Frans av Assisi

Frans av Assisi
Født		Giovanni di Pietro di Bernardone 5. juli 1182 Assisi
Død		3. oktober 1226 utenfor Assisi
Beskjeftigelse		Lyriker, diakon, forfatter av religiøs litteratur, skribent, predikant, misjonær, regular cleric, Roman Catholic cleric, organisasjonsgrunnlegger, pilegrim, teolog, mystiker, founder of Catholic religious community (Fransiskanerordenen)
Embete		Custos of the Holy Land (1219–) Minister General of the Order of Franciscans founder of Catholic religious community (Fransiskanerordenen)
Far		Pietro di Bernardone dei Moriconi
Mor		Pica de Bourlemont
Gravlagt		Basilica di San Francesco
Helligkåret		1228
Anerkjent av		Den katolske kirke
Festdag		4. oktober
Vernehelgen		Skytshelgen for Italia, byen Assisi, bispedømmet Basel, for fransiskanere, de fattige, sosialarbeid, miljøvern og økologer, kjøpmenn, skreddere, vevere, tøyhandlere, linhandlere, tapethandlere, skipbrudne og straffanger; for lamme og blinde; mot hodesmerter og pest; for dyr og dyrevernere
I kunsten		Fremstilt i munkekutte. Attributt; krusifiks, hodeskalle, jordkule, rikseple, sammenstyrtede hus, liljestav, lam eller ulv.
Frans av Assisi på Commons

Frans av Assisi, den hellige Frans (it. San Francesco d'Assisi), egentlig Giovanni Francesco di Bernardone (født 5. juli 1182 i Assisi, Umbria, Italia, død 3. oktober 1226 utenfor Assisi) var en italiensk ordensgrunnlegger, og ble erklært helgen 1228.

Han er kjent som grunnlegger av fransiskanerordenen (Ordo Fratrum Minorum, O.F.M.). Hans ettermæle er ut over dette todelt: dels huskes han som ekstatisk mystiker, som var den første kjente helgen som mottok stigmata; dels huskes han som de fattiges og sykes venn, og som en forkjemper for et konsekvent fattigdomsideal for sin orden.

Hans eget forfatterskap er beskjedent, og består i hovedsak av forordninger for ordenslivet. Den mest kjente teksten er Solsangen Canticum fratris solis som han skrev i klosterhaven i San Damiano i 1224, og denne er regnet som det første betydningsfulle dikt på italiensk. Diktet ble senere endret til en salme, i norsk versjon kalt Takk, gode Gud, for alle ting (Olov Hartman/Eyvind Skeie, Norsk Salmebok nr, 290).

Hans minnedag feires den 4. oktober og er markert med et halvkors på primstaven.

Bakgrunn: levemann og ridder

Krusifikset i San Damiano som Frans opplevde slik at Kristus snakket til ham.

Bilde fra Giottos Frans av Assisi-syklus i katedralen i Assisi.

Bilde fra Giottos Frans av Assisi-syklus i katedralen i Assisi.

Franciskus var et av de mange barna til Pietro Bernardone, en rik tekstilhandler, og hans kone Pica som nedstammet fra en italiensk adelsslekt i Provence. Han ble egentlig døpt Giovanni, men faren endret det til Frans for å ære Frankrike (France) som han hadde handelsforbindelser med.

Frans gikk som barn på sogneskolen ved San Giorgio-kirken, men var ikke særlig interessert i skolen. Som ung var Frans opptatt av utagerende liv og noe opprørsk, og var fremfor alt interessert i den moderne trubadurkunsten, foruten fest og moro i de nattlige gatene i Assisi, til stor ergrelse for byens befolkning.

I november 1202 brøt en av mange kriger ut mellom Assisi og Perugia, og Frans var blant de mange unge menn som dro i krigen. Slaget endte med nederlag for Assisi, og Frans ble sittende i en kummerlig fengselscelle i Perugia i et år før faren fikk kjøpt ham fri. Frans slet lenge med sykdom etter dette fengselsoppholdet. Cellen han satt i, hadde nesten tatt knekken på ham.

Omvendelsen

Våren 1205 brøt det igjen ut krig med Perugia, og Frans skulle reise i krigen som ridder. Men allerede dagen etter vendte han hjem etter å ha fått et religiøst syn i Spoleto. Dette var det første tegn på hans religiøse oppvåkning. Sommeren og høsten samme år vanket han rastløst rundt i områdene rundt Assisi, fram til han en dag gikk inn i den falleferdige kirken San Damiano rett nedenfor Assisi.

Dette ble et vendepunkt i livet hans. Presten der hadde knapt midler til livets opphold, og langt mindre til olje i lampene eller til vedlikehold av kirken. I halvmørket satte Frans seg ned ved alteret med et gammel bysantinsk krusifiks, og begynte å be. Ifølge legenden snakket Kristus til ham fra krusifikset og oppfordret ham til å sette i stand Guds forfalne hus. Frans tok denne oppfordringen først svært bokstavelig og satte i gang med å restaurere San Damiano og senere andre kirker i omegnen. Han skal også ha solgt noen av sine fars varer for å bekoste renoveringen av en kirke.

Frans' nye vei var ikke akkurat det den ambisiøse faren hadde planlagt for sin sønn, og den voksende konflikten endte til slutt med et dramatisk brudd i en prosess ledet av biskop Guido og foran andre stormenn og byen befolkning på plassen ved det tidligere romerske Minervatempelet i Assisi. Frans tok av seg klærne sine, som han hadde fått av faren, og leverte disse tilbake til ham, og sa:

Før sa jeg: Pietro Bernandone, min far. Nå sier jeg «Fader vår, du som er himmelen ....»

Etter dette hadde Pietro Bernardone aldri mer kontakt med sønnen.

Ordensgrunnleggeren

Etterhvert tolket Frans Kristi ord i San Damiano slik at de også kunne forstås i overført betydning, og at hans kall kunne være mer enn restaurering av kirkebygninger.

I 1209 eller 1210 grunnla han fransiskanerordenen (Ordo Fratrum Minorum, O.F.M.). Pave Innocens III skal ha gitt Frans muntlig godkjennelse samme år, men tilhengere begynte å flokkes rundt ham allerede året før. I 1221 ble fransiskanerne skriftlige ordensregler refusert. Allerede under det fjerde kirkemøtet i Lateranpalasset i 1215, hvor man blant annet anerkjente opphøyelsen av Fredrik 2. av Hohenstaufen til keiser av det hellige tysk-romerske rike, ble det bestemt at det ikke skulle godkjennes flere klosterordener. Den refuserte ordensregelen Regula non bullata, bedre kjent som «den tidligere regelen», ble omarbeidet og finpusset før den ble endelig godkjent. I 1223 ble ordensreglene stadfestet av pave Honorius III. Klosterløftene er fattigdom, kyskhet og lydighet. Frans lot ledelsen av ordenen gå på omgang blant brødrene.

Allerede i Frans' levetid vokste ordenssamfunnet til flere hundre ordensbrødre. Klara av Assisi grunnla en kvinnelig gren, Klarissene, i 1212, hvis ordensregel ble stadfestet i 1253, dagen før den hellige Klaras død.

Omsorg for spedalske og fattige

De spedalske var i middelalderen samfunnets utstøtte, det var knyttet mye redsel og forakt overfor de syke og det var strenge regler for hvordan de skulle oppføre seg overfor det øvrige samfunnet for å holde seg isolert fra dette. Utenfor Assisi var det flere lasaretter for oppbevaring av spedalske, hvor de ble erklært døde for denne verden.

Frans delte sin samtids avsky for spedalske,og gjorde alt for å unngå dem. Ga han dem almisser, var det gjennom en mellommann, mens han selv snudde seg bort og holdt seg for nesen. Men han opplevde at hans avsky for spedalske (og andre vanføre) blokkerte hans åndelige utvikling.

Under bønn opplevde han å få en befaling om å snu ryggen til sine tidligere gleder, og heller gjøre det han avskydde om til glede. Da han en dag møtte en spedalsk på veien utenfor Assisi, bestemte han seg for å gjøre noe radikalt for å endre sin egen holdning: Han ga den syke en mynt direkte og kysset den deformerte hånden. For ytterligere å fjerne sin avsky for de syke, bodde han en periode hos dem, gav dem almisser og kysset alltid hver enkelts hånd, inntil det som tidligere hadde vært avskyelig, ble en glede. Slik overvant han sin redsel, og kunne fortsette sin videre åndelige utvikling som orienterte seg mot samfunnets utstøtte og marginaliserte.

Dyr og natur

Frans som dyrenes venn: Avtalen med ulven fra Gubbio. Anonymt tresnitt, 1911.

Frans skal ha vært svært glad i dyr, og mente at de skulle være frie, og ikke i fangenskap. En dag møtte han en gutt, bærende på et bur med noen duer han hadde fanget; Frans kjøpte duene og slapp dem fri. En av legendene om ham er om et møte med den farlige ulven fra Gubbio. Den angrep Frans med åpen kjeft, men Frans forble rolig og sa til ulven at han skjønte at den var sulten; han ba likevel ulven om å la byen i fred, mot at de la ut mat og sluttet å jakte på ham, hvilket også skjedde.

Det utviklet seg en lang rekke legender om Frans: Frans preken for fuglene er blant annet skildret i Franz Liszts programmatiske stykke for piano La Prédication aux oiseaux. Fuglene skal ha blitt tiltrukket av Frans' stemme, og sittet stille mens Frans talte til dem.

En gang Frans var i Portiuncula kjente han «kjødets lyst» så sterkt at han kastet seg inn i en rosenbusk med mange torner. Busken skal da ha sluppet alle tornene, og fortsatt vokser det rosenbusker på dette stedet uten torner. I dag er stedet avsteng som en del av klosterområdet.

Stigmata

Frans mottar stigmata. Maleri av Fra Angelico, 1440

Den 14. september 1224 skal Frans ha blitt stigmatisert på fjellet La Verna, og han gikk etter dette med Kristi sårmerker resten av livet. Historien om stigmatiseringen finnes ikke i de eldste fortellingene om Frans, og nevnes heller ikke i Gregor IXs kanoniseringserklæring fra 1228. Mye tyder på at paven var skeptisk til beretningen, antagelig fordi denne typen Kristus-imitasjon var ny og ukjent. Ifølge Bonaventuras biografi om Frans ble paven overbevist gjennom en drøm. I Bonaventuras fremstilling sees stigmatiseringen både som et martyrium - Frans blir likedannet med den lidende Kristus - og som fullendelsen av en streben etter å bli Kristus lik.

Frans var den første av kirkens anerkjente helgener som var kjent for stigmata. I helgenbiografiene fra århundrene etter Frans nevnes hans stigmata ofte; og Frans kan, med Rasmussens ord, sees som «rollemodell for en ny type helgener, som i tradisjonen etter Frans opplevde stigmatisering som et ekstraordinært tegn på sin hellighet».

Ettermæle

Et alter for Frans ved El Santuario de Chimayo, New Mexico, USA.

Den første biografien om Frans utkom i 1228, og var skrevet av fransiskaneren Thomas av Celano på oppfordring fra pave Gregor IX. Denne biografien omtales ofte som Vita prima, den første livsskildring. Thomas skrev 16 år senere en ny biografi, kjent som Vite secunda, på oppdrag fra fransiskanerordenens leder. Blant kildene til den andre utgaven var en tekst skrevet av tre av Frans' nærmeste medarbeidere: Legenda trium sociorum. Til sist skrev Thomas i 1253 en folkelig traktat for å dokumentere historier om under knyttet til Frans Traktat om den hellige Frans' mirakler.

Allerede disse tidligste biografiene drøftet Frans' ulike sider: var han en from velgjører og iherdig Kristusetterligner i bønn og tilbedelse, eller en radikal forkjemper for et fattigdomsideal som indirekte innebar en kritikk av kirken?

Bonaventura, som var leder for fransiskanerne, utgav i 1263 Legenda major, den store legenden, om Frans. Den ble fremstilt som autorisert, og ordensbrødrene ble bedt om å ødelegge Thomas' bøker og heretter bare forholde seg til Bonaventuras tekst. Legenda major bygger på både Thomas' bøker, Legenda trium sociorum og andre kilder. Målet var ikke først og fremst å få fram nytt stoff, men å fremstille Frans' liv tematisk som et forbilde i fromhetsliv.

Legenda major inneholder 15 kapitler, og er hovedsakelig disponert etter Bonaventuras og ordenens teologi og program for en åndelig utvikling. Boken innledes og avsluttes (kap 1-4 og 14-15) med et biografisk livsløp, mens kapitlene 5-13 skildrer Frans' åndelige modning i tre faser: renselse, opplysning og perfeksjon (purgatio, illuminatio og perfectio). De tre leddene i renselsen er askese, lydighet og fattigdom; de tre leddene i opplysningen er fromhet, kjærlighet og bønn; de tre leddene i perfeksjonen er profetiske gaver, forkynnelse og helbredelse og til sist stigmata. Alle fasene skildres gjennom hendelser fra Frans' liv.

Fioretti (italiensk for «små blomster») er en samling legender om Frans, nedskrevet på italiensk tidlig på 1300-tallet.

Litteratur på norsk

• Ola Åmodt Frans av Assisi med Giottos fresker,Fritt Forlag,2009, ISBN 9788281790506
• Mark Galli. Frans av Assisi og hans verden, Luther Forlag, 2005, ISBN 82-531-4452-0
• Frans av Assisi. Utvalg og innledende essay av Tarald Rasmussen ; oversatt av Sverre Bagge, Tarald Rasmussen og Eiliv Skard. Bokklubben, 2005. XL, 460 s. (Verdens hellige skrifter; 32). ISBN 82-525-5331-1
  Boken inneholder et utvalg av Frans' egne tekster, Bonaventuras autoriserte biografi Legenda major, og Fioretti-legendene i Skards oversettelse
• Carl Fredrik Engelstad. Frans fra Assisi : trubadur og helgen. Verbum forlag, 1998. ISBN 82-543-0773-3 Først utgitt 1942
• Frans av Assisi's skrifter. Redaksjon W.Hertman ; oversettelse fra latin Sverre Bagge. St. Olav forlag, 1982. ISBN 82-7024-033-8
• Fioretti : Heilag-sogor um Frans frå Assisi. Umsett frå italiensk ved Eiliv Skard. Samlaget, 1930. (Bokverk frå millomalderen; 3)

Se også

• Frans av Assisis bønn

Eksterne lenker

• (en) Francis of Assisi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Saint Francis of Assisi – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Norsk biografi på katolsk.no
• Helgenleksikon (tysk)
• St. Francis of Assisi
• Franciskus stigmatisering
• St Francis of Assisi – Patron Saint of Animals and the Environment