Wikipedia

Ursula von der Leyen

tysk politiker

Ursula Gertrud von der Leyen (født 1958) er en tysk lege og politiker (CDU). Hun ble i 2019 valgt som Europakommisjonens president og gjenvalgt til samme verv i 2024. Von der Leyen satt før dette 14 år sammenhengende i Angela Merkels regjeringer fra 2005 til 2019. Fra 2013 til 2019 var hun Tysklands forsvarsminister, fra 2009 til 2013 minister for arbeid og sosialvesen og fra 2005 til 2009 familieminister.[15]

Ursula von der Leyen
FødtUrsula Gertrud Albrecht
8. okt. 1958[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (66 år)
Ixelles
BeskjeftigelseLege, politiker, rytter Rediger på Wikidata
Embete
  • Tysklands forsvarsminister (2013–2019)
  • Tysklands familieminister (2005–2009)
  • Tysklands sosial- og arbeidsminister (2009–2013)
  • medlem av den tyske forbundsdagen (Forbundsdagens 17. valgperiode, 2009–2013)
  • medlem av Niedersachsens landdag (15. Wahlperiode des Niedersächsischen Landtages, 2003–2005)
  • Europakommisjonens president (2019–)
  • medlem av den tyske forbundsdagen (19. tyske forbundsdagen, 2017–2019)
  • medlem av den tyske forbundsdagen (18th German Bundestag, 2013–2017) Rediger på Wikidata
Akademisk gradDr.med. (1991–)[5]
sosialmedisiner (2001–)
Utdannet vedMedizinische Hochschule Hannover
Georg-August-Universität Göttingen
Universitetet i Münster
London School of Economics
Ecole européenne Bruxelles I
EktefelleHeiko von der Leyen (1986–)
FarErnst Albrecht
MorAdele Albrecht
SøskenHans-Holger Albrecht
Barn
7 oppføringer
David von der Leyen
Sophie von der Leyen
Maria Donata von der Leyen
Victoria von der Leyen
Johanna von der Leyen
Egmont von der Leyen
Gracia von der Leyen
PartiChristlich Demokratische Union (1990–)
NasjonalitetTyskland[6]
Medlem av
6 oppføringer
Europa-Unionen i Tysklands gruppe av forbundsdagsmedlemmer[7]
Unionen av europeiske føderalister, Tyskland
Angela Merkels første regjering
Angela Merkels andre regjering
Angela Merkels tredje regjering
Angela Merkels fjerde regjering
Utmerkelser
12 oppføringer
Sprachpanscher des Jahres (2014)[8]
BigBrotherAwards (2017)
BigBrotherAwards (2009)
Storkorsridder av Litauens fortjenstorden
Sprachpanscher des Jahres (2021)[9]
1. klasse av Jaroslav den vises orden (2022)[10]
100 Women (2022)[11]
Time 100 (2022)[12]
Malis nasjonalorden
Order of Saint Panteleimon (2024)[13]
Æresdoktor Universitetet i Toulouse (2023)[14]
Litauens fortjenstorden
Signatur
Ursula von der Leyens signatur
Ursula von der Leyen på Commons

Liv og virke

rediger

Bakgrunn og utdannelse

rediger

Ursula Gertrud von der Leyen ble født Albrecht 8. oktober 1958 i Ixelles/Elsene i Brussel i Belgia. Hun var det tredje av sju barn av Ernst og Adele Albrecht. Ernst Albrecht var CDU-politiker og i en periode ministerpresident i Niedersachsen. Moren hadde doktorgrad i germanistikk. Ursula vokste opp med fem brødre og en søster. Søsteren døde av kreft i 1971.[16] Faren kom inn i politikk som en outsider og omgjorde et CDU som i delstaten ble dominert av høyrefløyen til en av dets mest liberale utposter.[17]

Hun er medlem av Evangelische Kirche in Deutschland, en tysk evangelisk-luthersk kirke.[18]

En av von der Leyens oldemødre var amerikansk, Mary Ladson Robertson (1883–1960) fra Charleston[19], etterkommer av politikeren James Ladson og plantasjeeieren James H. Ladson; hennes familie var både blant de tidligste engelske kolonistene og blant de rikeste i Charleston, og eide hundrevis av slaver frem til opphevelsen av slaveriet i 1865.[20] På 1700-tallet var familien blant de rikeste i Nord-Amerika, gjennom aktiviteten til forfaren Joseph Wragg som var den største britisk-amerikanske slavehandleren i sin tid. Von der Leyen brukte en kortere tid i 1978 psevdonymet Rose Ladson.[21]

Von der Leyen gikk på den europeiske skolen i Brussel fra 1964 til 1971 og tok Abitur (artium) i 1976 ved matematisk-naturvitenskapelig gymnasium i Lehrte. Hun studerte arkeologi i Göttingen i 1976 og samfunnsøkonomi i Göttingen og Münster fra 1977 til 1980. I 1978 studerte hun ved London School of Economics og deretter medisin i Hannover fra 1980 til 1988. Hun avla statseksamen i medisin i 1987 og tok den medisinske doktorgrad i 1991. Hun er Magister Public Health fra 2001.[22] Hun beskriver studietiden i London som frigjørende.[17]

Egen familie

rediger

Von der Leyens ektefelle er professor i medisin og ekteparet har syv barn (David, Sophie, Maria Donata, Johanna, Victoria, Egmont og Gracia).[23][24]

Yrkeskarriere

rediger

Von der Leyen arbeidet som lege ved kvinneklinikken i Hannover fra 1988 til 1992.[25]

Fra 1992 til 1996 oppholdt hun seg i Stanford i California. Hun hadde i 1993 studieopphold (auditing guest) ved Stanford Universitys Graduate School of Business. I 1995 var hun tilknyttet Stanford Health Services Administration.[25]

Von der Leyen var fra 1998 til 2002 vitenskapelig medarbeider ved avdeling for epidemiologi, ved Medizinische Hochschule Hannover.[22][25]

Politisk karriere i delstaten Niedersachsen

rediger

Von der Leyen ble medlem av CDU i 1990.[26] Hun var mellom 1996 og 1997 i CDU Niedersachsens utvalg for sosialpolitikk, og senere i foreningen av leger i CDU Niedersachsen.[27]

Ved kommunalvalget i 2001 fikk hun første gang et offentlig verv, da hun ble byråd i Sehnde og formann for CDU-fraksjonen der. Mellom 2001 og mars 2004 var hun dessuten medlem av regionalforsamlingen i regionen Hannover og formann for utvalget for helsevesenet.

Under valgkampen i Niedersachsen i 2003 ble hun medlem av Christian Wulffs skyggekabinett. Etter CDUs valgseier ble hun innvalgt i landdagen (delstatens parlament). Hun var sosialminister i Wulffs konservativ-liberale koalisjonsregjering fra 2003 til 2005. I desember 2004 ble hun innvalgt i presidiet i CDU, og fra februar 2005 ledet hun CDU-kommisjonen Eltern, Kind, Beruf.[22]

Rikspolitiske verv i Tyskland

rediger

Etter Forbundsdagsvalget i 2005 ble von der Leyen Tysklands familieminister og etter valget i 2009 arbeidsminister. Hun var relativt ukjent politiker på forbundsnivå da Merkel valgte henne til familieminister. Hun provoserte tradisjonalistene da hun som familieminister iverksatte flere velferdsreformer, blant annet utvidelse av fødselspermisjon og barnetrygd.[17]

 
Fra tiden som forsvarsminister.

Etter valget i 2013 ble hun som første kvinne i Tyskland utnevnt til landets forsvarsminister i regjeringen Merkel III, og fortsatte i samme verv i regjeringen Merkel IV. Den 17. juli 2019 gikk hun av som forsvarsminister og ble erstattet av Annegret Kramp-Karrenbauer.[28] På grunn av en del høyreekstrem aktivitet blant soldatene mente hun Bundeswehr hadde et holdningsproblem.[29] Hun utfordret offiserene og det konservative byråkratiet da hun brukte eksterne konsulenter. Parlamentet innledet undersøkelser av tildelingen av gunstige konsulentkontrakter.[17] Hun ble upopulær i Bundeswehr etter at kaserner og kontorer ble gjennomsøkt for eventuelle Wehrmachteffekter. Under von der Leyen økte forsvarsbudsjettet med omkring 30 % fra 32 til 43 milliarder euro. Internt i forsvaret var hun en omstridt forsvarsminister.[30]

Europakommisjonens president

rediger

2019-2024

rediger

Hun ble 16. juli 2018 valgt av Europaparlamentet som Europakommisjonens president med 383 stemmer, 8 mer enn nødvendig. Hennes kommisjon ble kjent under navnet Von der Leyen-kommisjonen.[31][32]Det var særlig sentrum-venstre representanter som stemte mot hennes kandidatur.[17]

 
Ursula von der Leyen før EU-parlamentet skal stemme over hennes nominasjon (2019), idet hun presenterer sin visjon for en ny EU kommisjon under hennes ledelse.

Von der Leyen ble ved tiltredelsen 1. desember 2019, den første kvinnelige kommisjonspresidenten, og samtidig den første tyske statsborger i vervet siden Walter Hallstein gikk av i 1967.[33] Von der Leyen varslet dagen før avstemningen at hun uansett utfall ville fratre vervet som forsvarsminister i Tyskland.[34]

Den 27. november godkjente Europaparlamentet von der Leyens kommisjon. Tidligere var hennes tiltredelse, som opprinnelig skulle ha funnet sted 1. november, blitt forsinket én måned. Parlamentet hadde forkastet tre av kandidatene – fra Frankrike, Ungarn og Romania – til verv i kommisjonen. Den nye kommisjonen ble stemt inn med 461 mot 157 stemmer, mens 89 delegater stemte blankt.[35]

2024-2029

rediger

Von der Leyen ble 18. juli 2024 etter forslag fra Det europeiske råd, gjenvalgt som kommisjonspresident med 401 stemmer. Det var 41 mer enn de nødvendige 360 stemmene. Det var på forhånd klart at enkelte fra den sosialdemokratiske og den liberale gruppen ikke ville stemme for henne. Hun ble derfor sikret sitt gjenvalg ved hjelp av stemmer fra de grønne.[36]

Politiske posisjoner

rediger

Ursula von der Leyen ga som sosial- og familieminister uttrykk for at hennes overordnede mål var at det skulle fødes flere barn i landet. Hun innførte to måneders foreldrepermisjon utelukkende for far («pappapermisjon»). Hun ble kritisert for gjennom sin familiepolitikk å favorisere familier med to inntekter. Der Spiegel karakteriserte henne som den mest tydelige innenrikspolitiker i Tyskland.[37]

Von der Leyen foreslo som sosial- og familieminister også en lov som sperret for besøk av internettsider som dokumenterte overgrep mot barn, og fikk da tilnavnet «Zensursula» («Sensursula»). Loven ble vedtatt i Forbundsdagen og Forbundsrådet, men ble ikke signert av presidenten. Kritikerne som blant annet samlet 130 000 underskrifter, ønsket isteden en lov som slettet internettsidene. Underliggende for kritikken var også en frykt for sensur som virkemiddel.[38]

I motsetning til flertallet i CDU var von der Leyen tilhenger av å tillate likekjønnet ekteskap da dette ble vedtatt i Forbundsdagen i 2017.[39]

Karakteriserende omtale

rediger

Det feministiske nettstedet «fembio» har fremhevet at deler av den seriøse pressen har bemerket hennes «aristokratiske» og alltid smilende fremtreden og at de angivelig er blitt provosert av det.[37][40] Tageszeitung[41] og Der Spiegel kalte henne for eksempel for «supermorkraftdatter» (tysk: Supermutterpowertochter).[42] Die Welt har beskrevet henne som en «blanding av Pamela Anderson og Magda Goebbels»,[43] en assosiasjon også påpekt av Süddeutsche Zeitung.[44]

Financial Times skriver at flere ledende tyske politikere ble overrasket da hun ble nominert til president for EU-kommisjonen. Hun var den i Merkels regjering som visstnok hadde skapt flest negative oppslag i tysk media. Hun hadde angivelig hatt et anstrengt forhold til mange partifeller i CDU og som forsvarsminister ble hun visstnok mislikt av mange ledende offiser.[45]

Egne utgivelser

rediger
  • C-reaktives Protein als diagnostischer Parameter zur Erfassung eines Amnioninfektionssyndroms bei vorzeitigem Blasensprung und therapeutischem Entspannungsbad in der Geburtsvorbereitung. Medizinische Hochschule Hannover, Hannover 1990 (avhandling).[46]
  • Herausgeberin: Füreinander da sein, miteinander handeln. Warum die Generationen sich gegenseitig brauchen. Herder, Freiburg im Breisgau u. a. 2007, ISBN 978-3-451-05874-5.
  • Med Maria von Welser: Wir müssen unser Land für die Frauen verändern. C. Bertelsmann, München 2007, ISBN 978-3-570-00959-8.
  • Utgiver med Liz Mohn: Familie gewinnt. Bertelsmann Stiftung, Gütersloh 2007, ISBN 978-3-89204-927-2.
  • Utgiver med Vladimír Špidla: Voneinander lernen – miteinander handeln. Aufgaben und Perspektiven der Europäischen Allianz für Familien. Nomos, Baden-Baden 2009, ISBN 978-3-8329-3650-1.

Referanser

rediger
  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Ursula-von-der-Leyen, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Brockhaus Enzyklopädie, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000024431, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ GeneaStar, oppført som Ursula Von Der Leyen, GeneaStar person-ID albrechturs[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 2. april 2015[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.nytimes.com[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.europa-union.de, besøkt 29. april 2018[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ vds-ev.de, besøkt 6. januar 2019[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ www.nachrichten-handwerk.de, besøkt 1. august 2021[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ www.president.gov.ua[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ www.bbc.co.uk[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ time.com[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ orden-panteleimon.com.ua[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ www.ut-capitole.fr[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ «EU top jobs appointments». Besøkt 15. juli 2024. 
  16. ^ «Ursula von der Leyen – Munzinger Biographie». www.munzinger.de. Besøkt 12. juli 2019. 
  17. ^ a b c d e «Does Ursula von der Leyen have the right skills for the EU Commission?». The Economist. 18. juli 2019. ISSN 0013-0613. Besøkt 12. august 2019. «Her father was once an outsider in his own party. He took on the right-wingers who dominated his state branch and transformed it into one of the party’s most liberal outposts. “There was the Lower Saxon cdu before Ernst Albrecht and there was the Lower Saxon cdu after Ernst Albrecht,” notes Alexander Clarkson of King’s College London.» 
  18. ^ «Kirchen gratulieren Ursula von der Leyen». www.evangelisch.de (på tysk). 17.07.2019. Besøkt 30. november 2019. «Frankfurt a.M. (epd). Kirchenvertreter haben Ursula von der Leyen (CDU) zu ihrer Wahl als neue Präsidentin der Europäischen Kommission gratuliert. "Wir freuen uns sehr, dass eine in Niedersachsen und der evangelischen Kirche verwurzelte Frau in politisch unruhigen Zeiten für dieses äußerst herausfordernde Gremium verantwortlich ist", sagte der evangelische Landesbischof Ralf Meister aus Hannover.» 
  19. ^ Deutsches Geschlechterbuch, Vol. 187, s. 43.
  20. ^ Register of the National Society of the Colonial Dames of America in the State of South Carolina, s. 35, The Society, 1945.
  21. ^ „Mehr gelebt als studiert“, Die Welt, 20. juni 2016.
  22. ^ a b c «Deutscher Bundestag – Dr. Ursula von der Leyen». Deutscher Bundestag (på tysk). Besøkt 11. juli 2019. 
  23. ^ «Verteidigungsministerin erzählt von ihrer Mutter». HAZ – Hannoversche Allgemeine (på tysk). Besøkt 19. juli 2019. 
  24. ^ «Ursula von der Leyen hat mit Ehemann Heiko 7 Kinder». bild.de (på tysk). Besøkt 19. juli 2019. 
  25. ^ a b c «Ursula von der Leyen | Bundesministerin der Verteidigung». www.ursula-von-der-leyen.de. Arkivert fra originalen 17. juli 2019. Besøkt 12. juli 2019. 
  26. ^ «Ursula von der Leyen». www.fembio.org (på tysk). Besøkt 11. juli 2019. 
  27. ^ «Biografische Angaben». EU-Kommission – European Commission (på tysk). Besøkt 2. november 2019. 
  28. ^ «Neue Verteidigungsministerin ernannt». Die Bundesregierung (på tysk). Presse- und Informationsamt der Bundesregierung. 17. juli 2019. Besøkt 17. juli 2019. 
  29. ^ Fried, Nico (21. juli 2019). «Klar zur Abwehr». sueddeutsche.de (på tysk). ISSN 0174-4917. Besøkt 22. juli 2019. «Ursula von der Leyen hatte der Bundeswehr wegen einzelner rechtsextremistischer Aktivitäten ein "Haltungsproblem" unterstellt. Auch wenn sie den Vorwurf später relativierte, belastete er das Verhältnis zur Truppe bis zum Schluss. Annegret Kramp-Karrenbauer hat nun erklärt, es gebe keinen Generalverdacht gegen die Soldaten. Das ist richtig, aber nicht das Ende der Debatte.» 
  30. ^ Carstens, Peter; Berlin (16. juli 2019). «Bilanz nach fünf Jahren: Was von der ersten Frau an der Spitze der Bundeswehr bleibt». Frankfurter Allgemeine Zeitung (på tysk). ISSN 0174-4909. Besøkt 22. juli 2019. «Ursula von der Leyen war von Anfang an eine umstrittene Verteidigungsministerin. Eine Frau, ungedient, oh weh. In manchen Stuben begann sofort das Gemaule, natürlich hinter vorgehaltener Hand. Brachial wurden bald Fernsehgeneräle wie der ehemalige Generalinspekteur Harald Kujat, die von der Leyen vom sicheren Hochstand aus beschossen.» 
  31. ^ «President-elect Ursula von der Leyen». European Commission – European Commission (på engelsk). Besøkt 22. september 2019. 
  32. ^ Geyer, Gloria; Ripperger, Anna-Lena; Frankfurt; Gutschker, und Thomas; Straßburg. «Liveblog aus Straßburg: Europaparlament wählt von der Leyen» (på tysk). ISSN 0174-4909. Besøkt 16. juli 2019. 
  33. ^ Barigazzi, Jacopo; Herszenhorn, David M.; Bayer, Lili (2. juli 2019). «EU leaders pick Germany’s von der Leyen to lead Commission». POLITICO europe. Besøkt 2. juli 2019. 
  34. ^ «Vor Abstimmung in Brüssel: Von der Leyen kündigt Rücktritt als Verteidigungsministerin an» (på tysk). ISSN 0174-4909. Besøkt 16. juli 2019. 
  35. ^ Hendrik Kafsack (27. november 2019). «EU-Parlament bestätigt von der Leyens Kommission» (på tysk). Frankfurter Allgemeine Zeitung. Arkivert fra originalen 28. november 2019. Besøkt 27. november 2019. 
  36. ^ «EU-Parlament: Ursula von der Leyen als EU-Kommissionspräsidentin wiedergewählt». FAZ.NET (på tysk). 18. juli 2024. Besøkt 18. juli 2024. 
  37. ^ a b «Ursula von der Leyen». www.fembio.org (på tysk). Besøkt 12. juli 2019. 
  38. ^ Berg, Stefan; Rosenbach, Marcel (8. februar 2010). «Koalition plant "Löschgesetz": Schwarz-Gelb rückt von Internetsperren ab». Spiegel Online. Besøkt 15. juli 2019. 
  39. ^ «„Ehe für alle“: Diese Unions-Politiker haben mit „Ja“ gestimmt» (på tysk). ISSN 0174-4909. Besøkt 15. juli 2019. 
  40. ^ Köhler, Peter (9. februar 2005). «Die Mutter des Humanvermögens». Die Tageszeitung: taz (på tysk). s. 20. ISSN 0931-9085. Besøkt 22. juli 2019. «Nach diesem Affront trat die benamste Tochter in die CDU ein und begann zehn Jahre später mit der Karriereleiter, die sie vom Stadtrat Sehnde (2002) über den Landtag (2003) ins Ministerium lotste und 2004 als einzige Mutter von sieben Kindern auch ins CDU-Präsidium. Wer weiß, wohin noch! Denn sie hat die Ellenbogen am rechten Fleck sowie ein Dauerlächeln im Vordergesicht wie ihr Vater: Ernst von der Leyen.» 
  41. ^ Haarhoff, Heike (3. mars 2003). «Die Supermutterpowertochter». Die Tageszeitung: taz (på tysk). s. 6. ISSN 0931-9085. Besøkt 22. juli 2019. «Ist sie nicht die Erste, die mit leuchtendem Beispiel vorangeht? Hat sie nicht sieben Kinder bekommen? Nebenher immer gearbeitet? Klar, die Finanzen stimmten seit Generationen auch ohne ihr Zutun, aber trotzdem. Ist sie nicht sogar jetzt, als Ministerin, bereit, sich in Nachbarschaft, Schule, Kindergarten zu engagieren? Na also. Ursula von der Leyen, Supermutterpowerfrau.» 
  42. ^ Rahlf, Katharina (22. mars 2009). «Ursula von der Leyen: Die Supermutterpowertochter». Spiegel Online. Besøkt 22. juli 2019. «"Supermutterpowertochter", "Mutter der Nation", "Familienrevolutionärin" – als Angela Merkel 2005 ihr Kabinett präsentierte, zog kaum eine Person mehr Aufmerksamkeit auf sich als die neue Bundesministerin für Familie, Senioren, Frauen und Jugend. Erst 2001 hatte Ursula von der Leyen begonnen, kommunalpolitisch aktiv zu sein.» 
  43. ^ Schumacher, Hajo (31. januar 2006). «Eine Frau für alle». Die Welt. Besøkt 22. juli 2019. «So wird das Image der Perfektfrau immer surrealer, die Versatzstücke aller Stile und Epochen vereint, von Pam Anderson über Magda Goebbels bis Antje Schäffer-Kühnemann.» 
  44. ^ Poelchau, Nina (9. mai 2006). «Die Mutter der Nation». SZ Magazin (på tysk). Besøkt 22. juli 2019. «Deutschland kann die unselige Mischung aus erzkatholischer Prägung und dem heroischen Mutterbild der Nazis nicht abschütteln – es sitzt viel zu tief. Die schöne blonde Ursula irritiere da ganz besonders. Weil sie einerseits auf jedem Nazi-Plakat blendende Propaganda abgegeben hätte – als perfektes Klischee der »arischen Super-Mutter«. Weil sie tatsächlich aber überhaupt nicht in das alte »Mutti ist die Beste«-Schema passe, sondern vorführe, wie ein modernes, dem Ehemann gleichberechtigtes Leben funktioniert.» 
  45. ^ «Von der Leyen’s elevation sparks bafflement in Germany». Financial Times (på engelsk). 2. juli 2019. Besøkt 22. juli 2019. «Martin Schulz could barely conceal his disgust at the news that EU leaders had backed Ursula von der Leyen, Germany’s defence minister, to be the new leader of the European Commission. (…) Ms von der Leyen’s surprise nomination has provoked widespread bemusement in Germany. Mistrusted by her fellow Christian Democrats, pilloried by the opposition and disliked by many of the generals under her command, she cuts a lonely figure in Berlin. Few ministries have generated as many negative headlines as hers over the years.» 
  46. ^ Tittel i Deutschen Nationalbibliothek, besøkt 12. juli 2019.

Litteratur

rediger
  • Anne Weber-Ploemacher: Ursula von der Leyen. I: Tigo Zeyen, Anne Weber-Ploemacher (utg.), Joachim Giesel (Fotos): 100 hannoversche Köpfe. Niemeyer, Hameln 2006, ISBN 3-8271-9251-X, S. 120f.
  • Peter Dausend, Elisabeth Niejahr. Operation Röschen: Das System von der Leyen. Frankfurt am Main: Campus Verlag. 
  • Sönke Neitzel: Entfernung von der Truppe. Warum Ursula von der Leyen die Bundeswehr nie verstanden hat. I: F.A.S. nr. 34, 27. august 2017, S. 44.

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ursula_von_der_Leyen&oldid=24580712»