Henrik Jansson (1855–1915)

Henrik Jansson. Forbryterportrett fra Stockholm, 1876.

Foto: Digitalt fargelagt (originalbilde hos Riksarkivet i Sverige)

Henrik Jansson (født 10. juni 1855 i Nordmark, Värmland, Sverige, død 26. mai 1915 i Filipstad, Sverige) var livstidsfange ved Akershus straffeanstalt etter et av de mest omtalte drap i Norge på slutten av 1800-tallet.

Oppvekst

Henrik Jansson ble født^[1] i det lille tettstedet Grundsjöhyttan i prestesognet Nordmark i Värmland, Sverige, av foreldrene Jan Christoffersson (1803-1879) og Anna Nilsdotter (1814-1864). Familien hadde totalt 6 barn, Greta (1837), Anna Lena (1839), Magnus (1842), Nils Johan (1845), Jan (1849), Jonas (1853) og Henrik. Det var dårlige og fattige kår i familien. Barna Greta og Nils Johan døde før Henrik ble født, og faren hadde kun tilfeldige jobber i gruven i nærheten som inntekt. I 1864, da Henrik er 9 år gammel, dør moren av tuberkulose^[2], og Henrik blir overtatt av fattigmyndighetene. Han flyttes rundt på forskjellige gårder i sognet hvor han kunne arbeide for føden. Faren blir også støttet av fattigvesenet. I 1870, året da Henrik ble konfirmert, dør broren hans^[3], Jonas. I 1874, stoppes fattigvesenets støtte, og brødrene Jan og Henrik må klare seg selv^[4]. Broren flytter til nabokommunen for å arbeide, mens Henrik streifer nordover inn i Dalarna. Men Henrik klarer ikke å skaffe nok penger med tilfeldige jobbe, og må snart ty til tyverier for å overleve.

Arrestasjoner i Sverige

2 måneder etter at han flytter hjemmefra, i januar 1874, arresteres Henrik for lommetyveri. Han får sin første fengselsdom, og dømmes til 1 år og 6 måneder straffearbeid ved Malungs häradsrätt^[5]. Han løslates 4. mars 1875, men fanges snart igjen, og 28. mai 1875 får han sin 2. dom^[5] i samme rett for innbruddstyveri, igjen 1 år og 6 måneder straffearbeid. Dette gjentar seg når han løslates i 1876, hvor han dømmes til fengsel for innbrudd og tyveri, og denne gang til 4 års straffearbeid^[6] som han må sone på Långholmens centralfängelse i Stockholm. Mens han sitter på Långholmen dør^[7] hans far i 1879 i "toftiga villkor", og broren Jan i 1880. Jan faller ned^[8] i en "kolmila" hvor han forbrenner. Når Henrik løslates 28. august 1880, klarer han holde seg borte fra lovmyndighetene nesten et helt år før han igjen fakkes. Denne gang dømmes^[9] han til 4 år for tyveri, samt 6 måneder for forfalskning av sin presteattest. Han mister også sine medborgerlige rettigheter for alltid. Henrik soner igjen på Långholmen, fra 14. juni 1881. Under soningen har Henrik et par episoder hvor han straffes med isolasjon, og mørkecelle, bl.a. for å ha forsøkt å kaste en stor stein på en medfange^[10]. 24. september 1885 løslates Henrik fra Långholmen.

Turtermordet

Reise fra Sverige

Fra Långholmen blir Henrik utstyrt med en presteattest og passerseddel som krever at han tar toget hjem til Nordmark i Värmland, og innen 4 dager melder seg til prosten. På vei hjem, i Karlstad, Värmland, fikk han utbetalt lønnen, 35 kroner, fra fengslet som han hadde opptjent de siste 4 årene. Han bestemmer seg da å dra til Kristiania istedenfor til Nordmark. Henrik har hverken bosted eller familie lengre i hjembygda, og vil dra til Kristiania for å se etter arbeid. Han selger i tillegg et par knapper, og kjøper en seildukskoffert, og hopper på toget til Kristiania. Han ankommer dit søndagskvelden den 27. september 1885.

Drapet

Morgen etter tar han bena fatt igjennom byen, kjøper et trekkspill, og følger Maridalsveien nordover. Han sier at han fulgte denne veien siden den hadde telefonstolper, som han trodde ledet til en større by nordover, hvor han kunne få arbeid. Langs veien rev han istykker sin presteattest og passerkort fra fengslet i Stockholm. Han hadde brutt meldeplikten sin, og ikke ville identifiseres. Han kastet papirbitene i veikanten i nærheten av Lokkeberget. Deretter, etter en stund, traff han en mann og en kone som han spurte om de visste om noe arbeid var å finne. Mannen foreslo en gård i nærheten som Henrik ble fortalt het Turter. Mannen og kona gav også Henrik sladder om eieren av gården. Eieren var skredder Anders Christensen, 55 år gammel og pukkelrygget, som bodde der alene etter å ha kommet hjem samme år fra et 17 års opphold i Amerika. Han hadde spart opp seg en del penger der borte, og hadde kjøpt gården Turter for 12.000 kr ved hjemkomst. Paret sa også at Christensen spiste alle sine måltider ute. Henrik gikk inn på gården, traff mannen, og fikk beskjed om at han kunne få arbeid hvis han holdt kosten selv. Henrik var ikke interessert i dette, men fikk istedenfor en annen plan. Han oppdaget en kostbar amerikakoffert i rommet ved siden av kjøkkenet, og han antok at her var det verdisaker han kunne ta når Christensen var ute og spiste kveldsmat. Henrik ønsket selv å dra til Amerika, men manglet penger. Etter at Henrik har gått fra gården, og tok innom en av nabogårdene, Nes, hvor han fikk melk, bestemte han seg for å dra tilbake til Turter. Han lusket rundt i skogen i kveldingen utenfor Turter noen timer, og ventet på at Christensen skulle forlate gården. Men da han så igjennom vinduet at Christensen satt og spiste kveldsmat der, endret Henrik planen. Han tok et løst stag fra en vogn på gårdsplassen, og ventet ved kjøkkenutgangen. Han håpet at Christensen skulle komme ut, og ta inn hestene som gikk ute. Når Christensen kort etter kom ut av døren, slo Henrik ham flere ganger hard i hodet med vognstaget. Mannen falt om, men satt seg opp igjen etter en liten stund, og da Henrik synes han hørte folk oppe på veien, slo han Christensen igjen hardt flere ganger. Han drog den livløse Christensen inn i huset, som fremdeles ynket seg. Han brøt deretter opp kofferten han hadde spanet ut, hvor han fant et gull-ur og andre verdisaker. Han tok også 45 kroner, og noe han trodde var verdipapirer, men fant ikke de pengebeløpene han hadde håpet på.

Flukten

Henrik forstod at handlingen hans var alvorlig, og flyktet etter veien og skogen nordover og dro mot svenskegrensen. Han kastet umiddelbart fra seg trekkspillet inn i skogen, og seildukssekken sin ned i elva, og etter å ha gått innom en gård for å spørre om veien rundt Maridalsvannet, rev han i stykker papirene han hadde stjålet da han så de kun var kvitteringer. Henrik gikk landeveien nordover, til Bryn stasjon, og tok toget til Eidsvoll. På fergen over Mjøsa, oppdaget han i avisene at Christensen var død, ble redd og kastet fra seg tyvegodset i sjøen. Han fortsatte togreisen opp til Løiten, og gikk derifra gjennom skogen til Sverige. I Sverige streifet han målløst rundt i Dalarna og Värmland, og endte opp i Mora.

Etterforskning og arrestasjon

I mellomtiden var drapet på Christensen blitt oppdaget. Naboen til Christensen, på gården Hauger, hadde hørt skrikene til Christensen og dratt over til Turter. Men da naboen så blodpølen utenfor kjøkkeninngangen snudde han og sprang etter hjelp fra 2 andre nabogårder. Naboen og to andre menn gikk så inn i huset på Turter, oppdaget Christensen, og fikk tilkalt lensmannen som gjorde de første undersøkelsene, og tilkalte deretter Kristiania-politiet som kom neste morgen. Drapet skapte store overskrifter i landes aviser, og etterforskningen fikk høy prioritet. Det ble snart klart at en svensktalende ukjent mann med trekkspill og sekk, var sett i nabolaget, og hadde både vært interessert i, og besøkt, Christensen. Men ingen visste hans identitet. 1. oktober fant to politimenn, betjentene Hoel og Aasgaar, de istykkerrevne papirlappene i en sølepytt, som Henrik hadde kastet fra på veien opp fra Kristiania. Bitene ble tørket og satt sammen, og viste politiet en presteattest og passerseddel, med fullt navn og signalement til en svensk nylig løslatt straffefange. Et signalement som stemte overens med vitnene som hadde sett svensken langs veien. Noen dager senere ble papirbitene til kvitteringen også funnet, ved den gård hvor Henrik hadde fått noe å drikke, og spurt etter veien. Henrik Jansson ble etterlyst i Norge og Sverige, og nyhetene i avisene medførte mange "iakttagelser" av mistenkte rundt om i Norge, som politiet måtte følge opp på. Tilslutt fikk politiet sikre spor langs fluktruten til Henrik, og politiet fulgte etter over til Sverige, hvor også svenske myndigheter deltok. Jakten fikk stor oppmerksomhet i media, og oppdateringene på når spor ble mistet og nye dukket opp, ble behørig dekket av avisene. Det var også tydelig misnøye i norske aviser om at svensk politi ikke tok jobben på nok alvor, og at Henrik stadig unnslapp pga dem. Men 4. november ble Henrik tilslutt arrestert^[11] i Mora, Dalarna, i Sverige. Konen som leide ut værelse som Henrik overnattet i, gjenkjente ham fra etterlysningene, og fikk meldt ifra til lensmannen der. Henrik ble deretter, etter lokale avhør, transportert til Norge med tog, og selv om han forsøkte seg med en flukt fra toget ved å bryte opp taket der han satt, ankom han i jern og innsatt i Kristiania distriktsfengsel 20. november 1885.

Rettssaken

Rettssaken mot Henrik Jansson var et sett med offentlige forhørssesjoner, blandet med samtaler og befaringer på åstedet, hvor Henrik deltok. Akers sorenskriverkontor holdt forhørene i Kristianias Byretts lille sal, og var ledet av konstituert sorenskriver Vilhelm Siewers. Henrik nektet den første tiden hardnakket på at han hadde noe med drapet å gjøre, og forklarte at han hadde vært i Maridalen, men bare vært på Turter gård for å spørre etter arbeid. Det var mange vitner og påstander som kom fram i forhørene, og sammenblandingen med hva folk hadde lest i aviser, og hva som var rykter og fakta, ble del av vitneutsagnene. Da et vitne under ed sier han så Henrik Jansson i et område han ikke kunne ha vært, med trekkspill og seildukskoffert dagen etter drapet, reiste Henrik seg fra benken og ropte "Om ni svär på det der, saa svär ni ind i Helvete". Deretter satt han seg ned, og etter en liten stund ba han om å få snakke alene med dommer Siewers. Henrik tilstod så sine ugjerninger, men mente han ikke hadde tilsikt å drepe Christensen.

Dom

Siewers og hans 3 meddommere avsa så dom 16. januar 1886, hvor Henrik dømmes til døden: "for Forbrydelse mod Straffelovens Kap. 14§1 og Kap 20§4 enstemmig dømt til at have sit Liv Forbrudt". Avisene skriver "Da Dødsdommen meddeltes ham, blev han blodrød i Ansigtet, en bevarede forøvrigt sin Ro".^[12] 15. februar ble dommen deretter bekreftet av overretten, "Kristiania Stiftsoverets 1ste Afdeling", selv om denne fremhever at kun innbruddet, og ikke drapet, syntes planlagt^[13]. Saken gikk videre til Høyesterett hvor dommen^[14] også ble bekreftet 6. mai 1886, men under dissens. Flertallet mente at mordet ikke var skjedd med overlegg, men det var likevel enighet om at akten og mishandlingen var nok til at dødsdommen skulle stå ved, uten anbefaling til benådning. Justisdepartementet kom med sin politiske innstilling hvor høyesterettsdommen skulle bekreftes og "befales fuldbyrdet uden Formildelse". Flertallet i statsrådet, derimot, endret denne innstillingen, bl.a. siden høyesterett hadde omgjort handlingen til drap, og konkluderte med at dødsdommen "naadigst fomildes derhen, at han fritages for Livsstraffen, mod at hensættes til Strafarbeide paa Livstid". Det var generell stor motstand mot dødsdommer i Norge på den tiden, og alle sivile dødsdommer utstedt av lovmyndighetene etter 1876, hadde blitt omgjort politisk til livsvarige straffer. Innstillingen om Henrik Janssons benådning ble bekreftet i kongelig resolusjon av 17. juli 1886. Henrik Jansson ble således sluttelig overført til Akershus straffeanstalt 27. juli 1886^[15] for soning av sin livstidsstraff.

Interesse fra offentligheten

Rettssaken ble dekket omfattende i landets aviser, skillingsviser ble produsert og solgt, og fasinasjonen rundt de tabloid-aktige detaljene var stor blant folk. Oppmøtet var også stort ved de offentlige forhørene, spesielt fra de lavere klassesikt. "Hele Trævarehandlerens Armé af Kutorvsgutter og en Deputation af Nytorvets Madamer var mødt frem, og jeg ved ikke om de følte et Slags Aanderligt eller legemligt Slægskab"^[16], skrives det i avisen "Dagen". Beskrivelsen av Henriks opptreden og utseende i avisene ble derfor dramatisert og detaljert. "Dog er der noget ved hans Person, som den, der har havt Anledning til at studere ham, ikke saa let glemmer, og det er hans Øine. De er paafaldende store, men når han staar og stirrer hen da er der en mærkværdig Dybde i hans Blik", mener Bergens tidende^[17]. I avisen "Dagen" var beskrivelsen omfattende og dramatisk: "Han er bleg og hele Ansigtet bærer Spor af, at Jansson har tilbragt en længre Tid i Fængslet. Næsen er skarp, han har en lidt fremstaaende Hage, Munden er snarere stor, og hans Tænder er rent paafaldende hvide og fulendte. Læberne er prydede med næsten foignerte, mørkebrune Mustacher og Fip; forøvrigt er han glatbarberet. Det mest merkværdige ved ham er, som før omtalt, hans Øine. De er ikke store og ligget noget dybt; derved bliver Øienlaagene temmelig mørke, og de smaa, brune, glansfulde Pupiller endnu mere stikkende. Panden er snarere høi; Haaret er sort og strøget op fra Panden, saaledes at det der danner en Kam, men ligger forøvrigt fladt paa Hovedet. I Nakken har Frakkekraven bøiet det udad. Han er af middels Høide og meget velvoren - langtfra sværlemmet, som man saa gjerne vil antage. Han er iført blaa Sømandstrøie (Pjekkert) og sorte Benklæder. Ved De saa, hvordan han ser ud? Hvis ikke, kan jeg kun tilføie, at klip ham, lav pomadiseret Pandehaar paa ham, ifør ham rent Lintøi, hvide Hansker og Snipkjole, saa kan De for den Sags Skyld gjerne have ham til vis á vis i første Francaise paa Hofbal."^[16]

Rømningsforsøk

Etter all oppmerksomheten og sikkerheten rundt Henrik Jansson, så klarte han likevel kort tid etter at han ankom Akershus, å rømme derifra^[18]. Natten til 21. oktober 1886. I fengslet hadde han blitt satt til å "plukke Drev", mao. flise opp gammelt tauverk, og hadde således fått anledning til å lage sitt eget rep. Han hadde klart å file seg igjennom vinduet i cellen sin, og deretter fire seg ut fra denne i 3. etasje, og så over festningsmuren. Politikonstabel Malmstrøm, som patruljerte den natten nedre del av Kristiania, oppdaget at "en Person komme springende mellem Bankpladsen og Fæstningen", og uten å vite at personen var en rømt straffefange, tok opp jakten på ham. I Skippergata tok han igjen en andpusten Henrik Jansson, og brukte sin politikølle til å slå bort tollekniven som Jansson tok fram, og deretter overbemanne ham. Nede på Rådhusets politistasjon ble den da ukjente mannen satt i arresten for natten. Morgenen etter, da arrestantene ble inspisert, ble Henrik Jansson og hans fengselsuniform gjenkjent, og stasjonsbetjent Enersen kontaktet Akershus straffeanstalt, og lurte på om de savnet noen. "Nei, de gjorde ikke det", var svaret. Enersen anbefalte dem da å "se godt etter", hvilket medførte at rømningen ble oppdaget^[19]. Henrik Jansson ble transportert tilbake til Akershus festning samme formiddag, og senere straffet med 25 slag pryl for rømningsforsøket^[20].

Belønninger

Det var utlovet en dusør på 500 kr som del av etterlysningen av Henrik Jansson, og 400 kr av disse ble utbetalt til konen i Mora, Sverige, som fikk Jansson arrestert, og resterende 100 kr til to privatpersoner som hjalp til med pågripelsen der.

Politimesteren i Kristiania hadde også utlovet 200 kr i belønning til den i politiet som kom med spor av gjerningsmannen etter mordet. Denne belønningen gikk til betjentene som fant papirlappene som var Janssons attest og passerseddel^[21].

Sjefen for politiets Opdagelsesavdeling (forløper for Kriminalpolitiet), Ove Mossin, fikk også en offisiell utmerkelse fra Justisdepartementet, "Anerkjennelse af vel udført Arbeide".

Politikonstabel Malmstrøm, som fakket Henrik Jansson under sitt rømningsforsøk fikk et "Gratiale af 25 Kroner for særdeles Dygtighed og Nidkjærhed" av politimesteren, 50 kroner fra Justisdepartementet, samt "tilkjendegivet Kong Oscars Tilfredshed".^[19]

Løslatelse og deretter

Henrik Jansson satt fengslet på Akershus straffeanstalt de neste 20 årene. I 1905 søker han om benådning, hvilket er andre gang han søker. Han står registrert med god oppførsel under hele sin soning, og benådningen hans godkjennes således. 29. mars 1906 innstiller Justisdepartementet at Henrik Jansson kan løslates når han har sittet 20 år, hvilket godkjennes i statsråd uken etter. To dager etter innstillingen, 31. mars 1906, ble Henrik overført^[22] fra Akershus straffeanstalt til Botsfengslet for forberedelse til løsgivelsen. 17. juli blir han så ført til "Opdagelseskontoret" for fotografering og registrering, og 27. juli 1906 ble han til slutt hentet av 2 politibetjenter som tok ham ned til Østbanestasjonen for transport ut av landet. Henrik sier til de fremmøtte journalister, som mange andre fanger ved løslatelsetidspunktet, at han "nu vilde bli et andet Menneske og vie Resten af sit Liv til ærligt Arbeide". Han hadde lært snekkeryrket i fengslet, og ville ta opp dette yrket i Sverige^[23]. Politiet ble med Jansson med toget til Charlottenberg hvor Henrik ble overlevert til det lokale politiet.

Henrik får etablert seg som snekker, men klarer ikke helt å livnære seg som dette. Selv om han ikke ønsket det, så faller Henrik delvis tilbake til gamle synder, og bl.a. i 1911^[24] blir han fengslet i Dalarna for flere tyverier.

Dødsfall

I 1915 får Henrik nyreproblemer, og legges inn på Filipstad lasarett i Värmland. Der dør han 26. mai 1915 av kronisk nefritt (nyresvikt). Henrik Jansson blir 60 år gammel^[25].

Bilder

Forbryterbilde fra Stockholm, 1881
Foto: Digitalt fargelagt. Originalbilde
Forbryterbilde fra Kristiania politikammer, 1885
Foto: Digitalt fargelagt. Originalbilde
Forbryterbilde fra Kristiania politikammer, 1905
Foto: Digitalt fargelagt. Originalbilde i Digitalarkivet
Forbryterbilde fra Kristiania politikammer, 1906
Foto: Digitalt fargelagt. Originalbilde i Digitalarkivet
Registreringskort fra Långholmen straffanstalt, Stockholm, 1880
Registreringskort fra Långholmen straffanstalt, Stockholm, 1885
Kart over Maridalen. Bevismateriale fra rettssaken 1885
Tegning av åsted. Bevismateriale fra rettssaken 1885
Bilde av drapsvåpen
Passerdokument, istykkerrevet. Bevismateriale fra rettssaken 1885
Presteattest, istykkerrevet. Bevismateriale fra rettssaken 1885
Kvitteringer, istykkerrevet. Bevismateriale fra rettssaken 1885
Etterlysning av Henrik Jansson før arrestasjon, 1885
Illustrasjon av tidslinje i etterforskningen, 1885
Prestebetyg, 1885
Skillingsvise over Henrik Jansson, 1885
Kong Oscar II benådning til livsvarig straffearbeid, 1886
Løslatelsesbrev fra Justisdepartementet, 1906
Flyfoto over Turter gård, 1967