Dionysius Exiguus
Dionysius Exiguus, eller Denys le Petit (født ca. 470 i Dobruja, død ca. 544 i Roma) var en skytisk-romersk munk fra Skytia Minor, som omtrent tilsvarer det moderne Dobruja i Romania. Han ble kjent for å ha beregnet Anno Domini, eller Vår Herres År, som ble brukt i den julianske kalenderen. Tilnavnet "le Petit" fikk han fordi han ikke var stor av vekst.
| Dionysius Exiguus | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | ca. 475 Scythia Minor | ||
| Død | 544[1] Roma | ||
| Beskjeftigelse | Munk, matematiker, oversetter, canon law jurist, skribent | ||
Biografi
redigerHan fikk i oppdrag av paven å finne en metode for å forutsi eller beregne påskens dato ifølge den «aleksandrinske regelen», som var blitt vedtatt på det første konsilet i Nikea i 325:
- Påsken er den søndagen som følger månens fjortende dag, som oppnår denne alderen den 21. mars eller umiddelbart deretter.
På denne tiden var det ennu vanlig å beregne årstallene ved å ta utgangspunktet ved begynnelsen av keiser Diokletians regjeringstid, som var kjent for å ha utløst Romerrikets siste kristenforfølgelse.
I året 525 innførte Dionysius Exiguus vår nåværende tidsregning ved å benytte sin påsketabell. På denne måten grunnla han tradisjonen med å telle årene med utgangspunkt i Jesu Kristi fødselsår, som han la til året 753 efter byen Roms grunnleggelse (fire år for sent, som det skulle vise seg). Han fant en periode på 532 år som begynner i inkarnasjonens år, og som man kaller – efter opphavsmannen – den dionysiske perioden.
Det er en utbredt myte at Dionysius Exiguus unnlot å innføre et år null i vår tidsregning fordi null ikke var kjent på hans tid. I realiteten handlet dette om det logiske at et år ikke er et punkt på en linje, men et intervall på 365 (i skuddår 366) dager med start og slutt på bestemte datoer. Det første året er dermed år 1 etter et punkt (som Kristi fødsel) og året før det kalles året før samme punkt.
Dermed er det ikke noe år 0 i historiefaget, men i et annet fag og for andre formål. Den franske astronomen Jaques Cassini definerte i 1740 et “år 0” for å få bedre system i astronomiske regnestykker. Siden han la sitt “år 0” til vårt historiske “år 1 før Kristus”, er alle cassinske eller “astronomiske” år før Kristus ett år forskjøvet. I denne kalenderen dør dermed ikke Julius Cæsar i det historiske året 44. f.Kr., men i det astronomiske 43. f.Kr.[2]
Tidsregningen
redigerI karolingertiden ser det ut for at man fremdeles angav årstallene ved å ta utgangspunkt i begynnelsen på keiserens regjeringstid, altså Karl den stores og hans efterfølgeres.
Munken Beda Venerabilis utviklet i det 8. århundre tidsregningens kunst, som man kalte comput (fra latin computare, å beregne). Tradisjonen med å benytte Jesu Kristi fødselsår som utgangspunkt for årstallene begynte først å bli vanlig henimot år 1000.
Den gregorianske kalenderen begynte å erstatte den julianske i 1582. I dag benytter man fremdeles den gregorianske beregningsmåten (comput) til å fastsette påskedatoen. Således for eksempel det offisielle «institutt for himmelmekanikk og efemerideberegning» i Paris, hvis beregninger derefter viderebenyttes av de forskjellige almanakkforlagene.
Referanser
rediger- ^ ESBE / Dionisij Malyj[Hentet fra Wikidata]
- ^ «År 1: Ingen ble født i år 0 - Fagsjekk». Besøkt 4. desember 2024.
Litteratur
rediger- Gustav Teres: Time Computations and Dionysius Exiguus, 1984, Research Article https://doi.org/10.1177/002182868401500302 https://journals.sagepub.com/doi/abs/10.1177/002182868401500302
- Godehard Josef Ebers: Dionysius Exiguus. Zur Geschichte der ältesten Kirchenrechtsquellen. In: Kurt Bussmann, Nikolaus Grass (Hrsg.): Festschrift Karl Haff zum Siebzigsten Geburtstag dargebracht. Universitätsverlag Wagner, Innsbruck 1950, S. 46–50.
- Godehard Josef Ebers: Grundriss des Katholischen Kirchenrechts. Rechtsgeschichte und System. Manz, Wien 1950, vor allem S. 65/66.
- Adalbert Erler: Kirchenrecht. Ein Studienbuch. 5. Auflage. Beck, München 1983, ISBN 3-406-07414-6 (Juristische Kurzlehrbücher).
- Hans Erich Feine: Kirchliche Rechtsgeschichte. Die katholische Kirche. 4. Auflage. Böhlau, Köln u. a. 1964.
- Johann B. Haring: Grundzüge des Katholischen Kirchenrechts. 1. Teil. 3. Auflage. Moser, Graz 1924.
- Georg May: Kirchenrechtsquellen I. Katholische. In: Gerhard Krause, Gerhard Müller (Hrsg.): Theologische Realenzyklopädie. Band 19: Kirchenrechtsquellen – Kreuz. de Gruyter, Berlin u. a. 1990, ISBN 3-11-012355-X, S. 1–44.
- Daniel McCarthy: The Emergence of Anno Domini. In: Gerhard Jaritz u. a. (Hrsg.): Time and Eternity. The medieval discourse. Brepols, Turnhout 2003, ISBN 2-503-51312-3, S. 31–53 (International medieval research 9).
- Alexios G. Savvides, Benjamin Hendrickx (Hrsg.): Encyclopaedic Prosopographical Lexicon of Byzantine History and Civilization. Vol. 2: Baanes–Eznik of Kolb. Brepols Publishers, Turnhout 2008, ISBN 978-2-503-52377-4, S. 349–350.
- (de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Dionysius Exiguus» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 1322–1323.