Slaget ved Nesjar

Slaget ved Nesjar var et slag mellom Olav Haraldsson (Olav den hellige) og allierte norske stormenn under ledelse av jarlen Svein Håkonsson. Slaget fant sted palmesøndag 25. mars 1016 ved Mølen og Værvågen utenfor Helgeroa i Brunlanes, Larvik.

Svein jarl oppgis å ha hatt 45 skip med 3000 mann under sin kommando, mens Olav hadde 30 skip og ca 2000 mann. I slaget seiret Olav Haraldsson over en rekke av de mektigste norske daværende høvdingene, Svein Håkonsson, Erling Skjalgsson og Einar Tambarskjelve. Med denne seieren tok Olav Haraldsson et viktig steg i prosessen mot kristningen og samlingen av Norge. Svein jarl flyktet utenlands og døde kort tid senere. Skalden Sigvat Tordsson var til stede og forfattet Nesjarvisene kort tid etter slaget. I Sigvats dikt nevnes en ukedag for første gang i norsk historie. Slaget skjedde palmesøndag til tross for at kirkelederne på den tiden mente at fyrstene skulle innstille krigføringen på kirkens festdager.

Historikerne er uenige om utstrekningen av sagatidens Nesjar. Slaget antas å ha stått i det sørvestre hjørnet av Brunlanes.

Kilder til slaget

Saga om Hellige Olav, skrevet av Snorre Sturlasson, beskriver slaget ved Nesjar slik, i vers 46-55:

46. Svein jarl samla ein her i heile Trondheim strakst etter jol og baud ut leiding og budde skipi sine. Paa den tid var de mange lendmenn i Norig, og mange av deim var megtuge, og so storætta, at dei var ætta fraa kongar eller jarlar, og berre nokre faa led imillom, og grunnrike var dei med. Kongane og jarlane, som raadde for lande, studde seg paa lendmennane, for di at i kvart fylke var de liksom lendmennane raadde for bondefolke. Svein jarl heldt seg til vens med lendmennane, og han hadde lett for aa faa folk. Einar Tambeskjelvar, verbror hans, var med han, og mange andre lendmenn, og mange som fyrr um vetteren hadde gjort eiden sin paa at dei skulde vera kong Olav true, baade lendmenn og bøndar. Strakst dei var ferdige, fór dei ut etter fjorden og siglde søretter langs med lande og samla folk fraa kvart fylke. Daa dei kom utanfor Rogaland, kom Erling Skjalgsson imot deim med ein stor her, og mange lendmenn fylgde med, og no styrde dei med heile heren aust til Viki. De var paa slutten av langefasta, daa Svein jarl siglde inn i Viki. Jarlen styrde inn um Grenmar og lagde seg ved Nesjar.

47. Samstundes siglde kong Olav ut-etter Viki med heren sin, og no var de ikkje langt imillom deim, og laurdagen fyri palmesundagen visste dei um kvarandre. Kong Olav hadde eit skip som heitte Karlhovde, og paa framstamnen var de utskori eit kongshovud, som han hadde skori sjølv. Dette hovude hadde dei lengi etter paa dei skipi som hovdingar styrde.

48. Sundagsmorgon, strakst de vart ljost av dagen, stod kong Olav upp og klædde paa seg og gjekk i land, og lét blaasa heile heren til landgang. Daa heldt han ei tale til heren og sagde til aalmugen, at han hadde spurt at de ikkje var langt imillom honom og Svein jarl. «No skal me bu oss til,» segjer han, «for de vert ikkje lengi, fyrr me møtest. No skal alle væpna seg og bu til baade seg og rome sitt, der som dei skal vera, so alle kan vera ferdige, naar eg blæs til aa leggja fraa land; lat oss so ro alle paa ein gong, og ingin skal fara fyrr heile floten fer, og ingin skal verta etter, naar eg ror ut or hamni, av di me ikkje kan vita um me raakar jarlen der han ligg no, eller um dei fer imot oss. Men naar de ber ihop med oss, og slage tek til, so skal folke vaart samla alle skipi og vera reiduge til aa binda deim ihop. Lat oss liva oss i fyrstningi og agta paa vaapni vaare, so me ikkje kastar deim i sjøen eller slengjer deim burt til unyttes. Men naar slage vert kvast og skipi er ihopbundne, daa skal De ganga hardt paa og slaast paa kara-vis.»

49. Kong Olav hadde eit hundrad mann paa skipe sitt, og alle desse hadde ringbrynjur og valske hjelmar; dei fleste av mennane hans hadde kvite skjoldar, med den heilage krossen paa av gull, men sume hadde maala han med raud eller blaa farge; han lét maala ein kross paa panna paa alle hjelmane og, med kvit farge. Han hadde eit kvitt merke, som var ein orm. No lét han halda messe aat seg, og sidan gjekk han um bord paa skipe sitt og bad mannskape eta og drikka noko. Deretter lét han blaasa til slag og leggja ut or hamni, og so rodde dei stad og leita etter jarlen. Daa dei kom utanfor den hamni som jarlen hadde legi i, var mannskape til jarlen væpna og etla seg nett til aa ro ut or hamni; men daa dei saag kongs-floten, tok dei til aa binda ihop skipi og sette upp merki og stelte seg til. Daa kong Olav saag dette, rodde mannskape hans fram, og kongen lagde seg mot skipe til jarlen, og dermed tok slage til. Dette fortèl Sigvat skald, og han segjer at kong Olav styrde til slage, og at Svein laag i hamni fyriaat. Sigvat skald var med i slage, og han dikta um sumaren, strakst etter slage, ei vise som heiter Nesjevisune, og der fortèl han grant um desse hendingane. Slage var overlag kvast, og de var ei lang stund ein ikkje kunde sjaa kor sigeren vilde snu seg. De fall mange paa baae sidur, og mange vart saara. Dette fortèl Sigvat. Jarlen hadde meir folk, men kongen hadde utvalt mannskap paa skipe sitt, som hadde fylgt han paa herferd, og dei var so ypparleg væpna, som me fyrr hev fortalt, at kvar mann hadde ringbrynju, so dei ikkje vart saara. So segjer Sigvat:

Daa gneistande sverdi glumde,

glad saag eg svale brynjur

oss um aksline falla

i utvalde kongens fylgje;

og for spjoti som sjoga

mitt svarte haar eg gøymde

vel under valske hjelmen;

min ven! slik var vaar bunad.

50. Daa mannskape tok til aa falla paa jarls-skipi og sume vart saara, og de tok til aa tynnast av paa skipsbordi so fór mennane til kong Olav til aa ganga upp, og merke vart bori upp paa de skipe som var næmast jarls-skipe, og kongen sjølv fylgde merke. Dette fortèl Sigvat. De vart eit hardt slag, og de fall manntjukt for Svein, og sume sprang yvi bord. So segjer Sigvat:

Vreide gjekk me veldugt,

medan vaapni braka høgt,

i stormlaup upp paa skuta,

kløyvde skjoldrand med blodute sverd.

Men saara, der me slost,

i sjøen bøndane sprang,

Fagre skip me fekk;

no flyter lik ved strandi.

Og deretter dette:

Folki fekk vaare skjoldar

farga raude i striden,

dei som dit kom kvite;

for drengine nok var de utsynt.

Eg veit av at unge gramen

uppgang gjorde paa skipe;

men etter me fylgde, der eggjar

øyddest, og ramnane fagna.

Daa vart de mannspille i heren til jarlen. Kongsmennane gjorde stormlaup paa jarls-skipe, og de var nære paa at dei hadde komi upp paa skipe. Men daa jarlen saag kva naud han var komin i, ropte han til stamnbuane, at dei skulde kappa togi og løysa skipi, og dei so gjorde. Daa tok kongsmennane og kasta stamnljaa-ar um kollarane og heldt deim fast. Daa sagde jarlen at stamnbuane skulde hogga av kollarane, og dei so gjorde. Dette fortèl Sigvat. Einar Tambeskjelvar hadde lagt sitt skip paa sida av jarls-skipe, og mannskape hans kasta eit anker upp iframstamnen paa jarls-skipe, og soleis kom dei seg alle ihop ut paa fjorden. Etter dette flydde heile jarls-heren og rodde ut paa fjorden. Berse Skaldtorveson var i fyri-rome paa skipe hans Svein jarl, og daa skipi seig framum kongsfloten, sagde kong Olav høgt, daa han kjende Berse, — og han var lett aa kjenna, av di at han var vænare enn andre menn og hadde framifraa vaapn og klæde: «Far vel, Berse,» sagde han. «Far vel, konge,» svara han. So segjer Berse i ein flokk, som han dikta daa kong Olav hadde fengi han i si magt og han sat i lekkjur:

Drengen i skaldskap drivin,

denne, bad vel du fara,

og eg de same fekk svara

snarpe, raadsnare hovding.

Hastverk eg hadde, og ordi

som hand-rauste, ættstore konge

meg sende, attende eg selde

slike som eg deim kaupte. Svein eg fylgde i slage

og saag hans røynetak store,

daa bjarte sverdtungur svale

song med kvasslydt mæle;

aldri ut eg sidan,

orlogsfarar! fylgjer

i herferd nokon hovding

hævare enn denne. I aar eg ligg i lekkjur

lengi i skipe de store.

Sverd-svingar! fritt eg segjer:

so smaa eg bryt meg aldri,

hirdmilde her-konge! for deg,

at holle venir eg sviker;

millom deim din motmann

eg møtte i min ungdom.

51. No flydde sume av mennane til jarlen upp i lande, og sume bad um liv og fred. Svein jarl og alle hine rodde ut paa fjorden og lagde skipi sine ihop, og hovdingane samsnakka, og jarlen spurde lendmennane til raads. Erling Skjalgsson talde til at dei skulde sigla nord i lande og faa seg folk og slaast med kong Olav ein gong til. Men daa dei hadde mist mykje folk, talde dei fleste til at jarlen skulde fara ut or lande til sviakongen, verfar sin, og faa folk derfraa, og Einar Tambeskjelvar studde denne raadi, daa han totte at dei hadde ingi magt til aa slaast med kong Olav daa. Soleis skildest heren deira, og jarlen siglde sør um Foldi, og Einar Tambeskjelvar fylgde med han. Erling Skjalgsson og mange andre lendmenn, som ikkje vilde røma fraa odelen sin, fór nord til heimen sin, og Erling hadde mykje folk um seg um sumaren.

52. Daa kong Olav og mennane hans saag at jarlen hadde lagt ihop skipi sine, eggja kong Sigurd Syr til at dei skulde leggja mot jarlen og slaast paa kniven. Kong Olav sagde at han fyrst vilde sjaa kva jarlen etla seg til, um flokken heldt seg samla, eller heren skildest ifraa han. Sigurd svara, at han fekk raada som han vilde: «Men de er no min tanke,» segjer han, «at med ditt huglynde, og so sjølvstyrin som da er, vil du seint faa desse stor-kultane true mot deg, daa dei alt fyrr er vande til aa trassa mot hovdingane.» De vart ikkje noko av med aa taka paa deim heller, og dei saag snart at jarlsheren skildest aat. Daa lét kong Olav rannsaka der dei fallne laag, og laag nokre dagar der og skifte herfange sitt. Daa kvad Sigvat skald:

Eg meiner at heller mange

av mennom, som nordfraa siglde

i herferd, i harde striden

heimferds-voni miste.

Fraa sjøhestar saman bundne

sokk mang ein mann til botnar;

sant de er aa segja,

at Svein me møtte ute.

Og so dette:

Kongens avl no aukast,

for Upplands-menn vil hjelpa

denne sjøkonge daadug;

de du, Svein, fekk finna.

Heinine sverdi svinga

og synte at dei kunde

anna og meir evla

enn øl hjaa kongen aa drikka.

Kong Olav gav kong Sigurd Syr, stykfar sin, gode gaavur, daa dei skildest, og likeins dei andre hovdingane som hadde hjelpt han. Han gav Kjetil fraa Ringnes ei femtantofta skute, som Kjetil førde uppetter Raumelvi og alt upp i Mjøsi.

53. Kong Olav lét spæja etter, kor jarlen fór; men daa han spurde at jarlen var farin ut or lande, so fór han vestetter Viki, og de dreiv mykje folk til han. Han vart tekin til konge paa tingi, og soleis fór han alt til Lidandesnes. Daa spurde han at Erling Skjalgsson hadde samla mykje folk, og difor tøvra han ikkje paa Nordagdir, daa han fekk strjukande bør, men skunda seg nord til Trondheim de meste han kunde, av di han totte at der var stormagti i lande, um han kunde faa lagt de under seg medan jarlen var burte fraa lande. Daa kong Olav kom til Trondheim, gjorde dei ikkje motstand imot han, og han vart tekin til konge der. Um hausten sette han seg til i Nidaros og vetterstelte seg der og lét byggja ein kongsgard og reisa Klemenskyrkja, der som ho no stend. Han stakk ut tuftir til gardar og gav til bøndar og kaupmenn og andre, som han syntest, og som vilde byggja. Han sat der med mykje folk um seg, daa han ikkje leit vidare paa at trøndine vilde vera true mot han, um jarlen kom attende til lande, og inntrøndine synte dette mest, daa han ikkje fekk landskyld derifraa.

54. Svein jarl fór fyrst til Svitjod til sviakongen Olav, verfar sin, og fortalde han alt de som var hendt med honom og Olav Digre, og spurde sviakongen til raads um kva han no skulde taka seg til. Kongen sagde at jarlen skulde vera hjaa honom, um han vilde de, og faa so mykje land aa raada for, som han totte kunde vera høvelegt; «men i anna fall,» sagde han, «skal eg gjeva deg folkehjelp nok til aa taka lande fraa kong Olav.» Dette valde jarlen, daa alle mennane hans mana paa han, for di mange av deim som var med han der hadde store eigedomar i Norig. Medan dei samraadde seg um dette, vart dei samstelte um de, at dei vetteren etter skulde taka til og fara landvegen gjenom Helsingland og Jamteland og ned i Trondheim, av di jarlen trudde de var mest hjelp og stydning aa faa av inntrøndine, um han kom dit. Men fyrst tala dei av, at dei skulde fara paa herferd um sumaren i Austerveg og faa seg gods.

55. Svein jarl fór med heren sin aust til Gardarike og herja og gav seg til der um sumaren; daa hausten kom, gav han seg paa heimvegen til Svitjod med heren sin, men daa vart han sjuk og døydde. Daa jarlen hadde sælast, fór den heren, som hadde fylgt han, attende til Svitjod, men sume tok vegen til Helsingland og derifraa til Jamteland, og so vest yvi Kjølen til Trondheim, og fortalde der alt de som hadde hendt paa ferdi deira; og daa fekk dei sannspurt at Svein jarl hadde sælast.

Omsatt til moderne norsk av ChatGDP er dette:

46. Svein jarl samlet en hær i hele Trøndelag rett etter jul og beordret ut leidang og gjorde skipene sine klare. På den tiden var det mange lendmenn i Norge, og mange av dem var mektige, og så høyt ættet at de stammer fra konger eller jarler, og bare noen få ledd imellom, og rike var de også. Kongene og jarlene, som styrte landet, støttet seg på lendmennene, fordi i hvert fylke var det lendmennene som rådde over bøndene. Svein jarl holdt seg på god fot med lendmennene, og han hadde lett for å få folk. Einar Tambarskjelve, svoger hans, var med ham, og mange andre lendmenn, og mange som tidligere om vinteren hadde sverget at de skulle være kong Olav tro, både lendmenn og bønder. Straks de var klare, dro de ut etter fjorden og seilte sørover langs landet og samlet folk fra hvert fylke. Da de kom utenfor Rogaland, kom Erling Skjalgsson imot dem med en stor hær, og mange lendmenn fulgte med, og nå styrte de hele hæren øst til Viken. Det var på slutten av langefasten da Svein jarl seilte inn i Viken. Jarlen styrte innom Grenmar og la seg ved Nesjar.

47. Samtidig seilte kong Olav ut av Viken med hæren sin, og nå var det ikke langt mellom dem, og lørdagen før palmesøndag visste de om hverandre. Kong Olav hadde et skip som het Karlhovde, og på forstavnen var det utskåret et kongshode, som han selv hadde skåret. Dette hodet hadde de lenge etter på de skipene som høvdingene styrte.

48. Søndagsmorgen, straks det lysnet, stod kong Olav opp og kledde på seg og gikk i land, og lot blåse hele hæren til landgang. Da holdt han en tale til hæren og sa til almuen at han hadde hørt at det ikke var langt mellom ham og Svein jarl. "Nå skal vi forberede oss," sa han, "for det vil ikke ta lang tid før vi møtes. Nå skal alle væpne seg og gjøre seg klare både for seg selv og for rommet sitt, der de skal være, så alle kan være klare når jeg blåser til å legge fra land. La oss så ro alle på en gang, og ingen skal dra før hele flåten drar, og ingen skal bli igjen når jeg ror ut av havnen, fordi vi ikke kan vite om vi møter jarlen der han ligger nå, eller om de kommer mot oss. Men når vi støter på dem, og slaget begynner, skal folket vårt samle alle skipene og være klare til å binde dem sammen. La oss kjempe i begynnelsen og passe på våpnene våre, så vi ikke kaster dem i sjøen eller slenger dem bort til ingen nytte. Men når slaget blir hardt og skipene er bundet sammen, da skal vi gå hardt på og slåss som menn."

49. Kong Olav hadde hundre mann på skipet sitt, og alle disse hadde ringbrynjer og valkyriske hjelmer; de fleste av mennene hans hadde hvite skjold, med det hellige korset i gull på, men noen hadde malt det med rød eller blå farge; han lot male et kors på pannen på alle hjelmene også, med hvit farge. Han hadde et hvitt merke, som var en orm. Nå lot han holde messe for seg, og deretter gikk han ombord på skipet sitt og ba mannskapet spise og drikke noe. Deretter lot han blåse til slag og legge ut av havnen, og så rodde de av gårde og lette etter jarlen. Da de kom utenfor den havnen hvor jarlen hadde ligget, var mannskapet til jarlen væpnet og klare til å ro ut av havnen; men da de så kongens flåte, begynte de å binde sammen skipene og reiste merket og stilte seg til. Da kong Olav så dette, rodde mannskapet hans fram, og kongen la seg mot skipet til jarlen, og dermed begynte slaget. Dette forteller Sigvat skald, og han sier at kong Olav styrte til slaget, og at Svein lå i havnen først. Sigvat skald var med i slaget, og han diktet om sommeren, straks etter slaget, en vise som heter Nesjevisene, og der forteller han nøye om disse hendelsene. Slaget var veldig hardt, og en lang stund kunne man ikke se hvilken vei seieren ville gå. Det falt mange på begge sider, og mange ble såret. Dette forteller Sigvat. Jarlen hadde flere folk, men kongen hadde et utvalgt mannskap på skipet sitt, som hadde fulgt ham på hærtokt, og de var så ypperlig væpnet, som vi tidligere har fortalt, at hver mann hadde ringbrynje, så de ikke ble såret. Så sier Sigvat:

Da de gnistrende sverdene glitret,

så jeg glad de svale brynjene

falle rundt skuldrene våre

i den utvalgte kongens følge;

og for spydene som suset

gjemte jeg mitt svarte hår

vel under den valkyriske hjelmen;

min venn! slik var vår bunad.

50. Da mannskapet begynte å falle på jarls-skipene og noen ble såret, og det begynte å bli tynt på skipsborden, begynte mennene til kong Olav å gå opp, og merket ble båret opp på det skipet som var nærmest jarls-skipet, og kongen selv fulgte merket. Dette forteller Sigvat. Det ble et hardt slag, og det falt mange menn for Svein, og noen sprang over bord. Så sier Sigvat:

Vi gikk fram med voldsom kraft,

mens våpnene brakte høyt,

i stormløp opp på skipet,

kløyvde skjoldkanter med blodige sverd.

Men sårede, der vi sloss,

sprang bøndene i sjøen,

Våre vakre skip vi fikk;

nå flyter lik ved stranden.

Og deretter dette:

Folket fikk våre skjold

farget røde i striden,

de som kom dit hvite;

for krigerne var mange synlige.

Jeg vet at den unge stridsmannen

gikk opp på skipet;

men etter fulgte vi, der eggene

ble brutt, og ravnene gledet seg.

Da ble det mannefall i jarls-hæren. Kongens menn gjorde stormløp på jarls-skipet, og det var nesten slik at de hadde kommet opp på skipet. Men da jarlen så hvilken nød han var kommet i, ropte han til forstavnsmennene at de skulle kutte tauene og løsne skipene, og de gjorde så. Da tok kongens menn og kastet forstavnsljøer om kollerene og holdt dem fast. Da sa jarlen at forstavnsmennene skulle hugge av kollerene, og de gjorde så. Dette forteller Sigvat. Einar Tambarskjelve hadde lagt skipet sitt på siden av jarls-skipet, og mannskapet hans kastet et anker opp på forstavnen på jarls-skipet, og slik kom de seg alle sammen ut på fjorden. Etter dette flyktet hele jarls-hæren og rodde ut på fjorden. Berse Skaldtorvesson var i forrommet på skipet til Svein jarl, og da skipene seilte forbi kongens flåte, sa kong Olav høyt, da han kjente igjen Berse — og han var lett å kjenne, fordi han var vakrere enn andre menn og hadde utmerkede våpen og klær: "Farvel, Berse," sa han. "Farvel, konge," svarte han. Så sier Berse i en strofe, som han diktet da kong Olav hadde fått ham i sin makt og han satt i lenker:

Krigeren i skaldskap dreven,

denne, ba vel du fare,

og jeg fikk svare

snartenkt, rådsnare høvding.

Jeg hadde hastverk, og ordene

som gavmilde, storsinnede konge

sendte, svarte jeg tilbake

slik som jeg kjøpte dem.

Svein jeg fulgte i slaget

og så hans store prøver,

da lyse sverdtunger svale

sang med skarpe lyder;

aldri senere jeg,

krigsfarer! fulgte

i hærtokt noen høvding

større enn denne.

I år jeg ligger i lenker

lenge i ditt store skip.

Sverdsvinger! fritt jeg sier:

så lite bryr jeg meg noen gang,

den generøse herre-konge! for deg,

at jeg sviker trofaste venner;

blant dem møtte jeg din motstander

i min ungdom.

---

51. Nå flyktet noen av mennene til jarlen opp i landet, og noen ba om liv og fred. Svein jarl og alle de andre rodde ut på fjorden og la skipene sine sammen, og høvdingene snakket sammen, og jarlen spurte lendmennene til råds. Erling Skjalgsson talte for at de skulle seile nordover i landet og få seg folk og slåss med kong Olav en gang til. Men da de hadde mistet mye folk, talte de fleste for at jarlen skulle dra ut av landet til sveakongen, svigerfaren sin, og få folk derfra, og Einar Tambarskjelve støttet dette rådet, da han mente at de ikke hadde makt til å slåss med kong Olav da. Slik skiltes hæren deres, og jarlen seilte sør om Folden, og Einar Tambarskjelve fulgte med ham. Erling Skjalgsson og mange andre lendmenn, som ikke ville forlate odelen sin, dro nordover til hjemmet sitt, og Erling hadde mye folk rundt seg om sommeren.

52. Da kong Olav og mennene hans så at jarlen hadde lagt sammen skipene sine, oppfordret kong Sigurd Syr til at de skulle gå mot jarlen og slåss. Kong Olav sa at han først ville se hva jarlen tenkte å gjøre, om flokken holdt seg samlet, eller om hæren skilte seg fra ham. Sigurd svarte at han fikk råde som han ville: «Men det er nå min tanke,» sa han, «at med ditt sinn, og så selvstendig som du er, vil du sent få disse storfolka til å være tro mot deg, da de alt før er vant til å trasse mot høvdingene.» Det ble ikke noe av å ta dem heller, og de så snart at jarlens hær skiltes. Da lot kong Olav undersøke der de falne lå, og lå noen dager der og delte krigsbyttet sitt. Da kvad Sigvat skald:

Jeg mener at heller mange

av mennene, som nordfra seilte

i krig, i harde striden

hjemreise-håpet mistet.

Fra sjøhester sammen bundne

sank mang en mann til bunns;

sant er det å si,

at Svein møtte vi ute.

Og så dette:

Kongens makt nå økes,

for Opplands-menn vil hjelpe

denne sjøkonge modig;

det du, Svein, fikk kjenne.

Sverdets egger svingte

og viste at de kunne

annet og mer makte

enn øl hos kongen drikke.

Kong Olav ga kong Sigurd Syr, stefaren sin, gode gaver, da de skiltes, og likeledes de andre høvdingene som hadde hjulpet ham. Han ga Kjetil fra Ringnes en femtentofta skute, som Kjetil førte oppover Raumelva og helt opp i Mjøsa.

53. Kong Olav lot speide etter, hvor jarlen dro; men da han fikk vite at jarlen hadde dratt ut av landet, så dro han vestover Viken, og det samlet seg mye folk rundt ham. Han ble tatt til konge på tinget, og slik dro han helt til Lindesnes. Da fikk han høre at Erling Skjalgsson hadde samlet mye folk, og derfor oppholdt han seg ikke på Nord-Agder, da han fikk god bør, men skyndte seg nord til Trondheim så fort han kunne, fordi han mente at der var stormakten i landet, om han kunne få lagt det under seg mens jarlen var borte fra landet. Da kong Olav kom til Trondheim, gjorde de ikke motstand mot ham, og han ble tatt til konge der. Om høsten slo han seg ned i Nidaros og vinterstilte seg der og lot bygge en kongsgård og reise Klemenskirken, der hvor den nå står. Han stakk ut tomter til gårder og ga til bønder og kjøpmenn og andre, som han syntes, og som ville bygge. Han satt der med mye folk rundt seg, da han ikke stolte på at trønderne ville være tro mot ham, om jarlen kom tilbake til landet, og inntrønderne viste dette mest, da han ikke fikk landskyld derfra.

54. Svein jarl dro først til Svitjod til sveakongen Olav, svigerfaren sin, og fortalte ham alt det som hadde hendt med ham og Olav Digre, og spurte sveakongen til råds om hva han nå skulle gjøre. Kongen sa at jarlen skulle være hos ham, om han ville det, og få så mye land å råde for, som han mente kunne være passende; «men i annet fall,» sa han, «skal jeg gi deg folkehjelp nok til å ta landet fra kong Olav.» Dette valgte jarlen, da alle mennene hans oppfordret ham til det, fordi mange av dem som var med ham der hadde store eiendommer i Norge. Mens de rådførte seg om dette, ble de enige om at de vinteren etter skulle begynne og dra landeveien gjennom Helsingland og Jämtland og ned i Trondheim, fordi jarlen trodde det var mest hjelp og støtte å få av inntrønderne, om han kom dit. Men først avtalte de at de skulle dra på herferd om sommeren i Østerled og skaffe seg gods.

55. Svein jarl dro med hæren sin øst til Gardarike og herjet og oppholdt seg der om sommeren; da høsten kom, ga han seg på hjemveien til Svitjod med hæren sin, men da ble han syk og døde. Da jarlen hadde gått bort, dro den hæren, som hadde fulgt ham, tilbake til Svitjod, men noen tok veien til Helsingland og derfra til Jämtland, og så vest over Kjølen til Trondheim, og fortalte der alt det som hadde hendt på ferden deres; og da fikk de bekreftet at Svein jarl hadde gått bort.

Eksterne lenker

• Norsk biografisk leksikon, Svein Håkonsson

Litteratur

• Snorre Sturlason, Olav den helliges saga (Heimskringla), kap. 46
• Sigvat Tordsson (Sigvat skald), skaldediktet Nesjavisur

Autoritetsdata