Al-Mu’tasim
| Al-Mu’tasim | |||
|---|---|---|---|
 Den bysantinske apokrisiar det vil si ambassadør besøker i 838 al-Mutassim (sittende til høyre) | |||
| Født | 796[1] Khuld Palace (Abbasidene) | ||
| Død | 5. jan. 842[2] Samarra (Abbasidene) | ||
| Beskjeftigelse | Kalif | ||
| Embete |
| ||
| Partner(e) | Qaratis Shuja al-Khwarazmi | ||
| Far | Harun al-Rashid | ||
| Mor | Maridah bint Shabib | ||
| Søsken | Al-Amin Al-Ma'mun Al-Qasim ibn Harun al-Rashid Ahmed Al-Sabti Abu ʿIsa Muhammad ibn Harun al-Rashid | ||
| Barn | Al-Wathiq Al-Mutawakkil Al-Musta'in | ||
| Nasjonalitet | Abbasidene | ||
| Gravlagt | Q43033537 | ||
Abu Ishaq 'Abbas al-Mu'tasim ibn Harun (arabisk: أبو إسحاق عباس بن هارون الرشيد, født 794 i Khuldpalasset i Bagdad, død 5. januar 842 i Samarra) var en abbasidisk kalif som regjerte i perioden 830-842.
Al-Mu'tasims regjeringe kjennetegnes fremfor alt ved at han innskrenket den iranske innflytelse i forvaltning og hær. Det var han som introduserte tyrkiske leiesoldater i kalifatets tjeneste, og som flyttet sin residens fra Bagdad til den av ham selv grunnlagte nye residensby Samarra.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Al-Mu'tasim var tredje sønn av Harun al-Rashid og Marida, en tyrkisk haremsslavinne. Han ble utsett som tronfølger av sin bror al-Ma'mun, og tok så del i bekjempelsen av opprør i Egypt og et felttog mot Det bysantinske rike (830–832).
Han etterfulgte Al-Ma'mum på tronen. Al-Mu'tasim begynte å benytte seg av tyrkiske slavesoldater i sine arméer, de såkalte mamelukker, og de skulle etterhvert få svært stor innflytelse. I religiøst henseende fortsatte han å fremme frisinnede lærer og forsøkte med vold å gi dem økt utbredelse.
Han var temmelig militant i sin regjeringsstil. Under ham fortsatte fitnaen, idet han mente at hans bror al-Ma'mun, som han satte meget høyt, hadde forstått på rett måte. Dermed lot kan piske Ahmad ibn Hanbal så hardt at han var nær ved å dø av sine sår. Da ble han rådet til å avbryte avstraffelsen, for man fryktet at Ahmads død kunne utløse en væpnet oppstand mot hans styre. På den annen side viste han også edelmot, som da han ilte med en hær avsted for å befri en muslimsk kvinne som var blitt bortført av bysantinerne. Denne hendelsen gikk inn i historien slik at det bøle vanlig for kvinner i nød å anrope om hjelp med ordene yā Muʿtaṣima («Å Mu'tasim!»). Ahmad ibn Hanbal gav ham stor ære og respekt for denne redningsaksjonen, som samtidig førte til erobringen av småbyen Umairiyya.
Han lot bygge byen Samarra i 834 og gjorde den til sin hovedstad. Ved å residere der kunne han løse problemet som var oppstått med stadig friksjon mellom Bagdads befolkning og de tyrkiske styrker. Men på sikt, særlig under senere kalifter, førte flyttingen av residensen til denne by at kalifen ble stadig mer henvist til og avhengig av tyrkernes støtte. Iranernes frakobling fra innflytelse ble forsterket i 837 - en iransk sammensvergelse under al-Abbas, en av al-Ma'muns sønner, ble da slått ned.
De mamelukkiske styrker gjorde en vesentlig innsats for å skape ro i riket. De var en vesentlig grunn til at kalifen klarte å slå ned Babakoppstanden i Aserbajdsjan (837) og andre opprør i Tabaristan (840) og i Sør-Irak (834–835). Al-Mutasim går for å være den siste kalif som personlig kunne utøve sitt embede med absolutt makt.
Han ble syk i oktober 841 og døde etter flere måneders mislykket medisinsk behandling i januar 842, og ble begravet i Jawsaqpalasset i Samarra.
Han ble etterfulgt av sin sønn Al-Wathiq.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ History of the Prophets and Kings[Hentet fra Wikidata]
- ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som al-Mu'tasim, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/al-Mutasim, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- The History of al-Ṭabarī, Volume XXXII: The Reunification of the ʿAbbāsid Caliphate. The Caliphate of al-Ma'mun, A.D. 812–833/A.H. 198–213. Albany, New York: State University of New York Press. 1987. ISBN 0-88706-058-7.
- The History of al-Ṭabarī, Volume XXXIII: Storm and Stress along the Northern Frontiers of the ʿAbbāsid Caliphate. The Caliphate of al-Mu'tasim, A.D. 833–842/A.H. 218–227. Albany, New York: State University of New York Press. 1991. ISBN 0-7914-0493-5.
- Bosworth, C.E. (1993). «al- Muʿtaṣim Bi ’llāh». The Encyclopedia of Islam, New Edition, Volume VII: Mif–Naz. Leiden and New York: BRILL. s. 776. ISBN 90-04-09419-9.
- Brett, Michael (2011). «Egypt». The New Cambridge History of Islam, Vol. 1: The Formation of the Islamic World, Sixth to Eleventh Centuries. Cambridge and New York: Cambridge University Press. s. 506–540. ISBN 978-0-521-83823-8.
- El-Hibri, Tayeb (2011). «The empire in Iraq, 763–861». The New Cambridge History of Islam, Vol. 1: The Formation of the Islamic World, Sixth to Eleventh Centuries. Cambridge and New York: Cambridge University Press. s. 269–304. ISBN 978-0-521-83823-8.
- Freely, John (2015). Light from the East: How the Science of Medieval Islam Helped to Shape the Western World. London & New York: I.B. Tauris. ISBN 978-1-78453-138-6.
- Gordon, Matthew (2001). The Breaking of a Thousand Swords: A History of the Turkish Military of Samarra, A.H. 200–275/815–889 C.E. Albany, New York: State University of New York Press. ISBN 978-0-7914-4795-6.
- Kennedy, Hugh (1998). «Egypt as a province in the Islamic caliphate, 641–868». Cambridge History of Egypt, Volume One: Islamic Egypt, 640–1517. Cambridge: Cambridge University Press. s. 62–85. ISBN 0-521-47137-0.
- Kennedy, Hugh N. (2001). The Armies of the Caliphs: Military and Society in the Early Islamic State. London and New York: Routledge. ISBN 0-415-25093-5.
- Kennedy, Hugh N. (2004a). The Prophet and the Age of the Caliphates: The Islamic Near East from the 6th to the 11th Century (Second utg.). Harlow, UK: Pearson Education Ltd. ISBN 0-582-40525-4.
- Kennedy, Hugh N. (2004b). «The Decline and Fall of the First Muslim Empire». Der Islam. 81: 3–30.
- Madelung, W. (1975). «The Minor Dynasties of Northern Iran». The Cambridge History of Iran, Volume 4: From the Arab Invasion to the Saljuqs. Cambridge: Cambridge University Press. s. 198–249. ISBN 978-0-521-20093-6.
- Mottahedeh, Roy (1975). «The ʿAbbāsid Caliphate in Iran». The Cambridge History of Iran, Volume 4: From the Arab Invasion to the Saljuqs. Cambridge: Cambridge University Press. s. 57–90. ISBN 978-0-521-20093-6.
- Treadgold, Warren T. (1988). The Byzantine Revival, 780–842. Stanford: Stanford University Press. ISBN 0-8047-1462-2.
- Vasiliev, A. A. (1935). Byzance et les Arabes, Tome I: La Dynastie d'Amorium (820–867) (på fransk). French ed.: Henri Grégoire, Marius Canard. Brussels: Éditions de l'Institut de Philologie et d'Histoire Orientales. s. 195–198.
- Zetterstéen, K.V. (1987). «al-Muʿtaṣim bi ’llāh, Abū Isḥāḳ Muḥammad». I Houtsma, Martijn Theodoor. E.J. Brill's first encyclopaedia of Islam, 1913–1936, Volume VI: Morocco–Ruzzik. Leiden: BRILL. s. 785. ISBN 90-04-08265-4.
Kilder
[rediger | rediger kilde]- Carlquist, Gunnar, red. (1933). Svensk uppslagsbok. Bd 14. Malmö: Svensk Uppslagsbok AB. s. 979.