Ringvål
| Ringvål | |||
|---|---|---|---|
| Land |  Norge | ||
| Fylke | Trøndelag | ||
| Kommune | Trondheim | ||
| Postnummer | 7089 Heimdal | ||
| Areal | 0,19 km² | ||
| Befolkning | 447[a] (2023) | ||
| Bef.tetthet | 2 352,6 innb./km² | ||
| Høyde o.h. | 160 meter | ||
 Ringvål 63°21′21″N 10°15′26″Ø | |||
Ringvål er et tettsted i Trondheim kommune i Trøndelag. Tettstedet har 447 innbyggere per 1. januar 2023[1], og befinner seg seks kilometer vest for Heimdal. Ringvål huser blant annet et tidligere statssanatorium, en barnehage, et hestesenter og et skistadion med utfart til Leinstrandmarka.
Barna som bor på Ringvål går på Nypvang skole på Klett og Spongdal skole når de når ungdomsskolealder
Etymologi
[rediger | rediger kilde]Det hersker noe uenighet om hva navnet Ringvål kommer av. Trondheim Byleksikon[2] antyder at navnet kommer av det norrøne Reynaválir, som igjen kommer av reynir (rogn) og váll (ås/høydedrag). Dette støttes delvis i Leinstrand Bygdebok, men det understrekes der at «muligens kan en med like stor rett tolke vål som høyde». Det antas å være konstruert etter samme form som Ullevål, hvor siste stavelse ifølge professor i norrøne studier, Magnus Olsen, kan komme av «hvall = holl», som betyr isolert, helst rundaktig høyde. De hedenske gudene ble ofte dyrket på mindre høyder, som Njardarholl (nå Nardo), hvor Njord ble dyrket. Terrengforholdene på Ringvål gjør tolkningen høyde svært sannsynlig, men gudedyrking finnes det ingen beviser for.[3]
Bygdeboka forteller videre at opp gjennom årene har ulike former versert som navn på området og gården som navnet sprang ut fra. I 1557 ble det omtalt som Rønawolum av Aslak Bolt og Rønuoldt, og i dialekten lød navnet langt inn i 1900-tallet Rengvålan, te Rengvåls og Rengvålåm. Senere har det vært forskjellige varianter av Ringvold. Det var statssanatoriet som tok opp formen Ringvål, og som antagelig dermed fastsatte den endelige skrivemåten.
Ringvål gård
[rediger | rediger kilde]
Historien til Ringvål gård og den tilhørende husmannsplasser skriver seg ganske langt tilbake. Det finnes nedtegninger fra 1440 som sier at Ringvål var i erkebispestolens eiendom, og i 1647 sognepresten i Melhus og Andreæ prebende. Fra 1821 tilhørte Ringvål staten i form av Oplysningsvæsenets Fond.
Etter å ha vært siste leilendingsgård i bygda, ble Ringvål gård endelig bondeselveie i 1903 da Berit Maria (antagelig Rasmusdatter) kjøpte den av staten for 13 000 kroner.
Fra 1920 tilhørte Ringvål Leinstrand kommune, før området ble overdratt til staten ved Medisinalvesenet.[2]
Om dagens situasjon for gamle Ringvål gård, oppsummerer bygdeboken fra 1957:
«Gårdsbruket drives ikke mer, annet enn for å fø sanatoriets ene hest. Jorden øst for gårdsveien (15-20 mål) har vært bortforpakket. Det øvrige er utlagt til hage-, park- og friluftsanlegg pluss gartneri, som blant annet gir beskjeftigelse til de pasientene som har arbeidskur.
En stor del av gårdens gamle åkerlapper og natureng er grodd igjen, overvokset med skog og vises ikke mer. Gammelhusene er revet, de holdt nå ellers på å falle av seg selv. Men av gråstensmuren i fjøskjelleren har man bevart søndre tverrvegg, med buekonstruert portåpning der gjødselen ble kjørt ut. Det var gildt gjort av det nye Ringvåls-folket, mer enn mang en 'innfødt' ville ha gjort.»[4]
Ringvål statssanatorium
[rediger | rediger kilde]Etter at staten (Medisinalvesenet) hadde latt Ringvål bli liggende ubrukt en tid, tok planene på 1920-tallet fast form, og arbeidet med å reise et tuberkulosehjem kom i gang. Det var imidlertid ikke bare bare å få fastlagt Ringvål som byggested, noe bygdeboka i store ordelag kan fortelle:
«Som ordfører hadde Simon Leinum vært med på kommunens kjøp av Ringvål gård, en affære som så ut til å bære mot pengetap og fiasko. På et senere fylkesting hørte han formannen referere at helsemyndighetene så seg om etter sted for sanatorium i det trondhjemske. Han handlet raskt og dro herrene utover en glitrende vinterdag da snøen barmhjertig diskret dekket golde rabber og vassyk jord. Det ble stemning for Ringvål. Sommeren etter kom 'Departementet selv', med en hale av jurister og forståsegpå-ere. Det nærmest middelalderske gårdsbruk kunne ikke lenger skjules. Herrene unnlot heller ikke å bemerke lett bebreidende til forpakterbonden at husene så litt medtatt ut. (...) Om han svarte Pål Myr'n, hører ikke vår historie til. Det gjør derimot den velfeite rømmegrauten som Berit ordførerkone og Karen Jørgensen bød på i gammelstu' på Ringvål, i erkjennelsen av den gamle gyldighet at god mat drar halve lasset når det gjelder å få mannen medgjørlig, enten han er bonde eller statsråd.
Det rådet skiftende meninger – og motbør – ikke minst her i bygden, under det forberedende arbeidet med å legge sanatoriet til Ringvål. Nå er det visst full enighet om at nye Ringvål er til beste ikke bare for helsesaken i sin alminnelighet, men også i høy grad for de snevrere bygdeinteresser. Og skulle det være en bakstrever som tror at kommunen har tapt noe på sanatoriet, så kan han spørre skatte-per-eriksen hva de enkelte ringvålinger yter til det offentlige – og hva de får igjen.»[5]
Ringvål statssanatorium (senere kalt Ringvål sykehjem) sto klar til å huse tuberkulosepasienter sankthansaften 1935 i daværende Leinstrand kommune. Hjemmet var det siste av statssanatoriene som ble reist, og byggingen medførte at tuberkuloseavdelingen ved det kommunale sykehuset ble nedlagt.[6]
På 1990-tallet fungerte sanatoriet som psykiatrisk anstalt og senere hjem for bosniske flyktninger. I 1999 vedtok fylkeskommunen å legge ned hele driften, og bygningen ble raskt kjøpt opp av Frisk Eiendom. Etter en treårig kamp med et bystyre som ønsket videre sykehusdrift, ble reguleringsplanen godkjent, og det gamle sanatoriet ble snart restaurert ombygd til 48 boenheter på 71–134 m², og boligkomplekset fikk navnet Ringvål Park. Restaureringsarbeidet var omfattende, ettersom det ikke hadde blitt gjort nevneverdige utbedringer siden det ble reist.[7]
Etter at butikken på Ringvål ble nedlagt på 1960-tallet[8] og kafeen stengte for et tyvetalls år siden, tok det sin tid før handelsstanden igjen prøvde seg. Noen få år ble det forsøkt med landhandel i statssanatoriets gamle bygg, denne ble nedlagt i 2006 etter en periode med særs sporadiske åpningstider. Bygget innehar imidlertid fortsatt en frisør, samt Klinikk Stokkan, som driver med blant annet hudpleie og plastisk kirurgi. I tillegg ble deler restaurert i 2005 for å gi 31 sykehjemsplasser[9] for utskrivingsklare pasienter fra St. Olavs hospital. Såkalte Ringvål avlastningsavdeling er ment å lette presset på avdelingene på Øya.[10]
Sanatoriet under krigen
[rediger | rediger kilde]Den 9. april 1940 ble sanatoriet, i likhet med mange andre sykehus og tuberkulosehjem i fylket, delvis evakuert for å kunne motta norske sårede soldater. Anstalten var i ordinær drift igjen ved utgangen av året[11], og resten av den andre verdenskrigen gikk livet sin vante gang på Ringvål.[12] Bygget var fortsatt bebodd av tuberkulosepasienter, og disse trengte stell, krig eller ei. Tyske soldater ankom ved en anledning bygget, men da overlegen informerte disse om stor smittefare, forlot tyskerne området. Planene om å innta Ringvål, som visstnok forelå, ble kassert.
Utenom denne hendelsen fikk altså pasientene være i fred for tyskerne, og ble flittig stelt av de ansatte. Det var ingen kjære mor å arbeide der. Lønnen var femti kroner i måneden, og fordi pasientene trengte all den næringsrike maten de kunne få, gikk stellepikenes kjøttrasjon direkte til dem. De ansatte hadde derfor fisk til middag hver dag. Imidlertid kunne man inne på dette lukkede hjemmet ta seg visse friheter man ikke kunne ute i det åpne samfunnet. Selv om det ikke var lov å feire 17. mai, hengte man opp mange norske flagg innendørs, og betjeningen gikk med sløyfer og arrangerte fest i kjelleren.
På frigjøringsdagen den 8. mai 1945 stod de ansatte ved vinduene og så ned mot Øysand, hvor tyskerne i panikk brente viktige papirer og lignende på krigsleiren de hadde der. Mange av krigsfangene fra leiren kom da opp til Ringvål for å få mat.
Bosettingen i området
[rediger | rediger kilde]Etter hva Leinstrand bygdebok erfarer, var det takket være sanatoriet at Ringvål som boområde blomstret opp mot bokens publisering i 1957. I tiårene før sanatoriet ble satt opp, var det «nemlig folketomt så å si», hundre år etter det var på sitt meste med husmenn. Folketellinger fra 1800-tallet gir følgende statistiske opplysninger om innbyggertallet:
- 1801: Bonde-, plass- og inderstfamilie Ringvål, til sammen 17 personer. Inkludert Leinum og Busklein; i alt 39 personer.
- 1825: Bondefamilier pluss to plasser Ringvål, 16 personer. Inkludert Leinum og Busklein; i alt 49 personer.
- 1865: Bondefamilier pluss én plass Ringvål, 11 personer. Inkludert Leinum og Busklein; i alt 32 personer.
- 1891: Bondefamilier pluss én plass Ringvål, 8 personer. Inkludert Leinum og Busklein; i alt 22 personer.
Deretter raknet husmannsvesenet, og ungdommen dro ut, mange til Amerika. Rundt 1900 ble gjennomgangsveien lagt dit den ligger nå, uten at det førte til noen økning i befolkningen. Så sent som uti tjueårene bodde det bare fire mennesker her, fordelt på Skogly, Haugen og Bete.
Statssanatoriet satte fart altså i Ringvål som boligstrøk, blant annet gjennom bedret infrastruktur. I anledning opprettelsen av sanatoriet ble veien Heimdal–Ringvål utbedret, og det ble bussforbindelse til Trondheim sentrum. For å sikre vannforsyningen, la staten beslag på Lauglo-vatnet med tilsig og avløp. Både mens byggearbeidet foregikk og etter åpningen av sanatoriet, skjøt det opp hus og hjem i strøket. Forretning og kafé fulgte i kjølvannet.[13] Under krigen skjøt bosettingen ny og sterk vekst, en utvikling som skjøt ytterligere fart etter kommunesammenslåingen i 1964[2].
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Tettsteders befolkning og areal». Statistisk sentralbyrå. 12. desember 2023. Besøkt 12. desember 2023.
- ^ a b c Terje Bratberg (1996). Jon Gunnar Arntzen, red. Trondheim Byleksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 440. ISBN 82-573-0642-8.
- ^ Erling Lauglo (1957). Leinstrand Bygdebok. 1. Trondheim: Aktietrykkeriet i Trondhjem. s. 192, 470.
- ^ Erling Lauglo (1957). Leinstrand Bygdebok. 1. Trondheim: Aktietrykkeriet i Trondhjem. s. 196.
- ^ Erling Lauglo (1957). Leinstrand Bygdebok. 1. Trondheim: Aktietrykkeriet i Trondhjem. s. 475ff.
- ^ Runar Jordåen (2006). «Helsebygg i Noreg - ei historisk oversikt» (PDF). Rapport for Landsverneplanen for helsesektoren: 48. Arkivert fra originalen (PDF) 8. august 2007. Fra prosjektet Statens Kulturhistoriske Eiendommer, Helse- og omsorgsdepartementet
- ^ Jan Are Hansen (24. februar 2004). «Gammelt sanatorium med beroligende kvm-pris». Byavisa. Arkivert fra originalen 14. oktober 2006. Besøkt 4. oktober 2006.
- ^ Harald Lauglo (2002). «Lagshytte» (PDF). Trollelg-Nytt (4/2002): 5. Arkivert fra originalen (PDF) 18. mai 2006. Medlemsbladet til orienteringslaget Trollelg.
- ^ TiPS FM (14. september 2004). «Ringvål park, Trondheim velger Byggeweb». Arkivert fra originalen 29. september 2007. Besøkt 4. oktober 2006.
- ^ Astrid Haugen (17. januar 2005). «Avlastningsavdeling på Ringvål». St. Olavs hospital. Besøkt 4. oktober 2006.
- ^ Statistisk sentralbyrå (1943). «Sunnhetstilstanden og medisinalforholdene 1940» (PDF). Norges offisielle statistikk X. 55: 6. Arkivert fra originalen (PDF) 30. september 2007.
- ^ Hilde Wormdahl. «Arbeid på Ringvål under krigen». Besøkt 29. september 2006. Intervju med Synnøve Holm (f. 1923), ansatt på Ringvål under krigen[død lenke]
- ^ Erling Lauglo (1957). Leinstrand Bygdebok. 1. Trondheim: Aktietrykkeriet i Trondhjem. s. 470ff.