Stue (bygning)

Denne artikkelen omhandler bygningstypen. For rom i bolighus, se stue.

Stue er en bygning med en spesifikk funksjon på en gård. Opprinnelig var begrepet knyttet til et laftet hus med et ildsted for oppvarming og matlagning (åre, røykovn eller senere peis), og det var regnet som kvinnenes hus på norske gårder. Etter hvert fikk huset karakter av oppholdssted, og det ble med tiden hovedhuset på gården og fikk flere funksjoner. Med økende bruk ble huset utvidet, og begrepet stue ble knyttet til rommet som hadde den opprinnelige funksjonen.

Skattebustugu ved Valdres Folkemuseum, et typisk eksempel på en akershusisk stue.

Foto: John Erling Blad (2007)

De eldste stuene i middelalderen hadde enten bare ett rom eller treromsplan. Det omtrent kvadratiske stuerommet opptok den ene enden av huset og var adskilt med en laftet tverrvegg fra en smalere del i den andre enden. Den var vanligvis delt i to med en sleppevegg av planker mellom gavlveggen og tverrveggen. I dette klevepartiet var inngangsdøren i rommet nærmest tunet, som ble kalt forstua eller i noen dialekter fordøra. Fra forstua var det dør i tverrveggen inn til stuerommet. Rommet bak forstua ble kalt kleven eller koven og hadde adkomst gjennom en dør fra stua. Presten og samfunnsforskeren Eilert Sundt kartla på 1800-tallet byggeskikken i norske bygder og mente at planformene i stuebygninger i alle norske bygder kunne føres tilbake til de kjente plantypene i middelalderen.

Etymologi og betegnelser

Røykstue (til høyre) på Norsk folkemuseum, Rolstadloftet til venstre.

Foto: Olaf Martin Peder Væring, før 1900

Stue heter i dialekter stova, stoga eller stugu og het på norrønt stofa, stufa. Ifølge Falk og Torp skriver ordet seg fra latin der opphavsordet i romertiden ble brukt om badstue. Hos romerne var stort sett bare badstuen oppvarmet og da germanerne tok i bruk samme eller lignende oppvarmingsmetode for boligens vanlige oppholdsrom endret lånordet betydning til «oppvarmet rom». Det nederlandsk ordet stoof betyr oven eller komfyr (tilsvarende engelsk stove). Italiensk stufa betyr badstue eller ovn.

Ifølge Håvard Skirbekk er stue (stove, stoge) et rom med ildsted og har blitt overført som betegnelse på hele huset. Høystue, loftstue eller oppstue viser til loft (to-etasjers bygning) som har ildsted i overetasjen. Betegnelsen loftstue har samtidig blitt brukt om stuer som har overetasje. En ram var en overetasje og ifølge Skirbekk bare brukt om rom over koven der det var sengeplass og tilgang med innvendig stige/trapp; et ramloft var da en overetasje i husets gavl med inngang fra svalen. Eilert Sundt antok at stuen var det første og på mange gårder det eneste huset med ildsted. Ifølge Ivar Aasen var ramstue en stuebygning med halvloft (ram) eller overetasje i den ene enden av bygget.

Røykstue er en stue uten skorstein slik at røyken må slippes ut gjennom en luke i taket (ljore). Stuer med åpent ildsted på gulvet blir kalt årestue. Stuer med røykovn (en slags peis uten skorstein) kalles røykovnstuer. Området under mønet, rót, ble i røykstover fylt med røyk og røykstuer ble i en del dialekter derfor kalt rótstover. Ivar Aasen definerte rótstove som stue som innvendig er åpne til mønet.

Bakgrunn

Tradisjonelt (til omkring 1800-tallet) hadde gårdene i Norge mange bygge, ofte ett bygg til hvert formål. På store gårder på Østlandet kunne det være 30 bygninger eller mer, mens på mindre gårder var det vanlig med over 10 bygg. Stuen var bolighus med oppvarmet oppholdsrom, mens bu og loft ble brukt til både innkvartering og lager. Eldhuset fungerte som et grovkjøkken og vaskerom. Husdyrene ble holdt i et eget bygg (fjøs) og dyreforet ble oppbevart i et bygg for seg (løe) og dyreforet måtte fraktes til fjøset hver dag.

Utforming og utvikling

Stue med skorstein i en etasje som en tradisjonell røykstue, i Stordal.

De eldste stuene i middelalderen hadde enten bare ett rom eller treromsplan. Det omtrent kvadratiske stuerommet opptok den ene enden av huset og var adskilt med en laftet tverrvegg fra en smalere del i den andre enden. Den var vanligvis delt i to med en sleppevegg av planker mellom gavlveggen og tverrveggen. I dette klevepartiet var inngangsdøren i rommet nærmest tunet, som ble kalt forstua eller i noen dialekter fordøra. Fra forstua var det dør i tverrveggen inn til stuerommet. Rommet bak forstua ble kalt kleven eller koven og hadde adkomst gjennom en dør fra stua. Presten og samfunnsforskeren Eilert Sundt kartla på 1800-tallet byggeskikken i norske bygder og mente at planformene i stuebygninger i alle norske bygder kunne føres tilbake til de kjente plantypene i middelalderen.

Det var alltid ildsted i stuerommet, men det kunne også være et sekundære ildsted i kleven, avhengig av hva den ble brukt til. Da åren ble avløst av peisen i mange bygder, ble det på Østlandet vanlig å flytte inngangsdøren fra forstua til selve stuerommet, omtrent midt på langveggen. Samtidig ble det ofte bygget en sval eller et bislag foran inngangen. Klevepartiet fortsatte noen steder å være todelt, men i mange bygder ble forstue og kleve slått sammen til ett rom i hele husbredden. Denne hustypen med to eller tre rom og direkte inngang til stua ble av Eilert Sundt kalt akershusisk stue fordi den var vanlig i hele det daværende Akershus stift.

Peisen førte også til store endringer i de faste innredningsskikkene. Siden røykåpningen i taket, ljoren, nå ble stengt, forsvant også lysåpningen, og vinduer ble nødvendige. Stuer uten ljore og med vinduer ble til å begynne med kalt «glass-stue» eller «klarstue». Disse ble vanlige på 1700-tallet. Peisen med pipe over tak gjorde det også mulig å innføre en flat himling og innrede et loft over stuerommet, og i neste omgang å bygge på en øvre etasje, som fikk adkomst fra en trapp i svalen. Toetasjes stuer ble vanlige på større gårder i mange deler av landet, og i Trøndelag ble de nær enerådende fra omkring 1800.^{[trenger referanse]}

På gårder der det ble oppført moderne bolighus med skorstein ble den gamle røykstua ofte tatt i bruk som eldhus, som vi i dag kunne kalle et grovkjøkken. Slik kunne de eldste stuene også kalles eldhus.

De gamle grunntypene av stuebygninger ble også utvidet med tilbygg i lengden eller bredden, mange steder ved flytte mindre hus sammen under ett tak. Det kan påvises nokså faste tilbyggingsskikker i forskjellige regioner, til dels knyttet til spesielle perioder. Midtgangshuset, jærhuset og trønderlåna er kjente hustyper som opprinnelig oppsto ved å flytte separate hus inntil hverandre, men senere kunne bli oppført under ett.

Mange mindre gårder på Vestlandet delte husene mellom flere brukere slik at for eksempel to familier hadde røykstue sammen. De andre byggene på gården, som løe og eldhus, kunne også være delt mellom to eller flere brukere. Omkring 1800 var det blitt mindre vanlig med delt stue. Løe og eldhus var byggene som lengst hadde bruksfellesskap, mens stabbur og fjøs var de byggene en bruker typisk satte opp for seg selv.

Treromsstue

Treromsstue er en svært gammel hustype i Norge. Den var en videreutvikling av de eldste laftehusa – som bare hadde ett rom – ved at det ble satt inn en innvendig, lafta vegg som sammen med en plankevegg ga en tredelt romplan. I tillegg hadde stuene ofte en svalgang på framsida.

Treromsstuene hadde inngangsdør ved enden av den ene langveggen. Her kom en inn i forstua, som ofte ikke var stort breiere enn dørbredda. Fra forstua kom en inn i sjølve stua, som fra først hadde åpent ildsted (årestue), men som seinere fikk røykovn eller peis. Fra stua var det dør videre inn til koven, et lite rom som kunne ha forskjellige funksjoner. Koven var skilt fra forstua med en lettvegg, mens veggen mellom kove/forstue og stua var lafta.

Hustypen går tilbake til middelalderen, og har vært vanlig som bolighus både i byene og på bygda over det meste av landet i århundrer.^{[trenger referanse]}

Referanser

Autoritetsdata