Hopp til innhold

Ágota Kristóf

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sideversjon per 23. nov. 2021 kl. 21:41 av Kjersti Lie (diskusjon | bidrag) (→‎Forfatterskap: utvider & mellomlagrer)
Ágota Kristóf
Født30. okt. 1935[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Csikvánd
Død27. juli 2011[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (75 år)
Neuchâtel[5]
BeskjeftigelseSkribent, dramatiker, lyriker
NasjonalitetUngarn
Sveits
GravlagtKőszeg
MorsmålUngarsk
SpråkFransk,[6][7] ungarsk[7]
UtmerkelserKossuthprisen (2011)
Prix du Livre Inter (1992) (for verk: The Third Lie)
Prisen for SWRs toppliste (2006)
Österreichischer Staatspreis für Europäische Literatur (2008)[8]
Gottfried-Keller-prisen (2001)
Debuterte1986
Aktive år1986–
Viktige verkTvillingenes dagbok
IMDbIMDb
Ágota Kristóf på Commons

Ágota Kristóf (1935–2011) var en ungarsk forfatter, som levde i Sveits fra hun var 21 år til hun døde. Hun skrev bøkene sine på fransk, og mottok mange priser for sitt forfatterskap. Hun er oversatt til mer enn 30 språk, og noen av bøkene hennes er bearbeidet for scene og film.

Biografi

Kristóf ble født i Csikvánd, en landsby i Győr-Moson-Sopron-fylket (megye) i det nordvestlige Ungarn. Faren var grunnskolelærer og moren kunstprofessor. 14 år gammel blir hun sendt på internatskole i nabobyen. Hun har selv omtalt skolen som «en mellomting mellom kaserne og klosterskole, mellom barnehjem og ungdomsanstalt». Her fikk de kost og losji på statens regning.[9]

Faren var sendt til fronten, moren var fattig, og for at Kristóf skulle få råd til å såle skoene sine, satte hun opp forestillinger i skoledagens lengste friminutt. Hun skrev sketsjer, som hun og to-tre venninner raskt innøvde, og de improviserte. Forestillingene gikk bra, de unge skuespillerne fikk både litt penger og mat for sin opptreden.(ref analf klovnestreker)

Da hun var 21 år gammel måtte hun, ektemannen og deres fire måneder gamle datter flykte fra Ungarn. 23. oktober 1956 oppsto en spontan oppstand mot de sovjetiske okkupantene i landet. Oppstanden varte bare til 4. november 1956, da den ble slått ned av sovjetiske tropper. Mange ble drept og skadet, og nesten en kvart million mennesker flyktet landet. Kristóf var ikke spesielt interessert i politikk, men mannen hennes, som var mye eldre enn henne og tidligere hadde vært hennes historielærer, var politisk aktiv og fryktet å bli fengslet for sine meninger hvis han ble i Ungarn.[10]

Sent om kvelden den 27. november 1956 flyktet Kristóf, mannen og datteren sammen med andre flyktninger gjennom skogen til Østerrike. Der fikk de hjelp, og bussbilletter til Wien. Veien videre gikk til Neuchâtel i den fransktalende delen av Sveits. Det ble en vanskelig tid for henne, og for de andre ungarske flyktningene. De var fremmede, uten språk, i et nytt land, som var påtvunget dem på grunn av krig. Fire av hennes ungarske venner som også hadde flyktet til Sveits, tok livet av seg kort tid etter at de ankom landet.[10]

Fiendespråket

Under russisk okkupasjon var det ikke mulig å lære fremmedspråk som fransk i Ungarn. «Slik går det til at jeg, da jeg er tjueen år gammel ankommer Sveits og tilfeldigvis havner i en by der man snakker fransk, må gå løs på et for meg ukjent språk. Det er her kampen min for å erobre dette språket begynner, en lang og innbitt kamp som skal vare livet ut. Kristóf i Analfabeten»

I Neuchâtel fikk Kristóf arbeid i en klokkefabrikk. Der arbeidet hun i fem år. Den korte selvbiografien Analfabeten beskriver hvordan hun virkelig følte seg som en analfabet de første årene i Sveits. I fabrikken var det ikke tillatt å snakke sammen mer enn nødvendig, dessuten bråkte maskinene så det var nærmest umulig å høre hva som ble sagt. Det ble bare korte samtaler i pausene. Selv etter at hun hadde lært å snakke fransk, følte hun seg som en analfabet. Hun kunne verken lese eller skrive språket. 26 år gammel meldte hun seg på et sommerkurs for utlendinger ved universitetet i Neuchâtel for å lære å lese. Hun lærte også å skrive fransk. To år senere fikk hun vitnemål med hederlig omtale, og hun kunne lese igjen, både franske forfattere og ikke-franske forfattere i oversettelse.(Analf. loc 363 av 520)

I sin selvbiografi Analfabeten skrev hun at hun visste at hun aldri kom til å skrive fransk slik innfødte franske forfattere gjør, men at hun vil skrive fransk slik hun kan, som best hun kan:

«Jeg har ikke valgt dette språket. Det ble påtvunget meg av skjebnen, av tilfeldighetene, av omstendighetene. Å skrive på fransk er noe jeg er nødt til. Det er en utfordring. En analfabets utfordring. […] Jeg har snakket fransk i over tretti år, jeg har skrevet det i tjue, men jeg kan det fortsatt ikke. Jeg snakker ikke feilfritt, og jeg kan bare skrive det ved hjelp av ordbøker som jeg slår opp i stadig vekk. Det er derfor jeg også kaller fransk for et fiendespråk. Det er enda en grunn til det, og det er den alvorligste: Dette språket er i ferd med å ta livet av morsmålet mitt.»Kristóf i Analfabeten.

Forfatterskap

Mens hun gikk på internatskolen begynte hun å skrive dagbok, i et språk hun oppfant selv, så ingen skulle kunne lese det hun skrev. I et intervju i 2016 sa hun at hun kunne ikke ha lest det selv, lenger, om hun hadde villet.[10]

Når Kristóf sto ved maskinen i klokkefabrikken, diktet hun. Om kvelden skrev hun ned diktene, på ungarsk, men visste ikke hvor hun skulle sende dem for å få dem publisert.

Tvillingtrilogien

Kristóf har skrevet dikt, drama, romaner og noveller, men det er definitivt Tvillingtrilogien som er best kjent, har fått mest omtale og er oversatt til flest språk.

I 1986 hadde hun sin romandebut med Le Grand Cahier, en bok om to tvillinggutter som blir forlatt av sin mor og sendt til sin brutale bestemor («Heksa») og mer eller mindre må klare seg selv, i en verden der krigen raser. Én anmelder mener boken har likhetstrekk med brødrene Grimms eventyr.[11] Den norske anmelderen C.E. Beddari nevner også at boken har likhetstrekk med eventyr, med sin symbolikk, repetisjoner og allegorier.[12] Fortellingen beskriver et liv med brutalitet, fattigdom, groteske hendelser og perverse handlinger, der tvillingene prøver å herde seg på ulike vis, for å tåle det meste uten å vise følelser. De rører aldri hverandre, de later i perioder som de er døve og blinde, de sulter seg og pisker seg.[11] Kristóf har selv sagt at det meste av det som står i boken er hentet fra virkeligheten. Fortellergrepet i boken er spesielt ved at det konsekvent er tvillingene, «vi», som forteller. Morgenbladets anmelder C.E. Beddari omtaler boken som en moderne klassiker:

«Kristofs roman er gripende i ordets rette forstand – den levner deg ikke med en tåre i øyekroken, men med følelsen av å ha lest noe urovekkende om hva mennesket er i stand til, med spørsmål om hva forfatteren kan ha gjennomlevd for å skrive som dette.[12]»

Kristófs språk er enkelt og presist, uten et overflødig ord.[11] Ifølge den italienske dikteren Valerio Magrelli oppfant hun en ny type fransk: «I motsetning til Beckett, som holdt språket på armlengdes avstand for formens skyld, eksperimenterte hun ikke med fransk ut fra en kunstnerisk ambisjon, men for å leve og bli forstått, ikke lekent, men med strenghet og dedikasjon til korrekthet – og hun gjorde det med en overveldende effekt».[10]

Le Grand Cahier er brukt som pensum ved filmakademiet i Wien, som et eksempel på et redusert, spisset språk for studentene som skal lære å skrive presise dreiebøker.[13]

Pr. 2016 var Le Grand Cahier oversatt til mer enn 30 språk.[10]

I 1988 utkom La Preuve. Den handlet om de samme tvillingene, som i denne boken har fått navn: Claus og Lucas. Kristóf liker å leke med navn,[11] og tvillingenes navn er anagrammer. Tvillingene er nå skilt fra hverandre. Etter at tvillingbroren er forsvunnet over grensen til nabolandet er Lucas alene og forvirret. «Han forsøker å gjøre det gode i et land der det onde har tatt styringen, og der menneskene slåss med traumene etter krigen. Det eneste som vitner om livet med broren, er historiene som er nedskrevet i den store skriveboken.»[14] Som sitatet viser, fortelles denne historien i tredje person.

1991 kom den siste boken i trilogien: Le Troisième Mensonge.

Bøkene nedenfor er listet opp etter originalens utgiverår, etterfulgt av norsk tittel og år, dersom boken finnes i norsk oversettelse.

Romaner og noveller

  • John et Joe, 1972
  • Un rat qui passe, 1972
  • La Clé de l'ascenseur, 1977
  • L'Heure grise ou le dernier client, 1975
  • La trilogie des jumeaux (=Tvillingtrilogien)
    • Le Grand Cahier, 1986 – Tvillingenes dagbok, oversatt av Willy Flock, 2019
    • La Preuve, Seuil, 1988 – Beviset, oversatt av Willy Flock, 1988
    • Le Troisième Mensonge, 1991 – Den tredje løgnen, oversatt av Willy Flock, 1992
  • Hier, 1995
  • L'Analphabète, 2004 – Analfabeten, oversatt av Henninge Margrethe Solberg, 2021
    • 11 korte fortellinger som til sammen danner en selvbiografisk fortelling
  • C'est égal, 2005 (noveller)
  • Où es-tu Mathias?, 2006
  • Line, le temps, 2006
  • Le Monstre
  • La Route
  • L'Épidémie
  • L'Expiation

Samlinger:

  • L'Heure grise, et autres pièces, 1998
  • Le Monstre, et autres pièces, 2007

Skuespill/adapsjoner for scene

  • Le grand cahier, Tvillingar, 2007. Oversatt og tilpasset for scene av Jon Fosse
  • L'Heure grise et autres pièces (1998)
  • Le Monstre et autres pièces (2007)

Priser og hedersbevisninger

  • 1987: Prix littéraire européen de l’ADELF for Le grand cahier
  • 1988: Schillerpreis fra Schweizerischen Schillerstiftung
  • 1988: Ruban de la Francophonie
  • 1992: Prix du Livre Inter for Le troisième mensonge
  • 1998: Alberto-Moravia-Preis
  • 2001: Gottfried-Keller-Preis
  • 2005: Schillerpreis fra Schweizerischen Schillerstiftung für das Gesamtwerk
  • 2006: Preis der SWR-Bestenliste
  • 2008: Österreichischer Staatspreis für Europäische Literatur
  • 2011: Kossuth-Preis

Referanser

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Babelio, oppført som Agota Kristof, Babelio forfatter-ID 4766[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id kristof-agota[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb120582526; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015.
  7. ^ a b CONOR.SI, CONOR.SI-ID 6290019, Wikidata Q16744133 
  8. ^ verkets språk tysk, www.kunstkultur.bka.gv.at, besøkt 8. mai 2009[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Kristóf, Ágota (2021). «Dikt». Analfabeten. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 9788202681005. 
  10. ^ a b c d e «A Conversation with Ágota Kristóf». Music & Literature (engelsk). Besøkt 22. november 2021. 
  11. ^ a b c d «The Notebook Trilogy | The Proof | The Third Lie | Ágota Kristóf». Sydney Review of Books (engelsk). Besøkt 23. november 2021. 
  12. ^ a b Carina Elisabeth Beddari (19. juli 2019). «Uten foresatte». Morgenbladet: 37. 
  13. ^ «Die Kandidaten des open mike 2015. Heute von Le - Li». open mike (tysk). 28. oktober 2015. Besøkt 23. november 2021. 
  14. ^ ««Tvillingenes dagbok» ble en litterær snakkis. Nå er endelig oppfølgeren her.». Boktips. 14. januar 2020. Besøkt 23. november 2021. 

Eksterne lenker

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ágota_Kristóf&oldid=22043868»