Beda den ærverdige
Beda den ærverdige, Beda Venerabilis, (engelsk: Venerable Bede) (født ca. 672, død 25. mai 735) var en angelsaksisk munk og forfatter. Beda bodde og virket først i et kloster viet apostelen Peter i Wearmouth i Northumbria (i dag i Sunderland i England) og deretter i datterklosteret viet apostelen Paulus i dagens Jarrow.
| Beda den ærverdige Munk og forfatter | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | ca. 672 Northumbria, England | ||
| Død | 25. mai 735 Jarrow, England | ||
| Beskjeftigelse | Hagiograf, lyriker, kirkehistoriker, oversetter, teolog, skribent, bibeloversetter, historiker, salmedikter, munk  | ||
| Nasjonalitet | Northumbria | ||
| Saligkåret | - | ||
| Helligkåret | De facto innen 740, formelt av Leo XIII 13. november 1899 | ||
| Anerkjent av | Den katolske kirke | ||
| Festdag | 25. mai | ||
| Se også | Ekstern biografi | ||
| Vernehelgen | Historikere, arkeologer | ||
| I kunsten | Eldre mann som studerer bøker, ofte med fjærpenn og linjal | ||
Nesten alt man vet om ham kommer fra et avsnitt han la inn i sin kirkehistorie. Han forteller at han ble satt i kloster da han var syv år gammel, ble diakon da han var 19, og prest da han var 30. Han studerte under Benedict Biscop (628-90)[1] og Ceolfrid av Wearmouth (642-716),[2] og flyttet antagelig til Jarrow sammen med sistnevnte i 682, da var han rundt ti år gammel. Der viet han sitt liv til studier, forelesninger og skrivearbeid. Hans viktigste verk er Historia ecclesiastica gentis Anglorum (Anglernes kirkes historie, norsk oversettelse i 1979)). Han skrev også om en rekke andre temaer, som musikk, metrikk og kommentarer til Bibelen. Han skal også ha vært svært opptatt av sine religiøse plikter.
Bedas verker viser at han hadde svært god kjennskap til tidligere forfatteres verker. Han siterer blant andre Plinius den yngre, Vergil, Ovid, Horats og andre klassiske forfattere. I tillegg til latin, som var språket han selv skrev mest på, og som han behersket svært godt, kunne han gresk og noe hebraisk. Han skrev også på sitt morsmål, angelsaksisk (gammelengelsk), og er blant de tidligste kjente forfattere som skrev på dette språket.
Bedas verker
redigerHans verker kan deles i tre kategorier: Vitenskapelige, historiske og teologiske.
De vitenskapelige verkene inkluderer en grammatikkbok han skrev for sine elever, et verk om naturfenomener (De rerum natura) og to om tidsregning (De temporibus og De temporum ratione). Det er interessant å merke seg at Beda skrev at jorden er rund «som en ball til å leke med», og ikke rund «som et skjold» slik andre hevdet.
Bede gjenoppdaget Plinius den eldre og siterte ham ofte ordrett. Dette gjaldt også tanken om at jorden er rund.[3] Bede holdt likevel fast på tanken om vannmasser som befant seg over himmelhvelvingen, og at den sørlige halvkule ikke var befolket, ettersom menneskene der ikke kunne nedstamme fra Adam og Eva, og heller ikke blitt frelst av Kristus.[4]
Munken Dionysius Exiguus hadde i 525 utarbeidet en tidsregning med utgangspunkt i året han antok at Kristus ble født, til avløsning av en tidsregning basert på keiser Diokletians regjeringstid.[5] Bede tok i bruk denne tidsregningen, og ett av hans verker har det tidligste kjente eksempel på uttrykket anno Domini («Herrens år», dvs. «etter Kristus»).
Den tallmessig største delen av hans produksjon er de teologiske skriftene. De inkluderer kommentarer til Bibelens bøker, prekener og avhandlinger over utvalgte avsnitt i Bibelen. Hans siste verk, fullført på dødsleiet, var en oversettelse av Johannesevangeliet til angelsaksisk. Han kopierte også verker og en kopi av Apostlenes gjerninger på latin og gresk som oppbevares i Bodleian Library i Oxford, regnes som ett av hans verker.
De historiske verkene er, foruten kirkehistorien, biografier over abbedene av Wearmouth og Jarrow og en biografi over St. Cuthbert av Lindisfarne. Han skrev også en mer allmenn historie, De temporibus sive de sex aetatibus hujus saeculi hvor han gjennomførte henvisning til tidsregningen fra Kristi fødsel.[6]
Bedas hovedverk, Historia ecclesiastica gentis Anglorum, som er i fem bind og var ferdig i 731, kalte han selv for «kirkehistorie», men det dekker langt mer enn tittelen skulle tilsi. Fordi historien om den engelske kirke fram til hans tid i stor grad dreide seg om misjonsvirksomhet, der kongene ble helt sentrale, skriver han mye om politikk, krigføring og annet, og er derfor en av de viktigste kildene til kunnskap om de angelsaksiske kongedømmene.
Død
redigerBeda var aktiv inntil det siste. På dødsleiet fullførte han sin oversettelse av Johannesevangeliet, og arbeidet også med en oversettelse av Isidor av Sevillas verker til angelsaksisk. Ifølge St. Cuthbert rakk han akkurat å bli ferdig med å diktere siste setning i det han arbeidet med, før han døde, sittende på gulvet i sin munkecelle. Datoen for hans død, onsdag 25. mai, er kjent fordi det ble notert at han døde dagen før Kristi himmelfartsdag, som det året falt på 26. mai. Han tilskrives også diktet Bedas dødssang, et kort dikt skrevet på gammelengelsk.[7]
Hans dødssang er bevart i to versjoner, på northumbrisk[8] og vestsaksisk (West Saxon) dialekt.[9] Den nordhumbriske er bevart slik:
- Fore thaem neidfaerae / naenig uuiurthit
- thoncsnotturra, / than him tharf sie
- to ymbhycggannae / aer his hiniongae
- huaet his gastae / godaes aeththa yflaes
- aefter deothdaege/ doemid uueorthae.
En oversettelse til moderne engelsk av Brice Stanford lyder:[10]
- Fore the enforced-walk / none comes to be
- wise to malice / more than him that must
- with mindfulness think back, / before his going hence,
- on what his breath’s / bad, good, right or evil,
- after death-day’s ending, / on judgement comes to be.
Helgen
redigerAlcuin av York (ca 735-804) omtalte Beda som «velsignet», og var kjent som «den ærverdige» så tidlig som i 836, da et kirkemøte i Aachen omtalte ham slik. I 1899 anerkjente pave Leo 13. ham formelt som «kirkelærer» (Doctor Communis Ecclesiae).[11] Etter dette ble flere kirker og skoler i England viet til ham.
Fem år etter hans død var det oppstått en helgenkult rundt Beda. Alcuin av York skrev at det skjedde undere ved hans relikvier som fantes i både Fulda og York.
Bedas offisielle gravsted er i Durham-katedralen.[12] Derfra opplyses det at hans levninger kom dit i 1022, fraktet fra Jarrow av en munk ved navn Alfred som lot dem begrave ved Cuthberts relikvier, der de ble liggende til de ble flyttet til «damenes kapell» på 1300-tallet.[13] Dette kapellet i romansk stil ble bygd i katedralen 1175-89, slik at kvinner fikk et sted å være i en katedral tilknyttet et munkekloster.[14] Fra Durham hevdes også at tittelen «den ærverdige» stammer fra inskripsjonen på Bedas gravstein i katedralen: HIC SUNT IN FOSSA BEDAE VENERABILIS OSSA («Her er den ærverdige Bedas knokler gravlagt»).[15]
Han er den eneste munk som er blitt utnevnt til «kirkelærer», og den eneste engelskmann Dante nevner i Paradiso, der Beda omtales som en av tre menn som «innenfor tenkning overgikk mennesket».[16]
Festen for Beda ble opprinnelig feiret 26. mai, men dette kolliderte med festen for Augustin av Canterbury, og den ble derfor flyttet til 27. mai. I 1969 ble den flyttet til 25. mai.
Referanser
rediger- ^ «Benedict Biscop», Catholic encyclopedia
- ^ St Ceolfrid, Catholic encyclopedia
- ^ [1] Plinius den eldre om jordklodens kuleform
- ^ Arthur Koestler: The sleepwalkers (s. 74), Penguin Books, ISBN 978-0-141-394534
- ^ Merrill Fabry: When Did People Start Saying That the Year Was A.D.?, 31. august 2016
- ^ «Beda Venerabilis» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 29. august 2022 fra [2]
- ^ Arthur O. Sandved, Vers fra vest, Aschehoug 1987
- ^ Bedes dødssang, northumbrisk dialekt
- ^ Bedes dødssang, vestsaksisk dialekt
- ^ Brice Stanfords oversettelse
- ^ Nicholas Rhea: Who was St. Alkelda? 27. mars 2015, darlingtonandstocktontimes.co.uk
- ^ Bedas gravsted i Durham-katedralen, durhamcatdral.co.uk
- ^ Bedas grav i Durham-katedralen
- ^ Katedralens kapell der Beda er gravlagt
- ^ Beda og hans grav i Durham-katedralen
- ^ Cynthia Haven: Stanford celebrates the «Father of English History», 19. november 2009]
Litteratur
rediger- Beda: Anglernes kirkes historie (overs. av Else Schjøth), Thorleif Dahls kulturbibliotek, Oslo: Aschehoug, 1979, ISBN 82-03-09781-2