Tilbake til samfunnet?

Hva betyr det at sykemeldte, uføretrygdete, trafikkskadde, mennesker i sorg, etc. skal tilbake til samfunnet? At innvandrere og fysisk eller psykisk handicappete skal integreres i samfunnet?
Betyr det at de som er syke, skadde, handicappete og etterlatte er utenfor samfunnet? Og i så fall, hvor er de? Hvor hører de hjemme? I en egen bås? På et eget sted? I en egen verden? ... I sin egen verden?
Betyr det at samfunnet ikke har plass til syke, uføre, sørgende, eller gamle for den saks skyld? Og at de må skynte seg å bli ferdig med sin elendighet før de kommer tilbake igjen?

Er vårt samfunn så opptatt av vellykkethet, god helse, ungdom, ungdommelighet, glatt og friskt at alle andre faller utenfor?
I så fall tror jeg vi alle, før eller senere, kommer til å befinne oss utenfor.

En trendy helseguru påstår at om vi spiser hvetegress er det ingen grunn til at ikke vi alle skal kunne bli 120 år. Men er det virkelig det vi vil? Og selv da vil vi jo falle utenfor til slutt, med mindre vi dør brått, som friske, ungdommelige 120-åringer. Og hva da med våre pårørende, som vi jo må håpe sørger, litt i alle fall? Vil de falle utenfor, for så å skulle integreres i samfunnet så snart som mulig etterpå?

Vi snakker om verdige eller uverdige liv. Vi snakker om uverdig alderdom, uverdig sykdom, uverdig demens, eller uverdig død. Men verken sykdom, alderdom, demens eller død er uverdig, i seg selv. Det er vi som gjør det uverdig, ved å ikke akseptere det som en naturlig del av livet.

Det blir noe sykt med et samfunn som ikke godtar alderdom, død, sorg og sykdom, det være seg mental eller fysisk. Det blir umulig å leve i et sånt samfunn. Det blir i hvert fall umulig å lykkes. For alle kommer vi, før eller senere, i nærkontakt med disse tilstandene. De er jo et resulat av liv.

Vi bruker så mye energi på å lete etter helse, glattere hud, hvitere tenner, evig ungdom og vellykkethet at vi glemmer å leve det livet vi har.

Når blir vi friske nok, ungdommelige nok, vellykkete nok? Vi har ett liv, uansett om vi liker det eller ikke. Vi kan like gjerne leve det.
Vi kommer ikke til å få noe nytt liv, uansett om vårt eget er bedritent og naboens er supert.

Mange har vist at det er fullt mulig å leve et godt og verdig liv med sykdom, smerte, sorg, handicap eller alderdom. Jeg vil sågar påstå at noen av disse lever et bedre liv enn vi som løper oss ihjel etter gull og grønne skoger, som formodentlig ikke en gang finnes.

Nei, folkens, la oss leve det livet vi har, og ikke det vi synes vi burde hatt eller kunne hatt, "fordi vi fortjener det"...

Og la oss slåss for et ekte, levende samfunn, som har plass til alle. Et samfunn ingen trenger å komme tilbake til, eller integreres i, fordi de allerede er en naturlig del av det.

Svineinfluensa - for siste gang?

"Blir ikke kvitt vaksinen," leser jeg i Aftenposten.
Tre millioner doser i beredskap har vi som bor i et av verdens rikeste land.
Den 6. oktober 2009 uttalte Folkehelseinstituttet at de var positive til å gi overskuddsvaksiner til sårbare mennesker i fattige land. "Det er ingen enkel sak å transportere slike vaksiner," heter det nå.
Men det finnes allerede systemer etablert av WHO, som kan distribuere vaksiner til fattige land. Hvorfor benyttes ikke disse mulighetene?
Norge hadde råd til å kjøpe seg foran i køen ved dette som vi mente ville bli en global pandemi. Norge med sine velfødde, fullvaksinerte, friske, sunne innbyggere. Norge med sitt fenomenalt velfungerende helsevesen (i global sammenheng), støvsugde markedet for oss som har tak over hodet og rent vann i springen.
Nå viser det seg at vi tålte denne influensaen godt. Hva er det som tilsier at vi trenger hele dette overskuddslageret?
Gidder ikke norske myndigheter å ta seg bryet med å flytte på vaksinelageret?
Hva slags solidaritet viser vi resten av verden ved å sitte og ruge på vaksiner som vi ikke trenger, men som for andre i den samme verden kan være livsviktige?
Jeg har spurt før, og gjentar gjerne: Er det fremdeles typisk norsk å være god?

Idas Dans goes to Italy

"Anne K" utfordrer meg til å skrive et innlegg om Idas Dans i kommentarfeltet på forrige blogginnlegg. Og har jeg sagt A, får jeg si B:
Jeg har sagt at Idas Dans lever sitt eget liv, og det gjør den sannelig.
Idas Dans er fremdeles min baby, som jeg fødte etter ca 2 års svangerskap i 2005.
Jeg fryder meg fremdeles over å se den på "bestselger pocket-bordet" i bokhandelen på Gardermoen, der jeg stikker innom hver gang jeg er ute og reiser.
Jeg får fremdeles, nesten daglig, brev, e-post, sms'er og muntlige positive tilbakemeldinger på boken min.
Uansett hva jeg blogger om, får jeg hyggelige kommentarer om Idas Dans i kommentarfeltet.
Jeg inviteres stadig til å holde foredrag i forskjellige fora, på bakgrunn av boken min. Idas Dans har åpnet ufattelig mange dører for meg. Og den som er mest overrasket over denne fenomenale responsen er meg.
Mens jeg skrev boken lurte jeg ofte på om dette hadde noen interesse for andre enn meg selv, og min og Idas familie og venner. Nå er boken solgt i 45.000 eksemplarer!
... og ballen ruller videre:
I dag har Sara vært på besøk her. Vi har drukket te på kjøkkenet i Mariesvei. Sara sendte meg en e-post for en stund siden. Hun forteller at hun er italiensk student ved universitetet i Roma. Hennes mor er norsk, men Sara har bodd hele sitt liv i Italia. Hun både snakker og leser norsk. Nå har hun fått stipend fra universitetet i Oslo for å oversette Idas Dans til italiensk.
Hennes oversettelsesprosjekt startet like forsiktig som mitt bokskrivingprosjekt. Hun fikk Idas Dans av sin norske bestemor for noen år siden, og bestemte seg for å prøve å oversette boken til italiensk, slik at hennes venner også kunne lese den. Plutselig ruller ballen fortere enn hun hadde ant. Nå er dette lille private prosjektet blitt hovedoppgaven hennes. Og dører åpner seg også for henne, som for meg, på alle kanter. Universitetet i Oslo og Roma er involvert, UD er involvert, forleggerbransjen er på banen.
Idas Dans lever sitt eget liv.
... og jeg sitter forundret og begeistret på sidelinjen og observerer at "baby'en" min er blitt voksen og klarer seg selv :)
"Anne K" sier også noe annet. "Kreft er en ensom sykdom," sier hun.
La oss håpe at det er i endring. La oss håpe at bøkene som skrives om kreft, og åpenhet rundt denne alvorlige sykdommen kan gjøre at kreftpasienter ikke føler at de kjemper alene. At vi som står rundt blir modigere. At vi våger å ta del i kampen, sammen med dem.

Kreft og morskjærlighet

Jeg skrev en artikkel om leukemi på oppdrag fra Støtteforeningen for Kreftrammede for en tid tilbake.
Jeg oppdaget den nettopp på foreningens nettside.
Det er lenge siden jeg skrev den, så jeg leste den igjen...
Og må i all beskjedenhet si: Den ække så gær'n. Og like aktuell idag.
Se den på www.sfk.no/artikkler

Er uføretrygdete latsabber?

"Blant uføre som står helt utenfor arbeidslivet, ønsker mindre enn èn av ti seg tilbake i jobb," leser jeg i dagens Aftenposten. Velferdsforsker Knut Røed mener det handler om å motivere, og å gjøre det mer lønnsomt å arbeide.

Rekk opp hånden den som tror at det er økonomi som er årsaken til at folk blir uføretrygdet. Som mener at dersom vi lokker med mer penger vil de komme seg ut i jobb.

Jeg kjenner godt to uføretrygdete kvinner. To fantastisk flotte, velutdannete, positive, oppegående kvinner, som begge ble tvunget inn i uføretrygd. Ikke fordi det var økonomisk lønnsomt å bli trygdet, men fordi kronisk alvorlig sykdom ledet til det. Begge sloss med nebb og klør for å unngå det. Begge ville ha gitt, ikke bare høyre arm, men begge armene for å kunne fortsette å jobbe og leve som tidligere.
Disse to kvinnene trenger ikke all den negative fokuseringen som nå ruller over oss i alle aviser, med hilsen fra Stoltenberg & Co. De fortjener støtte og oppmuntring, ikke mistenkeliggjøring, og en slags snylterstatus.
Ingen av oss ville ønske oss diagnosene som disse to har fått. Ingen av oss kan tenke oss å misunne dem den stakkars tryden de får, eller det reduserte livet de har fått.

Det er på tide at vi begynner å differensiere. Det kan godt være at en del av de uføretrygdete snylter på og utnytter systemet. Men jeg er ganske sikker på at de aller fleste fortjener ros og heiarop, og ikke skråblikk og mistanker.

Finn en annen måte å røyke ut unnasluntrerne på, Stoltenberg. Ikke skjær alle over en kam. Og det holder ikke med en liten setning her og der, om at dette ikke gjelder alle, når overskriftene og de store ordene insinuerer at uføretrygdete er latsabber!

Surmagete kommentarer

Gunn Hild Lem (Arachne) forteller i et blogginnlegg at hun skriver bok. Hun nevner arbeidstittelen "Jeg har sett en mann dø", og ber bloggleserene komme med meninger.
Mange har innspill og ideer. Alle kommer til å lese boken, uansett tittel.

Så entrer "ragnhild sorensen" banen. "Syns alt kom veldig fort etter Steinar Lems død. Både ny mann, hus, ja, alt. Og nå, en bok ... tittelen er horribel."
... og videre: "Ja, her snakkes det allerede åpent om Salg ..."

WOW!

ragnhild sorensen skal ha applaus for en ting; hun skriver under fullt navn (formodentlig). Men det er jaggu det eneste hun skal ha ros for, i dette tilfellet.

Jeg undres over hva som får et menneske til å skrive sånne kommentarer. Hva er det som er så provoserende med det som Gunn Hild Lem åpent forteller om? Er det det faktum at hun har flyttet fra huset hun bodde i sammen med sin nå avdøde mann? Er det det at hun har forelsket seg igjen? Eller er det det at hun skriver bok om sin sorg, sin frykt, sin kjærlighet, og sitt liv som ung enke med aleneansvar for to småjenter? Er det det at hun kan komme til å tjene penger på boken sin? Og i så fall; når ble det en synd og tjene penger?

"Det blir bare litt mye Deg," skriver sorensen.
Er det det som er problemet? At Gunn Hild tar for stor plass? Og hvem tar hun da plassen fra?

Gunn Hild skal ha ros for at hun så åpent forteller om tabubelagte tema som sykdom, død, sorg, avmakt. Ikke minst skal hun ha ros for å fortelle om sin nye kjæreste.
Gunn Hild viser at det er mulig å leve med to polariteter samtidig; både sorg og glede.
Nå skriver hun bok om det. Vi trenger åpenbart en bok som denne. Vi trenger å lære oss at vi kan gjøre noe med sorgen vår, ikke bare la den gjøre noe med oss. Vi trenger å høre en modig ung enke fortelle oss om bunnløs sorg og sitrende kjærlighet.
Gunn Hild forteller oss om livet, slik det er. Ikke slik vi skulle ønske at det var, eller burde være - "fordi vi fortjener det."

Er vi virkelig så små i dette landet at vi ikke unner hverandre glede, suksess, forelskelse?

Ragnhild sorensens kommentarer viser en total mangel på raushet og medmenneskelighet. Og er et surt oppgulp fra gamledagers fordømmende svartsyn.
Ikke minst oser ragnhild sorensens kommentar av misunnelse. Hennes surmagethet fortjener ikke en hel blogg, men jeg kunne ikke la være.
Derimot er det en annen som fortjener honnør:

... go Gunn Hild Lem!