Spirometri

Funksjonsskisse med tyske forklaringer på eldre spirometer.

Utskrift fra et moderne PC-basert spirometer.

Spirometri er en medisinsk undersøkelse av en persons lungefunksjon. Ved hjelp av et apparat måles mengden av- og hastighetene på luften som pustes inn og ut. Vanligvis gjøres undersøkelsen ved forsert respirasjon, det vil si at vedkommende som testes forsøker å puste så mye og så kraftig som mulig.

Resultatene kan angis som absolutte mål, som for eksempel det totale antallet liter luft personen klarer å puste inn og ut (også kalt forsert vitalkapasitet, FVC), samt flere hastighetsmål på utåndingsluften. Verdiene blir ofte også utregnet og vist som prosent av forventet verdi justert for rase, alder, høyde, vekt og kjønn.

Mange spirometere viser en kurve med lufthastighet mot tid, eller med Volum-hittil mot tid. Formen på disse kurvene kan si en del om tetthet i luftveiene og grad av emfysem.

Eldre spirometere var rent mekaniske med en plate med papirark der en kurve ble skrevet på arket når pasienten blåste.

Noe nyere spirometre har mulighet for å stille inn alder, kjønn og høyde. Svarene kan gis på en utskrift av termofølsomt papir som både viser ønsket kurve, de registrerte målene, og hver enkelt verdi omregnet til prosent av forventet normalverdi.

De nyere spirometerne består av et enkelt rør med en strømningsføler som er tilkoblet en PC med tilpasset program. Alle aktuelle verdier blir regnet ut av programmet og det lages kurver på skjerm eller papir som tilsvarer de som ble tegnet av de gamle spirometerne. Resultatene og kurvene kan lagres i de fleste databaserte pasientjournalsystemene med enkel kobling til pasientens journal.

Spirometer må ikke forveksles med PEF-måler som er et enkelt, og billig apparat som måler toppfarten lufta har igjennom røret under en utblåsning, målt i liter pr. minutt.

Reversibilitetstest

Reversibilitetstest er en spesiell spirometri-undersøkelse hvor undersøkelsen først gjøres uten medisiner, før det gis medisin som skal utvide luftveiene. Testen gjentas så etter fastsatt tid. Poenget er primært å se om medisinen har noen effekt, og sekundært å gi et mål på medisinens effekt.

Reversibiltetstest brukes også til å skille mellom astma og KOLS, ved at en pasient med KOLS normalt sett vil ha mindre effekt av medisinene, og dermed en lavere grad av endring i målte verdier mellom de to undersøkelsene enn det man forventer hos en pasient med astma.

Provokasjonstest

Provokasjonstest er på mange måter det motsatte av en reversibilitetstest, hvor det først tas en spirometri-undersøkelse for å bestemme pasientens "normale" funksjon, før en forsøker å provosere frem en tetthet i luftveiene og gjenta målingen. Denne typen spirometri-undersøkelse brukes særlig ved utredning av astma, hvor man mistenker at pasienten reagerer med tetthet på ulike stimuli. Eksempler på slike stimuli som hos enkelte kan provosere frem en tetthet er fysisk aktivitet, kulde eller kjemiske stimuli som metacholin eller histamin. Disse stoffene frigjøres ved allergiske reaksjoner og gir virkningene som finner sted og oppleves under astmaanfall.

Parametre

Ved spirometri måles en rekke parametere som beskriver lungefunksjon. De vanligste er:

FVC: Forsert vitalkapasitet – Den totale mengde luft i liter personen klarer å blåse ut etter først å ha trukket pusten så mye som mulig.
FEV₁: Forsert ekspirasjonsvolum i løpet av første sekund – Antall liter luft som blåses ut i løpet av første sekund, når forsøkspersonen blåser ut så hard vedkommende kan.
FEV₁ / FVC – Forholdet mellom FEV1 og FVC, med andre ord andelen av total utblåsningsluft som blåses ut i løpet av første sekund. Angis i prosent. Hos friske voksne personer er denne verdien ca. 80 %.
PEF: Makismal ekspirasjonshastighet (Peak Expiratory Flow) – Maksimal hastighet på utblåsningsluften i løpet av en utblåsing hvor en tar i så hardt en kan. Måles i liter pr. minutt.

Det er FVC og FEV₁ og dermed også forholdet FEV₁/FVC som i praksis brukes mest til å karakterisere en person lungefunksjon, særlig ved diagnostikk av sykdommer som astma og KOLS.

Nøyaktighet

Å gjennomføre en spirometri slik at den blir så korrekt som mulig krever en god teknikk. Vanlige feilkilder er at pasienten ikke trekker pusten maksimalt inn, ikke blåser maksimalt ut eller ikke tar i alt hun kan når luften skal blåses ut. Det kan også være vanskelig å holde leppene helt tett rundt røret en puster igjennom eller unngå at noe luft lekker ut gjennom nesen.

Prøven forutsetter at pasienten kan forstå og følge instruksjoner, og er derfor lite egnet hos små barn eller pasienter med nedsatt kognitiv funksjon.

Ved en del legekontorer og lungeavdelinger læres sykepleiere, hjelpepleiere, helsesekretærer eller andre opp til å utføre spirometrien på pasientene.

Se også

Insentiv spirometri