Samfunnsgeografi

Samfunnsgeografi er en gren av geografifaget som studerer forholdet mellom mennesker, sosiale systemer og fysiske strukturer, og hvordan sosiale, kulturelle, økonomiske og politiske betingelser og prosesser virker inn på menneskers handlinger. Studieobjektet for samfunnsgeografer kan både være individer, bedrifter, organisasjoner, systemer og steder. Sentrale begreper for samfunnsgeografisk analyse er rom, sted og skala.

Innen samfunnsgeografien anvendes det flere samfunnsvitenskapelig metoder: Blant annet case studier, deltakende observasjon, diskursanalyser, spørreundersøkelser og statistiske analyser.

Samfunnsgeografi avløser det eldre begrepet kulturgeografi, som omhandlet mange av de samme studieobjekter.

Inndeling

Faget er inndelt i flere underdisipliner, slik som økonomisk geografi, befolkningsgeografi, politisk geografi, bygeografi, utviklingsgeografi og miljøgeografi. Arbeidene innenfor disse subdisiplinene baserer seg også på forskjellige vitenskapsteoretiske perspektiver, hvor noen av de mest sentrale er behaviorisme, marxisme, feminisme, empirisisme, fenomenologi og poststrukturalisme.

Økonomisk geografi

Økonomisk geografi er studiet av den romlige fordelingen av økonomisk aktivitet og ressurser, og hvordan denne fordelingen endrer seg over tid. Økonomisk geografi hadde opprinnelig tilknytning til økonomifaget, og da særlig den nyklassiske lokaliseringsteorien. De siste tiårene har imidlertid faget vært dominert av studier som har hentet sin inspirasjon fra marxistisk politisk økonomi, hvor hovedfokuset har vært å studere ulikhet, og ikke minst en bred faglig tradisjon som har studert hvordan verdikjeder, næringsmiljøer, klynger og innovasjonssystemer har utviklet og endret seg. Denne tradisjonen henter inspirasjon både fra sosiologi, organisasjonsteori og statsvitenskap. Man er blant annet vært opptatt av hvordan økonomisk aktivitet er sosialt forankret, og hvordan aktørers intensjoner ikke ensidig kan knyttes til et ønske om profitt, men også til forhold som sosial og symbolsk kapital. Viktige begreper innenfor disse studiene er blant annet nettverk, identitet, sporavhengighet, institusjoner og globalisering. Det skilles gjerne mellom evolusjonær økonomisk geografi og relasjonell økonomisk geografi som de to hovedretningene innenfor denne nye tradisjonen. Med utgangspunkt i marxistisk politisk økonomi, har det de siste årene også vokst fram en arbeidsgeografi, som fokuserer på arbeidstakernes rolle i økonomien. Dette er et felt som tidligere har vært lite vektlagt innenfor økonomisk geografi.

Befolkningsgeografi

Befolkningsgeografi er studiet av variasjoner i romlige mønster når det gjelder befolkningens tetthet og sammensetting, migrasjoner og befolkningsvekst med hensyn til andre faktorer.

Politisk geografi

Politiske geografer studerer makt og politikk i sammenheng med geografisk rom, sted og skala. Det gjøres analyser av politiske prosesser og aktører på nasjonalt, regionalt, globalt eller lokalt nivå. Nasjonalstaten har tradisjonelt vært et hovedfokus i faget, sammen med internasjonale relasjoner (geopolitikk). I dag er også stat-samfunn relasjoner, folkelig deltagelse og kollektiv motstand, for eksempel gjennom sosiale bevegelser, blant de mest sentrale temaene. Politiske geografier studerer blant annet globaliserings- og demokratiseringsprosesser, og analyserer sivilsamfunn og lokale maktrelasjoner.

Bygeografi

Bygeografi er studiet av byer og byregioner. Byer er ofte utgangspunktet for kulturelle, sosiale, økonomiske og politiske endringer i samfunnet. Innovasjon og kulturelle trender har ofte sitt utspring i byer eller byregioner. Bygeografi er en del av samfunnsgeografien, men overlapper med andre samfunnsvitenskapelige fag, som sosialantropologi, samfunnsøkonomi, sosiologi og statsvitenskap, i tillegg til profesjonsfag som fysisk planlegging og arkitektur. Bygeografer forsøker å kartlegge og forstå endringer i byer og byregioner. Søkelyset rettes som regel mot de romlige, materielle og geografiske sidene ved byutviklingen. Bygeografer forsøker å forklare hvilke sosiale og kulturelle prosesser som ligger bak for eksempel økt segregasjon, suburbanisering eller gentrifisering. Man er opptatt av hvilke interesser som står bak eller er involvert i byplanlegging og byutvikling, historisk og i dag. Dessuten er bygeografer opptatt av å undersøke hvordan de fysiske omgivelsene, for eksempel byens form og arkitektur, har betydning for hverdagsliv og livskvalitet. En stor del av bygeografien handler dessuten om de kulturelle sidene ved byutviklingen, enten det gjelder hvordan byen leses, som ”tekst”, eller hvordan byen framstilles i film og litteratur. Dette har også betydning for hvordan mennesker forstår og bruker byen. I takt med økende globalisering, er det også en stadig større interesse for relasjoner og fellestrekk mellom byer, over landegrensene. Oppmerksomheten har særlig vært rettet mot globalt betydningsfulle byer, hvilke posisjon de har og hva som særpreger forholdene internt i byen.

Utviklingsgeografi

Utviklingsgeografien er opptatt av utviklingsspørsmål og endringsprosesser fattige land. Sammenhengene mellom lokal utvikling og globale forhold utgjør kjernen av faget, sammen med fattigdom, ulikhet og relasjoner mellom nord og sør. Økonomiske og sosiale forskjeller i ulike deler av verden analyseres, og hvordan bistand, urbanisering og industrialisering, samt internasjonal arbeidsdeling og handel påvirker utviklingsprosesser. Det gjøres studier av lokalsamfunn, nasjonale strategier for utvikling og land i sør sin plass i internasjonale avtaler og institusjoner, så vel som av multinasjonale selskap og matproduksjon.

Miljøgeografi

Miljøgeografien fokuserer på miljøproblemer i ulike deler av verden, og analyserer årsaker, konsekvenser og tilpasningsstrategier til disse. Menneskers livskvalitet, sikkerhet og sårbarhet overfor globale klimaendringer er spesielt sentrale og aktuelle tema. Man studerer hvilke økonomiske, sosiale og politiske prosesser og forhold som bidrar til slike problemer, samt påvirker valg av løsningsstrategier og den samfunnsmessige tilpasningen mer generelt. Dette innebærer analyser av hushold og lokalsamfunn, globale prosesser og nasjonal politikk og miljøtiltak. Tap av biologisk mangfold, bærekraftig utvikling og etikk i forbindelse med produksjon og ressursbruk er også viktige emner i faget.

Vitenskapsteoretiske retninger

Atferdsgeografien er man opptatt av å forstå menneskelig atferd gjennom å studere individer, og særlig de kognitive prosessene som ligger til grunn for individets handlinger i ”rommet”. Denne forskningen rommer både kvalitative metodologier, med andre ord dybdestudier av relativt få individer, og kvantitativ forskning, basert på statistiske undersøkelser med individer som enhet.

Marxistisk geografi er en kritisk tilnærming som tar utgangspunkt i Marx sine teorier for å forklare romlige og geografiske forhold. Innenfor denne forskningstradisjonen har man i hovedsak en materialistisk tilnærming, det vil si at man er opptatt av å forklare hvordan romlige forhold, som for eksempel segregasjon i byer, er et resultat av produksjonsforholdene i samfunnet. Marxistiske geografer har vært opptatt av de kapitalismens betydning. Marxistisk geografi har dessuten vært en radikal bevegelse, med det politiske mål å redusere sosiale ulikheter i samfunnet.

Feministiske geografer anvender perspektiver og metoder hentet fra feminismen til å studere romlige prosesser og geografisk ulikhet. Feministisk geografi knyttes ofte til poststrukturalismen, og dens ambisjoner om å avdekke maktrelasjoner og avkle ”sannheter”. For eksempel har suburbaniseringen blitt forklart som et maskulint prosjekt, der kvinner hensettes og isoleres i forsteder organisert med tanke på praksiser knyttet til reproduksjon.

Humanistisk geografi er samfunnsgeografisk forskning som bygger på eksistensialistisk filosofi, og som har en fenomenologisk tilnærming. Humanistiske geografer er kritiske til positivismens metoder for å forklare menneskelig atferd. De forøker å forstå subjektive opplevelser og atferd gjennom studier av enkeltindivider og litteratur. Stedsbegrepet har stått sentralt i den humanistiske geografien, i motsetning til ”rom”.

Poststrukturalistisk geografi er en samlebetegnelse på samfunnsgeografiske tilnærminger som avviser strukturalismen, og forestillingen om at det finnes objektive sosiale strukturer eller objektiv kunnskap om samfunnet. Denne retningen er sterkt inspirert av samfunnsteoretikere som Jean Baudrillard, Jacques Derrida og Michel Foucault. Poststrukturalistisk geografi har et konstruktivistisk utgangspunkt for å forstå samfunnsutviklingen, menneskelig (sosial og språklig) praksis og romlige forhold. Man har vektlagt tegn og symboler sin betydning for både menneskers praksis og samfunnets utvikling. I dette perspektivet er rommet og materielle strukturer ikke objektive fenomener, men leses som ”tekst” av mennesker med ulik bakgrunn, interesser og kultur. Diskursanalyse står sentralt innenfor denne delen av samfunnsgeografien.

Kjente samfunnsgeografer

John Agnew, Ash Amin, Bjørn Terje Asheim, Walter Christaller, Erik Clark, Kevin Cox, Tim Cresswell, Britt Dale, Michael Dear, Peter Dicken, Arnt Fløysand, Derek Gregory, Torsten Hägerstrand, Peter Hall, David Harvey, Jan Hesselberg, Arild Holt-Jensen, Michael Jones, Peris Jones, Phil Hubbard, Arne Isaksen, Ron Johnston, Paul Knox, Hege Knudsen, David Ley, Anders Malmberg, Doreen Massey, Donald Mitchell, Karen O’Brien, Ansi Paasi, Joe Painter, Richard Peet, Gillian Rose, Allen J. Scott, David Sibley, Kirsten Simonsen, Edward Soja, Kristian Stokke, Michael Storper, Nigel Thrift, Terje Wessel

Studiesteder i Norge

Universitetet i Oslo, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi Norges teknologiske- og naturvitenskapelige universitet, Geografisk institutt Universitetet i Bergen, Institutt for geografi

Litteratur

• David Jordhus-Lier og Kristian Stokke (red.) Samfunnsgeografi: En innføring innføringsbok med fribrukslisens Cappelen Damm Akademisk 2017