Academia.eduAcademia.edu

Legen som ressursperson i teaterarbeidet

2003, Tidsskrift for Den Norske Laegeforening

At leger er villige til å gå i dialog med teatret og allmennheten, er både ny ig og nødvendig. Ved flere av høstens oppsetninger i Bergen og Oslo har psykiatere vaert direkte involvert-og med et gjensidig utby e. Gjøkeredet er skrevet på bakgrunn av opplevelser i amerikanske statshospital på 1960tallet. I den norske sceniske versjonen anno 2003 spiller Terje Strømdahl hovedrollen som Randle McMurphy. Pe er Width Kristiansen gestalter unggu en Billy Bobbi. Foto DNS/Thor Brødreskift Det sies at leger er åpne for kunstneriske u rykk og ofte oppsøker både konsertsaler og teatre. På Den Nationale Scene (DNS) i Bergen spilles for tiden to stykker som på svaert forskjellig måte aktualiserer problemstillinger kny et til psykiatrien: Gjøkeredet, dramatisert av Dale Wasserman e er en roman av Ken Kesey ble gi ut i 1963, og Jenta i sofaen signert Jon Fosse i 2002.

Legen som ressursperson i teaterarbeidet LEST, SETT OG HØRT I N GVAR D WI LH E LMSEN Email: [email protected] Haraldsplass Diakonale Sykehus At leger er villige til å gå i dialog med teatret og allmennheten, er både ny ig og nødvendig. Ved flere av høstens oppsetninger i Bergen og Oslo har psykiatere vært direkte involvert – og med et gjensidig utby e. Gjøkeredet er skrevet på bakgrunn av opplevelser i amerikanske statshospital på 1960tallet. I den norske sceniske versjonen anno 2003 spiller Terje Strømdahl hovedrollen som Randle McMurphy. Pe er Width Kristiansen gestalter unggu en Billy Bobbi . Foto DNS/Thor Brødreskift Det sies at leger er åpne for kunstneriske u rykk og ofte oppsøker både konsertsaler og teatre. På Den Nationale Scene (DNS) i Bergen spilles for tiden to stykker som på svært forskjellig måte aktualiserer problemstillinger kny et til psykiatrien: Gjøkeredet, dramatisert av Dale Wasserman e er en roman av Ken Kesey ble gi ut i 1963, og Jenta i sofaen signert Jon Fosse i 2002. I Gjøkeredet blir psykopaten McMurphy tvangsinnlagt og avstraffet med elektrosjokk og lobotomi på grunn av sine opprørske og samfunnsfiendtlige holdninger. Han fremstilles som en spillegal livsnyter, og med et kvinnesyn som har ført til at han er dømt for voldtekt. Legen som ressursperson i teaterarbeidet | Tidsskrift for Den norske legeforening Skurken i stykket er den dominerende og manipulerende søster Ratched. Effektene er sterke, og en pasient som rømmer blir drept av soldater i slu scenen. Jenta i sofaen, som spilles på Den Lille Scene, er en mer stillferdig, men på sin måte en like sterk forestilling. Her beskrives en kvinnelig billedkunstner, som i vekslingen mellom en sår barndom og nåtiden ser livet si i et klarere perspektiv. Kjærlighet og fellesskap, seksualitet, utroskap, svik og fravær er sentrale temaer. Hun har valgt ensomheten, men ulikt det li erære forelegget åpner teaterstykket mot slu en opp for et ørlite håp. Kreativ lek Psykiater og dr. philos. Jon Geir Høyersten var samtalepartner for instruktør Bjørn Melander i Gjøkeredet,mens psykiater Finn Skårderud var konsulent for oppsetningen av Jenta i sofaen, iscenesa av Morten Borgersen. Skårderud har vært involvert i en rekke teateroppsetninger både på DNS og Nationaltheatret de siste ti årene. Han blir ofte invitert til på et tidlig stadium å møte ensemblet for, som han selv sier, å tenke høyt, fantasere og spekulere lekent omkring de skikkelsene som skal formes. Han finner konsulentvirksomheten svært interessant og stimulerende: – Det er en kreativ lek hvor jeg samarbeider med personer som er trent i å gestalte figurer. Tekstene åpner jo alltid for ulike tolkinger, og sammen kan vi spekulere åpent omkring personenes væremåter og u rykk, sier han. Bør leger fortse e med slike oppdrag, og ofte gå i teatret for sin egen del? Jon Geir Høyersten svarer et ubetinget ja: – Jobben som psykiater og skuespiller har felles trekk ved at man til dels «spiller» mange forskjellige roller. Men det viktigste er at verdensdramatikken tar opp mange temaer som er høyst relevante for oss. I Jon Fosses Jenta i sofaen er Kjersti Sandal Jenta, Ragnhild Gudbrandsen er Mora og Bri Langlie er Kvinna (bak). Scenografien ved Den Nationale Scene er signert Olav Myrtvedt. Foto DNS/Kjetil Alsvik Metaforer blir forståelige Høyersten har selv flere ganger delta i deba er på scenekanten e er teateroppsetninger, med stor glede. Men også før premieren og i materiellet som blir utarbeidet til den enkelte forestilling, deltar han med sin faglige ballast. I programheftet for Gjøkeredet refereres Legen som ressursperson i teaterarbeidet | Tidsskrift for Den norske legeforening eksempelvis en samtale mellom Melander og Høyersten. Regissøren ser på Gjøkeredet som en metafor, en avspeiling av samfunnet og USAs rolle som undertrykkende verdensmakt spesielt. Den psykiatriske institusjonen er ment som en kulisse for et samfunnsdrama, og bruk av militæruniformer og terrortrusler skal hjelpe oss til å forstå metaforen. Bjørn Melander legger vekt på at narren har vært sentral i teaterhistorien: – Narrespill er den følsommes måte å overleve på. I kunsten har man ikke behov for å se masse normale mennesker, u aler han. Ifølge Jon Geir Høyersten stiller oppsetningen krav til den generelle folkeopplysning: – Elektrokonvulsiv behandling er i dag en veletablert og til tider livreddende intervensjon. En ureflektert tolking av Gjøkeredet kan gi stø e til forståelsen av dagens psykofarmaka som en moderne form for kjemisk lobotomi, påpeker han. Psykiateren anser de e som problematisk, og formulerer seg slik i programheftet: – Befolkningen rangerer psykiatri lavt. Feltet er vanskelig og grenseløst, med åpninger i alle ender mellom det åndelige og det molekylære. Regissøren sier seg enig, og anfører at menneskene er som metafysiske kjø stykker. – Vi vandrer på jorden som emosjonelle kjø boller, legger han til. Slik metaforbruk stimulerer publikum til y erligere refleksjon, uavhengig av profesjon. Livet spissformuleres For undertegnede er det verdt å bli minnet om antikken. Allerede de greske dramaer ble betraktet som et viktig terapeutisk virkemiddel som fremmet både katarsis og refleksjon. For egen del vil jeg også tilføye at jeg opplevde scenografien i Gjøkeredet som svært påtrengende. Fremstillingen av psykiatrien som undertrykkende, farlig og håpløs – og McMurphys mannlige medpasienter som underdanige og sprø – kan være med på å stigmatisere både den psykisk syke og psykiatrien som fag. Imidlertid ble det li erære forelegget skrevet på bakgrunn av opplevelser i amerikanske statshospital på 1960-tallet. Som en beskrivelse av norsk psykiatri anno 2003, er det neppe særlig dekkende. Likevel kan vi leger lære mye av å oppsøke teatret. Også Finn Skårderud understreker de e. Han viser for eksempel til Festen som for tiden spilles på Nationaltheatret i Oslo, iscenesa av Kjetil Bang-Hansen. Stykket bygger på Thomas Vinterbergs dogmefilm fra 1995, og to hovedtemaer er incest og suicid. I likhet med Jenta i sofaen er de e fortellinger hvor livet spissformuleres. Kollega Skårderud understreker at kunsten gir form og u rykk til livstemaer som vi kan identifisere oss med: – Fortellingen som sjanger har en egen form, går høyt og lavt. Her u rykkes savn, lengsler og fandenskap. De e stimulerer både til selvrefleksjon og gir hjelp til å forstå andre. Nå kan vi nok en gang konstatere at vi har en dramatiker i verdensklasse. E er Henrik Ibsen er Jon Fosse den mest spilte norske dramatikeren noensinne. Bare i 2002 ble Fosse spilt på over 110 scener verden over, og han er oversa til 30 språk. Jenta i sofaen er hans foreløpig siste stykke – urpremieren fant sted under Edinburgh-festivalen i or. Publisert: 6. november 2003. Tidsskr Nor Legeforen. © Tidsskrift for Den norske legeforening 2023. Lastet ned fra tidsskriftet.no 16. mai 2023. Legen som ressursperson i teaterarbeidet | Tidsskrift for Den norske legeforening