Hopp til innhold

Vålerenga Fotball

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Vålerenga IF Fotball»)
Vålerenga
Vålerenga Fotball
Org.nummer968 218 743
Stiftet29. jul. 1913
Nettsidewww.vif-fotball.no
Idrettsgren(er)Fotball
KallenavnEnga, Vål'enga, Bohemene, Oslos Stolthet, St. Hallvards menn
HjemmebaneIntility Arena
Kapasitet16 555
SupporterklubbKlanen
LigaOBOS-ligaen (2024)
UtmerkelserAnnette Thommessens minnepris
LandNorge
By/kommuneOslo
StedValle Hovin
Annet1.-plass i OBOS-ligaen 2024 (opprykk)
Rivaler:
Norges flagg Lillestrøm
Norges flagg Lyn
Norges flagg Brann
Norges flagg Rosenborg
Administrasjon
StyrelederNorges flagg Thor Gjermund Eriksen
Adm. direktørNorges flagg Svein Graff
SportsdirektørSveriges flagg Joacim Jonsson
HovedtrenerNorges flagg Geir Bakke
Ass. trenerNorges flagg Petter Myhre
Portugals flagg David Ribeiro
Norges flagg Jan Frode Nornes
KeepertrenerPolens flagg Łukasz Jarosiński
Hjemmedrakt
Bortedrakt
Infoboks sist oppdatert:
22. oktober 2024

Vålerenga Fotball er en norsk fotballklubb fra Oslo og er allianseidrettslaget Vålerengens Idrettsforenings (VIF) elitesatsing på fotball for menn, etablert i 1989. Fotball har vært med i VIF siden klubben ble stiftet 29. juli 1913.

Klubben har sin opprinnelse i bydelen VålerengaOslos østkant, og har siden oppstarten vunnet fem norske seriemesterskap og fire cupmesterskap.

Vålerengas fotballsatsing har hatt to storhetsperioder, først på 1960-tallet og siden på 1980-tallet. På 1960-tallet var Vålerenga kjent for sine mange fargerike spillertyper og offensive spillestil, og fikk dermed kallenavnet «Bohemene». I neste storhetsperiode på åttitallet var imidlertid Vålerenga kjent for sin stramme defensive organisering, under ledelse av svensken Gunder Bengtsson.[1]

Vålerengas supportergruppering heter Klanen og talte i 2016 rundt 7 200 betalende medlemmer.[2]

Vålerenga Fotball spiller hjemmekampene på Intility Arena.[3] Klubben har tidligere hatt Ullevaal Stadion og Bislett stadion som hjemmebaner.

OBOS-ligaen 2024
# Lag K S U T Mål ± P
1 Vålerenga 30 21 6 3 82–31 51 69
2 Bryne 30 18 4 8 50–29 21 58
3 Moss 30 16 5 9 53–41 12 53
4 Egersund 30 14 5 11 57–56 1 47
5 Lyn 30 12 10 8 56–40 16 46
6 Kongsvinger 30 11 11 8 47–50 −3 44
7 Stabæk 30 12 6 12 57–59 −2 42
8 Raufoss 30 11 8 11 34–35 −1 41
9 Aalesund 30 12 4 14 45–49 −4 40
10 Ranheim 30 10 9 11 47–45 2 39
11 Åsane 30 10 7 13 45–51 −6 37
12 Start 30 9 8 13 45–57 −12 35
13 Sogndal 30 9 7 14 34–40 −6 34
14 Mjøndalen 30 8 8 14 38–50 −12 311
15 Levanger 30 6 11 13 47–50 −3 29
16 Sandnes Ulf 30 4 5 21 26–80 −54 17
Kilde  ·

1. Mjøndalen ble trukket 1 poeng for å ha brukt en ikke-spilleberettiget spiller i bortekampen mot Ranheim.[4]


Historien til Vålerenga går tilbake til fotballgruppa Spark, som var underlagt Vaalerengens Ynglingeforening (speider´n), og ble dannet i 1898. Dette var forløperen til Vålerengens Idrettsforening som ble stiftet 29. juli 1913. Det første året het klubben Idrætsforeningen Spring. Vålerengen (klubbens tidligere navn) vant kretsserien i Oslo fire ganger før en nasjonal serie (Norgesserien) kom i 1937.

I 1946 ble den karismatiske Helmuth Steffens klubbens oppmann, og i løpet av de neste 20 årene bygget han opp klubbens image som «bohemer». I Hovedseriens debutår 1948/49-sesongen endte Vålerengen på 2.-plass, og i 1965 ble Vålerengen seriemester for første gang. Bohemlaget gikk i oppløsning etter at Vålerengen rykket ned i 1968.

Etter noen magre magre år på 1970-tallet kom Vålerenga tilbake i norsk toppfotball i 1977, og 1980-årene ble en ny storhetstid for klubben. Under Leif Eriksens ledelse ble det cupmesterskap i 1980 og seriegull i 1981, og under svensken Gunder Bengtsson vant VIF seriegull i 1983 og i 1984.

1990-tallet

[rediger | rediger kilde]

I 1990 rykket VIF Fotball ned til 1. divisjon etter 14 sesonger i toppdivisjonen. Klubben var også nær ved å rykke ned til 2. divisjon i 1992-sesongen, men klarte å holde seg i den nest øverste divisjonen, etter en kamp mot Eik-Tønsberg på bortebane som endte 3-0. I 1994 returnerte VIF til toppdivisjonen, men rykket ned igjen fra 1996, takket være Stabæk i siste serierunde. I 1997 vant Vålerenga cupen og 1. divisjon og ble igjen forfremmet til Tippeligaen. I løpet av 90-tallet var Vålerenga bare noen få sesonger i den øverste divisjonen.

2000-tallet

[rediger | rediger kilde]

I 2000 tapte Vålerenga kvalifiseringskampene (én hjemmekamp og én bortekamp hvor resultatene, totalt, avgjør) mot Sogndal og rykket ned til 1. divisjon. I 2002 var Vålerenga tilbake i Tippeligaen. 2003-sesongen var dårlig for Vålerenga, og de endte på 12.-plass i ligaen, den såkalte kvalifiseringsplassen. I kvalifiseringskampene måtte Vålerenga slå Sandefjord for å beholde plassen. Resultatet var 0-0 i Sandefjord og 5-3-seier til Vålerenga i en dramatisk kamp i Vallhall i Oslo.

Vålerenga gjorde det bra i 2004-sesongen og var en seriøs utfordrer til Rosenborg i kampen om seriegullet. Etter en nervepirrende finalerunde vant Vålerenga 3-0 over Stabæk i siste serierunde og fikk revansjert nedrykket i 1996, men de tapte ligatittelen til Rosenborg som vant 4-1 over Lyn. Vålerenga tok sølv etter å ha endt på samme poengsum og målforskjell som Rosenborg, men Vålerenga hadde scoret 12 færre mål i løpet av ligaen og Rosenborg vant serien.

På starten av 2005-sesongen så det ut som det skulle gå dårlig for Rosenborg, og at Vålerenga skulle vinne serien. Etter en sterk sesongåpning skulle det vise seg at «sensasjonen» Start, som nettopp hadde rykket opp til Tippeligaen, kunne gi Vålerenga kamp helt til siste spark på ballen i siste serierunde. De to klubbene byttet også på å lede serien underveis, helt til siste runde. 29. oktober så ut til å bli en thriller som året før, siden Vålerenga og Start hadde akkurat samme poengsum, men Start hadde en mye bedre målforskjell. Start skulle møte Fredrikstad hjemme mens Vålerenga skulle møte Odd Grenland borte. Da dommerne blåste kampene i gang, var det duket for noen nervepirrende minutter rundt om i Fotball-Norge. Fredrikstad ville rykke ned hvis de ikke vant over Start. De vant 3-1 mens Vålerenga klarte 2-2 mot Odd Grenland. Vålerenga vant serien med ett poeng. Det var det første seriegullet på hele 21 år, og klarte dermed å dytte Rosenborg ned fra tronen i norsk fotball. De hadde sittet der i 13 år.

Starten av 2006-sesongen var ikke så bra av de regjerende mestrene. De lå helt sist på tabellen etter sju serierunder med bare fem poeng. Da sesongen var halvspilt hadde de kommet seg opp på sjetteplass. I slutten av juli kom et av de pinlige tapene mot byrival Lyn og exit fra Mesterligakvalifiseringen mot tsjekkiske FK Mladá Boleslav 5-3 i andre runde. Vålerenga hadde røket ut av Mesterligaen året før også i tredje runde i kvalifiseringen mot belgiske Club Brugge etter straffesparkkonkurranse. Etter å ha tapt fem av sju kamper fra 22. juli til 19. august bestemte hovedtreneren Kjetil Rekdal seg for å forlate klubben. Assistenttrener Petter Myhre tok over og som en konsekvens av dette, etter å ha ledet laget til 25 av 31 mulige poeng, endte de til slutt på 3.-plass og tok sin tredje medalje på like mange sesonger. Vålerenga kvalifiserte seg også til Royal League, den skandinaviske turneringen hvor de fire beste lagene fra Norge, Sverige og Danmark får delta. Der røk de ut i kvartfinalen mot svenske Helsingborgs IF.

Sesongen 2007 startet også på verst tenkelige måte for blåtrøyene fra Oslo Øst. Etter 14 serierunder hadde klubben sanket begredelige 14 poeng og scoret bare 11 mål. Det toppet seg med cuptap 3-1 mot 2.-divisjonslaget Nybergsund IL-Trysil. Dagen etter – som konsekvens av det pinlige tapet – trakk hovedtrener Petter Myhre seg med umiddelbar virkning[5], og assistenttrener Harald Aabrekk tok midlertidig over jobben som hovedtrener. Etter det ble poenghøsten blitt bedre og laget kvalifiserte seg til 1. runde i UEFA-cupen hvor de til slutt tapte 2-4, totalt, mot østerrikske Austria Wien.

I søken etter ny trener ble både Nils Arne Eggen og hans sønn, Knut Torbjørn Eggen, gitt tilbud om å ta trenerjobben i Vålerenga, men begge sa nei. Mot slutten av sesongen ansatte klubben Martin Andresen, daværende kaptein i SK Brann, som spillende manager. Mellom sesongene 2007 og 2008 ble det lagt store fremtidsplaner for Vålerenga som fotballklubb[6], som blant annet involverte en stor utvidelse av staben i klubben; totalt syv personer ble ansvarlige for sitt eget felt: Tor Ole Skullerud som hovedtrener, Mike Speight som offensiv trener, David Brocken som defensiv trener, Andrea Loberto som toppspillerutvikler, Truls Hallen som fysisk trener og fysioterapeut, Johan Kaggestad som overordnet mental og fysisk ansvarlig, mens Gjermund Østby fortsatte som keepertrener.

I lys av finanskrisa ble trenerstaben ansett som for tung økonomisk sett, noe som førte til at kontraktene til Brocken, Speight og Hallen ikke ble fornyet i november 2008.[7] Kaggestad sluttet deretter i desember 2009.[8]

2008-sesongen ga supporterne troen på et gryende Vålerenga som Martin Andresen hadde sagt lovord om før sesongen, med 4-1 seier i finalen i cupen mot Stabæk Fotball. I ligaen endte de derimot opp på en 10.-plass, noe som var spesielt skuffende i sammenligning med tidligere år. Dette var også året vi fikk se gjennombruddet til Moa med sine to første scoringer mot LSKÅråsen. Han ble også toppscorer for Vålerenga dette året.[9]

Martin Andresen gikk fra å bli spillende manager til å bli spillende hovedtrener i august 2009 etter at den daværende hovedtreneren Tor Ole Skullerud trakk seg.

2010-tallet

[rediger | rediger kilde]

Andresen valgte å legge opp som spiller fra og med 2010 og gikk dermed over til en rolle som kun hovedtrener.[10] Oktober 2012 kom nyheten om at han valgte å trekke seg som manager.[11] Jakten på ny trener startet umiddelbart etter nyheten om Andresens avgang og varte helt til januar 2013. Etter flere lekkasjer og spekulasjoner[12], endte Vålerenga opp med å ansette Kjetil Rekdal[13], som også var trener for Vålerenga i perioden mellom 2001 og halve 2006-sesongen. Da fikk han ikke bare klubben opp fra Adeccoligaen til Tippeligaen, men vant også sølv-, gull- og bronse-medalje.

2020-tallet

[rediger | rediger kilde]

Vålerenga endte på 14.-plass i Eliteserien 2023 og måtte dermed ut i kvalifisering til Eliteserien 2024. Den 10. desember 2023 tapte de den avgjørede kampen på straffesparkkonkurranse mot Kristiansund og rykket ned til OBOS-ligaen 2024.[14][15]

Tidligere navn og skrivemåter

[rediger | rediger kilde]
  • 1903–1912: Vaalerengens Ynglingeforenings fotballparti Spark (forløper til VIF)
  • 1912–1913: Vaalerengens Fotboldklub (forløper til VIF)
  • 1913–1914: Idrætsforeningen Spring
  • 1914–1989: Vaalerengens Idrætsforening, Vaalerengens Idrettsforening, Vålerengens Idrettsforening.
  • 1989–1995: VIF Fotball
  • 1995-d.d: Vålerenga Fotball

Draktfarger

[rediger | rediger kilde]

I 1913 var draktene mosegrønne.[16] Vålerengen byttet drakt i 1914. Norges Statsbaner hadde et billig draktsett i blått og rødt som Vålerengen kjøpte. Siden da har Vålerengas offisielle drakter vært blå og røde. I 2006-, 2007- og 2008-sesongen hadde Vålerenga en liten anelse mosegrønt i sine hvite bortedrakter. Nytt av 2007 var også en tredjedrakt som ble introdusert for å unngå såkalte «bastard-drakter».[17] Denne drakten er hel-turkis og erstattet den hvite bortedrakten i 2009-sesongen.[18]

Hjemmebane

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Ullevaal stadion og Intility Arena

Vålerenga på Ullevaal

Ullevaal Stadion var den tidligere hjemmebanen til Vålerenga. Den eies av Norges Fotballforbund.

Fra Vålerenga ble opptatt i NFF i 1917 ble kretskampene i Oslo spilt på banene til Kristiania/Oslo fotballkrets. Fram til den landsomfattende Norgesserien begynte i 1937 ble derfor kretsens kamper spilt på Dæhlenengen, Frogner, Bislett, Ullevaal, Gressbanen (Holmen) og Jordal uavhengig av hvem som spilte mot hverandre.

Fra 60-tallet til 80-tallet og litt på slutten av 90-tallet var hjemmebanen Bislett Stadion. Dårlige forhold og vedlikehold gjorde at Vålerenga flyttet til Ullevaal Stadion og delte hjemmebane med landslaget.

Planer om å bygge et nytt stadion sirkulerte i mange år, men ble ikke konkrete før Vålerenga fikk kjøpe en tomt hjemme på Valle Hovin for én krone. I 2014 ble planene for et stadion med tilskuerkapasitet på 18 000 godkjent av bystyret.[19] Den tiende juni 2015 ble avtalen godkjent av ESA.

Byggestart var sommeren 2015, og stadionet åpnet i 2017.

Eliteserien

[rediger | rediger kilde]

Vålerenga i Europacup

[rediger | rediger kilde]

En oversikt over alle Vålerengas kamper i Europacupen 1964-2005.

  • 1964 Messebycupen:

Everton FC H 2-5 E. Larsen, Eriksen Everton B 2-4 Eriksen, Olsen

  • 1965 Messebycupen:

Hearts B 0-1 Hearts H 1-3 Knudsen

  • 1966 Serievinnercupen:

Linfield FC H 1-4 E. Larsen Linfield FC B 1-1 T. Larsen

  • 1975 UEFA-cupen:

Athlone Town B 1-3 Olsen Athlone Town H 1-1 Olavson

  • 1981 Cupvinnercupen:

Legia Warszawa H 2-2 Jacobsen 2 Legia Warszawa B 1-4 Moen

D. București (Rom) H 2-1 Davidsen, Jacobsen

  • 1984 Serievinnercupen 1. Sparta Praha (Tsj) H 3-3 Jacobsen 2, Bergsvand

Sparta Praha (Tsj) B 0-2 –

Z. Leningrad (Sov) H 0-2 –

SK Beveren (Bel) H 0-0 –

  • 1998 Cupvinnercupen 1. R. București (Rom) B 2-2 Carew 2

R. București (Rom) H 0-0 2. Beşiktaş (Tyr) H 1-0 Levernes Beşiktaş (Tyr) B 3-3 Haraldsen, Kaasa, Carew

Chelsea (Eng) H 2-3 Kjølner, Carew

  • 2003 UEFA-cupen 1. Grazer AK (Øst) H 0-0 –

Grazer AK (Øst) B 1-1 Berre 2. Wisła Kraków (Pol) H 0-0 – Wisła Kraków (Pol) B 0-0

Newcastle (Eng) B 1-3 Hagen

  • 2005 Mesterligaen Kval 2 FC Haka (Fin) H 1-0 Dos Santos

FC Haka (Fin) B 4-1 Flo 2, Wæhler, Iversen Kval 3 Club Brugge (Bel) H 1-0 Iversen Club Brugge (Bel) B 0-1 – UEFA-cupen 1. S. București (Rom) H 0-3 – S. București (Rom) B 1-3 Hulsker

  • Deltatt: 12 ganger Kamper: 36 Vunnet: 6 Uavgjort: 12 Tapt: 18 Målforskjell: 36-66 (uten straffesparkmål)
  • Toppscorere i Europacupen: 5 Pål Jacobsen, 4 John Carew, 2 Einar Bruno Larsen, Leif Eriksen, Steffen Iversen og Tore André Flo, 1 Terje Olsen, Knut Henry Haraldsen, Dag Olavson, Kjell Roar Kaasa, Arnfinn Moen, Fredrik Kjølner, Stein Gran, Morten Berre, Egil R. Olsen, Vidar Davidsen, Rune Normann, Per Knudsen, Jo Bergsvand, Erik Hagen, Thorvald Larsen, Bjørn Arild Levernes, Kjetil Wæhler, Freddy dos Santos og Bernt Hulsker.

Spillerstall

[rediger | rediger kilde]

Oppdatert 22. oktober 2024.[20]

Nr. Posisjon Spiller
2 Norges flagg F Christian Borchgrevink
3 Norges flagg F Aleksander Hammer Kjelsen
4 Norges flagg F Aaron Kiil Olsen
5 Den demokratiske republikken Kongos flagg F Nathan Fasika (på lån fra Cape Town City)
6 Norges flagg F Vegar Eggen Hedenstad
7 Norges flagg MB Magnus Bech Riisnæs
8 Norges flagg MB Henrik Bjørdal
9 Nederlands flagg A Mees Rijks
14 Nigerias flagg A Obasi Onyebuchi
15 Norges flagg MB Elias Hagen
17 Danmarks flagg MB Carl Lange
18 Norges flagg F Simen Juklerød
19 Norges flagg A Ola Kamara (Forlater Vålerenga 31. desember 2024)
Nr. Posisjon Spiller
20 Norges flagg A Lorents Apold-Aasen Ankelskade
21 Norges flagg K Magnus Sjøeng
22 Norges flagg MB Stian Sjøvold Thorstensen
24 Norges flagg MB Petter Strand
25 Norges flagg MB Jones El-Abdellaoui
26 Norges flagg A Filip Thorvaldsen
29 Kameruns flagg MB Brice Ambina
30 Norges flagg K Storm Strand-Kolbjørnsen
31 Norges flagg MB Omar Bully
55 Norges flagg MB Sebastian Jarl
80 Danmarks flagg A Muamer Brajanac
Norges flagg A Jacob Dicko Eng Korsbåndskade


Utlånte spillere

[rediger | rediger kilde]
Nr. Posisjon Spiller
1 Norges flagg K Jacob Storevik (hos Viking til 31. desember 2024)
10 Norges flagg A Mohamed Ofkir (hos HamKam til 31. desember 2024)
Nr. Posisjon Spiller
13 Norges flagg K Magnus Stær-Jensen (hos Strømmen til 31. desember 2024)
33 Albanias flagg F Eneo Bitri (hos Győr til 30. juni 2025)


Spillere og trenere

[rediger | rediger kilde]

Nåværende støtteapparat

[rediger | rediger kilde]

Hovedtrenere i Vålerenga 1944–

[rediger | rediger kilde]

Hovedtrenere i Vålerenga Fotball siden 1944:[21]

Trener Periode Trener Periode Trener Periode Trener Periode
Henry «Tippen» Johansen
og Ragnar Sørensen
1944 Odd Gulbrandsen og
Lorang Ridder Nilsen (i vintersesongen)
1961 Gunder Bengtsson 1983 Tom Nordlie 2000
Ragnar Sørensen 19451946 Knut Osnes 1962 Per Anders Sjøvold
Fra 23/5: Gunder Bengtsson
1984 Kjetil Rekdal 20012005
Kristian Henriksen 19471948 Øivind Johannessen 1963 Olle Nordin 1985 Kjetil Rekdal
Fra 21/8: Petter Myhre
2006
Alfred Ulrich (en måned)
Henry «Tippen» Johansen (før sommerferien)
Eugen Svendsen (resten)
1949 Anton Ploderer 19641966 Christer Nilsson
Fra 21/7: Dag Vestlund
1986 Petter Myhre
Fra 27/7: Harald Aabrekk (midlertidig)
2007
Lorang Ridder-Nielsen
og Eugen Svendsen
1950 Haakon Windingstad 19671970 Svein Ivar Sigernes 1987 Martin Andresen (spillende manager)
Til 26/8: Tor Ole Skullerud (hovedtrener)
20082009
Ragnar Sørensen 1951 Leif Eriksen 19711972 Svein Ivar Sigernes
Fra 30/6: Alf Inge Notkevich
1988 Martin Andresen (manager) 20102012
Brede Borgen 19521953 Jostein Wigum 1972 Alf Inge Notkevich
Fra 8/9: Dag Vestlund
1989 Kjetil Rekdal 2013–2016
Ragnar Sørensen 1954 Øivind Johannessen 19741975 Dag Vestlund
Fra 12/8: Olle Nordin
1990 Ronny Deila 20172019
Willibald Hahn 1955 Per Hænes 19761977 Olle Nordin 19911992 Dag-Eilev Fagermo 20202023
Vilem Cerveny 1956 Joar Hoff 1978 Vidar Davidsen 19931997 Geir Bakke 2023
Kristian Henriksen 19571958 Leif Eriksen 19791981 Lars Tjærnås
Fra 9/8: Egil «Drillo» Olsen
1998
Odd Gulbrandsen 19591960 Knut Erik Rikheim
Fra 14/6: Leif Eriksen
1982 Egil «Drillo» Olsen
Fra 17/6: Knut Arild Løberg
1999

Fremtredende spillere

[rediger | rediger kilde]

For oversikt over Vålerenga-spillere omtalt på Wikipedia, se også Kategori:Fotballspillere for Vålerenga Fotball.

Tidligere sesonger

[rediger | rediger kilde]
År Divisjon Plassering Poeng Målforskjell Toppscorer
1990 Tippeligaen 11 16 -27 Norges flagg Are Christensen (5 mål)
1991 1. Divisjon 3 40 +5 Norges flagg Are Christensen (10 mål)
1992 1. Divisjon 9 29 -9 Norges flagg Terje Joelsen (8 mål)
1993 1. Divisjon 1 43 +23 Norges flagg Espen Haug (16 mål)
1994 Tippeligaen 9 22 -8 Norges flagg Knut Aga jr. (8 mål)
1995 Tippeligaen 7 37 +3 Norges flagg Kenneth Nysæther (10 mål)
1996 Tippeligaen 13 27 -10 Norges flagg Espen Musæus (8 mål)
1997 1. Divisjon 1 60 +49 Norges flagg Espen Musæus (16 mål)
1998 Tippeligaen 7 33 -4 Norges flagg Kjell Roar Kaasa & John Carew (7 mål)
1999 Tippeligaen 11 28 -13 Sveriges flagg Pascal Simpson (8 mål)
2000 Tippeligaen 12 24 -12 Norges flagg Kjetil Rekdal (6 mål)
2001 1. Divisjon 1 62 +42 Norges flagg Kjetil Rekdal (11 mål)
2002 Tippeligaen 8 33 +7 Norges flagg David Hanssen (7 mål)
2003 Tippeligaen 12 28 -3 Norges flagg Freddy dos Santos (10 mål)
2004 Tippeligaen 2 48 +18 Norges flagg Freddy dos Santos (8 mål)
2005 Tippeligaen 1 46 +13 Norges flagg Morten Berre (9 mål)
2006 Tippeligaen 3 44 +15 Norges flagg Jan-Derek Sørensen (9 mål)
2007 Tippeligaen 7 36 0 Norges flagg Morten Berre (9 mål)
2008 Tippeligaen 10 30 -6 Norges flagg Mohammed Abdellaoue (9 mål)
2009 Tippeligaen 7 40 -3 Norges flagg Bengt Sæternes (11 mål)
2010 Tippeligaen 2 61 +33 Norges flagg Mohammed Abdellaoue (15 mål)
2011 Tippeligaen 7 47 +9 Serbias flagg Bojan Zajić (8 mål)
2012 Tippeligaen 8 41 -2 Norges flagg Marcus Pedersen (8 mål)
2013 Tippeligaen 11 36 -9 Norges flagg Morten Berre (10 mål)
2014 Tippeligaen 6 42 +6 Islands flagg Vidar Örn Kjartansson (25 mål)
2015 Tippeligaen 7 49 +8 Norges flagg Daniel Fredheim Holm & Jamaicas flagg Deshorn Brown & Norges flagg Ghayas Zahid (7 mål)
2016 Tippeligaen 10 38 +2 Norges flagg Ghayas Zahid (8 mål)
2017 Eliteserien 8 39 +2 Norges flagg Herman Stengel (6 mål)
2018 Eliteserien 6 42 -5 Liberias flagg Sam Johnson (11 mål)
2019 Eliteserien 10 34 -5 Norges flagg Bård Finne (8 mål)
2020 Eliteserien 3 55 +18 Islands flagg Viðar Örn Kjartansson (9 mål)
2021 Eliteserien 7 45 +9 Norges flagg Aron Dønnum & Norges flagg Henrik Udahl (6 mål)

Klubbrekorder

[rediger | rediger kilde]

Flest scoringer i eliteserien for Vålerenga 1948–

[rediger | rediger kilde]

Spillere med minst 25 mål på øverste nivå for Vålerenga siden Hovedserien ble innført i 1948:[23]

  1. Morten Berre 62
  2. Leif Eriksen 58
  3. Per Knudsen 58
  4. Einar Bruno Larsen 56
  5. Vidar Örn Kjartansson 43
  6. Mohammed «Moa» Abdellaoue 39
  7. Vidar Davidsen 37
  8. Pål Jacobsen 37
  9. Odd «Ivers» Iversen 35
  10. Daniel Fredheim Holm 32
  11. Freddy dos Santos 31
  12. Bård Finne 30
  13. Ghayas Zahid 29
  14. Yngve Andersen 29
  15. Egil «Snapper'n» Johansen 29
  16. Leif Olsen 26
  17. Bojan Zajić 26
  18. Eivind Arnevåg 25
  19. Erik Foss 25

oppdatert 19. desember 2023

Flest eliteseriekamper for Vålerenga 1948–

[rediger | rediger kilde]

Spillere med minst 100 kamper på øverste nivå for Vålerenga siden Hovedserien ble innført i 1948:[24]

  1. Morten Berre 298
  2. Daniel Fredheim Holm 240
  3. Freddy dos Santos 223
  4. André Muri 205
  5. Christian Grindheim 204
  6. Tom Henning Hovi 178
  7. Per Knudsen 175
  8. Jonatan Tollås Nation 174
  9. Kjetil Wæhler 170
  10. Åge Sørensen 162
  11. Bjarne Hansen 158
  12. Helge O. Sørlie 158
  13. Lasse Eriksen 157
  14. Einar Bruno Larsen 155
  15. Erik Foss 149
  16. Kristofer Hæstad 147
  17. Thorleif «Toffa» Olsen 146
  18. Vidar Davidsen 144
  19. Bojan Zajić 143
  20. Leif Eriksen 142
  21. Ivan Näsberg 137
  22. Bjørn Arild Levernes 136
  23. Arne Jakobsen 132
  24. Mohammed Fellah 128
  25. Egil «Snapper'n» Johansen 124
  26. Fredrik Kjølner 121
  27. Yngve Andersen 119
  28. Simon Larsen 119
  29. Henning Bjarnøy 116
  30. Petter Morstad 115
  31. Magnus Lekven 114
  32. Erik «Panzer» Hagen 111
  33. Ghayas Zahid 111
  34. Knut Arild Løberg 106
  35. Fredrik Oldrup Jensen 105
  36. Bård Finne 104
  37. Jo Bergsvand 102
  38. Terje Olsen 102
  39. Harmeet Singh 101
  40. Tom R. Jacobsen 100

oppdatert 19. desember 2023

Supportere

[rediger | rediger kilde]
Klanen feirer seriebronse i 2006-sesongen.

Utdypende artikkel: Klanen

Vålerengas supporterklubb Klanen ble stiftet 5. mai 1991, og med sine 10 000 medlemmer er det den største supporterklubben i Norge. Klanen blir sett på som en av de beste supporterklubbene i Norge, og er kjent for sin fremførelse av sangen «Vålerenga kjerke» før hver hjemmekamp. Klanen har et stort repertoar av sanger og kamprop, og kan handle om alt fra erkerival Lyn, samt «bønder» (folk som ikke støtter Vålerenga), til sanger og rop som handler om klubben. Draktnummeret «12» er reservert for Klanen.

I 2009 hadde Vålerenga i gjennomsnitt 10 788 tilskuere på hjemmebane.[25]

Vålerenga mot rasisme

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Vålerenga mot rasisme

Slagordet «Vålerenga mot rasisme» har siden starten i 1996 vært en sterk merkevare i norsk fotball. Vålerenga mot rasisme er en organisasjon innad i Vålerenga Fotball som kjemper imot vold og rasisme på og rundt Vålerengas fotballkamper. VMR ble startet i 1996 med et samarbeid mellom klubben og Klanen. På denne tiden hadde Vålerenga et problem med rasisme, etter noen uheldige episoder som senere fulgte klubben i lang tid. Etter dette bestemte Vålerenga Fotball seg for å gå tydelig ut og vise at klubben tok sterk avstand til vold og rasisme. Vålerenga Fotball spiller med slagordet "mot rasisme" på sine drakter, og dette begrepet blir ofte tatt i bruk under VIFs hjemmekamper. Alle trenere og spillere i klubben må undertegne en holdningskontrakt som binder dem til å ta avstand fra vold og rasisme. Vålerenga Fotballs tydelige nei til rasisme er bare noe av det som har gjort klubben til det den er i dag. Mange vil assosiere seg med holdningene klubben har vist, og dette har vært med på å gjøre klubben sterkere og enda mer populær blant publikum.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 29. juli 2011. Besøkt 15. august 2010.  VIF-Fotball.no - Historikk utarbeidet av Jarle Teigøy.
  2. ^ «Stemningen på Vålerenga tribune». www.norgesnytt.net. Arkivert fra originalen 10. oktober 2017. Besøkt 6. juni 2017. 
  3. ^ «Vålerengas nye stadion blir Intility Arena». Vålerenga. Besøkt 12. oktober 2017. 
  4. ^ Poengtrekk for Mjøndalen, Norges fotballforbund.
  5. ^ Kumano-Ensby, Anne Linn (27. juli 2007). «- Bra at Petter Myhre trekker seg». NRK. 
  6. ^ «Slik skal VIF bli best i Norden». Nettavisen (på norsk). 6. november 2007. 
  7. ^ Kvam, Lars Hojem (17. november 2008). «Tre Vålerenga-trenere må gå». dagbladet.no (på norsk). 
  8. ^ «Kaggestad slutter i Vålerenga». www.vg.no. 1. desember 2009. 
  9. ^ «altomfotball.no: Vålerenga - Eliteserien, 2008 - Statistikk». TV 2. Besøkt 17. august 2023. 
  10. ^ http://www.siste.no/fotball/article4764322.ece Arkivert 19. juli 2011 hos Wayback Machine. Siste.no - Martin Andresen legger opp
  11. ^ «Lettet Martin Andresen ferdig i Vålerenga». Nettavisen (på norsk). 15. oktober 2012. 
  12. ^ «VIF har fått kraftig kritikk for trenerjakten, men ekspertene er imponerte». www.aftenbladet.no. 8. januar 2013. 
  13. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 31. mars 2016. Besøkt 12. mars 2013.  vif-fotball.no - "I" er tilbake
  14. ^ Bekmørk kveld på Intility Arena
  15. ^ Boge-Fredriksen, Hans Christian (10. desember 2023). «Vålerenga rykker ned fra Eliteserien». NRK. Besøkt 11. desember 2023. 
  16. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 28. juli 2011. Besøkt 15. august 2010.  Vålerenga Historielag - VIFs drakter
  17. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 18. juli 2011. Besøkt 15. august 2010.  VIF-Fotball.no - Nye tredjedrakter for Vålerenga
  18. ^ Basert på bilder fra 2009-sesongen, hvor ingen kamper ble spilt med den hvite drakten. Bildene som ble studert er fra «Engasjert.net». Arkivert fra originalen 29. desember 2010. Besøkt 16. august 2010. 
  19. ^ Eriksen, Per Øivind (11. februar 2015). «Det nærmer seg byggestart for Vålerenga Stadion på Valle Hovin men stadion blir enklere enn tidligere vist på bilder.». Ensjo.org. Besøkt 8. april 2015. 
  20. ^ A-laget
  21. ^ Trenere for Vålerenga Fotball Arkivert 13. april 2008 hos Wayback Machine.
  22. ^ https://www.vif-fotball.no/nyheter/kjartansson-ble-klubbhistorisk
  23. ^ Målscorere Vålerenga Arkivert 23. desember 2011 hos Wayback Machine.
  24. ^ Flest kamper i Vålerenga-historien Arkivert 20. desember 2011 hos Wayback Machine.
  25. ^ «VGLive.no - Tilskuertall klubbvis - Tippeligaen / 2009». Besøkt 16. august 2010. 

Siteringsfeil: <ref>-taggen med navnet «VIFempl» definert i <references> brukes ikke i teksten.
Siteringsfeil: <ref>-taggen med navnet «brreg» definert i <references> brukes ikke i teksten.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]