Norge er et av verdens beste land å bo i, sies det gjerne, og undersøkelsene er mange som bekrefter akkurat det. Men hvilke forutsetninger må ligge til grunn for et godt samfunn? Hva skal til for å få muligheten til å ta frie og selvstendige valg for sine liv? Og av hvilke krefter er denne muligheten truet?
Med disse spørsmålene har Hadia Tajik reist landet rundt og snakket med arbeidere og gründere, elever og skoleledere, pensjonister og ungdommer. Og de har alle svar på hva slags samfunn Norge bør være. Temaene er mange, som helse, utdanning og arbeid, men også om hvilke vilkår ytringsfriheten har i den digitale tidsalderen, eller hvor frie norske kvinner og menn er i valget av kjærlighet. Samtidig deler Hadia Tajik av sin egen historie, som datter av pakistanske innvandrere, født inn i en norsk arbeiderklasse, med en far i olja og en mor på butikken.
Resultatet er blitt et rikt, ambisiøst og mangfoldig portrett av Norge i dag. Hvilke utfordringer landet står overfor, og hvor veien går videre. For det å kunne stå fritt handler også om å kunne stå sammen.
Tenk om innholdet fikk like mye oppmerksomhet som coverbildet! Jeg hadde ikke allverdens med forventninger til Ap-nestlederens kombinasjon av politisk manifest og selvbiografi, men ble positivt overrasket.
I «Frihet» klarer Tajik i større grad enn i den løpende debatten å fremstå som en visjonær politiker, og viser frem sårbare og mye sider som nok forsvinner litt i den polerte stilen som jeg vil si hun fronter til vanlig.
Jeg liker hvordan Tajik knytter personlige erfaringer til de overordnede politiske målene hun har. Spesielt kapitlet om kvinnehelse hvor hun letter på sløret om sine egne problemer knyttet til å få barn er både fint skrevet, sårt og viser et engasjement for et tema som dessverre har en tendens til å havne i skyggen.
Boken er velskrevet og med glimt i øyet. At innledningen er en anekdote fra Thailand hvor Tajik og noen kolleger har en shemale-gjettekonkurranse i det hun får en oppringning fra partikontoret, synes jeg er et godt eksempel. Dette er en biografi som viser hele mennesket og ikke bare politikeren, og er en bok jeg tror mange hadde hatt godt av å lese.
Ingen tvil om at Hadia Tajik er en strålende politiker, og hun formidler godt sine budskap både ved talerstolen og i bokform, som hun viser i denne selvbiografien med utgangspunkt i politisk prat.
Passe langt om hvert tema, hvor hun både får snakket om sine meninger og sparret med noen sentrale personer innenfor hver av de forskjellige sakene. Veldig ryddig, fint og originalt. Dessuten er jeg enig med det meste hun sier, og spesielt fokuset på staten sin rolle i næringslivet og utvikling. Historien om det norske nettlesereventyret med Opera er trist, og et bevis på hva som kan skje om hva som kan skje om private markedskrefter får for fritt spillerom.
Vi trenger det sunne samspillet mellom det statlige og private, for best mulig vekst for hele folket. Dette er nok ikke dagens regjering best rustet for å sette i sving. Jeg er veldig stolt av demokratiet vårt, og stor tilhenger av at selv de jeg ikke er enige med må få styre ved jevne mellomrom. De har klart seg greit, spesielt etter at FrP forsvant ut av regjeringen, men etter 8 år med borgerlige krefter i makt, trenger vi nå noen som er villige til å satse mer på statlig ansvar. Det har vi gode tradisjoner for.
Det jeg savnet var litt mer av den personlige livshistorien til Hadia, hvordan veien til stortingspolitiker var, og mer grundig om interne historier og intriger fra hennes tid i Arbeiderpartiet, hadde jeg i det minste håpet på. Giske saken blir nevnt, og noen episoder til, som vi alle kjenner gjennom mediene.
Dette var en bok som ble publisert og lest i grevens tid! Hadia Tajik er forbildet jeg ikke visste at jeg trengte; spesielt nå som jeg er i 20-årene og hamler med spørsmål rundt identitet, verdier og karriere. Hadia belyser de usynlige forskjellene mellom å vokse opp i en nyinnflyttet flerkulturell familie og en familie godt kjent med norsk kultur, som kan gjelde alt fra vokabular til antatte selvfølgeligheter som valg og riktig bruk av uteklær. Å få belyst opplevelsen av denne annerledesheten var sårt trengt, og kan bane vei for at personer av multikulturell bakgrunn, inkludert meg selv kjenner på en tilhørighet til Norge til tross alternative kvaliteter i hjemme.
Gjennom hele boken tar hun opp vitkige temaer berørende religion, fremtidsutsikter, sosial kontroll, fagorganisering, økte ulikheter, Norges nye olje og hvordan hun selv har utviklet seg med årene. Jeg føler meg heldig at vi har en så reflektert og god politiker som Hadia, en som jeg faktisk ønsker å stole på at hun ønsker folket det beste.
This entire review has been hidden because of spoilers.
Det mest skuffande med denne boka er at ho er på bokmål. Hadia Tajik les sjølv inn lydboka på dialekt, og det er absolutt ei god reserveløysing!
Dette er dels eit politisk kampskrift, dels forteljingar om personar og skjebnar som har motivert ho til å engasjere seg politisk og å halde fram med det, most notably foreldra hennar. Tajik sjølv er definitivt ikkje hovudpersonen, men når ho først er det, vil eg vita enda meir, og det gir boka ei litt frustrerande rytme der ho aldri den sjølvbiografien eg eigentleg ønsker meg.
Tajik skriver veldig godt, og har fine møter med mange forskjellige mennesker og viser slik hvordan politikk griper inn i hvordan vi kan leve livene våre. En bok med solid kunnskap i bånn, forbilledlig formidlet med nyttige forskningsreferanser, og alltid en glede med en politiker som siterer både Marx og Mazzucato.