Svein Godwinson

Svein Godwinson, også forvansket til «Sweyn», (født ca. 1023 i Wessex, død 29. september 1052 i Lykia), jarl av Mercia, var den eldste sønn av Godwin av Wessex og Gyda Torkelsdatter, bror av Harald Godwinson, konge av England i 1066. Svein har fått et rykte som en med iltert sinne, muligens psykotisk, men kan også ha blitt misforstått av ettertiden. Det sies at på grunn av en «voldtekt» av abbedissen av Leominster, mordet på sin fetter Bjørn Estridsson og en «ukjent skandale» i Danmark ble han enten samlet eller for én av disse årsakene landsforvist for høyforræderi.

Svein Godwinson
Født		ca. 1020
Død		29. sep. 1052
Beskjeftigelse		Aristokrat
Ektefelle		Eadgifu
Partner(e)		Eadgifu
Far		Godwin av Wessex
Mor		Gyda Torkelsdatter
Søsken		6 oppføringer Leofwine Godwinson Gyrth Godwinson Harald II av England Wulfnoth Godwinson Toste Godwinson Edith av Wessex
Barn		Hakon Sweynson Tostig (?)
Nasjonalitet		Kongeriket England

Fødsel og jarl av Mercia

Den nøyaktige datoen for fødselen til Godwin og Gydas barn er ikke nøyaktig kjent. Svein ble født en gang mellom 1020 og 1025, kanskje er 1023 det mest nøyaktige årstallet. Med tiden fikk han seks brødre og tre søstre. Søsteren Edith av Wessex ble gift med kong Edvard Bekjenneren, og da denne døde uten arvinger ble broren Harald Godwinson konge av England i 1066. Faren Godwin av Wessex synes å ha kommet fra de nedre adelsklasser og ble med tiden den mektigste jarl i England. At Svein var Godwins eldste sønn er blitt bevist ved hans underskrift for jarldømmet Mercia i 1043. I henhold til krønikeskriveren John av Worcester skal Sveins jarldømme ha bestått av områdene Oxfordshire, Gloucestershire, Herefordshire, Somerset, og Berkshire.

I henhold til krønikeskriveren Henry av Huntingdon fulgte Godwin kong Knut den mektige til Danmark i 1018 da denne krevde den danske kronen etter sin bror Harald Sveinssons død. Som belønning for sin lojalitet gjorde kong Knut Godwin til jarl av Wessex samme år og i 1019 fikk han gifte seg med Gyda Torkelsdatter, en slektning av kongen og av god dansk ætt hvor blant annet svenske Styrbjørn Sterke og en datter av Harald Blåtann telte blant hennes forfedre. Det første barnet ble Svein (Sweyn).

Ved en anledning skal kirkehistorikeren Heming, en munk ved kirken i Worcester, ha påstått at Godwin ikke var Sveins reelle far, men at han var den illegitime sønnen til kong Knut (Heming: Chartularium i side 275-276). Hans mor Gyda nektet for anklagen og andre adelige kvinner vitnet til hennes fordel. Verken samtiden eller ettertiden har lagt noe vekt på dette. Muligens var dette underlige farskapskravet et mislykket forsøk på å konstruere et krav for Svein til den engelske kronen.

Psykotisk personlighet

Et verk som søsteren Edith fikk skrevet for sin ektemann Edvard Bekjenneren en gang før hun døde i 1075, Vita Edwardi Regis, beskriver Svein som et «gulpende monster», en informasjon som må ha kommet fra søsteren. Han blir beskrevet som en som ikke vil la noe bli stående i vegen for seg. Svein ble familiens svarte får og at han hadde en villskap i sin karakter synes opplagt. Han kan ha hatt en form for manisk eller psykotisk raserianfall som kunne føre til vold, kanskje ikke ulikt berserkgang.

Betydningsfull

Sveins navn inngår i et charter i 1043 hvor han signerer som fjerde person etter sin far jarl Godwin av Wessex, Siward av Northumbria, og Leofric av Mercia, hvor han blir gitt land i Grittleton, Wiltshire. Hans navn går også igjen ulike andre charter, noe som vitner om han status i ung alder. I 1046 holder Svein fortsatt sin høye status som fjerdeperson på vitnelisten og før hans hærtokt til sydlige Wales i allianse med Gruffydd ap Llewelyn. Deretter går hans navn igjen kun en gang i 1050 og det er etter hans eksil og etter hans påståtte voldtekt av abbedissen av Leominster, hans påståtte mord på Bjørn Estridsson. Likevel signerer han før sin bror Harald Godwinson og før kongens fetter, jarl Ralph av Hereford.

Kampene i Wales

I henhold til Den angelsaksiske krønike marsjerte Svein inn i sydlige Wales i 1046 sammen med Gruffydd ap Llewelyn, konge av Gwynedd i nordlige Wales (og fra 1055 det meste av Wales og til han døde i 1063), og «gisler ble gitt til ham». Walisiske krøniker er derimot tause om dette, men nevner at i 1047 ble Gruffydd ap Llewelyns menn drept og som hevn for dette herjet kongen områdene Dyfed og Ystred Tywi.

Gruffydd ap Llewelyn var i krig mot Gruffydd ap Rhydderch, konge av sydlige Wales. Det er sannsynlig at det var en allianse mellom Svein og Gruffydd ap Rhydderch som et resultat av at sydlige Wales var en trussel mot Sveins jarldømme som grenset opp mot sydlige Wales. Resultatet av krigstoktet var at han kunne komme tilbake rik på suksess og gods.

Møtet med abbedissen

På veg tilbake møtte han Eadgifa, abbedisse av Leominster Abbey, og han ble erotisk besatt av henne. John av Worcester forteller at Svein «forlot England tidligere ettersom han ikke fikk tillatelse til å gifte seg med henne».

Alt hadde ligget til rette for Svein. Han var en seierrik jarl, rik på gods, og tilhørte den mektigste familien i landet etter kongen, men fra nå av eskalerte en serie med hendelser som ødela alt for ham. At Svein hadde tatt med seg Eadgifa ble beskrevet som et kvinnerov og voldtekt. Hans tilbud om å gifte seg med henne kan ha vært et forsøk på å berge seg unna forbrytelsen. På den annen side mangler vi Eadgifas vitneutsagn. Forholdet kan ha vært genuint og kjærlig, og ekteskap var noe begge ønsket. Sammen hadde de et barn, Håkon. Svein fikk også et andre sønn som ble kalt Toste, og det er mulig at Eadgifa også var mor til ham.

Biskop Lyfing av Worcester klagde på Sveins dårskap i henhold til abbedissen og som Svein levde med i et års tid mens han håpet på at kirken ville tilgi ham. Englands mektigste geistlige, erkebiskop Eadsige av Canterbury grep inn og truet jarlen med fordømmelse og beordret Eadgifa til å vende tilbake til klosteret. Paret må ha innsett at de ikke hadde en framtid sammen med kirken imot seg og Eadgifa reiste i skam tilbake til Leominster.

I raseri overtok Svein noen eiendommer i Shropshire som tilhørte kirken i Worcester, noe som ikke bedret hans sak overfor kirken. Kirkehistorikeren Heming bekrefter at Svein gjorde seg til tyv.

Landflyktighet og mord

Etter disse hendelsene flyktet Svein ut av landet og søkte tilflukt hos grev Baldwin V av Flandern. Han oppholder seg i Brugge over vinteren. Om våren reiser han til Danmark og tilbyr sine tjenester til kong Svein Estridsson av Danmark. Sveins far jarl Ulf og Sveins mor Gyda var mor og søster. På denne tiden lå danskekongen i harde strider mot Norge og trengte de krigere han kunne få.

Svein Godwinson var skyldig i en ukjent skandale i Danmark. Muligens lovte ham soldater og skip fra England og tapte ansikt da han ikke kunne oppfylle dette. Den angelsaksiske krønike vitner om stadige bønner fra kong Svein om våpenhjelp mot Norge, men blir avvist av «gode menn» i England.

Da Svein kom tilbake til England i 1049 var hans egen bror Harald Godwinson og Bjørn Estridsson, kong Svein Estridssons bror, imot at han skulle få tilbake sitt jarldømme, sannsynligvis ettersom de begge hadde delt eiendommene mellom seg. Harald skal ha informert kong Edvard om andre forbrytelser som Svein skulle ha stått bak. Da kongen hørte dette nektet han gi Svein jarldømmet tilbake. Harald Godwinsons egne maktambisjoner fikk ham til å forråde sin egen bror på samme måte som han senere skulle forråde sin andre bror Toste Godwinson.

Både John av Worcester og Den angelsaksiske krønike sier at Bjørn hadde lovet å hjelpe Svein med å bli forsonet med den engelske kongen. I henhold til krønikene synes det som om begge skulle reise for å møte kong Edvard i Sandwich, men det oppstår en krangel mellom dem. Svein skal ha fått Bjørn om bord i skipet sitt og forsøkt å forklare sin sak for å få hans støtte. Da Bjørn nektet å gjøre dette skal Svein i et raserianfall ha slått ham i hjel.

Kongen hadde ikke noe valg og erklærte at Svein var en «nithing», det vil si en niding, et norrønt begrep for en æreløs og svikfull forbryter. Bjørn ble begravd i Winchester ved siden av sin onkel kong Knut den mektige. Fire år senere skulle Sveins far Godwin bli begravd ved samme sted. Svein flyktet tilbake til Flandern igjen og stilte seg atter under grev Baldwins beskyttelse.

Godwin og sønnene i opposisjon

Mens Svein i 1050 satt i Flandern møtte han biskop Ealdred av Worcester som hadde etterfulgt Lyfing. Biskopen var på veg til Roma for å delta i pavens påskeråd. Øyensynlig må Ealdred ha blitt beveget av Sveins anger, rådet ham å dra tilbake til England og inngå forlik med kongen. Også Sveins far Godwin må ha trukket i noen tråder for Sveins fredløshet ble trukket tilbake hos Witan (møte hos de vise menn) i London i 1050. Det er mulig at biskopen også hadde verdslig grunner til å gå i forbønn for Svein. Den walisiske trusselen var ikke over. Året i forvegen hadde Ealdred selv opplevd et ydmykende nederlag mot Gruffydd ap Llewelyn. Det er mulig at Witan fikk pekt på fordelene av å ha en kriger av Sveins støpning til å beskytte bispedømmet mot framtidige invasjoner fra Wales.

På denne tiden fortsatte kong Edvard å øke den normanniske innflytelsen i England. Gamle angelsaksiske familier mislikte sterkt å bli tilsidestilt av fransktalende utlendinger. Situasjonen toppet seg da kongen utnevnte normanneren Robert av Jumieges til erkebiskop av Canterbury. Godwin av Wessex ble rasende. I tillegg fikk kongens nevø Ralph jarldømmet Hereford, en tittel som tidligere var holdt av Svein Godwinson.

Etter et voldelig sammenstøt mellom folk i Dover og den besøkende Eustace II, greve av Boulogne, kong Edvards nye svoger, ga Edvard ordre til at folket i Dover skulle straffes, men Godwin utfordret kongen ved å nekte. For kong Edvard var dette en maktdemonstrasjon. Med støtte fra de andre jarlene ble Godwin og sønnene hans straffet med landsforvisning fra kongedømmet i september 1051. I tiden da Godwin var landsforvist mistet også dronning Edith sin maktposisjon ved at hun ble plassert i et nonnekloster.

Englands mektigste familie var forvist og samlet i Flandern. Unntatt Harald som hadde dratt til Irland. Det ble ikke et møte mellom Svein og Harald. Godwin var den som styrte avgjørelsene. Han fikk samlet hærfolk fra de jarldømmene som familien kontrollerte, kanskje brukte han også penger på utenlandske leiesoldater, og ni måneder senere seilte en flåte forbi kongens blokade og over Den engelske kanal, møter Haralds skip, seilte opp elven Thames og til Londons murer. Under trusselen av å møte familien Godwin i åpen krig bøyde kong Edvard av og ga familien dens privilegier og jarldømmer tilbake. Dronning Edith fikk komme tilbake. Bare en i familien deltok ikke. Det var Svein Godwinson.

Det hellige land

Mens familiemedlemmene til Godwin kom tilbake til gammel verdighet var Svein Godwinson allerede på veg på pilegrimsferd til Det hellige land. Sannsynligvis var det under råd av biskop Ealdred av Worcester at Svein søkte tilgivelse ved sitt store offer. Man kan spekulere på grunnene. Kanskje lå et håp om at offeret skulle hjelpe ham å møte Eadgifa igjen. Det er ingen tvil om at Svein hadde forbrytelser å sone: han hadde drept sin slektning Bjørn; han hadde vært tyv, iallfall av kirkegods; han hadde bortført abbedissen av Leominster, selv om han kanskje ikke voldtok henne; og han hadde brakt skam på familien ved å så tvil om sitt eget opphav.

Svein må ha startet sin reise en tid før familien krysset kanalen og Sveins reise gjennom Europa midt på vinteren var ikke et heldig valg. Antagelig betraktet han de smerter og lidelser han måtte gjennomgå som en botsgang, men det må ha tært på helsen hans. På veg tilbake til England dør han den 29. september 1052. I henhold til William av Malmesbury ble Svein overfalt av sarasenere og ble dødelig såret. John av Worcester har en mindre dramatisk opptegnelse: Svein hadde gått barfotet om vinteren fra Flandern til Jerusalem, og på veg tilbake ble han «syk fra stor kulde og døde i Lycia» (sydkysten av Tyrkia). Han ble rundt 40 år gammel.

Svein Godwinson hadde to sønner utenfor ekteskap med Eadgifa: Håkon Sveinsson (1046 – 1047), som senere levde som gissel i Normandie på ordre av Vilhelm Erobreren, og Toste Sveinsson.

Eksterne lenker

• Svein Godwinsons slektstre, merk andre stavemåter av navn (engelsk)
• Steven Lowe: The Godwins – A Family of Power (engelsk)
• Sarah Hutchinson-Ealdors forsvar av Svein Godwinson (engelsk)
• Den angelsaksiske krønike, kapittel 10 – årene 1045-1049 (engelsk)