Oval BA
| Oval BA | |||
|---|---|---|---|
 Oval BA til venstre og den store røde flekken til høyre |
Oval BA er et mursteinrødt og oransjefarget høytrykksområde, som produserer en antisyklonisk storm i planeten Jupiters atmosfære. Strukturen befinner seg på den sørlige halvkulen til planeten Jupiter, og er mindre enn den store røde flekken. Oval BA oppstod i mars 2000 etter en sammensmelting av tre mindre hvite stormer kan spores tilbake til 1939. Oval BA har vokst i styrke siden den gangen.
Observasjonshistorie
[rediger | rediger kilde]Oval BA er en rød storm på Jupiters sørlige halvkule som ligner i form på, men er mindre enn den store røde flekk. Den kalles også «den røde flekk Jr.», «den røde Jr.» eller «den lille røde flekk». Den oppstod i mars 2000 etter kollisjonen av tre mindre hvite stormer, og har vokst i styrke siden den gangen.[L 1]
Dannelsen av tre hvite ovale stormer som senere ble til Oval BA kan spores tilbake til 1939, da den sørlige tempererte sone ble delt opp av mørke flekker som splittet sonen opp i tre lange seksjoner. Elmer J. Reese kalte de mørke seksjonene for AB, CD og EF. Deretter ble de øvrige segmentene i denne sørlige sone oppslukt av de hvite ovalene FA, BC og DE. [L 2] Ovalene BC og DE smeltet sammen i 1998, og dannet Oval BE. I mars 2000 smeltet BE og FA sammen, og dannet Oval BA.[L 1]
Ovalenes sirkulasjoner var begrenset av to jetstrømmer som gikk i hver retning langs deres nordlige og sørlige grenser, med en østlig jetstrøm i nord og en vestlig jetstrøm i sør.[L 3] Selv om de oppstod i den sørlige tempererte sone, ble de etter hvert helt omsluttet av det sørlige tempererte belte, noe som tyder på at de beveget seg nordover.[L 4]
De hvite ovalene dekket en lengdegrad på nesten 90 grader like etter deres dannelse i 1939, men trakk seg raskt sammen under deres første tiår; deres lengde stabiliserte seg på 10 grader eller mindre etter 1965.[L 3]
Ovalenes bevegelse langs lengdegrader ble påvirket av to faktorer: Jupiters posisjon i sin bane (bevegelsene ble raskere ved aphelion), og deres nærhet til den store røde flekken (de akselrerte innenfor 50 grader fra flekken).[L 5] Trenden i bevegelsene var retardasjon, med en minking til det halve mellom 1940 og 1990.[L 6]
Da Voyager 1 passerte Jupiter i 1979, strakk de tre ovalene seg 9000 km fra øst til vest, 5000 km fra nord til sør, og hadde en rotasjon på fem dager (mot 6 dager for den store røde flekken).[L 7]
Oval BA begynte langsomt å bli rød i august 2005.[L 8] Den 24. februar 2006 oppdaget den fillippinske amatørastronomen Christopher Go fargeendringen, og merket seg at den hadde fått samme farge som den store røde flekken.[L 8] Som et resultat kalte Dr. Tony Phillips fra NASA flekken for «den røde flekk Jr.» eller «den røde Jr.».[W 1]
Den 8. april 2006 trodde et team av astronomer, som studerte stormene gjennom Hubble-teleskopet, at Oval BA ville smelte sammen med den store røde flekken dette året.[W 2] Stormene passerer hverandre annethvert år, men passeringene i 2002 og 2004 produserte ikke noe dramatisk. Dr. Amy Simon-Miller ved Goddard Space Flight Center forutså at stormene ville ha sin nærmeste passering den 4. juli 2006.[W 2]
Den 20. juli ble de to stormene fotografert av Gemini-observatoriet, mens de passerte hverandre. De smeltet ikke sammen.[W 3]
Hvorfor Oval BA ble rød er ikke helt forstått. Ifølge et studium i 2008 av Dr. Santiago Pérez-Hoyos fra universitetet i Baskerland, er den mest sannsynlige mekanisme «en oppadgående eller innadgående diffusjon av enten en farget komponent eller et lag med damp som senere kan samvirke med høye energier av solare fotoner i de øvre nivåene av Oval BA.»[W 4]
Noen tror at mindre stormer (og deres korresponderende hvite flekker) på Jupiter blir røde når vindene blir sterke nok. Da trekkes visse gasser fra dypere lag av atmosfæren som endrer fargen når de blir eksponert for sollys.[W 5]
Hubble-teleskopet observerte i 2007 at Oval BA var blitt større og sterkere. Vindhastighetene hadde nådd 618 km/t;omtrent det samme som i den store røde flekken og mye sterkere enn noen av nærliggende stormer.[W 6][W 7]
I juli 2008 var dens størrelse omtrent som diameteren til jorden—omkring halvparten av størrelsen på den store røde flekk.[W 4]
Den røde babyflekken
[rediger | rediger kilde]
Oval BA må ikke forveksles med den sørlige tropiske lille røde flekk (kalt «den røde babyflekken» av NASA[W 8]), som ble ødelagt av den store røde flekk.[W 5]
Den nye stormen var tidligere observert som hvit på bilder fra Hubble-teleskopet, men ble rød i mai 2008. Observasjonene ble ledet av Imke de Pater ved University of California, Berkeley.[W 9]
Den røde babyflekken kolliderte med den store røde flekken fra 28. juni til 8. juli 2008, og på sin kurs mot en kollisjon, ble den lille røde flekken strimlet opp i biter. Restene av den lille flekken roterte først rundt, og ble senere oppslukt av den store røde flekken. De siste restene med en rødaktig farge forsvant i midten av juli, og resten kolliderte igjen med den store røde flekken, som endelig ble slått sammen til en større storm. De siste restene av den røde babyflekken forsvant i august 2008.[W 8]
Under dette møtet befant Oval BA seg i nærheten, men den spilte ingen synlig rolle i ødeleggelsen av den røde babyflekken.[W 8]
-
Oval BA fotografert i februar 2007 av New Horizons -
Oval BA (til høyre for den store røde flekken), foto fra desember 2018 tatt av Juno.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- Litteraturhenvisninger
- ^ a b Sanchez (2001)
- ^ Rogers (1995), s. 223.
- ^ a b Rogers (1995), s. 224.
- ^ Rogers (1995), s. 226-227
- ^ Rogers (1995), s. 226
- ^ Rogers (1995), s. 225.
- ^ Beebe (1997), s. 43
- ^ a b Go (2006)
- Netthenvisninger
- ^ Phillips, Tony (3. mars 2006). «Jupiter's New Red Spot». NASA. Arkivert fra originalen .
- ^ a b Phillips, Tony (5. juni 2006). «Huge Storms Converge». Science@NASA. Arkivert fra originalen .
- ^ Michaud, Peter (20. juli 2006). «Gemini Captures Close Encounter of Jupiter's Red Spots». Gemini Observatory.
- ^ a b «Diffusion Caused Jupiter's Red Spot Junior To Color Up». ScienceDaily. 26. september 2008. Arkivert fra originalen .
- ^ a b Fountain, Henry (22. juli 2008). «On Jupiter, a Battle of the Red Spots, With the Baby Losing». The New York Times.
- ^ Buckley, M. (20. mai 2008). «Storm Winds Blow in Jupiter's Little Red Spot». Johns Hopkins Applied Physics Laboratory. Arkivert fra originalen .
- ^ Steigerwald, Bill (10. oktober 2006). «Jupiter's Little Red Spot Growing Stronger». NASA Goddard Space Center. Arkivert fra originalen .
- ^ a b c Rogers, John H. (8. august 2008). «The collision of the Little Red Spot and Great Red Spot: Part 2». British Astronomical Association.
- ^ Shiga, David (22. mai 2008). «Third red spot erupts on Jupiter». New Scientist. Arkivert fra originalen .
Kilder
[rediger | rediger kilde]- Beebe, R. (1997). Jupiter the Giant Planet (2 utg.). Smithsonian Books, Washington. ISBN 978-1-56098-685-0. OCLC 224014042.
- Go, Christopher Y.; de Pater, I.; Wong, M.; Lockwood, S.; Marcus, P.; Asay-Davis, X.; Shetty, S. (2006). «Evolution Of The Oval Ba During 2004–2005». Bulletin of the American Astronomical Society. 38: 495. Bibcode:2006DPS....38.1102G.
- Rogers, John Hubert (1995). The Giant Planet Jupiter (på engelsk). Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-41008-8. OCLC 219591510.
- Sanchez-Lavega, A.; Orton, G.S.; Morales R. (2001). «The Merger of Two Giant Anticyclones in the Atmosphere of Jupiter». Icarus. 149 (2): 491–495. Bibcode:2001Icar..149..491S. doi:10.1006/icar.2000.6548.