God morgen fra måsahuset. Veden må ha vært ekstra tørr i dag, for det knaker og spraker borte i peisen. Lukten av kaffe og nystekte gulrot-rundstykker sprer seg i måsahuset, og jeg har tent lysene på bordet, selv om det begynner å bli lyst ute, bare for stemninga sin skyld. Etter ei uke med litt for mange netter med hjerteflimmer og hodepine har jeg endelig sovet skikkelig godt. Ikke altfor mange timer med søvn, men sammenhengende timer, og det hjelper masse.
Uka har gått fort. Fortere enn den pleier når antallet søvnløse netter hoper seg opp. Og til tross for noen trøtte timer på dagtid har uka innehold mange fine små øyeblikk. Vær-messig har vi jo vært innom nesten alle årstidene. Sol og tørr asfalt, regn og vind, og store mengder snø. Det er nesten litt gjettelek hver morgen når jeg titter ut av vinduet, og å kunne bruke samme jakke og fottøy hver dag funker dårlig. Paraply en dag, solbriller en annen. Den morran det hadde snødd så masse at buskene langs gangveien hang tungt langs bakken, da var det fint å gå til jobb. Det er helt merkelig hvor mye et lag ny-snø kan lyse opp de mørke morgentimene. Så tuslet jeg bortover, saktere enn vanlig, bare for å nyte synet av snøtunge greiner og kvister. De blir jo nesten som et maleri mot mørket. Fine øyeblikk.
Å være førstemann på kontoret er jeg vant til. Kun en annen kollega pleier å være der rundt klokken syv, men han jobber ikke hver dag. Men enkelte dager, særlig etter våken-netter, er det fint å tusle over skolegården og inn i c-blokka, og vite at man har litt alenetid på jobb, før skolen fylles med ungdommer og kolleger. Da får jeg tid til å sette på kaffen, koke te-vann, og spise litt frokost. Svare på meldinger som har kommet inn i løpet av natten (overraskende mange ungdommer er nattedyr), og lese nyheter på nett. Sånne små ting, rolig start på dagen, gode øyeblikk.
Ut på tur med elever, midt på dagen, i snøvær. Mange av de litt såre og vonde samtalene er det fint å ta ute. Ofte opplever jeg at det er lettere å være avslappet, litt mer åpen, når man går side om side, og ikke sitter i et grupperom på to plastikk stoler, rett overfor hverandre. Så vi går, ungdommen og jeg, nesten uansett vær. Og det hjelper meg også. Hjelper med luft, slik at hodet ikke blir så tungt. Du verden så mye man kan løse sånn side om side, i snøværet. Denne uka gikk jeg med en ungdom som er like glad i å fange øyeblikk som meg, med et kamera. Vi gikk sånn rundt stiene bortenfor skolen, litt inni skogen, snakket, og knipset bilder av snødekte skatter. Og da turen var over, og vi gikk tilbake til hvert vårt klasserom fikk jeg et par bilder tilsendt på Teams. “Takk for turen”. Sånne øyeblikk gjør meg så glad.
Torsdag var det åpen kveld på skolen. Kolleger, noen ungdommer og jeg stod klare hele kvelden til å ta imot neste års elever, presentere miljøteamet, og Helse og Oppvekst avdelingen. Fine, spente tiendeklassinger, nysgjerrige foreldre, myldring i korridorene og god stemning. 13 timers arbeidsdag, fra 07.00 til 22.00. Passe trøtt i skrotten når jeg kom hjem, men fin kveld likevel. Fine øyeblikk.
Så tilbake på jobb fredag morgen, og klar for siste fotballkamp i midttimen. Som ligaens dårligste lag sier det seg selv at å komme videre til sluttspillet ville kostet oss mer bestikkelser enn vi er bemidlet med, men… For at det gode lærerlaget, med det fengene lagnavnet Man Chest Hair- United, skulle vinne innledende runder, og sitte igjen med fet pokal, måtte mitt lag tape med mindre enn 18 mål. Høres ut som en lett oppgave, men vi suger faktisk så til de grader, at det ikke var en umulighet. Vi klarte det da!!! Og denne gangen hadde jeg tatt forhåndsregler, for forrige kamp sine blåmerker er fortsatt synlige på leggene til denne målvakta. Mekket meg legg beskyttere av bobleplast og gaffatape, og slapp inn “bare” 13 mål. Dessuten endte jeg med å bli, til tross for at jeg er målvakt, lagets toppskårer. Jeg har scora ett mål…. Det sier jo litt om nivået vårt. Sier meg godt fornøyd med innsatsen i årets liga, og noterer meg gode øyeblikk.
Så kom fredagskvelden med ukas beste øyeblikk. Poden, som sa tidligere i uka at det ikke ble perm fra militæret likevel, stod plutselig midt i stua sammen med podekjæresten kl 22.00 på kvelden. Vi skjønte det ikke helt først, trodde bare det var kjæresten som stakk innom, vi hadde jo akkurat skrevet meldinger med han der han fortalte at han var på vei til leieren etter skyteøvelsen. Også stod han der, og strålte. Stram i holdninga, og så kamuflert i uniformen at han nesten var vanskelig å få øye på. I ettermiddag reiser han tilbake, men så herlig det har vært å ha han hjemme noen timer. Han stråler. Den første uka var nok tung for gutten, hjemlengsel, savn etter kjæresten, alt det som hører med når man reiser langt for første gang. Men det går bedre nå, og han er klar for nye fem uker i rekrutten før det blir ny stilling en annen plass i landet. Ja, jeg er nok litt sånn mammastolt akkurat nå, av både poden og kjæresten. Flott ungdom. Nydelige øyeblikk.
Og slik gikk uka. Trøtte netter og våkenetter, popcorn og havregrøt, snø og sol, trist ungdom, glad ungdom, og huset fult av poder.
I kveld blir det stille igjen, og i morgen starter ei ny uke. Men, før det skal jeg spise frokost med flokken, og nyte en helt ubrukt søndag. Håper uka som gikk ga deg mange små øyeblikk å se tilbake på, og at uka som kommer er snill med deg. Tenkt godt om deg selv, det fortjener du, vi blogges.