Russlands herrelandslag i ishockey
| Russland | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Forbund | Russlands Ishockeyforbund | ||
| Overordnet forbund | Det internasjonale ishockeyforbundet (IIHF) | ||
| Stiftet | 1992 | ||
| Flest kamper | Maksim Susjinskij (119) | ||
| Flest poeng | Aleksej Morozov (89) | ||
| Lagfarger | |||
 | |||
| Støtteapparat | |||
| Landslagstrener |  Oleg Znarok | ||
| IIHFs verdensranking | |||
| Seneste plassering | 4 ( 1) | ||
| Beste plassering | 1 (2009) | ||
| Dårligste plassering | 7 (2004) | ||
 Olympiske leker | |||
| Deltakelser | 7 (første i 1994) | ||
| Resultat |  Sølv: 1 – (1998) Bronse: 1 – (2002) | ||
| World Cup i ishockey | |||
| Deltakelser | 2 (første i 1996) | ||
| Resultat |
4.-plass (1996) | ||
| Verdensmesterskap | |||
| Deltakelser | 21 (første i 1992) | ||
| Resultat |  Gull: 4 – (1993, 2008, 2009, 2012) Sølv: 1 – (2002) Bronse: 2 – (2006, 2007) | ||
Russlands herrelandslag i ishockey representerer Russland i ishockey på herresiden. På merittlisten har man fire verdensmesterskapstitler, det siste fra 2012. Den beste innsatsen i OL kom i 1998 da de tapte finalen og fikk sølv.
Historie
[rediger | rediger kilde]Opphav
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Sovjetunionens herrelandslag i ishockey
Det sovjetiske ishockeylandslaget anses som forgjengerlaget til det russiske herrelandslaget. Det første sovjetiske mesterskapet i ishockey ble arrangert i 1946 ettersom at landet inntil da hadde fokuseret på bandy. Det sovjetiske landslaget ble opprettet i og spilte sine første uoffisielle landskamper i 1948. Sovjetunionen ble medlemmer av Det internasjonale ishockeyforbundet (IIHF) den 1952.
Verdensmesterskapet i 1954 anses som begynnelsen på internasjonal ishockeys moderne tidsalder. Sovjetunionen, som deltok i sitt første internasjonale mesterskap, vant VM-gull etter å ha slått Canada 7–2 i turneringens siste kamp. To år senere, under Vinter-OL 1956, vant Sovjetunionen sitt første OL-gull.
Det sovjetiske landslaget var det mest dominerende landslaget i ishockeyens historie, og vant nesten alle VM- og OL-turneringer i perioden mellom 1954 og 1991. I alt vant Sovjetunionen sju OL-gull og 22 VM-gull. I denne perioden var det kun Tsjekkoslovakia som regelmessig kunne utfordre russerne og vinne gullmedaljer i VM, mens Canada kun kunne utfordre i turneringer som Canada Cup hvor alle spillere fra National Hockey League (NHL) kunne delta.
Grunnen til Sovjetunionens dominans var at de sovjetiske ishockeyspillerne var «statsamatører», altså idrettsutøvere som formelt sett var amatør, men som ble forsørget av staten og dermed for alle praktiske formål var profesjonelle. Spillerne hadde andre titulære yrker; for eksempel hadde var spillerne i HK Dinamo Moskva offiserer i etterretningstjenesten KGB, mens HK CSKA Moskva-spillere ble offiserer i den sovjetiske hæren. Dermed bevarte spillerne deres amatørstatus så de var spilleberettigede for OL og VM, og spillerne ville ha en karriere etter at deres spillekarrierer var avsluttet.[1]
I 1992 spilte laget som en del av Samveldet av uavhengige stater (SUS), formelt kjent som «Det forente laget». I 1993 ble dette delt opp i egne ishockeylandslag for Estland, Belarus, Kasakhstan, Latvia, Litauen, Russland og Ukraina. Det russiske ishockeyforbundet ble anerkjent av IIHF som etterfølgeren til det sovjetiske ishockeyforbundet og forble dermed i A-VM, mens de andre landene ble ansett som nye og sendt ned til C-VM.
De første årene (1992–1994)
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Samveldet av uavhengige staters herrelandslag i ishockey
Sovjetunionen sluttet formelt med å eksistere fra den 1. januar 1992, bare uker før starten av vinter-OL 1992 i Albertville, Frankrike. Samtidig ble også øvrig ishockeyorganisering som Sovjetunionens herrelandslag i ishockey og Sovjetunionens ishockeyforbund lagt ned. Siden det ikke var tid til å sende en erstatter for de sovjetiske utøverne ved OL deltok Samveldet av uavhengige stater (SUS), etter en overenskomst med Den internasjonale olympiske komité (IOK), i OL under navnet «Det forente laget» (engelsk: Unified Team og fransk: Equipe unifée, forkortet EUN).[2]
Siden at de beste sovjetiske spillerne nå spilte i National Hockey League (NHL) var trener Viktor Tikhonov, kjent for sin autoritære trenerstil, tvunget til å bruke spillere fra europeiske ligaer og endre strategien sin, siden han ikke hadde samme makt over spillerne som før. På tross av forfallet av de fleste toppspillerne tapte de kun én kamp i turneringen og vant OL-gull etter å igjen å ha slått Canada 3–1 i finalen.
Etter OL ble laget omdannet til Russlands herrelandslag. Russland spilte sin første landskamp den 12. april 1992, en vennskapskamp mot Sverige i Moskva som endte 2–2.[3] Laget hadde stilt opp i landslagsdrakter med teksten «Россия» («Rossija», eller «Russland») på brystet. Som følge av forvirringen som oppsto presiserte generalsekretær Jan Edvinsson i Det internasjonale ishockeyforbundet (IIHF) den 14. april 1992 at IIHF-styret hadde opptatt Russland som Sovjetunionens etterfølger og at forbundet ikke anerkjente SUS' medlemskap. Dermed ville Russland, ikke SUS, delta i ishockey-VM 1992 i Tsjekkoslovakia.[4][5]
Den 6. mai 1992 ble de tidligere sovjetrepublikkene Aserbajdsjan, Hviterussland, Estland, Kasakhstan, Latvia, Litauen og Ukraina opptatt som medlemmer i IIHF i forbindelse med IIHFs årskongress i Praha. Russlands status som arvtaker til Sovjetunionens plass i IIHF ble samtidig formelt bekreftet.[6]
Russland skuffet i sin mesterskapsdebut hvor de røk ut i kvartfinalen mot Sverige. På tross av at troppen var identisk med OL-troppen to måneder tidligere — med unntak av de fire spillerne Vjatsjeslav Bykov, Jevgenij Davydov, Andrej Khomutov og Igor Kravtsjuk — så viste fraværet av disse spillerne å være avgjørende.
Året etter var det russiske laget igjen uten de fleste av sine beste spillere fra NHL. På tross av dette og manglende tekniske kvaliteter, som ikke tilsvarte de fantastiske kombinasjonene av sine sovjetiske forgjengere, klarte Boris Mikhajlovs unge russiske mannskap å slå Sverige 3–1 i finalen og vinne sitt første VM-gull, mye takket være ledelsen av veteranen Bykov.
Den post-sovjetiske medaljetørken (1994–2007)
[rediger | rediger kilde]Russlands ishockeylandslag klarte ikke de første årene å dominere den internasjonale ishockeyen på samme måte som Sovjetunionen. Med Sovjetunionens oppløsning kollapset også Russlands ishockeyprogram som hadde vært avhengige av store statslige subsidier. Siden at de beste spillerne hadde reist til NHL, var de ikke alltid tilgjengelige eller motiverte for landslagsspill, og forbundet slet med å sikre seg midler til å dekke NHL-stjernenes forsikringssummer. Ved vinter-OL 1994 endte de på fjerde sammenlagt, og tapte bronsemedaljekampen til Finland. Den russiske sportsjournalisten Vsevolod Kukusjkin beskrev situasjonen i 1994:
Det var enkelte lysglimt i perioden. Under World Cup 1996, etterfølgerturneringen til Canada Cup, nådde laget semifinalen hvor de tapte til den endelige vinneren, USA. Ved vinter-OL 1998 gjorde Russland sitt beste resultat hittil ved å vinne fem kamper på rad og nå finalen, hvor de tapte 0–1 for Tsjekkia. Under Vinter-OL 2002 tok laget en bronsemedalje etter å ha beseiret Belarus med hele 7–2 i bronsefinalen. I semifinalen mot USA tapte laget 2–3. Ledet av landslagstrener og den gamle stjernespilleren Vjatsjeslav Fetisov hadde laget flere av sine største stjerner med, blant andre Aleksej Jasjin, Pavel Bure, Pavel Datsjuk, Sergej Fjodorov og veteranen Igor Larionov. Tre måneder senere, under Ishockey-VM 2002 i Sverige, nådde russerne finalen, hvor de overraskende tapte 3–4 til Slovakia, som vant sin første (og hittil eneste) gullmedalje.
Den russiske gjenreisningen (2008–2018)
[rediger | rediger kilde]Nyere tid (2019–)
[rediger | rediger kilde]Russland i OL
[rediger | rediger kilde]2006 tapte laget semifinalen mot Finland med 0-4, efter att ha slått ut Canada i kvartfinalen. Bronsefinalen mot Tsjekkia ble siden tapt med 0-3. Under turneringen viste Russland bra spill. De hadde en av turneringens mest bemerkede spillere i Aleksandr Ovetjkin.
Russland i verdensmesterskapet i ishockey
[rediger | rediger kilde]Etter 2002, ble de ikke verdensmestere før de tok gull i Ishockey-Vm 2008 i Canada, da de vant etter en storslagen finale 5-4 etter sudden death, og matchvinneren ble Ilya Kovalchuk. Det etterfølgende året i Ishockey-VM i Sveits slo de Canada igjen etter nok en rysare. Denne gangen ble matchvinneren Alexander Radulov som med et av det flotteste målet i turneringen slo inn 2-1 målet, som siden ble seiersmålet. Ilya Kovalchuk vant senere Most Valuable Player-prisen.
Drakter
[rediger | rediger kilde]| VM 2009 til dags dato | Vinter-OL 2014 |
|
|
Noen profiler
[rediger | rediger kilde]
- Pavel Bure
- Pavel Datsiuk
- Sergej Fjodorov
- Sergej Gontsjar
- Nikolaj Chabibulin
- Ilja Kovaltsjuk
- Aleksej Kovaljov
- Jevgenij Malkin
- Aleksandr Ovetsjkin
- Aleksej Jasjin
- Sergej Zubov
Troppen under Vinter-OL 2014
[rediger | rediger kilde]
| Målvakter | ||||||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Nr. | Navn | Fødselsdato | Klubb | |||||||
| 1 | Semjon Varlamov | 27. april 1988 (25 år) |  Colorado Avalanche (NHL)
| |||||||
| 30 | Aleksandr Jerjomenko | 10. april 1980 (33 år) |  HK Dynamo Moskva (KHL)
| |||||||
| 72 | Sergej Bobrovskij | 20. september 1988 (25 år) | Columbus Blue Jackets (NHL)
| |||||||
Meritter
[rediger | rediger kilde]World Cup i ishockey gjennom tidene
[rediger | rediger kilde]VM i ishockey gjennom tidene
[rediger | rediger kilde]- 1993 – Gull
- 1994 – Nr. 5
- 1995 – Nr. 5
- 1996 – Nr. 4
- 1997 – Nr. 4
- 1998 – Nr. 5
- 1999 – Nr. 5
- 2000 – Nr. 11
- 2001 – Nr. 6
- 2002 – Sølv
- 2003 – Nr. 6
- 2004 – Nr. 10
- 2005 – Bronse
- 2006 – Nr. 5
- 2007 – Bronse
- 2008 – Gull
- 2009 – Gull
Øvrige meritter
[rediger | rediger kilde]- Sluttseier i Euro Hockey Tour sesongene 2004/2005 og 2005/2006
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Siteringsfeil: Ugyldig
<ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navnStory #17 - ^ «Story #59: Team with no name wins Olympic gold» (på engelsk). IIHF.com. Besøkt 5. februar 2024.
- ^ Hockey Archives – Matches internationaux 1991/92
- ^ «– Vi anerkjenner ikke SUS». Demokraten: 10. 15. april 1992.
- ^ «– Ishockey-VM i Tsjekkoslovakia får en ny deltakernasjon». Dagbladet: 27. 15. april 1992.
- ^ Andrew Podnieks, red. (2022). IIHF Guide & Record Book 2023. Moydart Press. s. 3.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Offisielt nettsted
- (en) Russia men's national ice hockey team – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Herrelandslag underlagt det internasjonale ishockeyforbundet | ||
|---|---|---|
| Elite |  | |
| Divisjon I | ||
| Divisjon II | ||
| Divisjon III | ||
| Divisjon IV | ||
| Urangerte | ||
| Suspenderte | ||
| Nasjoner som søker medlemskap i IIHF | ||
| Tidligere nasjoner | ||