Blomvågfunnet - veid og funnet for lett.

VIKING 2012 Norsk Arkeologisk Selskap Norwegian Archaeological Society VIKING Norsk arkeologisk årbok Bind LXXV – 2012 Oslo 2012 UTGITT AV NORSK ARKEOLOGISK SELSKAP Redaksjon: Unn Pedersen (hovedredaktør) e-post: [email protected] Terje Birkrem Hovland e-post: [email protected] Anne Lene Melheim e-post: [email protected] Egil Mikkelsen e-post: [email protected] Irmelin Axelsen (redaksjonssekretær) e-post: [email protected] TIDSFRIST FOR INNSENDELSE AV MANUSKRIPT TIL VIKING 2013 ER 1. MARS 2013. På forsiden: Drageformet spenne fra Skiplum av Prestegården i Sør-Fron, Oppland. Foto: © Ellen Holte, KHM. Utgivelsen er støttet av Norges forskningsråd Viking LXXV er satt med 10/12 Times Roman og trykt på Multiart Silk Graisk produksjon: 07 Gruppen, 2012 ISSN 0332-608x Lotte Eigeland og Steinar Solheim Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo Blomvågfunnet – veid og funnet for lett Ifølge Bergens Tidende ble en av de store vitenskapelige sensasjoner oppdaget i Blomvåg i 1941 (igur 1). I forbindelse med grøftegraving under arbeidet med en ny gravplass på Blomøy i Øygarden, like nordvest for Bergen (igur 2), oppdaget gravemannskapet beinrester i bunnen av den ene sjakten. Funnet vakte begeistring, og Bergen museum ble varslet, via omveier. Geologen Isak Undås dro av sted for å følge utgravningen for museet. Dette funnet, som i dag er kjent som Blomvågfunnet, er blant norsk steinalderarkeologis mest myteomspunne funn. Funnet er blitt tolket som rester etter en seinglasial boplass og dermed det eldste spor etter mennesker her til lands (Rolfsen 1972:146–147; Indrelid 1975:13; Magnus og Myhre 1976; Hagen 1977:13-14; Lie 1990; Johansen og Undås 1992; Johansen og Rokoengen 1994:37). Det har imidlertid vært stor uenighet om denne konklusjonen. Om lag femti år etter oppdagelsen «raste» debatten om funnet i det arkeologiske miljøet, først og fremst i tidsskriftet Viking (Lie 1990; Johansen og Undås 1992; Bjerck 1994; se også Hagen 1977). Var Blomvågfunnet virkelig de eldste spor etter mennesker i Norge, eller var det en tilfeldig opphopning av beinrester og lint i en lunefull vestnorsk natur? Frontene i debatten var steile, og argumenter for og imot ble avlevert med vitenskapelig og faglig tyngde fra begge leirer. I dag ser det ut til at debatten har stilnet, men fremdeles står funnet utstilt til skue for vitebegjærlige bergensere og striler i steinalderutstillingen i De kulturhistoriske samlinger ved Universitetsmuseet i Bergen (se Kristoffersen og Bjørkli 2009). I en egen monter er lint- og beinrestene sirlig plassert. Katalogteksten som følger utstillingen, poengterer at det er beinmaterialets sammensetning som vanskeliggjør tolkningen. Her innes arter som fra naturens side ikke skal opptre i samme kontekst. Samtidig kan man lese at linten har avspaltninger som kan tolkes som menneskeskapte (Kristoffersen og Bjørkli 2009:4), og fra arkeologisk hold er det det som har vært stridens kjerne. Blomvågfunnet har til tross for uenighetene i det arkeologiske miljøet inntatt en viss plass i norsk allmenn kulturhistorie og samfunnsliv. Et raskt internettsøk gir inntrykk av det. Her kan man lese at Blomvågfunnet er nevnt i så ulike sammenhenger som konsekvensutredninger for nye gassrørtraseer (BKK Nett 2012) og vindmølleparker (Adriansen 2008) samt i turistinformasjonsbrosjyrer (Visit Bergen 2012) og i utredninger om sameksistensen mellom mennesker og villrein (Jordhøy et al. 2005:17). Påstanden om at Blomvågfunnet representerer de eldste sporene etter mennesker i landet, er gjennomgående. Interessant nok er også Blomvågfunnet presentert som en studieoppgave for elever i videregående skole på Cappelens historieverks nettsider (Norge og verden 2012). Funnet utgjør her hele to av fem artikler med tilhørende fordypningsoppgaver om forhistorien i 7 Figur 1. Funnet i Blomvåg i 1941 ble sett på som en vitenskapelig sensasjon: «Enestående i Skandinavia – det åpner store utsyn over livet på land og sjø i lengst svundne tider og gir visshet om viktige videnskapelige teorier.» Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra Bergens Tidende. 8 Figur 2. Funnstedet – Blomvåg på Blomøy i Øygarden like nordvest for Bergen. Kartgrunnlag: Statens Kartverk. 9 Figur 3. Flintfunnet fra Blomvåg består av ire blokker/knoller, et avslag og et fragment. Foto: Lotte Eigeland, med tillatelse fra Bergen Museum. Norge og tidsrommet fra 10 000 f.Kr. til 800 e.Kr. Oppgavene er mer rettet mot forfatternes argumentasjonsrekker enn som bidrag til å løse selve gåten omkring funnet. I den senere tid er det blitt utviklet nye metoder innenfor fagfeltet steinteknologi som gjør det mulig å avklare menneskelig intensjon i redskapstilvirkning på et bedre grunnlag enn tidligere. I denne teksten vil vi derfor, 20 år etter debattens høydepunkt, gi svar på det spørsmålet Arne B. Johansen og Isak Undås (1992:9) stilte i Viking: «Er Blomvågfunnet et boplassfunn?». I denne sammenheng vil vi fokusere på linten i Blomvågfunnet (igur 3), som nylig har gjennomgått steinteknologiske analyser. Disse analysene er gjort i regi av Havvind-prosjektet, hvor Norges vassdrags- og energidirektorat har forespurt Kulturhistorisk museum og Norsk Maritimt Museum om å vurdere konlikten med kulturminner ved etablering av vindmølleparker på kontinentalsokkelen. 10 Kort om debatten rundt funnet Blomvågfunnet ble første gang omtalt i Bergens Tidende 22. november 1941. Allerede året etter presenterer Isak Undås (1942) funnet i en artikkel i tidsskriftet Naturen. I artikkelen presenteres den geologiske konteksten som linten og beinmaterialet inngikk i. Stratigraien kan beskrives som torv, strandgrus, sandlag, morenemasser, slamlag (siltholdig leirelag) og i bunnen det «fossilførende lag» (Undås 1942:103). Han konkluderte med at det fossilførende laget som ble påtruffet i Blomvåg, er en interglasial avleiring (Undås 1942:105–106). Det er i hovedsak det geologiske fenomenet som opptar Undås, men avslutningsvis i artikkelen spekulerer han på om det kan være spor etter mennesker på stedet. Helt overbevist virker han likevel ikke, og han påpeker blant annet at det ikke er observert «små lintliser» (avslag) i de utgravde massene (Undås 1942:107; sml. Johansen og Undås 1992:13). Nettopp dette kan, som vi vil diskutere nedenfor, sies å være et vektig argument mot en tolkning av funnet som rester etter en boplass. I 1990 tok zoologen Rolf W. Lie funnet opp til diskusjon. I denne sammenheng var det først og fremst beinmaterialet som ble diskutert, samt omstendighetene rundt deponeringen av det (Lie 1990:8). Det påpekes her at beinfragmentene er i god forfatning med intakte overlater og i hovedsak uten forvitringsskader. Lie konkluderer med at det er liten tvil om at funnet er spor etter mennesker. Hovedargumentet er at beinmaterialet har en variert sammensetning av blant annet marine og terrestriske arter, og at en tilsvarende sammensetning ikke innes i naturlige kontekster. Det er heller ingen rovdyr som har en så variert og sammensatt meny. Et margspaltet mellomfotsbein fra rein (omtalt som hjort av Undås [1942]) fjerner derimot all tvil ifølge Lie. Margspalting er nemlig en velkjent praksis blant forhistoriske og nålevende fangstgrupper (Lie 1990:19, se også 1986). Funnet måtte være spor etter mennesker. Lies artikkel ble fulgt opp av Arne B. Johansen og Isak Undås i 1992. Deres artikkel markerer avslutningen av et arbeid Johansen hadde påbegynt på 1970-tallet. Der zoologen Lie vurderte beinmaterialet, tok arkeologen Johansen først og fremst for seg lintmaterialet. Det er likevel det omtalte reinsdyrbeinet som setter Johansen1 på tanken om at mennesker kan ha hatt tilhold i området i seinglasial tid (Johansen og Undås 1992:13). Johansen har i andre sammenhenger argumentert sterkt for koblingen mellom reinsdyr og mennesker i steinalderen, om enn i andre topograiske områder (Johansen 1978). I et overordnet kulturhistorisk perspektiv settes derfor Blomvågfunnet i sammenheng med utnyttelsen av reinen som ressurs; har reinen vandret inn og oppholdt seg i disse landområdene i seinglasial tid, har menneskene kunnet gjøre det samme. I likhet med Lie argumenterer Johansen for at reinsdyrknokkelen er margspaltet i lengderetningen. Huggesporene er tydelige, og forholdene i det funnførende laget tilsier at avspaltningen ikke kan være et resultat av naturlige prosesser (Johansen og Undås 1992:21). Johansens analyser av lintmaterialet tar opp et spørsmål som i mange tilfeller, avhengig av råstofftype, er vanskelig å svare på (f.eks. Eigeland 2007). Spørsmålet er om linten er slått av mennesker eller ikke (jf. Johansen og Undås 1992:14). Når det gjelder Blomvågfunnet og debatten omkring det, er spørsmålet nesten like eksistensielt som Hamlets frustrerte «å være eller ikke være». Det handler nemlig om de første mulige dokumenterte spor etter mennesker på norsk grunn. Johansen påpeker i sin artikkel at «lintmaterialet har så klare tegn på bearbeiding at ingen arkeolog ville funnet på å trekke det i tvil dersom det var funnet på en lokalitet som allerede var godtatt som en boplass» (Johansen og Undås 1992:14). Hans gjennomgang av lintmaterialet fører også frem til samme konklusjon, et synspunkt 11 som Johansen i samarbeid med andre også har fremmet relativt nylig (Johansen og Rokoengen 1994:37; Johansen og Berglund 2001:17). Nestemann ut til å kommentere funnet, fortsatt i Vikings spalter, var Hein Bjerck (1994). I artikkelen «Nordsjøfastlandet og pionerbosetningen i Norge» undersøkte han om det foreligger natur- og kulturhistoriske indikasjoner på seinglasial bosetning i Norge, eller om den eldste bosetningen stammer fra preboreal tid (Bjerck 1994:26). Bjerck avviser Blomvågfunnet som spor etter mennesker. Hverken linten eller sammensetningen av funnet peker i retning av at dette er kulturelle spor. Han peker her på at kombinasjoner av beinrester etter ulike dyrearter også opptrer i andre sammenhenger i Norge, blant annet i Skjonghelleren ved Ålesund (Bjerck 1994:40; jf. Larsen et al. 1987). Ifølge Bjerck kan ikke lere unaturlige sammensetninger av bein styrke argumentasjonen om at de er spor etter mennesker, i hvert fall ikke når det ikke foreligger sikre indikasjoner på kulturell påvirkning som produksjonsavfall, redskaper eller klare hugge- eller kuttemerker på beinfragmentene. I likhet med Johansen vurderte Bjerck lintmaterialet. Samlet sett konkluderer han med at «lintfunnene […] fra Blomvågen neppe er artefakter». Han kommer frem til denne konklusjonen fordi spaltelater og rygger er slitt, noe som viser at linten har vært utsatt for mekanisk slitasje. De «ferske» og skarpe avspaltningene løper fra hjørner som har tydelige naturlige avspaltninger, og det er ingen tegn på plattformtildanning (Bjerck 1994:42). Likevel avviser han ikke at enkelte bruddlater kan være intensjonelt dannet av mennesker, men alt i alt er ikke Blomvågfunnet et troverdig spor etter seinglasial bosetning. At det kun foreligger blokker og ingen rester av produksjonsavfall og avslag, peker mot at Blomvågfunnet ikke er en boplass (Bjerck 1994:42; se også Bang-Andersen 2005:287). Nye metoder, nye resultater Som vi kan lese ut av denne korte forskningshistoriske gjennomgangen, har det vært argumentert for og imot at linten er påvirket av mennesker. I løpet av 2011 ble Blomvågfunnet analysert på nytt, denne gang i to omganger av to forskere uavhengig av hverandre (Fischer 2012; Eigeland 2012). Den danske arkeologen Anders Fischer, fra Kulturstyrelsen, har studert både lint- og beinmaterialet. Vi vil her trekke frem Fischers tolkninger av beinmaterialet før vi presenterer vår tolkning av lintmaterialet mer inngående. Fischer (2012) påpeker i sin rapport at han ikke ser sikre tegn på menneskelig påvirkning. Frakturen på reinsdyrbeinet kan være et resultat av margspalting, men Fischer understreker at det ikke er påvist sikre kjennetegn. Sett i lys av dagens kunnskap om nordeuropeisk seinpaleolitikum, som hevder at det ikke har vært befolkning i Vest-Norge på dette tidspunkt, avviser han muligheten for at det er måltidsrester etter istidsjegere. Det faktum at det ikke er sett klare indikasjoner på at beinmaterialet har vært påvirket av mennesker, gir oss grunn til å betvile funnet. Slike spor er nødvendige for å knytte et beinmateriale til menneskelige prosesser (Fisher 1995), og identiikasjon av slike spor tillater samtidig en kritisk vurdering av den arkeologiske kildeverdien til funnet og konteksten (David 2006:81). Hvis beinrestene er så velbevarte som det opplyses om av både zoologer og arkeologer, burde det være mulig å identiisere hugge- eller kuttemerker dersom det var restene etter en steinalderboplass. Nettopp slike spor er vanlige å inne på beinmateriale fra paleolittiske og mesolittiske boplasser (f.eks. Noe-Nygaard 1977, 1989; se også Ulfeldt 12 Hede 2005:99–100). Ettersom det ikke foreligger sikre kjennetegn i beinmaterialet på at mennesker har slaktet, lådd, partert eller margspaltet hverken en strandet hval, seler eller reinsdyr, fører tvilen og fraværet av overbevisende indikasjoner til at vi konkluderer med at beinrestene ikke er spor etter menneskelig bosetning. Kjennetegn på menneskelig slått steinmateriale Det innes lere generelle oversikter i litteraturen som gir en grunnleggende og omfattende innsikt i egenskaper som kjennetegner menneskelig slått steinmateriale (Inizan et al. 1992; Whittaker 1994; Andrefsky 1998; Eriksen 2000; for andre råstoff enn lint, se Eigeland 2007). I det følgende vil vi derfor avstå fra å repetere denne informasjonen i detalj. Vi kommer imidlertid til å gi en kortfattet oversikt over de tekniske attributtene eller kjennetegnene som gjelder for kjerner, avslag og fragmenter som er tildannet av mennesker. Det er relevant å diskutere disse attributtene for å avgjøre om et materiale er slått eller ikke. I tillegg vil vi understreke hvor viktig det er å studere et lintfunn i sammenheng med en tenkt, men likevel reell, forhistorisk huggesituasjon. Kunnskap om konteksten til et potensielt teknologisk handlingsforløp står sentralt i vurderingen av linten fra Blomvåg. Selv om enkelte kjennetegn på at et produkt er menneskeskapt, er felles for kjerner, avslag og fragmenter, innes det noen attributter som er spesiikke for hver enkelt kategori. Kjerner og avslag har samtidig større utsagnskraft enn fragmenter. Fragmenter deineres vanligvis som formløse artefakter som har få eller ingen typiske karakteristikker (Inizan et al. 1992:85), og det vil derfor sjelden være mulig å avgjøre hvilken type produksjon de opprinnelig stammer fra. Av den grunn kan fragmenter alene, med unntak av fragmenter med en veldeinert og regelmessig retusj, ikke benyttes som entydig bevis på at en artefakt er et produkt av menneskelige handlinger. Det betyr at funn av kjerner og/eller avslag er mer verdifulle enn funn av fragmenter dersom arkeologer skal avgjøre om artefakter er tilvirket av mennesker eller ikke. De førstnevnte kategoriene har et større utvalg av attributter som lar seg identiisere enn det som eksisterer for fragmenter. En summarisk oppstilling av tekniske kjennetegn følger i tabell 1, samt i illustrasjonene i igurene 4–6. Oppstillingen er en forenkling av virkeligheten, og som for alle forenklinger innes det unntak fra regelen. I gjennomgangen av linten fra Blomvåg vil vi utdype de aktuelle attributtene noe nærmere. En kjerne eller et avslag vil som regel ikke ha alle attributtene samtidig, men jo lere som er til stede, jo større er sannsynligheten for at produktene er laget av menneskehånd. En kjerne som har en solid plattform, kombinert med lere avspaltningsarr med negativer etter slagbule, og som i tillegg er slått i sekvens, er et sikrere kjennemerke enn en kjerne som har en uegnet plattform med ett avspaltningsarr og fravær av negativ etter slagbule. Det samme prinsippet gjelder for avslag. En kombinasjon av lere tekniske kjennetegn vitner om intensjon og planlegging i en huggeprosess. Flintblokker, særlig kantete stykker, som beinner seg i en geologisk kontekst vil alltid være utsatt for vilkårlige avspaltninger når andre steiner støter mot dem. De naturlige prosessene kan fremstille artefakter som har identiske kjennetegn med de ovenfor beskrevne attributtene, med unntak av regelmessig retusj og jevn preparering, som ikke innes på naturprodukter. Det at en artefakt for eksempel har skarpe kanter, slagbule og avspaltningsarr, er derfor ikke et tilstrekkelig argument for at den er tilvirket av mennesker. 13 Tabell 1. Tabellen gir en oversikt over tekniske attributter som kan avgjøre om et materiale er slått av mennesker eller ikke. Kjerner og avslag har lere slike kjennetegn enn fragmenter. Kategori Kjerne Avslag Fragment Attributter Form Størrelse (vekt) Kvalitet Andel cortex Tydelig plattform Vinkel under 90° Jevn preparering langs plattformkant Avspaltningsarr på kjernefronten Negativ etter slagbule Avspaltningsarr rekker opp til plattformen Flere avspaltningsarr i sekvens Form Størrelse Kvalitet Andel cortex Slagbule Slagbulearr Slagflaterest Leppe Bølgeringer Revner Preparering Regelmessig retusj Avspaltningsarr på dorsalsiden Slått over en rygg Skarpe kanter Kvalitet Andel cortex Avspaltningsarr på dorsalsiden Regelmessig retusj Skarpe kanter Figur 4. Flere av attributtene for kjerner i tabell 1 er avmerket på tegningen. Ut over disse er det viktig at kjerner har en form, størrelse og kvalitet som er egnet for en gitt produksjon (etter Whittaker 1994:15). 14 Figur 5. Flere sentrale attributter for avslag (etter Whittaker 1994:16). Figur 6. Avslag med jevn og regelmessig retusj rundt hele kanten. Regelmessig retusj er et av de tydeligste tegnene på menneskelig innlytelse både på avslag og fragment (etter Whittaker 1994:118). Prosesser som produserer falske artefakter Det innes lere naturlige prosesser og enkelte menneskelige handlinger som skaper falske artefakter. Vi vil kort beskrive noen av disse prosessene siden de har betydning for tolkningen av linten fra Blomvåg. I teksten kommer vi ikke til å ta stilling til hvilken prosess som kan ha vært mest aktuell for funnet. Til det er lagdelingene og de generelle funnforholdene for dårlig beskrevet i litteraturen. Flinten har kjennetegn som kan stamme fra lere av de nevnte prosessene (delvis etter Petersen 1993:40–41): 1) Frostsprengning: Frostsprengte lintblokker kan skape et materiale som ligner tilslåtte produkter. Det er særlig de skarpe, friske kantene som gir dette inntrykket. Til forskjell fra 15 menneskelig produserte attributter vil frostsprengt lint sjelden ha slagbule, og bølgeringene går i sirkel rundt et punkt i stedet for å løpe ut fra selve slagpunktet. Stykkene kan også ha en mer uregelmessig form enn menneskeproduserte artefakter. 2) Moreneknust lint: Moreneknuste lintstykker er ofte de vanskeligste å bedømme for arkeologer ettersom de har mange av de samme attributtene som menneskeslåtte produkter. Det er lett å la seg lure av den naturlige «retusjen» som stykkene kan få langs kantene, og som minner om intensjonell formgivning av redskaper. En nærmere studie av retusjen vil imidlertid vise at den er tilfeldig plassert og ofte mer eller mindre uregelmessig. 3) Strand- og vannrulling: Strandrullet lint vil ha mange av de samme kjennetegnene som moreneknust lint. En viktig forskjell er den matte, lett eroderte overlaten som stykkene får når de slipes av sand under bølgeaktivitet. 4) Maskinretusj: Større maskiner som kjører over lint, vil kunne produsere avslag og avslag med retusj som ligner på intensjonell retusj. Plasseringen av retusjen og friskheten i avspaltningene viser at de er produsert av maskiner. Til sist vil vi nevne begrepet eolitt, som innebærer at en gjenstand har samme form som et menneskelig produsert redskap (Petersen 1993:Figur 16). Alle de nevnte prosessene kan fremprovosere eolitter. Kontroversen omkring eolitter var en av de viktigste årsakene til at eksperimentell hugging ble initiert blant arkeologer (Johnson 1978). Kontekst og intensjon Når en eller lere usikre lintartefakter blir funnet i kontekst med annet materiale, er det vanligvis enkelt å skille naturlig lint fra lint som er bearbeidet av mennesker. Naturlig avslagsproduksjon har en tendens til å være tilfeldig, mens mennesker slår regelmessig etter bestemte mønstre, gjerne bestemt av kulturelle konvensjoner. I de tilfellene hvor artefakter ikke blir funnet i klare kontekster, må arkeologene studere den naturlige, geologiske konteksten og sammensetningen av de attributtene som faktisk innes. Kunnskap om intensjonell avslagsproduksjon har forskere opparbeidet seg gjennom eksperimentell redskapsproduksjon og sammensetting (reitting) av steinmateriale (Inizan et al. 1992; Whittaker 1994). Allerede tidlig i debatten om naturlige versus menneskeproduserte artefakter ble det påpekt at den viktigste faktoren for å avgjøre dette spørsmålet var den praktiske huggeerfaringen til forskerne som observerte materialet (Haward 1921). I denne teksten studerer vi linten fra Blomvåg med bakgrunn i praktisk erfaring fra redskapsfremstilling i lint. Flinten fra Blomvåg – en teknologisk utredning Selv om holdningen i fagmiljøet synes å være at få «tror på» lintfunnet fra Blomvåg (igur 7), innes det foreløpig ikke publisert en grundig teknologisk utredning som understøtter et slikt syn. Johansen har tidligere, på et svakt grunnlag, argumentert for at linten er slått av mennesker (Johansen og Undås 1992; Johansen og Berglund 2001). Han bruker blant annet observasjoner av avslag med slagbule og skarpe kanter som sikre spor etter menneskelig 16 Er Blomvågfunnet natur eller kultur? 15 11 8 4 0 Antall spurte n=14 Natur n =7 Kultur n=0 Figur 7: I sammenheng med utarbeidelsen av denne artikkelen foretok vi en spørreundersøkelse blant steinalderarkeologer i Norge angående deres oppfatning av Blomvågfunnet. Spørsmålet vi stilte var om funnet er natur eller kultur. Totalt 14 arkeologer ble spurt, og halvparten svarte. Det kan kanskje sies at det statistiske grunnlaget er tynt, men institusjonsfordelingen (fem ulike institusjoner og to frittstående arkeologer) er tilfredsstillende. Forskere som på trykk har ytret sterke meninger om funnet, er holdt utenfor. aktivitet. Johansen diskuterer i liten grad intensjon i sin tekst, bortsett fra ved én anledning. Her legger han vekt på tre parallelle avspaltninger på den største knollen. Om disse skriver han: «Det ville være merkelig dersom blokken skulle bli tildelt tre slike parallelle trykk tett ved siden av hverandre mens den ble eltet rundt i morenen» (Johansen og Undås 1992:16). En nærmere studie av knollen viser at de parallelle avspaltningene som Johansen beskriver, ikke har en tilhørende plattform, og kan derfor ikke være slått av i sekvens av en forhistorisk linthugger. Som tidligere nevnt studerte også Bjerck linten fra Blomvåg i 1993 og vurderte den som «neppe tildannet av mennesker». Han begrunnet sin tolkning på følgende måte: «Ene og alene det faktum at funnet bare omfatter knoller/kjerner og ingen avslag, gir rom for mistanke, i boplasskontekst er alltid avslagene i overtall. Med få unntak er både spaltelater og rygger avrundet og slitt. Dette viser at gjenstandene har vært under naturlig, kraftig mekanisk påvirkning. Spaltelatene som er ferskest og mest skarpkantet, og som med størst sannsynlighet kunne være menneskegjorte, er alle på hjørner og kanter som er utsatt for naturlige støtskader. Her er ingen tegn til plattformtildanning som kjennetegner kjernene fra sikre boplassfunn» (Bjerck 1994:42). Bjerck gir egentlig ingen forklaring på hvordan han skiller spaltelater etter naturlige støtskader fra dem som kan være menneskelig tilvirket, og det trenger ikke nødvendigvis være mistenkelig at det bare er funnet knoller/kjerner2, som Bjerck her påpeker. Det innes lokaliteter i forhistorisk kontekst hvor det kun er testet knoller og ikke nødvendigvis gjennom17 Figur 8. Den største lintknollen fra Blomvåg har lere inklusjoner med cortex som gjør regelmessig reduksjon vanskelig. Knollen kan ikke brukes direkte, men bør gjennomgå en innledende formgivning før produksjon av avslag initieres. Det er ikke gjennomført. Foto: Lotte Eigeland, med tillatelse fra Bergen Museum. ført avslagsproduksjon. Han har likevel rett i at det ville være mest naturlig å inne rester etter avslag og redskaper dersom Blomvåg hadde vært en reell slakteplass fra steinalderen. Bjerck argumenterer ikke ut fra tekniske attributter, selv om han tar opp et viktig punkt som mangel på plattformtildanning. Hva han legger i denne bemerkningen utdyper han ikke nærmere. Nedenfor vil vi gi en teknologisk redegjørelse for hver av de seks lintstykkene fra Blomvåg. De tekniske attributtene vil bli diskutert ut fra hvilken kategori artefaktene tilhører. Flintstykke 1 – blokk Flinten er av en matt grå, forholdsvis grov type som er vanlig å inne på norske steinalderboplasser. Inklusjoner av cortex på minst 50 % av knollen bidrar imidlertid til å redusere kvaliteten og potensialet til blokken. Inklusjonene medfører at det innes få egnede naturlige plattformer (se igur 8). Det øvrige området på knollen, som er fri for cortex, har en erodert og ru overlate. Dette viser at blokken har vært utsatt for naturlig aktivitet etter at avspaltningene skjedde. Det er ingen helt friske avspaltningsarr. Med en vekt på 666 gram består blokken av tilstrekkelig lintmasse til å være aktuell for avslags- og redskapsproduksjon. Formen, som er rund til uregelmessig, gir likevel få åpenbare, naturlige plattformer med gode vinkler (under 90°) for avslagsproduksjon. Blokkens størrelse og form må reduseres og justeres før slik produksjon kan initieres. 18 Figur 9. Bildet demonstrerer at et av avspaltningsarrene ikke rekker opp til plattformkanten. Et annet arr mangler negativ etter slagbule. Begge disse forholdene understøtter at avspaltningsarrene er produsert av naturlige prosesser, ikke av mennesker. Foto: Lotte Eigeland, med tillatelse fra Bergen Museum. Overlaten på knollen har lere avspaltningsarr, men spørsmålet er om disse arrene kan være spor etter menneskelig påvirkning. Det innes ingen avspaltningsarr i sekvens fra en og samme plattform. Arrene er tilfeldig plassert på knollen. Det eneste stedet på blokken som har en relativt brukbar plattform, har én avspaltning uten negativ etter slagbule og én avspaltning som ikke rekker opp til plattformen (se igur 9). Kun ett sted på knollen er det en avspaltning med en negativ etter en slagbule, men denne er slått av i en rett og unaturlig slagvinkel fra en svært dårlig plattform, hvor det vil være vanskelig å komme til med et slagverktøy. En samlet vurdering viser ingen sammenheng mellom avspaltningsarrene og gode, stabile plattformer og plattformvinkler. Avspaltningene har som regel en vinkel på 90°, noe som er mer vanlig å inne ved støt mellom steiner i naturlige prosesser enn ved ordinær hugging. Det innes ingen regulær preparering langs mulige plattformer. Kantene vitner imidlertid om at blokken har vært i kontakt med andre steiner ved de synlige, repeterte knusesporene som er tilfeldig plassert rundt på knollen, gjerne på de mest utstikkende kantene. Disse er ikke påført av mennesker. Som nevnt har knollen fra naturens side ingen åpenbare, gode plattformer, og kvaliteten er ikke den beste. Dersom steinalderens mennesker skulle bruke blokken til avslagsproduk19 sjon, ville det vært naturlig å åpne den opp først og slik forberede et godt utgangspunkt for videre reduksjon. Det er ikke gjort. Ut fra mangel på potensial, ingen preparering av plattformkanter, tilfeldig plassering av avspaltningsarr, unaturlige plattformvinkler og mangel på intensjon i huggeprosessen som helhet konkluderer vi med at lintknollen er naturlig. Flintstykke 2 – blokk Flinten er av en in, mørk senonlint, og kvaliteten synes å være meget god. Blokken har omkring 50 % cortex og omkring fem større arr etter avspaltninger. Arrene er friske. Det er ingen synlige inklusjoner i knollen. Ut fra kvaliteten å dømme skulle knollen egne seg godt til hugging. Samtidig har knollen en masse av lint (117 gram) som egner seg til avslag- og redskapsproduksjon. Blokken har lere naturlige plattformer for reduksjon med gode plattformvinkler, men de avspaltningsarrene som innes på knollen, går ikke fra disse naturlige plattformene. Avspaltningene har i stedet gått av i 90° vinkel på lere steder. Dette er egentlig ikke nødvendig med tanke på at det ville ha vært mulig – og mer kontrollert – å åpne knollen fra en av de naturlige plattformene. Det er for så vidt ikke unormalt å åpne en knoll med bipolar teknikk (i 90° vinkel), men i dette tilfellet er knollen i så fall blitt åpnet to steder uten at videre reduksjon er blitt igangsatt fra de tilslåtte plattformene. Den første åpningen ville vært tilstrekkelig (se igur 10). Rekkefølgen på avspaltningene er også tilfeldig og aldri i sekvens, og et avslag er slått av fra en dårlig plattform i en vinkel på over 90°. Slike avslag lages sjelden av menneskehånd (se igur 10). Erfaring fra eksperimenter tilsier at ingen huggere vil slå i en dårlig vinkel når det allerede eksisterer to gode plattformer på knollen. Avspaltningene har imidlertid negativer etter slagbuler. Det er ingen jevn preparering langs plattformkanten. Knollen har repeterende knusespor på én kant. Disse sporene kan bare være laget av mennesker dersom de brukte knollen som en type knakke- eller knusestein. Det ville i så fall være å kaste bort et godt kjernemateriale. Knakkesteiner i lint er i tillegg som regel runde og helt dekket av grov cortex. Det er derfor mer sannsynlig at knuseporene er et resultat av at knollen er blitt knust gjentatte ganger mot andre steiner. Et godt argument for at denne knollen ikke er slått av mennesker, er at kvaliteten og potensialet i blokken ikke er blitt utnyttet. Det er ikke mulig å dokumentere en fornuftig huggestrategi. Flintstykke 3 – blokk Stykket er av en type in, mørk bryozolint, og har omkring 10 % cortex på overlaten. Den øvrige overlaten er naturlig erodert og blass. Knollen er liten (23 gram). Den er 4,8 cm lang og har en avlang, lat form. Massen, i tillegg til formen, egner seg dårlig til de leste typer reduksjoner. Knollen har ikke kjernepotensial. Emnet kunne trolig blitt formet til et mindre redskap, som for eksempel bor, skraper eller kniv, men det er ikke blitt gjort. Det innes to friske avspaltninger. Begge har negativ etter slagbule. Den største av avspaltningene har kommet fra en relativt in, naturlig plattform som i utgangspunktet har en god plattformvinkel. Slaget synes likevel å ha kommet loddrett på plattformen med høy kraft. Tydelige knusespor i slagpunktet tyder på det. I forhold til plattformen er dette en unaturlig slagvinkel. Det er ikke slått lere avslag i sekvens etter den første avspaltningen. Det minste av arrene bruker negativen til den største avspaltningen som en heller uegnet 20 Figur 10. Bildet (øverst) viser at lintknollen har en perfekt plattform med vinkel under 90° som kunne vært benyttet til avslagsproduksjon. Den er ikke tatt i bruk. I stedet er det kommet av et avslag i en unaturlig vinkel over 90° et annet sted på knollen (nederst). Foto: Lotte Eigeland, med tillatelse fra Bergen Museum. 21 plattform med en vinkel på 90°. Sannsynligvis er dette et resultat av at kanten på lintknollen er blitt svakere her etter den første avspaltningen. Det innes ingen preparering av plattformkanter, men noen mindre og tilfeldig plasserte knusespor. Knollen har ikke potensial for hugging, og avslagene som har kommet til, er veldig små og virker lite planlagte. Knollen er naturlig. Flintstykke 4 – avslag Avslaget er av en matt, gråbrun linttype og har 30 % cortex. Den øvrige overlaten er erodert og blass. Avslaget har en uregelmessig form, et tykt og uregelmessig tverrsnitt og ingen skarpe kanter. På grunn av tykkelsen på avslaget har det lere naturlige plattformer som kan være utsatt for avspaltning. Det er tre avspaltninger på avslaget som har negativ etter slagbule. Den største avspaltningen er slått i 90° vinkel, riktignok fra en glatt plattform, men ikke fra den beste naturlige plattformen på stykket. Denne har også ekstra knusing i slagpunktet. De andre to avspaltningene kommer fra en annen side, hvor plattformen er dårligere. Det er slått av to smale avslag litt bortenfor hverandre i en tilnærmet 90° vinkel, og ikke i sekvens. På grunn av størrelsen (12 gram) og formen skulle avslaget i utgangspunktet egne seg dårlig som kjerne. Avslaget i seg selv er slått fra en uregelmessig plattform, delvis dekket av cortex. Det har ingen andre tydelige slagindikatorer. Avslaget har ikke spor etter jevn preparering eller regelmessig retusj. Artefakten må kunne betegnes som et klassisk naturslått avslag som er avspaltet fra en uregelmessig plattform. De øvrige avspaltningsarrene er så tilfeldig plassert at de ikke kan være intensjonelle. Flintstykke 5 – blokk Siden knollen ikke har noen friske avspaltninger, er det ikke mulig å kommentere linttype og kvalitet. Stykket har 20 % cortex og består ellers av en blass, naturlig, erodert overlate med avrundede kanter. Den lille størrelsen (8 gram) gjør at knollen ikke egner seg som kjerne. De eroderte avspaltningene kommer alle fra rette, dårlige plattformvinkler. På grunn av manglende teknologiske kjennetegn er det grunnlag for å si at denne knollen er naturlig. Flintstykke 6 – fragment Fragmentet har ingen cortex, men en naturlig, blass overlate som er patinert over det hele. Det er derfor ikke mulig å avgjøre linttype, men den har sannsynligvis vært av en inkornet type. Stykket er tydelig erodert og har ikke lenger skarpe kanter, men kan ha hatt det på et tidligere tidspunkt. Stykket har tydelige avspaltningsarr på utsiden. Av artefaktene fra Blomvåg mener vi at dette fragmentet var det mest mistenkelige. Fragmentet viste størst potensial for å fremvise spor etter menneskelig påvirkning inntil en nærmere undersøkelse av de tekniske attributtene ble foretatt. Årsaken til det er at stykket har en retusj som minner om en intensjonell formgivning. Et nærmere studium av retusjen viser at den er uregelmessig og tilfeldig, og kommer fra lere sider. Retusjen er påført ved naturlige prosesser. Dette vil vi kalle en klassisk eolitt. Som fragment ville det være nødvendig at stykket hadde en regelmessig retusj for at det skulle karakteriseres som menneskeprodusert. 22 Konklusjon Etter å ha gjennomført inngående teknologiske analyser av linten fra Blomvågfunnet mener vi at mangel på huggepotensial i lere av stykkene, samt fravær av intensjon i reduksjonsprosessen, er sikre argumenter for at linten ikke er slått av mennesker. Ingen av stykkene kan vise til et regelmessig mønster bak handlingene eller til lere overbevisende tekniske kjennetegn samtidig. Hvis man ser på linten som en samlet enhet, vil det bare være de to største blokkene som har et brukbart potensial for reduksjon, og som vil egne seg som kjerner. Når ingen av disse har sikre tegn på å ha vært slått, er det lite trolig at de mindre stykkene har vært slått. Stilt sammen med beinmaterialet, som også mangler overbevisende spor etter påvirkning fra mennesker, vil fraværet av produksjonsavfall og redskaper understøtte at funnstedet ikke er en boplass fra steinalderen. Blomvågfunnet har i en mannsalder vært et ualminnelig empirisk tilfelle i norsk arkeologi. Tolkningene av funnet, som kanskje de eldste spor etter mennesker i Norge, har ført til at det har fått en viss plass i den allmenne bevissthet. Det eldste, største eller rikeste funnet er fascinerende for menigmann så vel som for arkeologer. Flinten er bokstavelig talt blitt veiet under de teknologiske undersøkelsene av materialet, og det er med en viss uro, med tanke på Blomvågfunnets levende stilling i norsk allmenn kulturhistorie, vi konkluderer med at det er funnet for lett. Noter 1 Johansen og Undås (1992) er en delt artikkel hvor det er Johansen som kommenterer de kulturhistoriske forholdene med utgangspunkt i funn av bein og lint. 2 Den teknologiske analysen viser at det er ire blokker/knoller, ett avslag og ett fragment blant linten fra Blomvåg. Summary The Blomvåg Assemblage – weighed in and found wanting The Blomvåg assemblage has a legendary status, both in Norwegian Stone Age archaeology and in the public consciousness. Believed to be the earliest trace of human settlement in Late Glacial Norway, it inspires the public’s imagination and the feelings of impassioned archaeologists run high whenever it is mentioned. In the 1990s, a debate was published in Viking during which arguments were brought forward that both supported and doubted the issue of whether or not the assemblage was of human origin. One of the most pressing arguments for the validity of the ind was the seemingly unnatural mixture of marine and terrestrial species found in the same context as worked pieces of lint. The validity of the bone material and lint was later called into question. Today, the broad consensus among archaeologists is one of disbelief. However, this disbelief has yet to be scientiically veriied and published. In this paper, practical lintknapping experience combined with new methods of lithic analysis are used to conclusively prove once and for all that the lint discovered at Blomvåg is natural and was not worked by late glacial hunters. The absence of intention from the reduction process is a solid argument for the absence of human inluence. In addition, a report on new investigations carried out on the bone material supports the lithic evidence. This will end an almost 70-year-long archaeological debate. Hopefully in time, the 23 public’s fascination with this site will dwindle with the disclosure of these research results: The Blomvåg assemblage was weighed in and the balance found wanting. Litteratur Adriansen, J. 2008 Kollsnes vindpark. Konsekvensutredning. Deltema: Kulturminne og kulturmiljø. Adriansen kulturminnegransking. Elektronisk dokument: http://skjema.nve.no/NVE-saksdokument/200803851-1245613.pdf. Besøkt: 14.01.2012. Andrefsky, W. 1998 Lithics. Macroscopic approaches to analysis. Cambridge Manuals in Archaeology. Cambridge University Press, Cambridge. Bang-Andersen, S. 2005 Paleolitikum. I Norsk arkeologisk leksikon, redigert av E. Østmo og L. Hedeager. s. 286–287. Pax, Oslo. Bergens Tidende 1941 Hvalfunnet i Blomvåg. En av de store videnskabelige sensasjoner… Bergens Tidende 22. november 1941, s. 12–13. Bjerck, H.B. 1994 Nordsjøfastlandet og pionerbosetningen i Norge. Viking 57:25–48. BKK Nett 2012 BKK Nett AS 300 kv leidning Mongstad-Kollsnes. Konsekvenser for kulturminner og kulturmiljø. Elektronisk dokument: http://www.google.no/url?sa=t&rct=j&q=blomv%C3%A5gfunnet&source=web&cd=5&ved=0CD 4QFjAE&url=http%3A%2F%2Fbkk-web.bkk.no%2Fidaweb%3Fdokid%3D10711582%26ilenam e%3Dkulturminner1-34.pdf&ei=-EhOT5C6KeTj4QTVsND_ Ag&usg=AFQjCNFvCaSgz0rUsuYdvq-l_OFw2du7fw. Besøkt: 14.01.2012. David, E. 2006 Redskaber af ben og tak i tidlig Maglemosekultur – et teknologisk studie. I Stenalderstudier. Tidligt mesolitiske jægere og samlere i Sydskandinavien, redigert av B.V. Eriksen, s. 77–100. Jysk Arkæologisk Selskabs skrifter/Jysk Arkæologisk Selskab, Vol. 55. Jysk arkæologisk selskab, Højbjerg. Eigeland, L. 2007 Slått eller ikke slått – det er spørsmålet. I Elgfangst og bosetning i Gråfjellområdet. Gråfjellprosjektet Bind II, redigert av T. Amundsen, s. 337–357. Varia, Vol. 64. Kulturhistorisk Museum og Fornminneseksjonen, Oslo. 2012 Appendiks 3. En teknologisk vurdering av mulige seinglasiale funn i Norge. I Havvind – paleogeograi og arkeologi, redigert av H. Glørstad og F. Kvalø. s. 57–69. Kulturhistorisk museum/Norsk maritimt museum. Arkeologisk rapport 2012:12. Norsk maritimt museum. Eriksen, B.V. (red.) 2000 Flintstudier. En håndbog i systematiske analyser af lintinventarer. Aarhus Universitetsforlag, Århus. 24 Fischer, A. 2012 Appendiks 2. Vurdering av vestnorske fund, som kandiderer til palæolitisk datering. I Havvind – paleogeograi og arkeologi, redigert av H. Glørstad og F. Kvalø, s. 50–56. Kulturhistorisk museum/ Norsk maritimt museum. Arkeologisk rapport 2012:12. Norsk maritimt museum. Fisher, J.W. 1995 Bone surface modiications in zooarchaeology. Journal of archaeological method and theory 2(1):7– 68. Hagen, A. 1977 Norges oldtid. Cappelen, Oslo. Haward, F.N. 1921 The fracture of lint. The proceedings of the Prehistoric society of East Anglia 3:448–452. Indrelid, S. 1975 Problems relating to the Early Mesolithic Settlement of Southern Norway. Norwegian Archaeological Review 8(1):1–18. Inizan, M.L., H. Roche og J. Tixier 1992 Technology of Knapped Stone. Préhistoire de la Pierre Taillée Vol. 3. CREP, Meudon, Paris. Johansen, A.B. 1978 Høyfjellsfunn ved Lærdalsvassdraget. Bind II, Naturbruk og tradisjonssammenhenger i et sør-norsk villreinområde i steinalder. Universitetsforlaget, Oslo. Johansen A.B. og I. Undås 1992 Er Blomvågmaterialet et boplassfunn? Viking 55:9–26. Johansen, A.B. og K. Rokoengen 1994 Boplasser på havbunnen – et spennende funn fra kontinentalsokkelen utenfor Midt-Norge. Spor 9(1):36–40. Johansen, A.B. og B. Berglund 2001 Redskaper. Spor 16 (2):16–19. Johnson, L.L. 1978 A history of lint-knapping experimentation, 1838-1976. Current Anthropology 19 (2):337–372. Jordhøy, P., K.S. Binns og S.A. Hoem 2005 Gammel jakt- og fangstkultur som indikatorer for eldre tiders jaktorganisering, ressurspolitikk og trekkmønster hos rein i Dovretraktene. NINA-rapport 19. Tilgjengelig elektronisk: http://www.nina. no/archive/nina/PppBasePdf/rapport/2005/19.pdf. Besøkt: 14.01.2012. Kristoffersen, K.K. og B. Bjørkli 2009 Steinalder. Den lengste historien kort fortalt. Bergen museums skrifter Vol. 24. Bergen museum, Bergen. Larsen, E., S. Gulliksen, S.-E. Lauritzen, R. Lie, R. Løvlie og J. Mangerud 1987 Cave stratigraphy in Western Norway; multiple Weichselian glaciations and interstadial vertebrate fauna. Boreas 16(3):267–292. 25 Lie, R. 1986 Animal bones from the Late Weichselian in Norway. Fauna norvegica. Ser. A 7:41–46. 1990 Blomvågfunnet, de eldste spor etter mennesker i Norge? Viking 53:7–20. Magnus, B. og B. Myhre 1976 Forhistorien. Fra jegergrupper til høvdingsamfunn. Norges historie Vol. 1, redigert av K. Mykland. Cappelen, Oslo. Noe-Nygaard, N. 1977 Butchering and marrow fracturing as taphonomic factor in archaeological deposits. Paleobiology 3(2):218–237. 1989 Man-made trace fossils on bones. Human evolution 4(6):461–491. Norge og verden 2012 Cappelens historieverk for den videregående skole. Elektronisk dokument: http://norgeogverden. cappelen.no/n101ki01.htm. Besøkt: 14.01.2012. Petersen, P.V. 1993 Flint fra Danmarks Oldtid. Høst & Søn, København. Rolfsen, P. 1972 Kvartærgeologiske og botaniske betingelser for mennesker i Sør-Norge i seinglasial og tidlig postglasial tid. Viking 36:131–153. Ulfeldt Hede, S. 2005 The inds: Bird, and amphibian bones. I Smakkerup huse. A Late Mesolithic coastal site in Northwest Zealand, Denmark, redigert av T.D. Price og A.B. Gebauer, s. 91–102. Aarhus university press, Århus. Undås, I. 1942 Fossilfunnet i Blomvåg. Naturen 4:97–107. Visit Bergen 2012 Kysteventyret. Så ut i det fri, så nær byen. Elektronisk dokument: http://www.visitbergen.com/no/ Kysteventyret/Produkt/?TLp=490439. Besøkt: 14.01.2012. Whittaker, J.C. 1994 Flintknapping. Making & Understanding Stone Tools. University of Texas Press, Austin, Texas. 26