Mithras-kulten

Tosidig Mithras-relieff fra Roma, andre til tredje århundre. Museet i Louvre.
Først:Mithras dreper oksen, overvåket av solguden og måneguden.
Sist: Mithras sitter med solguden.

Mithras-kulten var en hellenistisk mysteriereligion som ble praktisert i Romerriket, dokumentert i Roma og Ostia Antica, i Mauretania, Britannia og i en del provinser langs grensen Rhinen og Donau. Mithras-kulten kretset rundt dyrkelsen av den opprinnelig persiske lys- og frelserguden Mithras. Man vet ikke med sikkerhet når og hvordan kulten rundt Mithras oppsto. Mithras-kulten hadde sannsynligvis sin største utbredelse og betydning i keisertidens førkristne tid, det vil si fra rundt 100-tallet til rundt 400-tallet. I møtet med kristendommen bukket kulten under og forsvant, men påvirket sannsynligvis både kristendommen og den norrøne mytologien.

Innledning

Hodet av en statue av den romerske guden Mithras fra Sindelfingen i Tyskland.

En statue av taurobolium (hellig ofring av okse) i Vatikanmuseet. Legg merke til at Mithras ser på oksen istedenfor å vende blikket bort, noe som er sjelden i disse avbildningene.

Mithras-kulten eller mithraismen dyrket som øverste gud og frelser Mithras, som ble beskrevet som «den uovervinnelige sol» — sol invictus Mithras. Som i de øvrige mysteriekulter var også Mithras-kultens medlemmer underlagt en såkalt arkandisiplin, det vil si at kultens ritualer og hemmeligheter var forbeholdt de innvidde, og disse hadde forbud mot å fortelle eller avsløre dem for utenforstående. Av samme grunn er vår kunnskap om mithraismens troslære meget begrenset.

Den eneste skriftlige vitnesmål vi har stammer fra mithraismens kristne motstandere. Ut fra deres fortellinger kan vi konkludere at kultens menneskesyn var utpreget dualistisk med et klart skille mellom sjel og materie, godt og ondt. Videre trodde de på en nær fremtidig dom, hvor Mithras ville sitte som dommer.

Det fantes også en persisk Mitra. Tidligere Mithras-forskere trodde at den romerske Mithras stammet fra den persiske Mitra, men dagens forskere finner ikke denne tesen plausibel.

Mysteriereligion

Ut fra kultens portretter kan vi se at deres gudesyn gikk fra å være polyteistisk (troen på flere guder) i den tidligste form til å bli henoteistisk (troen på en hovedgud) i løpet av det andre/tredje århundre.

I antikken refererer tekster til «Mithras-mysteriene» eller, med tanke på tilhengerne, som «persernes mysterier». Den siste betegnelsen er betydningsfull, ikke fordi de som dyrket Mithras oppfattet gjenstanden for sin ærefrykt som en persisk guddom, men på grunn av det faktum at de anså sin religion som grunnlagt av Zarathustra.

Begrepet «mysterier» betyr ikke at religionen var mystisk eller hemmelighetsfull, men heller at dens medlemmer formelt hadde blitt innvidd til ordenen eller kulten. Som ved andre mysteriereligioner er uttrykket «mysterie» avledet fra det fellesgreske ordet μυστήρια — mysteria, bokstavelig «hemmeligheter» og i denne sammenhengen «hemmelig seremoni eller doktrine».

Som nevnt over er det ikke mulig å fastslå nøyaktig når Mithras-kulten oppsto og ble utviklet. Forskeren Manfred Clauss har hevdet at mysteriene ikke ble praktisert før på 100-tallet e.Kr. Mithraismen nådde sitt høydepunkt en gang på 200- og 300-tallet da den var spesielt populær blant soldater over hele Romerriket. Mithraismen forsvinner som åpen praksis etter den theodosienske bestemmelse i 391 som forbød alle hedenske riter og ritualer, og øyensynlig forsvant kulten fullstendig deretter.

Selv om forskere er enige med de klassiske kildene som hevder at romerne lånte navnet Mithras fra det avestiske språket, er opprinnelsen til den romerske religionen i seg selv uklar, og det er ingen forskningsenighet om dette spørsmålet (for et sammendrag om de ulike teoriene, se Historie nedenfor). I tillegg er det ingen enighet om hva «persisk» betyr, som i en klassisk kontekst ikke er en spesifikk referanse til den iranske provinsen Pars, men til det persisk riket, det vil si Akamenide-dynastiet, og til de som generelt snakket iranske språk.

Kulten som sosialt bindemiddel

Mithraismen er kun dokumentert i den form den hadde i Romerriket hvor den øyensynlig hadde en synkretisk utvikling (religionsblanding), med trekk fra ulike praksiser fra flere forskjellige kulturer, og det kan spores elementer fra såvel persisk mytologi som fra babylonisk mytologi og astrologi og gresk filosofi og tenkning. Den var en opptakelseskult som passerte fra innvidde til innvidde som i de eleusinske mysterier. Den var ikke basert på et hemmelig skrift, og derfor er det meget lite skriftlig materiale om mithraismen som har blitt bevart. Soldater og lavadelen synes å ha vært de som i hovedsak ble tiltrukket av kulten, skjønt det er mulig at også høyere aristokrati praktiserte den i det private. Antagelig hadde ikke kvinner tilgang, men det er også indikasjoner som tyder på at dette også skjedde.

Den største appellen hadde Mithras-kulten på legionærene. Disse følte seg tiltrukket av kultens eksklusivitet ved at den var forbeholdt menn, men også av dens prinsipper som ære, stolthet og uovervinnelighet. Takket være soldatene nådde kulten ut til alle avkroker av Romerriket, like fra Palestina til Nord-Afrika, gjennom hele Sentral-Europa og helt ut til De britiske øyer.

Utbredelsen viser at det var den militære utviklingen som bidro til å skape Mithras-kulten. Det synes som om de fleste militære garnisoner hadde et eller flere mithraisiske templer for legionærene. Britt-Mari Näsström, professor i religionsvitenskap ved Göteborgs universitet, har sett på kulten som en praktisk måte å overbygge menneskelige motsetninger i hæren på, tilsvarende som det ptolemeiske dynastiet i Egypt utformet mysteriene om Isis og Serapis for å understøtte den egyptiske herskerkulten. Romerrikets hær besto av soldater fra alle kanter av Europa med ulik kultur og språk.

Mithras-kulten ble det sosiale kittet som holdt den romerske hæren sammen. Lojalitet og trøst var ingredienser i de religiøse ritualene. Soldyrkelse inngikk på en eller annen måte i de fleste religioner, enten soldatene var germanere eller fra Afrika. Innvielsene i mysteriene krevde mot, modenhet og god oppførsel. Disse egenskapene, samt lojalitet, var viktige for hæren: kulten var et teologisk rammeverk som støttet keiseren. Mithras’ mysterier fikk hurtig statens anerkjennelse som en godt likt kult, religio licita, og det var ikke noe som andre orientalske kulter oppnådde.

Dyrkelse og ritualer

Ingen mithraiske skrifter eller førstehåndsopptegnelser har blitt bevart for ettertiden om de meget hemmelige ritualene, med det mulige unntaket i form av en liturgisk tekst på en papyrus fra 300-tallet som man antar er en atypisk representasjon av kulten. Vår kunnskap om mysteriene er bortimot utelukkende begrenset til hva man kan dedusere fra ikonografien fra de mithræum som har overlevd.

Mithræum

En mithræum funnet i ruinene av havnebyen Ostia Antica utenfor Roma.

Tilbedelsen av Mithras foregikk i noen små underjordiske templer som ble kalt for mithræum. Disse hulelignende templer eller katakomber skulle forestille den klippehule hvor Mithras ifølge overlevningen var blitt født. Mithræumene var dekket av malerier av forskjellige scener fra Mithras' liv, eksempelvis Mithras og oksen.

Religiøs praksis var sentrert rundt mithræum, latin fra greske mithraion, enten i en tilpasset naturlig hule eller grotte, eller i kunstig bygning som etterlignet en hule. Mithræumer var mørke og uten vindu, selv om de ikke lå under bakken eller i en naturlig hule. Om mulig var mithræumene konstruert innenfor en eksisterende bygning. En mithræum kan også bli identifisert ved dens atskilte inngang eller forhall. Selve «hulen» ble kalt for spelæum eller spelunca, med benker langs begge veggene for rituelle måltider og med en helligdom i den ene enden, ofte i en fordypning hvor en form for sokkel-lignende alter sto på. Mange mithræumer som fulgte den grunnleggende planen var spredt over det meste av Romerriket, spesielt der hvor det var samlet soldater og legionærer langs grensene, eksempelvis i Britannia og i Germania. Andre mithræumer kan bli gjenkjent ved deres karakteristiske formgivning, selv om de i ettertid er blitt forandret til en krypt under kristne kirker.

Fra mithræumens struktur er det mulig å formode at dyrkerne ville bli samlet for et felles måltid langs veggene i halvt liggende stilling. De fleste templer ville kunne samle rundt 30 eller 40 mennesker.

Mithræumen selv ble arrangert som en form for «et bilde av universet». En del forskere har lagt merke til at denne bevegelsen, spesielt i sammenheng med kultens ikonografi (se nedenfor), synes å bygge på et nyplatonisk konsept, der solens ferd fra solverv til solverv er en parallell til sjelens ferd gjennom universet, fra dens preeksistens til den kommer inn i kroppen, og derfra hinsides den fysiske kroppen og til etterlivet.

Mithras-kultens grader

Medlemmene av mithræumen ble delt i syv grader. Alle medlemmene ble forventet å stige opp gjennom de fire første gradene, mens kun noen få utvalgte kunne gå videre til de siste tre gradene. De første fire gradene representerte åndelige vekst – den nyinnvidde ble en Corax – en ravn, mens Leo – løven var mester. De syv gradene var:

• Corax (ravn)
• Nymphus (brudgom)
• Miles (soldat)
• Leo (løve)
• Perses (perser)
• Heliodromus (solreisende)
• Pater (far)

Titlene på de fire første gradene antyder at forfremmelse gjennom gradene var basert på selviakttagelse og åndelig vekst.

Taurobolium – oksens blod

Taurobolium av Mithras hos British Museum, London.
Detalj fra figuren ovenfor, som viser hund og slange som drikker oksens blod.	Detalj fra figuren ovenfor, som viser en skorpion som angriper oksens testikler.

I hvert eneste mithræum var hedersplassen dekket av en representasjon av Mithras som dreper en hellig okse som ble assosiert med våren, taurobolium. I avbildingen slakter Mithras, kledd i frygisk lue og frygisk kappe og benklær, oksen ovenifra mens han (vanligvis) vender blikket bort. En slange (representerer jorden) og en hund drikker fra oksens åpne sår, og en skorpion (symbolet for høsten) angriper oksens testikler og suger oksens kraft. Stundom er en ravn eller en kråke også tilstede, og noen ganger også et beger og en liten løve. Kautes og Kautopates, de himmelske tvillingene av lys og mørke, er fakkelbærere og står på hver sin side med kryssede ben. Kautes med sitt merke pekende oppover og Kautopates med sitt pekende nedover. Over Mithras er symbolene for solen og månen synlig på en stjernehimmel.

Scenen synes å være astrologisk i sin natur. Det har blitt foreslått av David Ulansey at taurobolium er en representasjon av konstellasjoner heller enn en opprinnelig dyreofferscene med iransk presedens. Oksen er stjernebildet Taurus, slangen Hydra, hunden Canis Major eller Minor, kråken eller ravnen Corvus, begeret Crater, løven Leo, og blodet er stjernen Spica. Fakkelbærerne kan representere de to jevndøgn, men det er mindre opplagt. Mithras selv kan bli assosiert med Persevs, og dennes konstellasjon er synlig over oksen.

Annen ikonografi

Beskrivelser viser Mithras (eller den som man antar representerte Mithras) bærende en kappe som i noen eksempler har en stjernehimmel på innsiden av kappen. Et bronsebilde av Mithras som kommer ut fra en eggformet ring med dyrekretsen, assosiert med mithræumen, ble funnet langs Hadrians mur i det nordlige England. I dag oppbevares den ved Universitetet i Newcastle.

En inskripsjon fra byen Roma antyder at Mithras kan ha bli sett på som den orfeiske skaperguden Fanes, som kom fra verdensegget ved tidens begynnelse og således skaper universet og verden. Dette synet er blitt forsterket av et basrelieff ved Estense Museum i Modena i Italia som viser Fanes som kommer fra et egg, omgitt av dyrekretsens tolv tegn, et bilde tilsvarende det i Newcastle.

Muligens ble Mithras dyrket som en formidler mellom mennesket og den øverst gud i den øvre og nederste verden. James Frazer har betegnet Mithras-kulten som en mysteriereligion med en liv-død-gjenfødsel-guddom, sammenlignbar med Isis eller Persefone/Demeter-kulten i de eleusiske mysterier.

Relieffer på en kopp som er funnet i Mainz i Tyskland synes å avbilde en innvielse i Mithras-kulten. Innvielsen viser en som blir ledet til et sted hvor en Pater representerer Mithras med en strukket bue. Ledsagende til innvielsen er en mystagogue (den som innvier andre, en lærer, en prest o.l.) som forklarer symbolismen og teologien til den innviede. Ritualet er tenkt som en iscenesettelse av hva som kom til å bli kalt «Vannmirakelet», der Mithras slår en nagle inn i fjellet og hvor vann så spruter ut.

Historie og utvikling

Teorier om opprinnelse

Cumonts hypotese

Mithras og oksen: Dette frescomaleriet fra en mithræum i Marino i Italia (tredje århundre) viser den hellige slaktingen av oksen, og stjernehimmel på innsiden av Mithras' kappe.

«Mithras» var knapt mer enn et navn inntil den belgiske arkeologen, historikeren og filologen Franz Cumont kom med sin massive dokumentasjonen, Texts and Illustrated Monuments Relating to the Mysteries of Mithra, utgitt i 1894–1900, den første engelske utgaven tre år senere. Cumonts hypotese, som han gir et sammendrag av i de første 32 sidene av boken, er at den romerske religionen var en utviklingen av den zoroastristiske kulten om Mithra (som Cumont antar er en utvikling fra en indoiransk kult om *mitra), og som gjennom støtte fra staten og synkretisk påvirkning ble spredt fra Det nære østen og Midtøsten, ble absorbert av grekerne og deretter videreført til romerne.

Cumonts teorier fikk et gjennombrudd i sin tid, spesielt siden den var adressert til et generelt, ikke-akademisk publikum, som på den tiden var fascinert av Orienten og dens kultur, som da ikke var kartlagt i større detalj. Dette var en tid da store skritt ble tatt i studiene av det historiske Egypt og Iran, demonstrert ved Max Müllers bokserie «Sacred Books of the East» (Østens hellige bøker) som viste at sivilisasjonen ikke begynte eller sluttet med Hellas og Romerriket, heller med ikke Assyria og Babylon, som inntil da ble vanligvis betraktet som menneskehetens vugge. Cumonts bok var et produkt av sin tid og påvirket generasjoner av akademikere, slik at hans påvirkning er nærværende selv et århundre senere.

Selv om Cumonys ideer i mange tilfeller fortsatt er gjeldende, hadde de imidlertid et alvorlig problem med forfatterens teori om Mithras-kultens opprinnelse: om den romerske religionen vokste ut av en iransk ville det ha vært bevis på Mithras-lignende praksis i det iranske området (Stor-Iran). Det er imidlertid ikke avdekket: ingen mithræum er funnet der og den mithranske myten om taurobolium (sakral okseslakting) er ikke sammenfallende med den zoroastristiske legenden om slaktingen av Gayomart, hvor Mithra ikke spiller en rolle i det hele tatt. Antikkens historikere, som ellers er rause i deres beskrivelse av de iranske religionspraksiser, nevner knapt Mithra i det hele tatt, unntaksvis Herodot (i.131) som assosierer Mithra med andre guddommer av morgenstjernen (planeten Venus). Ingen særskilt Mithra- eller *mitra-religion har noen gang blitt etablert. Mary Boyce, en ledende ekspert på zoroastrisme, skriver «intet tilfredsstillende bevis har ennå blitt fremført som viser at før Zarathustra, iranernes konseptet om en øverste gud, eller blant dem som dyrket Mithra, eller en hvilken som helst guddom, noen gang vært en egen kult utenfor enten deres antikke eller deres zoroastrismiske panteoner eller templer».

Det skal bemerkes at mens det var en «generell enighet om at Cumonts hovedfortelling om øst-vest-overføringen ikke er holdbar», er en påvirkning fra synkretisk zoroastrisme (hva enn det medførte i sin tid) en levedyktig antakelse. Det betyr dog ikke at den religionen som romerne praktiserte var den samme som ble praktisert andre steder; synkretisme var en egenskap ved romersk religion, og den religionsblanding som ble kjent som Mithras’ mysterier er et produkt av romersk kultur i seg selv. «Med unntak av navnet på guden synes Mithras-kulten å ha utviklet seg stort sett i og er derfor best forstått fra en kontekst av romersk kultur»

Andre teorier

Mithras dreper oksen, Museo Epigraphico (Terme Di Diocleziano) i Roma.

Andre teorier hevder at Mithras-kulten hadde sin opprinnelse i Lilleasia i løpet av 200-tallet og var mer påvirket av hellenismen enn av zoroastrismen. Det var her, i Pergamon ved Egeerhavet, i det andre århundret f.Kr. at greske skulptører skapte det standardiserte basrelieffet av Mithra Tauroctonos, okseslakteren Mithra.

Den greske historiografen Plutark (46 – 127) var overbevist om at piratene fra Kilikia, kystprovinsen i sørøstlige Anatolia, var det opprinnelige stedet og utgangspunktet for de mithraiske ritualer som ble praktisert i Roma i hans samtid: «De likeledes gjør merkelige offer, jeg mener de av Olympus, og de feirer bestemte og hemmelige mysterier, blant dem de av Mithras, den dag i dag, og som opprinnelig ble innstiftet av dem».

Roger Beck har foreslått en sammenheng via de hellenistiske kongedømmer (noe Cumont allerede har nevnt) var høyst mulig: «Mithras — enn videre, en Mithras som ble identifisert med den greske solguden Helios og som var en av guddommene av den synkretiske gresk-iranske kongelige kulten grunnlagt av Antiokos I Soter, konge av en liten, men velstående bufferstat i Kommagene på midten av det første århundret.».

En annen mulig sammenheng mellom en Mitra og Mithras, skjønt ikke foreslått av Cumont, er fra den religiøse læren til Mani, manikeismen. I henhold til Werner Sundermann adopterte manikeistene navnet Mithra for en av deres egne guddommer. Sundermann sluttet at den zoroastrianske Mithra, som på mellompersisk er Mihr, ikke er en variant av parthiansk og sogdisk språk som Mytr eller Mytrg, skjønt en homonym av Mithra, disse navnene betyr Maitreya (navnet på den framtidige Buddha). I parthiansk og sogdisk ble Mihr benyttet for solen og således identifisert som Den tredje budbringer. Denne var hjelperen og frelseren av menneskeheten, og identifisert med Narisaf, en annen zoroastrianske guddom. Ved å sitere Boyce bemerket Sundermann at «Det var blant de parthianske manikeistene at Mithra som en solgud fikk større betydning enn Narisaf som det felles iranske bildet av Den tredje budbringer; blant det parthianske dominansen av Mithra var det slik at hans identifikasjon med Den tredje budbringer førte til en kultisk vektleggelse av mithraiske trekk i den manikeistiske gud».

Ettersom Cumonts påstand om en sterk østlig assosiasjon ikke lenger er opprettholdt, må andre forklaringer finnes. Antagelig må man se mot Lilleasia som et betydningsfull område for religiøs og kulturell synkretisme mellom vestlig hellenisme og østlig mesopotamisk og persisk påvirkning. Ulike greske filosofiske skoler i Lilleasia hadde en betydelig påvirkning på religionen. Astrologi spilte en vesentlig rolle i utviklingen av Mithras-kulten.

Dette kan sammenfattes i at det er klart at kulten oppsto i provinsene på midten eller slutten av 100-tallet. Den teori som de fleste forskere i dag slutter seg til er at den ble utformet i Roma omkring en solkult som opprinnelig hadde kommet fra de østlige provinsene. Den mest merkbare parallellen mellom det romersk og det østlig er at de deler navnet på den samme guden, og at hans tilstedeværelse i romersk ikonografi beholder en del som har persisk opprinnelse, spesielt kappen. Også ofringen av oksen er delt.

Den tidlige periode

Mithraismen begynte å trekke til seg oppmerksomhet i Roma en gang på slutten av det første århundret e.Kr. Statius nevner et typisk mithraisk relieff i sitt verk Thebaïde, en gang rundt år 80. Det tidligste fysiske bevis på romersk dyrkelse av Mithras daterer seg fra denne perioden i en opptegnelse av romerske soldater som kom fra militærgarnisonen i Carnuntum i den romerske provinsen i Øvre Pannonia (i nærheten av elven Donau i dagens Østerrike, rett ved den ungarske grensen). Andre legionærer kjempet mot partianere og var involvert i å slå ned opprøret i Jerusalem fra år 60 til omtrent år 70. Da de kom tilbake til Roma gjorde de mithraiske dedikasjoner, sannsynligvis i året 71 eller 72.

Ved år 200 hadde Mithras-kulten spredt seg bredt i hele den romerske hæren, men også handelsmenn og slaver var del av den. Under av festivaler ble innviede like, også slavene. Grensen mot de germanske stammene har avslørt de fleste arkeologiske bevis på kultens fremgang: små kultobjekter som er forbundet til Mithras har blitt gravd fram av arkeologer fra Romania til Hadrians mur.

Utbredelse over hele Romerriket

Sol Invictus på den motsatte siden av denne mynten av tronrøveren Victorinus. Mithras (foruten også Elagabalus og Solen) var på enkelte tider referert til som Sol Invictus.

I løpet av det tredje århundret var Mithras-kulten offisielt godkjent av de romerske keiserne. I henhold til Historia Augusta fra 400-tallet deltok keiser Commodus i dets mysterier: «Sacra Mithriaca homicidio vero polluit, cum illic aliquid ad speciem timoris vel dici vel fingi soleat» — «Han skjendet Mithras’ ritualer med faktisk mord, skjønt det var vanlig hos dem å kun si eller late som noe som det ville gi et inntrykk av redsel».

Flere av de romerske keiserne var innvidd i mysteriene, blant annet «filosofkeiseren» Marcus Aurelius på 100-tallet. Hans sønn Commodus var den første som lot seg avbilde med Mithras' epitet Imvictus — Den ubeseirede. Sitt høydepunkt synes kulten å ha hatt under Diocletianus på slutten av 200-tallet. I år 308 kaller hans ettertreder Galerius Mithras for «imperiets beskytter». Konstantin den stores nevø Julianus, keiser mellom 361 og 363 og som ettertiden nedlatende har kalt for «Julian den frafalne», bekjente seg åpent til Mithras-kulten etter å ha tatt avstand fra sin kristne oppvekst. Han hadde gjennomgått alle gradene og kunne titulere seg som Pater.

Konsentrasjoner av Mithras-kultens templer har blitt funnet i utkanten av hele Romerriket: langs Hadrians mur i nordlige England, i (Housesteads, Carrawburgh og Rudchester) har tre mithræumer blitt identifisert. Funnene er nå i Universitetet i Newcastles Oldsaksmuseum hvor et mithræum er gjenskapt. Nylige utgravninger i London har avdekket restene av et mithræum i nærheten av en tidligere romersk bosetning ved bredden av Walbrook. Mithræumer har også blitt funnet langs grenseelvene Donau og Rhinen, i provinsen Dakia (dagens Romania og Moldova), hvor man i 2003 avdekket et tempel i Alba Iulia, og så langt unna som Numidia i nordlige Afrika.

Som man vil anta ble det også funnet mithraiske ruiner i havnebyen Ostia og i hovedstaden Roma, hvor så mange som syv hundre mithræumer kan ha eksistert (et dusin har blitt påvist). Kultens betydning i Roma kan bli bedømt ut fra overfloden av monumentale rester: mer enn 75 skulpturstykker, 100 mithraiske inskripsjoner og ruiner av templer og helligdommer over hele byen og dens utkant. Et velbevart mithræum er funnet i Roma fra slutten av 200-tallet, med dets alter og steinbenker bevart i krypten, opprinnelig bygget under et romersk hus (noe som var vanlig), etter at det siden ble bygget en basilika på stedet, Basilica di San Clemente.

Hvis man skal danne seg et kart over Mithras-kultens utbredelse er den tettest i Roma og området rundt, men mindre i den sørlige delen av Italia, og spredt i den nordligste delen. Fra dagens Tunis og oppover Spania er den spredt, også i England. Kulten er tett i og rundt havnebyen Marseille i sørlige Frankrike, hyppig i Frankrike, men meget tett langs grensen mot Germania langs elvene Rhinen og Donau. Hyppige forekomster mot Alpene, i Balkan, Romania og Østerrike. Den er mindre spredt i Hellas og Lilleasia, noen få steder rundt Jerusalem og ingen i Egypt.

Tilbakegang og bortgang

Det finnes svært lite informasjon om religionens tilbakegang. Keiser Theodosius den stores forordning i år 394 gjorde hedenskap ulovlig. Den offisielle anerkjennelsen av Mithras-kulten i hæren opphørte på samme tid, men det er ingen annen informasjon om hvilken effekt forordningen hadde. Mithras-kulten kan ha overlevd i enkelte fjerne steder i Romerriket, som eksempelvis i Alpene og i Vogesene i Gallia og andre steder til langt ut på 500-tallet.

Etterlevninger

Interessante steder i forhold til Mithras-kulten er blant andre:

• Italia: Basilica di San Clemente i Roma har en bevart mithræum med alteret, fortsatt intakt ved utgravningene under den moderne kirken.
• Italia: Castra Peregrinorum-mithræum i Roma som ligger under basilikaen til Santo Stefano Rotondo, og ble utgravd på 1900-tallet.
• Italia: Ostia Antica, en havneby til Roma hvor man hittil har funnet restene av 17 mithræumer, en av dem er betydningsfull.
• Tyskland: Museet i Dieburg (Hessen) viser funn fra et mithræum, blant annet keramikk som ble brukt i ritualene.
• Tyskland: Museet i Hanau (Hessen) viser en rekonstruksjon av en mithræum.
• England: Oldtidsmuseet ved Universitetet i Newcastle viser funn fra tre steder langs Hadrians mur og en rekonstruksjon av en mithræum.
• Sveits: Byen Martigny (antikkens Octodurus) i Alpene viser en rekonstruksjon av en mithræum
• Slovenia: Museet i byen Ptuj og den nærliggende byen Hajdina.
• USA: Kunstmuseumet i Cincinnati viser en relieff fra en mithræum i Roma, som viser Mithras slakte en okse.

Forholdet til andre religioner

Mithras-kulten og kristendommen

Undersøkelsen av forholdet mellom Mithras-kulten og den tidlige kristendommen har tradisjonelt blitt basert på polemiske vitnesbyrd fra kirkefedrene på 200-tallet, som Justinus martyrens beskyldninger om at kultens medlemmer etterlignet de kristne på en diabolsk måte (Apologier): «...dette overleverte de onde demoner skulle finne også sted i Mithras’ hemmelige kult i det de etterligner det. For et brød og et beger med vann stilles fram i innvielseseremoniene for den som skal innvies i forbindelse med noen ledsagende ord, det vet dere, eller også kan dere få vite det».

Det har blitt gitt en oppfatning av bitter rivalisering mellom de to nye religionene rundt Middelhavet, som Ernest Renan gjorde en sammenfatning av i sin Origins of Christianity (1882), ved å si at «om kristendommens vekst hadde blitt stoppet av en form for moralsk sykdom hadde verden (i dag) vært mithraisk». Denne karakteriseringen av Mithras-kulten og kristendommen som bitre motstandere ble allmenn tidlig på 1900-tallet med Cumonts bekreftelse. Martin (1989) karakteriserte rivalisering mellom Mithras-kulten og kristendommen i Roma på 300-tallet som hovedsakelig en strid om eiendommer i Romas offentlige områder. Mithras-kulten var sannsynligvis uten sammenligning den største trusselen og konkurrenten til den tidlige kirke. De kristne kirkefedre og filosofer kjørte en massiv propaganda mot kulten, ikke kun fordi den var en umiddelbar trussel, men også fordi likhetene mellom Mithras og Jesus var slående (se nedenfor).

Ikonografiske likheter med kristendommen

Franz Cumont var den første forskeren som foreslo at kristendommen hadde lånt ikonografiske trekk og temaer fra Mithras-kulten. Han pekte på at mithraiske bilder av himmelen, jorden, havet, solen, månen, planetene, dyrekretsen, vindene, sesongene og elementene er funnet i kristne sarkofager, mosaikker, og miniatyrer fra det tredje til det femte århundrene. I henhold til Cumont motsatte kirken seg den hedenske praksis med å dyrke kosmiske sykluser, men disse bildene ble uansett opptatt og blandet i kristne kunstverk hvor «noen få endringer i kostymer og holdninger omformet en hedensk scene til et kristent bilde». Tidlige kristne avbildninger av Moses som slår på klippen, det vil si fjellet Horeb (Sinai), med stokken og det flyter vann (2. Mos 17,5-6) var i henhold til Cumont inspirert av tidligere mithraiske referanser til Mithras som skyter piler mot fjellet og får vannkilder til å springe opp.

M. J. Vermaseren har hevdet at scenen hvor Mithras stiger opp til himmelen var tilsvarende tatt opp i kristen avbildning: etter at Mithras hadde utført en rekke mirakuløse handlinger steg han opp til himmelen i en vogn som i ulike avbildninger er en vogn i flammer som tilhører Helios og ført til vann, omgitt av guden Okeanos og sjønymfer. Vermaseren argumenterer at kristne portrett på sarkofager av sjelens oppsigelse til himmelen, selv om det er tilsynelatende en referanse til den bibelske scene hvor profeten Elia blir ført til himmelen av flammende vogn og hester, faktisk var inspirert av representasjoner av Mithras' oppstigning i Helios’ vogn. Solguden, hevder Vermaseren, ga inspirasjon til flammene på Elias vogn og elven Jordan er personifisert av en figur som faktisk ligner på guden Okeanos.

Heller enn å forsøke å finne individuelle referanser fra mithraisk kunst i kristen ikonografi, som Cumont gjør med solen og månen, kan man se etter større mønstre å sammenligne med: «med denne metoden kan ikke lenger rene tilfeldigheter bli benyttet og gjenkjennelsen av Mithras som den privilegerte hedenske inspirasjon for middelalderens kristne ikonografi blir presset på oss». Forskeren Deman sammenligner hva han kaller «kreativ ofring» av Mithras med den kreative ofringen av Kristus. I begge ikonografiske scener er vårlige ofringer det sentrale i bildet og med solen og månen begge symmetrisk arrangert over. Under ofringen er to andre figurer symmetrisk arrangert. I mithraiske scener er disse Kautes og Kautopates, og i den kristne scenene, som dateres fra 300-tallet og framover, er figurene typisk jomfru Maria og evangelisten Johannes. I andre kristne innslag er disse to andre figurer og løfter en hevet og en senket gjenstand som minner om de reiste og de senkede faklene til Kautes og Kautopates. Slike figurer kan være to romerske soldater med lanser, eller Longinus som holder et spyd og Stephaton som tilbyr Jesus eddik fra en svamp. I noen tilfeller er klærne på disse figurene tilsvarende dem som Kautes og Kautopates bar i tidlige avbildninger. Derman har også sammenlignet de tolv apostlene som er vist i kristne korstfestelsescener, med de tolv tegnene i dyrekretsen som er vanlig i mithraiske scener, foruten å identifisere korslagte posituren i figurene i begges ikonografi

Likheter mellom Mithras og Jesus

Likheter mellom Mithras og Jesus kan derimot også ses direkte. Eksempelvis var Mithras en lysgud og Jesus beskriver seg selv som «verdens lys» (Joh 8, 12). Mithras ble beskrevet som den uovervinnelige sol. De tidlige kristne hadde også en forestilling om at Jesus var identisk med solen. Han ble betraktet som å være «den rettferdige sol» (mal. Kap3,v.20) og som «soloppgangen fra det høye» (luk.kap 1,v.78). Enn videre hadde begge religionene retning mot øst, kristne for at det var der de forventet at Jesus ville oppstå som soloppgangen. Ifølge den kristne filosof og teolog Tertullianus (ca. 160 – 225) ble de kristne også feilaktig forvekslet med soldyrkere: «(noen hedninger) anser solen for den kristne gud ettersom det er blitt kjent at vi ber i den oppadgående sols retning og hengir oss til glede på solens dag (søndag)...»

På flere bilder kan man se Mithras bli født ut av en klippestein og ifølge flere inskripsjoner ble han betraktet som guden fra klippen theos ek petras. En parallell kan trekkes til den måte Paulus fremstiller Jesus på «de drakk av en åndelig klippe som fulgte med, og den klippe var Kristus» (1 kor. kap.10 v.4). Ifølge overleveringen ble Mithras født i en hule. I Jacobs forevangelium, som kanskje var det eldste av evangeliene, fortelles det om Jesu fødsel og at Jesus likeledes ble født i en hule. Jacobs forevangelium var ett av de mest utbredte apokryfe skrifter, noe som indikerer at en del kristne delte denne oppfatningen.

Mithras' fødselsdag ble feiret den 25. desember. Det var normalt akseptert i oldtiden at alle solguder hadde fødselsdag på denne dagen, da det var denne dag solen begynte å tilta i styrke (vintersolverv). I Det nye testamentet fortelles det ikke om hvilken dag Jesus ble født. I den vestlige kristendom har Jesus’ fødselsdag tradisjonelt blitt feiret den 25. desember, men denne datoen kan bli sporet tilbake til tidlig på 330-tallet blant romerske kristne. Før denne tiden ble fødselsdagen gjerne feiret den 6. januar, som en del av en teofanisk fest, også kjent som Helligtrekongersdag. At kristne endret oppfatning om Jesus fødselsdag på omtrent samme tid som Mithras-kulten var på sitt høyeste, er et besnærende faktum, men ikke et avgjørende bevis.

Mithras-kulten fikk sin avslutning i slutten av det fjerde århundre under keiser Theodosius den store (347 – 395), da kristendommen ble statsreligion og enhver form for avgudsdyrkelse ble forbudt ved dødsstraff. Kristne begynte da en innbitt kamp for å slette alle bevis på kultens eksistens, blant annet ble det bygget kirker over alle mithræumer. Faktisk er de best bevarte mithræumer i dag de som ligger begravd under kirkebygninger, og likeledes er de eneste skriftlige vitnesbyrd, bortsett fra inskripsjoner, på kultens eksistens fra kristne motstandere.

Påvirkning på norrøn mytologi

Den svenske arkeologen Anders Kaliff, dosent ved Uppsala universitet, og religionshistorikeren Olof Sundqvist, dosent ved Högskolan i Gävle, har argumentert for muligheten av at den norrøne guden Odin ble påvirket og endret i møtet mellom germansk og romersk religion.

Da Mithras-kulten var populær i den romerske hæren i de germanske områdene, kom den opprinnelige orientalske guden til å påvirke de germanske Odindyrkerne i den romerske hæren. Da de germanske soldatene forlot hæren, tok de med seg noen trekk fra romersk religion tilbake. Romerne påvirket språk, matvaner og kampteknikk, noe som viser at kommunikasjonen mellom germanere og romere var aktiv. De respektive kultene om Odin og Mithras har likhetspunkter. Begge var krigsguder og ble koblet til en mannlig, militær ideologi som idealiserte den uredde krigeren i et hierarkisk kollektiv. Det fornnordiske militære broderskap av berserker, som en form for elitesoldater og med innvielsesritualer i form av dyremasker, minner om Mithras-kultens tilsvarende ritualer, hvor den innvidde ble symbolsk drept og hedret. Både Odin og Mithras førte den døde opp til himmelen i en vogn. Også billedspråket har likheter ved at begge gudene omgis av hunder/ulver og ravner.

Det betyr ikke at Odin og Mithras var identiske, men at det skjedde et kulturmøte i Rhindalen på 200- og 300-tallet som påvirket den germanske og norrøne religionsoppfatningen. Det finnes en underlig passasje hos den danske krønikeskriveren Saxo Grammaticus, hvor han i Gesta Danorum (bok 1.7.2) forteller at Odin en gang forlot Danmark. I hans sted ble en trollmann ved «Mithothyn» gud og forandret offerritualene. Det er flere teorier om navnet Mithothyn, eksempelvis som «Mid-Odin» eller «Mellem-Odin», men Kaliff og Sundqvist foreslår at det kan henge sammen med det norrøne ordet mithu i betydning «falsk», som i den falske Odin.

Litteratur

• Legge, Francis: Forerunners and the Rivals of Christianity (1915)
• Beck, Roger: «The Mysteries of Mithras: A New Account of Their Genesis», Journal of Roman Studies, Vol. 88, 1998 (1998) , side 115-128.
• Burkert, Walter: Ancient Mystery Cults, Harvard University Press, 1987.
• Christensen, Torben: En kulturkamp, romermagt,hedenskab og kristendom (1970)
• Minnels (red.), Proceedings of The First International Congress of Mithraic Studies, Manchester University Press (1975).
• Rehn, A.: The Relation Between Mithraism and Christianity, University of Chicago, Divinity School (1921).
• Salahi, H.: Mithraism and Its Similarities to Christianity, California State University, (1979).
• Wells, R. H.: A Study of Mithraism and of Its Effects on Christianity, Duke University (1946).
• Robinson-Campos, K. P.: Mithraism and Christianity: Myths and Origins, University of New Mexico (2006).
• Morse, D. R.: Mithraism and Christianity: How Are They Related, Journal of Religion and Psychical Research (1999)
• Winter, E.: Mithraism and Christianity in Late Antiquity – Ethnicity and culture in Late Antiquity, London/Swansea, 2000
• Hoffmann, J. J.: Mithraism and Early Christianity, Northwestern University (1923)
• Whitman, M. S.: Similarities in the Content and Practices of Early Christianity and the Mithra Cult, University of Idaho, (1933).
• Beck, R.: The Mysteries of Mithras: A New Account of Their Genesis, The Journal of Roman Studies (1998).
• Martin, Luther H.: Roman Mithraism and Christianity, Numen (1989).

Eksterne lenker

• Cumonts The Mysteries Of Mithra er nå offentlig tilgjengelig: Nettsted en og Nettsted to
• L'Ecole Initiative: Alison Griffith, 1996. «Mithraism» Arkivert 27. april 2004 hos Wayback Machine. En kort oversikt med bibliografi.
• Kryssreferanser til Mithras i klassiske verker
• Mithraism in History and Archaeology
• Third-century mithraeum in the Circus Maximus, Rome: Illustrert introduksjonsartikkel.
• The mithraeum at Carrawburgh (Universtiet i Newcastles nettsted for Mithras)
• Mithræum i Riegel, Baden-Wurtemburg: plan og fotoer (Franskspråklig).
• UiB – Doktorgrad: Mithraskulten i det senantikke Roma