Theklas undergang (1893)

Tekst: Per Ivar Hjeldsbakken Engevold, 2018



Men de som paa "Thekla" ble ladte tilbake                                               
I Angst og Nød.                                                                                
Forgjæves mod Himlen udsendte sin Klage Om Frelse fra Død            
I Vanviddets Smerte de hoppet i Havet                                                      
En efter en blev i dybet begravet                                                           
Gud hjælpe den Sjømand i Nød.  

- Fra skillingsvisen «Theklas undergang» av N. P. Senjen, 1894

En ting er helt sikkert; historien om skjebnen til mannskapet på seilskipet «Thekla» er ikke en fortelling for sarte sjeler. Historien fant sted i 1893, et år som i Norge stort sett blir husket for to særlig tragiske hendelser. Storstormen i Lofoten og Vesterålen den 25. januar krevde hele 130 menneskeliv. De aller fleste av ofrene var fiskere som ble fanget i stormen ute på havet. De endte sine dager i det frådende havet.[1] Verdalsraset om natten mellom den 18. og 19. mai var et massivt leirskred som raserte hele 105 gårder i området. Raset tok livet av 116 mennesker.[2] 1893 var med andre ord et år for de store tragediene. Men var det en helt annen sak enn stormen i Lofoten og Verdalsraset som fanget mye oppmerksomheten fra norske medier dette året. Denne saken var forliset til bark «Thekla».

Verdalsraset. Illustrasjon av Steinar Berg. Hentet fra boken Verdalsraset 1893
Utgitt av Verdal historielag til 100-årsminnet 19. mai 1993

I 1890-årene var seilskutetiden på hell. Ny teknologi begynte for fullt å gjøre sitt inntog. Tiårene rundt 1890 var preget av en rekke forlis og kummerlige forhold om bord på de norske seilskipene i langfart. Mange av skipene var ikke godt nok rustet for de lange seilasene og alderen på seilskipene i den norske handelsflåten var i gjennomsnitt urovekkende høy. Mange av seilskipene ble dessuten lastet alt for tungt, slik at de gikk for dypt og dermed ble mindre sjødyktige. De statistiske kildene fra denne tiden er mangelfulle, men det er liten tvil om at de mange forlisene i perioden var svært kostbare, både når det gjaldt verdier og menneskeliv. Om lag 300 norske sjøfolk mistet livet i forlis årlig i 1880 og 1890-årene. I tillegg døde mange sjøfolk av mangelsykdommer og tropesykdommer i fremmede havner.[3]

Bark «Thekla» ble bygget på et verft i New Brunswick i Canada i 1876. Originalt fikk skipet navnet «Erius Gera» og den ble opprinnelig rigget som en fullrigger. Skipet var i britisk eie frem til det i 1891 ble kjøpt opp av den norske rederen Gustav Conrad Hansen (1831-1910) fra Tønsberg.[4] Hansen gav skipet navnet «Thekla». Som så mange andre redere i sin samtid kjøpte Hansen fullriggeren for å rigge den ned til bark, noe som gjorde at den krevde et mindre mannskap og på den måten kunne være mer lønnsom i langfart. Gustav Conrad Hansen var en pioner innenfor shipping og fikk æren av å bli verdens første tankskipreder da han i 1877 fikk bygget om tre av sine seilskip til å kunne føre olje i bulk i stedet for tønner.[5] Mot slutten av 1880-årene begynte imidlertid de nye damptankere å utkonkurrere seiltankskipene. Av denne grunn måtte reder Hansen bygge om seilskutene sine på ny, og han satte de inn i ordinær langfart. Bark Thekla ble derfor aldri bygget om til tankskip, men førte petroleum i tønner.

Bark Lindesnæs, et av skipene til reder Gustav Conrad Hansen.
Bilde hentet fra digitalmuseum.no. Foto: Norsk Maritimt Museum

Den 1. desember 1892 hadde barken «Thekla» seilt ut fra Philadelphia i USA til Frankrike lastet med petroleum.[6] Skipet hadde en besetning på 18 eller 19 mann (kildene varierer).[7] Den 31. januar kom meldingen om at «Thekla» hadde blitt påtruffet av en storm i åpent hav. Det meddeltes at 3 menn hadde blitt reddet fra vraket.[8] Det skulle ta en god stund før alle detaljer om forliset kom ut i de norske mediene. Bark «Thekla» hadde blitt truffet av en kraftig storm en gang i midten av desember.[9]  Den 20. desember sprang skipet lekk, og situasjonen ble kritisk. Bedre ble det ikke da seilene og deler av mastene blåste bort den 22. desember. Mannskapet klarte ikke å finne lekkasjen, men «Thekla» holdt seg flytende på lasten. Skipet var utstyrt med en pumpe drevet av vindkraft, men da denne ble blåst i stykker havnet etter hvert hele dekket under vann.[10] Kapteinen gav da ordre om at mannskapet skulle gå i livbåtene. Alle så nær som fem matroser fikk plass. Disse fem ble igjen på skipet, mens de andre forsvant i havet med livbåtene for aldri å bli hørt fra igjen. For matrosene som var igjen på skipet begynte nå en voldsom kamp for å overleve. En av matrosene tapte denne kampen etter kort tid, da han falt gjennom en åpen luke og druknet i lasterommet.[11]

De fire som fortsatt levde fikk klatret opp i en av mastene og kom seg opp på merset (en plattform på masten). Her tilbragte matrosene det meste av de neste dagene og nettene. Bare når solen kom frem på dagtid våget de seg ned. Den 7. januar, etter seksten dager alene på skipet, ble de omsider oppdaget av et forbipasserende dansk skip. De hadde endelig blitt reddet og med hjelp kom de seg om bord det danske skipet. Da var de bare tre igjen. Olaf Andersen fra Tønsberg, Christian Hjalmar Jacobsen fra Kristiansund og Alexander Johansson fra Sverige. Den fjerde mannen, en hollandsk matros, var sporløst forsvunnet. Om bord på det danske skipet fikk den svenske matrosen et nervøst sammenbrudd. Danskene merket seg også at en av de norske matrosene fremstod som svært forvirret.[12]

De fire matrosene på "Thekla". Hentet fra Nøtterøy historielags nettsider:
http://www.notteroyhistorielag.no/gud-hjaelpe-den-sjomand-i-nod/ (30.05.18)

Den neste rapporten om de tre sjøfolkene fortalte at de tre har blitt med det danske skipet til Cuxhaven i Tyskland, hvor de ble satt i arresten. Hvorfor? Hva hadde skjedd med den hollandske matrosen? Svaret på dette kom i mars 1893 da de tre matrosene er tilbake i Norge. De måtte møte til utspørring i Forhørsretten. Norges Sjøfartstidende gjengav deler av utspørringen av den 23 år gamle matrosen Christian Hjalmar Johansen. Avisen beskriver den siktede matrosen som nedslått men rolig og fattet.

Forhører spurte først om hvilke nasjoner mannskapet tilhørte. Johansen forklarte at en var hollender mens de øvrige var nordmenn og svensker. Johansen fortalte videre om handlingsforløpet frem til mannskapet kom seg i livbåtene, mens de fire matrosene ble igjen på skipet. I følge Johansen fantes det ingen proviant igjen på skipet og det eneste vannet de fikk tak i var regnvann som de samlet.[13]

Forhører: Hvor lenge var dere uten mat?Johansen: I 13 dager.Forhører: Følte dere da noen smerte?Johansen: Vi ble noe rare i hodet.Forhører: Var dere ved bevissthet?Johansen: Ja.[14] 

Detaljene som så kommer frem, er både grusomme og tragiske. Johansen forklarte at matrosene på den 11. dag begynte å diskutere om en av de skulle ofre livet, for at de andre skulle få leve. Sulten og tørsten var på dette stadiet livstruende. Denne diskusjonen varte frem til den 13. dag, da matrosene ble enige om å trekke lodd for å avgjøre det. De skar et håndkle i fire remser av ulik lengde. Den som trakk den lengste remsen, måtte dø. Det ble hollenderen. De la ham ned på dekket og stakk ham først bak øret. Da dette ikke var tilstrekkelig til å ta livet av ham, kuttet de i tillegg over halsen hans. De samlet opp blodet, ventet til det var kaldt og drakk det. Siden skar de biter av kjøttet og spiste. Da matrosene ble oppdaget av det danske skipet som reddet dem, var det bare beina tilbake av hollenderens lik.[15]

De sakkyndige i rettssaken uttalte følgende om saken:

Vi antager at de ovennævnte sigtede (matroserne) i tiden for den paaklagede handling befandt sig i en yderliggaaende hungerstilstand og sandsynligvis inden kort tid vilde være omkomne, dersom de ikke havde grebet til den fortvilede handling, at ingen af dem allerede paa den tid var sindssyg. I erklæringens præmisser udtales, at hvis Matroserne havde havtfersk vand til at slukke den vedvarende og ulidelige tørst, vilde drabet formentlig været undgaaet. Lægerne finder, at matrosernes drift til at slukke tørsten maa ha været saa sterk, at det store flertal af mennesker i lignende tilfælde sikkerlig ikke vilde ha kunnet modstaa den, men søgt hvilken som helst nødutvei. Det er utvilsomt, at matroserne havde gjennemgaaet lidelser som var mere end store nok til at bringe dem ud af fatning, men deres optræden under gjerningen og gode erindring om det passerede taler imod den antagelse, at de var sindssyge i gjerningsøieblikket.[16]

Fra Dagbladet 02.02.1893

Til tross for den grusomme handlingen vant matrosene sympatien til både folket og retten. Flere av de største avisene uttrykte sin støtte til dere sak. Gleden var derfor stor da det endte med at de tre matrosene ble frikjent og sluppet ut fra arresten i slutten av mars 1893. De to norske matrosene ville tilbake på sjøen og uttrykte et ønske om å skaffe seg hyre så fort som mulig, mens den svenske matrosen var ferdig med sjøen for godt. For å vise sin sympati med situasjonen til de tre sjøfolkene, satte Sjømannsmisjonen i gang en pengeinnsamling på deres vegne. Som Norges Sjøfartstidende uttrykte det: «Den offentlige godgjørenhet vil sikkert i dette tilfelle gjøre seg gjeldende som overalt hvor virkelig trang er tilstede, samtidig med, at det vil være en trøst for de stakkars folkene å få se en alminnelig deltagelse for dem etter de utholdte lidelsene».[17]

Til Cuxhavn da førtes de Stakler som Fanger                                                              
For Retten de kom                                                                                                       
Paany de da fyldtes med Kval og med Anger                                                                
Til de fik sin Dom                                                                                                              
Men Dommen dog kjendte dem helt ud uskyldig                                                      
For udførte Udaad var Sulten Grund gyldig                                                              
Gud hjælpe den Sjømand i Nød  

- Fra skillingsvisen «Theklas undergang» av N. P. Senjen, 1894

Fotnoter: 

---

[1] Storstormen 1893. Hentet fra Nordland fylkeskommunes nettsider: 

https://www.nfk.no/fylkesleksikon/innhold/kommuner/vagan/storstormen-1893.825207.aspx (besøkt 30.05.18)

[2] Verdalsraset. I Store norske leksikon: https://snl.no/Verdalsraset (besøkt 30.05.18) 

[3] Koren E. 2013. Med Saltvann i årene. s. 20-21. Se: http://www.kyst-norge.no/?k=2909&id=22351 

[4] Kulturnavs nettsider: http://kulturnav.org/9415c2bb-d8b1-4cf2-851c-2e0f4a177040 (besøkt 29.05.18)

[5] Gustav Conrad Hansen. I Store norske leksikon: https://snl.no/Gustav_Conrad_Hansen (besøkt 30.05.18)

[6] Norges Sjøfartstidende, 17. mars 1893

[7] Norges Sjøfartstidende, 01. februar 1893

[8] Ibid.

[9] Nordisk Tidende, 03. januar 1893

[10] Helge Paulsen «Gud hjælpe den sjømand i nød” på Nøtterøy historielags nettsider: http://www.notteroyhistorielag.no/gud-hjaelpe-den-sjomand-i-nod/ (besøkt 14.12.17).

[11] Norges Sjøfartstidende 17. mars 1893

[12] Helge Paulsen «Gud hjælpe den sjømand i nød” på Nøtterøy historielags nettsider: http://www.notteroyhistorielag.no/gud-hjaelpe-den-sjomand-i-nod/ (besøkt 14.12.17).

[13] Norges Sjøfartstidende, 17. mars 1893

[14] Ibid.

[15] Ibid.

[16] Norges Sjøfartstidende, 24. mars 1893

[17] Norges Sjøfartstidende. 24. mars 1893

Tips til videre lesning:

Om en av de mest kjente kannibalsakene fra Nord-Amerika: http://historienet.no/samfunn/nord-og-soeramerikansk-historie/donner-familien-tok-snarveien-til-helvete