Arkebusering
Arkebusering eller henrettelse ved skyting var fra 1815 eneste henrettelsesmetode i Norge etter den militære straffelov. Det er ikke kjent tilfeller av militære henrettelser mellom 1815 og 1902, da bruken av dødsstraff ble innskrenket til å bare gjelde i krigstid.
Under okkupasjonen 1940–1945 var skyting den vanligste henrettelsesmetoden både etter NS-myndighetenes lover og tysk lov. I forbindelse med rettsoppgjøret etter andre verdenskrig ble det klargjort at dødsstraff kunne anvendes for forbrytelser begått i krigstid, selv om dommen falt etter krigens slutt. 25 nordmenn og tolv tyskere ble henrettet ved skyting etter krigen, den siste av dem i august 1948.
Henrettelsen foregår ved at en gruppe, eksekusjonspelotongen, avfyrer skudd på få meters hold mot den dømtes hjerte. Antallet i pelotongen varierer, men er sjelden under seks eller over tolv. Det er en stor påkjenning å skyte på et menneske som er bundet og dermed helt hjelpeløs, og mange av skuddene bommer under en slik henrettelse. Det er derfor ikke uvanlig at salven ikke er dødelig. I mange tilfeller har dødsårsaken vært sjokk og blodtap, og ikke umiddelbar hjertestans slik det er tilsiktet. En vanlig metode for å sikre seg mot dette er at offiseren som leder eksekusjonspelotongen avfyrer et skudd mot hodet på kloss hold, det såkalte «nådeskuddet».