Hopp til innhold

Tang-dynastiet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «T'ang-dynastiet»)
Kinas historie
Kinas historie
Tidstavle over kinesisk historie
Sanhuangwudi-perioden (mytologisk)
Xià-dynastiet
Shāng-dynastiet
Zhōu
Vår- og høstannalenes tid Det østlige Zhōu
De stridende staters tid
Qín-dynastiet
Vestlige Hàn-dynasti Hàn
Xīn
Republikken Kina (Táiwān)

Tang-dynastiet (kinesisk: 唐朝; pinyin: Táng Cháo; IPA: [tʰɑ̌ŋ tʂʰɑ̌ʊ]; Wade-Giles: T'ang; middelalderkinesisk: dhɑng; 18. juni 6184. juni 907) etterfulgte Sui-dynastiet og ble avløst av De fem dynastiers og ti kongedømmers periode i Kina. Dynastiet var grunnlagt av Li Yuan. Det var et avbrudd som blir kalt Det annet Zhōu-dynasti (16. oktober 6903. mars 705) da keiserinne Wǔ Zétiān hadde grep om makten. Imidlertid er det mest vanlig blant historikerne å betrakte dette avbruddet som en del av Tang-dynastiets historie. Således kan det sies at Tang-dynastiet er den eneste perioden i Kinas lange historie der en kvinne har innehatt den øverste herskermyndigheten både formelt og reelt. Táng-dynastiets hovedstad var Cháng'ān (i dag en forstad til Xī'ān), som var verdens mest folkerike by på denne tiden. Táng-dynastiet anses av historikere som et av høydepunktene for den kinesiske sivilisasjonen.

Fra 617 til 660

[rediger | rediger kilde]

Dynastiet ble grunnlagt av den kinesiske generalen Li Yuan (en halvgöktürk). På den tiden opplevde Sui-dynastiet en dyp krise, etter at de tunge byrdene som dets kriger mot Korea hadde utløst en rekke opprør i store deler av det nordlige Kina.

Keiser Gaozu (regj. 618-626)

Li Yuan kom fra en aristokratisk familie som var blitt svært fremstående i riket, og han var militær kommandant over garnisonen i Taiyuan da han grep sjansen og marsjerte mot hovedstaden. Han erobret Cháng'ān i 617. Derpå ble Sui-dynastiets keiser Yangdi kvalt av sine rådgivere. Han ble etterfulgt av et barn, keiser Gongdi, som imidlertid bare var en marionett i regenten Li Yuans hender. Ett år etter vendte Li Yuan seg imot Gongdi, erobret også Luoyang og grunnla Tang-dynastiet. Gongdi fikk leve litt lenger, men ble til slutt myrdet på den nye keisers ordre i 619.

Li, som ble keiser med keisernavnet Gaozu, gjorde Chang'an til sin hovedstad. Byen hadde da to millioner innbyggere. Den var ikke den eneste millionbyen i Kina, Luoyang hadde én mill. innbyggere. Gaozu la stor vekt på å konsolidere rikets makt, og i 628 hadde Tang-dynastiet klart å samle hele Kina.

Som keiser fulgte Li Yuan / Gaozu opp Sui-dynastiets reformer, som var kommet i bakevjen i de senere tidenes mange og dype kriser. Han stod også overfor nye utfordringer, blant annet fra göktürkerne i nord – han regelrett bestakk dem for at de skulle holde seg i ro og ikke invadere riket. Hans religionspolitikk var annerledes enn Sui-keisernes; han tok aktive skritt for å styrke konfucianismen og redusere buddhismens innflytelse. Han tok skritt for å få til en jevnere fordeling av jord mellom bøndene, og senket skattene. Han avskaffet imidlertid Sui-dynastiets strenge rettsjustis og reformerte rettssystemet, og igangsatte det lovarbeidet som etterfølgeren skulle sluttføre.

Jorddistribusjonsopplegget som keiser Gaozu etterlot seg var en av hovednøklene til den økonomiske veksten som Tang-tiden bragte med seg. Det gikk ut på at alle bondefamilier skulle få sin egen jord. Man ville sikre at alle kunne både livnære seg og yte skatt. Skattesystemet var ikke basert på hvor meget land man eide, men på antallet personer i familien. Hver person var ansvarlig for en eller annen skatt. Et slikt system krever et overordentlig godt utbygd folketellingssystem. Arkeologiske funn har bekreftet at det klarte man faktisk å etablere. Antagelig fungerte det best i de hvetedyrkende områdene i nord. I sør, der det var risdyrking, var det vanskeligeere å gjennomføre redistribusjon av eiendommene ettersom risterrasser og -marker ikke like lett lar seg dele opp og krever mye mer fellesinnsats.

Risproduksjonen tok seg kraftig opp i Tang-tiden. Etterhvert som ris ble mer lønnsomt for bøndene begynte befolkningstyngdepunktet å endre seg fra Wei-dalen og den nordkinesiske sletten og sørover til områdene rundt Yangtzes nedre løp.

Keiser Taizong (regj. 626-649)

Men i de nære ting fremstod keiser Gaozu som heller ubesluttsom, og stod mer og mer i skyggen av sin sønn Li Shimin. Keiser Gaozu abdiserte i 626 til fordel for sin sønn, som så ble keiser (Taizong), etter episoden ved Xuan Wu-porten (玄武门之变) da Li Shimin mente å måtte drepe sine to umoralske brødre som forsøkte å tilrive seg keisertronen. Gaozu levde videre med tittelen «den store keiser» (Taishang Huang) til sin død i 635.

Det ble keiser Taizong som måtte ta fatt i trusselen fra de østlige güktürkerne. De var under sin leder Xieli Khan et uromoment omkring hovedstaden Chang'an. Som svar på dette startet den nye keiseren en storoffensiv mot dem, og vant i 626/30 en avgjørende seier over dem, og erobret deres land, som strakk seg fra dagens Beijing til Ningxia. Göktürkerledere som sverget troskap til Tang-dynastiet fikk gjeninntre i sine lokale lederverv.

Nå kunne Tang-Kina ekspandere langt vestover langsetter «Silkeveien», og kunne åpne seg for det vestlige utland.

Mange fremmede handelsmenn og krigere strømmet inn i Kina etter at landeveien var klar etter 630, og satte sitt preg på bykulturen der. De bragte også med seg sine egne religioner. Slik kom det også kristne misjonærer: Den nestorianske persiske biskopen Alopen la ut på en misjonsreise, og ankom Chang'an i 635. Nesten umiddelbart ble han bedt om å oversette de nestorianske sutraer til kinesisk, og fikk kinesiske lærde til å hjelpe seg. I 638 var den første klar: «Sutraen om Jesus Messias». Den understreket at det var intet i det kristne budskap som kunne true de kinesiske tradisjoner. Keiser Taizong var fornøyd, og gav tillatelse til at den nye lære kunne forkynnes i hele riket. Det utløste stor nestoriansk misjonsaktivitet, og det ble opprettet klostre i landets viktigste byer. Den neste keiser, Gaozong, gav Alopen tittelen «Den store åndelige herre og beskytter av riket». Innskriften på Xi'anstelen som ble satt opp over hundre år etter i Chang'an (781) hevder at «troen er utbredt i alle ti provinser ... og det er klostre i hundre byer». Kildene viser at nestorianerne la vekt på å formulere det kristne budskap i konfucianismens filosofiske språkstil. Ved sine overlegne kunnskaper i medisin og kirurgi ble nestorianerne satt høyt i samfunnet, men ettersom deres lederskap var gjennomgående ikke-kinesisk og mange av deres medlemmer utenlandske handelsfolk ble de kategorisert sammen med buddhismen og zoroastrianismen som en «utenlandsk religion».

En av de mest berømte reisende fra Kina på denne tiden, var buddhisten Xuan Zang, som reiste som pilegrim til India mellom 629 og 645. Han og noen andre buddhistiske reisende kunne ta med seg hjem en rekke buddhistiske tekster som senere skulle gå tapt for inderne (der buddhismen var i ferd med å bli helt fortrengt av hinduismen), slik at det senere bare var i Kina (og i land som søkte sin inspirasjon fra kinesisk buddhisme) at en rekke eldgamle buddhistiske tradisjon er og innsikter skulle bli bevart.

Keiser Taizong fornyet også embetsprøvene (historie, de konfucianske klassikere, lyrikk og forvaltningsaspekter; maksimalt 10 % av kandidatene bestod eksamenene), for å heve nivået blant embedsmennene. I praksis betød imidlertid likevel penger og slektsbakgrunn langt på vei hvem som skulle bli embedsmenn.

Tang-Kinas administrasjon var slik inndelt:

  • det keiserlige kanselli
  • statskanselliet med de klassiske seks ministerier:
Embeder,
Finanser,
Ritene,
Hæren,
Justis og
Offentlige arbeider)
  • det keiserlige sekretariat (ansvarlig for kontroll og sensur)
  • Statsråd, der blant annet statskanselliets fremste var med.

Straffelovene ble forenklet og mildnet, skolevesenet ble fremmet. Tang-tidens lovkodeks, Tanglü-shuyi, er bevart fullstendig for ettertiden. Den var svært omfangsrik (over 500 paragrafer i tolv avsnitt) og logisk heldekkende. Man tok i betraktning både forbrytelsens alvorsgrad og offerets posisjon i samfunnet.

Mot slutten av sitt liv styrtet keiser Taizong († 649) seg inn i en belastende krig mot Korea, noe som etterhvert førte til at han ble isolert til og med innen sitt eget regjeringsapparat.

Tang-dynastiet (gult) og dets vasaller (beige) i ca. 660

I 643 kom en sendemann fra Østromerriket, og i 651 kom den første historisk belagte sendemann fra kalifatet (da under Uthman ibn Affan, en av Muhammeds svigerfedre).

I 651 brøt lederen for de vestlige göktürkerne, Shaboluo Khan, med Tang-dynastiet. Seks år senere gikk Tang-styrkene til storangrep, og i 657/59 måtte også vestgöktürkene underkaste seg.

I 661 ba en persisk fyrste ved navn Peroz om kinesisk hjelp mot araberne.

Det var på sent 600-tall og utover 700-tallet at Tang-Kina hadde sitt største geografiske omfang. Landet selv hadde direkte styre over hele det kinesiske kjerneområde og et godt stykke sønnenfor inn i Indokina, vestenfor og nordenfor. Legger man til de store områdene som måtte betale tributt til keiseren og således anerkjente en slags vasall-underordning i Tang-riket. Blant de støre rikene som betalte tributt var Kashmir, Neparo (Nepal), Vietnam, Korea, og ni kongedømmer ved elvene Amu-Darja og Syr-Darja sør i Sentral-Asia. Flere nomaderiker hadde også underordnet seg.

Tiden mellom 660 og 705 (med Det annet Zhou-dynasti fra 690)

[rediger | rediger kilde]

Keiser Gaozong (regj. 650-683) led fra og med 660 av svimmelhetsanfall og hodepiner. Man har senere antatt at det skyldtes hans kone Wu Zhao, den senere «skrekkelige keiserinne» Wu Zetian (en tidligere konkubine), som man formodet forgiftet ham langsomt. Noen beviser for dette foreligger ikke.

Wu Zhao (Keiserinne Wu Zetian), regj. 690-705

Wu Zhao hadde først kommet inn i keiserpalasset under keiser Taizong. Hun ble del av hans harem sannsynligvis i 638 (også 636 er tenkelig, og ble gjort til en cairen (才人), det vil si en av de ni «femterangs-konkubiner». Keiser Taizong gav henne tilnavnet Mei (媚), som betyr «sjarmerende, vakker». På denne tiden gikk hun dermed under navnet Wu Meiniang.

Da keiser Taizong døde i 649, måtte Wu Meiniang, som sedvanen var for avdøde keiseres konkubiner, forlsate det keiserlige palass og tre inn i et buddhistisk nonnekloster der de raket av henne alt håret. Men ikke lenge etter, sannsynligvis i 651, kom hun tilbake til palasset: Den nye keiser Gaozong hadde vært på besøk i klosteret og blitt betatt av hennes skjønnhet. Det er noe uenighet om hvordan hun endte som keiserens hustru, men det står som et faktum at hun på kort tid utmanøvrerte Xiao ,som var den mest innflytelsesrike av keiserens elskerinner, og ble «forfremmet» til zhaoyi (昭儀), dvs til den høyestrangerende av de ni «annenrangs-konkubiner». Det forhold at keiseren hadde tatt som konkubine en kvinne som hadde vært hans egen fars konkubine og dessuten var nonne, ble ansett som sjokkerende umoralsk av mange konfucianere.

I 654 ble Wu Meiniangs lille datter drept. Keiser Gaozongs dronningkeiserinne Wang var angivelig blitt observert av øyenvitner nær det lille barnets gemakker, og hun ble stilt for retten og funnet skyldig i å ha drept barnet ut av sjalusi. En muligens oppdiktet legende vil at det var Wu Meiniang selv som drepte datteren, for akkurat på den måten å nå nærmere sitt mål. Uansett endte det med at keiseren gjorde henne til chenfei (宸妃), en ekstraordinær tittel som rangerte henne over de fire «førsterangs-konkubiner» og rett under keiserdronningen. Og da Wang-dronningen til slutt ble degradert i november 655, var de Wu, nå Wu Zhao som ble keiserdronning. (Wu sørget senere, da hun var blitt keiserinne, for å henrette både Wang og den før nevnte Xiao på grusomt vis – deres armer og ben ble slått og brukket, og så ble de lagt i hver sin store vinurne der de døde etter flere dagers smertefull dødskamp.)

Wu Zhao myrdet sin førstefødte sønn og innesperret to andre av sine sønner. Så tok hun til seg keiserinnetittelen under navnet Wu Zetian den 16. oktober 690 og regjerte (til tross for sine myrderier) med støtte fra buddhistene, det hemmelige politi og store deler av befolkningen. Hennes styre fikk navnet Det annet Zhou-dynasti.

Støtten fra buddhistene kom at keiserinnen selv var fra en from buddhistisk familie og hennes holdning til trosretningen fremmet dens stilling. Da hun var på vei opp til maktens tinde, ble det særlig mobilisert mot henne fra konfuciansk og taoistisk hold, så det var ikke å undre seg over at hun da søkte støtte fra buddhistene. Noen buddhistprester forkynte at orakler hadde identifisert henne som Maitreya Buddha (den fremtidige Buddha som skal manifestere seg på jorden å undervise i den rene dharma og bli Verdens Hersker). De sa også at det himmelske mandat ifølge oraklene var blitt overført til henne. Som keiserinne fremmet hun særlig de buddhistiske skoleretningene Chan og Huayan.

Ifølge tradisjonell kinesisk politisk teori var det utenkelig og uhørt at kvinne kunne inneha keisertronen, men keiserinne Wu var oppsatt på å knuse opposisjonen og innsatte lojale støtter i de sentrale poster. Hun regjerte med machiavelliansk kløkt og despotisk brutalitet. Hun opprettet et eget hemmelig politi med vide fullmakter til å ta seg av opposisjonelle. Hun var også støttet av sine to elskere, Zhang-brødrene (Zhang Yizhi, 張易之, og den yngre Zhang Changzong 張昌宗). Hennes støtte til buddhismen var populær i folket, og hun klarte med brutale virkemidler å holde nede mulige motstandere i Li-slekten (Tang-epokens keiserlige slekt) og adelen. I 695 foretok hun et siste navneskifte som keiserinne (av 14!), slik at hennes keiserlige navn nå var Tiance Jinlun Shengshen (天冊金輪聖神皇帝), et navn som ikke skulle endres flere ganger så lenge hun regjerte.

I 705 ble hun styrtet. Hun var da over 80 år og var blitt svakelig, så hun kunne ikke forhindre kuppet den 20. februar som førte til Zhangbrødrenes henrettelse. Med det var hennes makt omme, og den 3. mars kunne keiser Zhongzong vende tilbake til keisertronen. Keiserinne Wu døde ni måneder etter, kanskje fortrøstet av at hennes nevø Wu Sansi (武三思) med stor kløkt raskt hadde klart å kontrollere den gjeninnsatte keiser ved hjelp av det seksuelle forhold han hadde innledet med en keiserlig konkubine.

Tiden mellom 705 og 907

[rediger | rediger kilde]
Zhang Guo har en audiens for keiser Xuanzong

Etter en urolig tid med to mord og en abdikasjon gikk keisertronen til slutt til keiser Xuanzong (713–756), som skulle få tilnavnet minghuang — den strålende monark. Under Xuanzong kunne Tang-Kina nyte godt av en fredens, kulturens og visdommens gullalder. Tang-Kinas store rikdom førte til at dette ble en era som utviklet et høyt utdannelsesnivå. Diktere og forfattere som Li Bai, Du Fu, Meng Haoran og andre hører til denne epoken.

Keiser Xuanzong forfalt imidlertid snart i uvirksomhet og ble et viljeløst verktøy i hendene til to av sine nærmeste medarbeidere (Li Linfu, Yang Guozhong) og en bi-hustru ved navn Yang Guifei. Li Linfu klarte til og med å utvirke at tre av keiserens sønner ble henrettet i 737.

Imens førte de høyere militærkostnader forårsaket av stadig kriging langs Silkeveien til høyere skattetrykk. Og det var strid i regjeringen mellom de adelige embedsmenn og de ekdsamensmeriterte embedsmenn, alt mens den aldrende keiser trakk seg mer og mer tilbake i sin privatsfære. I hæren var det stor uro ved at yrkessoldatene hadde oppnådd en meget stor rolle og generalene blirr alt for mektige. Militærets styrkede stilling skyldtes også at førsteministeren, Li Linfu († 752), mistrodde sivilforvaltningen i provinsene og brukte det militære som motvekt.

En reisende fra Vesten på kamelryggen; skulptur fra Tang-tiden.

Da en tyrkisk general ved navn An Lushan tapte en maktkamp i hoffet mot den nye førsteminister Yang Guozhong, anstiftet han til et opprør som skulle rive opp det nordlige Kina i åtte år. An Lushan erobret i 755/6 både Luoyang og Chang'an, men ble så myrdet. Keiser Xuanzong († 762) flyktet til Chengdu, og abdiserte til fordel for sin sønn, som ble keiser Suzong (regj. 756-762). Han gjenvant hovedbyene i 757, men oppstanden fortsatte til 763. Det hevdes at An Lushan-opprøret i alt kostet 36 millioner mennesker livet. Overslaget er suspekt: Dersom det er riktig, ville det tilsi nesten ¾ av befolkningen.

Uigurene, tibetanerne og andre kunne fra 762/63 gjøre seg sterkere gjeldende i Kina. Ærgjerrige stattholdere satte seg stadig ut over sentralmaktene, som nå var sterkt svekket. I keiserhoffet regjerte ofte heller svake keisere, evnukkene eller sterke generaler. Én keiser måtte i 783/84 regelrett flykte fra sin hovedstad.

Tedyrkning ble mer populært på 700-tallet. Det se man blant annet av fremveksten av tehus og av at Tang-styret gjorte te ett av statsmonopolene i 793. Andrre varer som ble monopolisert var salt og alkohol. Det mest innbringende av de tre var saltmonopolet.

Tang-dynastiets definitive knekk og undergang begynte med Huang Chao-opprøret fra 876 til 884. Dette opprøret kostet etter det datidens kilder vil ha det til enda flere mennesker livet enn An Lushans opprør. Huang Chao raserte først de sørlige provinser (med blant annet Kanton i 879), og vendte så sin oppmerksomhet nordover. Keiser Xizong (regj. 874-88) flyktet i 881 til Chengdu og måtte overlate begge hovedbyene til Huang Chao, som tok livet av en rekke Tang-prinser. Det var først i 884 at han måtte gi tapt på slagmarken for et tyrkisk kavallerikorps. I 885 kunne keiseren vende tilbake til Chang'an.

I 900 tok evnukkene kontrollen, men ble snart ryddet av veien av en general ved navn Zhu Wen (en overløper fra Huang Chao). Deretter sørget Zhu Wen for å ta livet av alle Tang-prinsene i 907, hvorpå Tang-dynastiets tid var over.

Tidlig historieskrivning

[rediger | rediger kilde]

Det første klassiske verk om Tang-tiden er Tang-boken av Liu Xu (887–946) med flere. Dette var i Det senere Jin-dynasti. Verket ble senere omredigert til en ny historiefremstilling (Den nye Tang-boken); dette var gjort av Song-historikerne Ouyang Xiu (1007–1072), Song Qi (998–1061) og andre (mellom 1044 og 1060). Begge var basert på tidligere annaler som siden er gått tapt.[1] Og de regnes begge blant De 24 historieverk om Kina. En av de få overleverte kilder til Tang-boken, som særlig dekker tiden forut for 756, er Tongdian, som Du You presenterte for keiseren i 801. Tang-perioden ble igjen grundig fremstilt i den universalhistorisake tekst ved navn Zizhi Tongjian, redigert, sammenstilt og fullført i 1084 av en gruppe lærde under ledelse av Song-kansleren Sima Guang (1019–1086). Denne historiske tekstemn, som består av tre millioner kinesiske tegn i 294 bind, dekket Kinas historie fra De stridende staters tid frem til begynnelsen av Song-dynastiet.

Referanser

[rediger | rediger kilde]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Peter K. Bol: "This Culture of Ours": Intellectual Transitions in T'ang and Sung China, Stanford 1992
  • Charles D. Benn: China's Golden Age: Everyday Life in the Tang Dynasty, Oxford University Press 2002 ISBN 978-0-19-517665-0
  • Charles Hartmann: Han Yü and the T'ang Search for Unity, Princeton 1986
  • Dieter Kuhn (utg.): Chinas Goldenes Zeitalter: Die Tang-Dynastie (618-907 n.Chr.) und das kulturelle Erbe der Seidenstraße, Heidelberg 1993
  • Mark Edward Lewis: China's Cosmopolitan Empire: The Tang Dynasty, Belknap Press of Harvard University Press, 2009, ISBN 978-0674033061
  • David McMullen: State and Scholars in T'ang China, Cambridge 1988
  • Stephen Owen: The Great Age of Chinese Poetry: The High T'ang, New Haven 1981
  • J.A.G. Roberts: The Complete History of China, Sutton Publishing, Stroud, Gloucestershire, 2003
  • Denis C. Twitchett: Financial Administration Under the T'ang Dynasty, Cambridge 1970
  • Denis C. Twitchett: The Writing of Official History under the T'ang, Cambridge 1992
  • Denis C. Twitchett and John K. Fairbank (utg.): The Cambridge History of China, Vol. 3, Sui and T'ang China, 589-906, Cambridge 1979
  • Arthur F. Wright und Denis C. Twitchett (utg.): Perspectives on the T'ang, New Haven 1973
  • Howard Wechsler: Offerings of Jade and Silk: Ritual and Symbol in the Legitimation of the T'ang Dynasty, New Haven 1985
  • Stanley Weinstein: Buddhism under the T'ang, Cambridge 1987