 842) var østromersk keiser fra 829 og fram til sin død i 842. Han var den andre keiseren fra det amoriske dynasti (også benevnt som det «frygiske»), og den siste keiser som støttet den religiøse retningen ikonoklasmen. Teofilos ledet personlig hæren i sin livslange krig mot araberne som begynte i 831.

Teofilos var sønn av den bysantinske keiseren Mikael II og hans hustru Tekla. Michael II kronet Teofilos som medkeiser i 822, kort tid etter at han selv kom på tronen. I motsetning til sin far fikk Teofilos en omfattende utdannelse og viste personlig interesse for kunstartene. Den 2. oktober 829 etterfulgte han sin far som enekeiser.

Liv og karriere

Ikonoklasmen

Teofilos gjeninnførte ikonoklasmen i samarbeid med patriarken Antonios I Kassymatas og Johannes Hylilas[1]. Det medførte forbud mot malte ikoner, og etterhvert forfølgelse av ikonoduler. Dette ble gjort ved at Teofilos utstedte et edikt i 832 som forbød dyrkelse av ikoner.[2] Denne perioden ble ikonoklasmens siste i det Bysantinske imperiet. Da Johannes Hylilas overtok stillingen som patriark i 836 gjenopptok staten forfølgelsen av ikonodulene for fullt, og siktet seg da spesielt inn på munker. To velkjente palestinske munker ved navn Theodore og Theophanes ble brakt til Konstantinopel, der ble ikonoklastiske vers brennmerket i pannen deres. Denne handlingen gav ofrene tilnavnet grapoi, de som ble skrevet på.[2]

Interesse for lov og orden

Teofilos var også en forkjemper for lov og sivile rettigheter. Han sørget blant annet for å få sin fars medsammensvorne i mordet på Leo V stilt for retten, og henrettet rett etter at han ble keiser.  Teofilos ble ofte sett i bybildet i Konstantinopel, der han oppfordret normale borgere til å komme direkte til han med problemer som omhandlet lov og rett. Teofilos påtok seg også ansvaret for å kvitte seg med urettferdige dommere og administratorer.[2] Hans omdømme som dommer ble varig, og i den litterære komposisjonen Timarion fra 1100-tallet, en satirisk dialog, er han framstilt som en av dommerne i underverden.

Krigen mot araberne

Det bysantinske sendebudet patriarken Johannes I i 829 hos Ma'mun (avbildet til venstre) fra Teofilos (avbildet til høyre)

På den tiden han tiltrådte var Teofilos forpliktet til å føre krig mot araberne på to fronter. Sicilia var på nytt invadert av araberne som tok Palermo etter en beleiring på et år i 831, og etablerte det muslimske emiratet Sicilia og gradvis fortsatte å ekspandere over øya. Invasjonen av Anatolia av abbasidenes kalif Al-Mamun i 830 ble møtt av keiseren selv, men bysantinerne ble beseiret og tapte flere festninger. I 831 gikk Teofilos til motangrep ved å føre en stor hær inn i Kilikia og erobret Tarsus. Keiseren dro tilbake til Konstantinopel i triumf, men om høsten ble han beseiret av araberne i Kappadokia. Et nytt nederlag i den samme provinsen i 833 tvang ham til å søke om fred. Han tilbød 100 000 gulldinarer og tilbakelevering av 7000 krigsfanger,[3] en avtale han fikk året etter da Al-Mamun døde.

I løpet av dette pusterommet fra krigen med araberne, sørget Teofilos for bortførelse av bysantinske fanger bosatt nord for Donau av Krum av Bulgaria. Denne redningsoperasjonen ble utført med suksess en gang rundt 836, og freden mellom Bulgaria og Det bysantinske rike ble raskt bedret igjen. Imidlertid viste det seg umulig å opprettholde noen form for fred med araberne. Teofilos hadde selv gitt asyl for flere flyktninger fra øst i 834, inkludert en perser ved navn Nasr,[4] døpt under navnet Theofobos og som ble gift med keiserens tante Irene og ble en av hans generaler. Etter hvert som forholdet til abbasidene stadig ble verre, måtte Teofilos forberede seg på en ny krig.

I 837 ledet Teofilos en enorm hær på 70 000 menn mot Mesopotamia, og erobret Melitene og Samosata (i dag en del av Tyrkia).[5] Han tok også Zapetra (Zibatra i Sozopetra), fødestedet til kalif Al-Mu'tasim og ødela byen. Etter dette dro han på nytt tilbake til Konstantinopel i triumf. Ivrig etter hevn samlet Al-Mu'tasim sammen en stor hær og invaderte på to steder i Anatolia samtidig i 838. Teofilos besluttet å komme med et motangrep på den ene av kalifens to hærer før disse kom sammen. Den 21. juli 838 i slaget ved Anzen i Dazimon ledet Teofilos personlig en bysantinsk hær på mellom 25 000 og 40 000 mann mot soldatene ledet av Afshin.[6][7] Afshin klarte å stå imot det bysantinske angrepet og deretter gikk han til motangrep som førte til at han vant hele slaget. De bysantinske overlevende flyktet i uorden. Kalifen kunne fortsette felttoget uforstyrret inn i Anatolia.

Kalif Al-Mu'tasim tok Ankara. Al-Afshin møtte ham der. Den sammenføyde, fulle hæren fortsatte videre mot Amorion lengre vest, opphavsstedet for keiserens familie. I begynnelsen var det besluttsom motstand, men senere var det en muslimsk fange som slapp unna og informerte kalifen at det var en seksjon av muren som var kun en fasade. Al-Mu'tasim konsentrerte bombingen av denne seksjonen til muren brøt sammen. Etter heroisk å ha holdt byen i 55 dager ble den erobret av muslimene den 12. eller 15. august 838.

Det samme året, i et forsøk på å imponere kalifen av Bagdad, fikk Teofilos patriark Johannes til å spre 36 000 nomismata (penger) i Bagdad.[8] En gang i 841 sendte republikken Venezia en flåte på 60 galeier, hver med 200 menn, for å støtte bysantinerne i å fordrive araberne fra Crotone i sørlige Italia, men frigjøringsforsøket mislyktes.[9]

Under felttoget i Anatolia var det en del av Al-Mu'tasims fremste generaler som sammensverget seg mot kalifen. Han avdekket dette og mange av generalene ble arrestert, en del henrettet, før han dro tilbake. Al-Afshin synes ikke å ha vært involvert i konspirasjonen, om det noen gang var en sammensvergelse, men han ble avsatt i andre intriger og døde i fengsel våren 841. Kalif al-Mu'tasim ble syk i oktober 841 og døde den 5. januar 842.

Forholdet til Bulgaria

Etter at en tyveårig fredsavtale med Bulgaria gikk ut i 836 angrep Teofilos den bulgarske grense og herjet rundt. Bulgarerne slo tilbake og under ledelse av Isbul nådde de Adrianopel på europeisk side, og denne gangen, om ikke tidligere, annekterte bulgarerne Philippopolis (Plovdiv) og dens omgivelser. Khan Malamir døde i 836.

Det er kjent at serberne, som var bysantinske foederati, og bulgarerne levde i fred fram til 839.[10] Vlastimir av Serbia forente flere stammer,[11] og Teofilos ga serberne deres uavhengighet,[12] og således anerkjente Vlastimir keiseren overherredømme i navnet.[10] Annekteringen av vestlige Makedonia av bulgarerne endret den politiske situasjonen. Malamir eller hans etterfølger kan ha bli sett på som en trussel i den serbiske sammenslutningen, og de valgte å stanse dem mens de erobret slavisk land.[10] En annen årsak kan ha vært at bysantinerne ønsket å bortlede oppmerksomheten slik at de kunne håndtere et slavisk opprør på Peloponnes i Hellas, i den hensikt at de ville ha sendt serberne for å egge fram en krig.[13] Det er antatt at den raske ekspansjonen over slavernes land fikk serberne til å gå sammen i en stat.[10]

Khan Presian I[14], styrte i tiden 836–852, invaderte serbisk område i 839 og invasjonen førte til en krig som varte i 3 år og hvor Vlastimir seiret;[15] Presian fikk ingen territoriale fordeler, ble beseiret og tapte mange av sine menn da serberne hadde en taktisk fordel i fjellene,[16] og bulgarerne ble drevet ut av hæren til Vlastimir.[13] Da Teofilos døde ble også krigen avsluttet, og Vlastimirs forpliktelser overfor Det bysantinske rike ble avsluttet.[17]

Administrative tiltak

Teofilos sørget for at flere provinsielle myntverksteder ble åpnet for å slå bronsemynter til bruk i den lokale handelen. Dette hadde en signifikant positiv effekt på økonomien i imperiet da det ledet til en mye større bruk av monetær økonomi.[18] Det var dette trekket som gav Teofilos økonomisk styrke som han trengte for å gjennomføre prosjekter som oppføringen av Sarkel, oppgraderingen av Konstantinopels vegger, samt byggingen av prestisjebygg som palasset ved Bryas og et xenon, et slags sykehus, ved det Gyldne Horn[18]. Han var også ansvarlig for opprettelsen av tre nye themer: Paphlagonia og Chaldia i Lilleasia, samt Cherson ved nordsiden av Svartehavet. Han opprettet også tre nye kleisourai, defensive distrikter langs østfronten. Disse var mindre strategiske områder, som oftest plassert i flaskehalser langs de mest åpenbare stedene fienden kunne invadere det Bysantinske innlandet. Han fikk også bygget fortet Sarkel ved Donau.[2] 

Teofilos var også en forkjemper for utdannelse og kultur, og betalte for at Leo Matematikeren skulle forbli i Konstantinopel for å undervise i matematikk, mekanikk, kommunikasjon og litteratur på statens bekostning. Han lot også staten betale for at hans tidligere mentor, Johannes Hylilas kunne drive undervisning på statens bekostning. Teofilos selv var opptatt av arkitektur og var svært opptatt av arabisk kultur, noe som ledet han til å sende ambassadører til Bagdad for å lære om arabisk kultur og arkitektur. Arkitekturen i Konstantinopel ble derfor sterkt påvirket av araberne i perioden Teofilos var keiser.[19]

Død og ettermæle

Teofilos klarte aldri å komme seg etter nederlaget mot araberne. Hans helse ble gradvis dårligere og han døde av dysenteri den 20. januar 842. Hans person har vært et emne for betydelig diskusjon, en del historikerne har betraktet ham som en av de dyktigste bysantinske keiserne, andre har vurdert ham som høyst ordinær og ikke en særlig betydningsfull hersker. Det er ingen tvil at han gjorde sitt beste for å bekjempe korrupsjon og undertrykkelse blant sine embetsmenn, og administrerte loven med sterk upartiskhet. Hans personlige lederskap i krig med sine soldater indikerer at han var ikke redd for å ta kommandoen og satte sitt eget liv i samme utsatte posisjon som sine soldater.

Til tross for utmattelsen og de store kostnadene som krigen i Asia betydde, og de store summene som han benyttet på byggverker, handel, industri, var rikets finanser meget gode, og det er en anerkjennelse av hans dyktighet i å drive sin administrasjon. Han hadde fått en utmerket utdannelse fra patriarken av Konstantinopel, Johannes Hylilas (Johannes grammatikeren). Han var personlig en beundrer av musikk og kunst, skjønt hans smak var dog ikke av de fremste, ble det sagt. Han forsterket Konstantinopels murer og bygde et sykehus som fortsatt var i virksomhet da Østromerriket falt sammen.

Familie

Med sitt ekteskap med Theodora fikk han syv barn:

Referanser

  1. ^ Hussey, Joan Mervyn (1966). «Iconoclasm and Imperial Rule». The Cambridge Medevial History Volume IV The Byzantine Empire Part I. Cambridge: Cambridge University Press. s. 102–104. ISBN 9780521045353. 
  2. ^ a b c d Gregory, Timothy E (2010). «9». A History of Byzantium. Wiley-Blackwell. s. 227–229. ISBN 978-1-4051-8471-7. 
  3. ^ Norwich, John Julius (1992): Byzantium: The Apogee, Knopf, s. 47
  4. ^ Sevcenko, I. (1968): «Review of New Cambridge History of the Byzantine Empire» i: Slavic Review, s. 111.
  5. ^ Treadgold, Warren (1997): A History of the Byzantine State and Society, Stanford University Press, s. 440
  6. ^ Haldon, John: The Byzantine Wars, s. 83
  7. ^ Warren (1997): A History of the Byzantine State and Society. The Stanford Press., s. 441
  8. ^ Norwich: Byzantium: The Apogee, s. 43
  9. ^ Norwich: A History of Venice, s. 32
  10. ^ a b c d Bury (2008), s. 372
  11. ^ L. Kovacevic & L. Jovanovic (1894): Историjа српскога народа, Belgrade, Bok 2, s. 38-39
  12. ^ Stanojevic, S. (1910): Историjа српскога народа, Belgrade, s. 46-47
  13. ^ a b Известия за българите, s. 42-43
  14. ^ Fine (1991), s. 108
  15. ^ Fine (1991), s. 110
  16. ^ Runciman (1930), s. 88
  17. ^ Houtsma (1993), s. 199
  18. ^ a b Kazhdan, Alexander P (1991). The Oxford Dictionary of Byzantium Volum 3. Oxford: Oxford University Press. s. 2066. ISBN 0-19-504652-8. 
  19. ^ Hussey, Joan Mervyn (1967). "Byzantine Science", The Cambridge Medevial History Volum IV The Byzantine Empire Part 2. Cambridre University Press. s. 269–270. 

Litteratur

  • Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.
  • Muhammad ibn Jarir al-Tabari (1991): History v. 33 «Storm and Stress along the Northern frontiers of the Abbasid Caliphate», oversatt til engelsk av C. E. Bosworth, SUNY, Albany,
  • Glubb, John Bagot (1963): The Empire of the Arabs, Hodder and Stoughton, London
  • The Oxford Dictionary of Byzantium, Oxford University Press, 1991.
  • Haldon, John (2008): The Byzantine Wars. The History Press.
  • Treadgold, Warren (1997): A History of the Byzantine State and Society. The Stanford Press.
  • Bury, J. B. (2008): History of the Eastern Empire from the Fall of Irene to the Accession of Basil: A.D. 802–867* . ISBN 1-60520-421-8.
  • Fine, John Van Antwerp (1991): The Early Medieval Balkans: A Critical Survey from the Sixth to the Late Twelfth Century. Michigan: The University of Michigan Press. ISBN 0-472-08149-7.
  • Runciman, Steven (1930): A history of the First Bulgarian Empire. London: G. Bell & Sons.



Østromersk keiser
Amoriske dynasti
Forgjenger:
Mikael II 		829–842 Etterfølger:
Mikael III
Østromerriket
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Teofilos&oldid=19180639»