Hopp til innhold

Ludvig II (keiser)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Ludvig II av Italia»)
Ludvig II
Ludvig fremstilt i et manuskript fra 1100-tallet, Johannes Berardis Chronicon casauriense.
Fødtca. 825[1]Rediger på Wikidata
Død12. aug. 875[1]Rediger på Wikidata
Brescia[1]
Ghedi
BeskjeftigelseMonark Rediger på Wikidata
Embete
  • Konge av Frankerne Rediger på Wikidata
EktefelleEngelberga[1][2]
FarLothar I av Det tysk-romerske rike[1]
MorErmengarde av Tours[1]
Søsken
8 oppføringer
Lotharius II[3]
Karl av Provence[3]
Carloman[3]
Rotrude[3]
Hiltrude[3]
Bertha[3]
Irmgard[3]
Gisela[3]
BarnErmengarde[4]
Gisela[5]
NasjonalitetDet karolingiske riket
GravlagtSant’Ambrogio

Ludvig II (født 825, død 12. august 875 ved Brescia) var romersk keiser (aleneherskende 855-875) og konge av Italia 839-875 (kronet av pave Sergius II 15. juni 844).

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Ludvwig II var eldste sønn av keiser Lothar I av Frankerriket, av hans ekteskap med Irmingard av Tours.

Konge, medkeiser, alenekeiser

[rediger | rediger kilde]
Ludvig II ved erobringen av Bari i 871.
Ludvigs gravstein i Milano

Umiddelbart etter sin tiltreden som konge av Italia, fremsatte Ludvig lite fremgangsrike krav på keisermakten. Men i 850 ble han kronet til medkeiser av pave Leo IV. Kort deretter giftet han seg med sin kusine Engelberga, datter til Ludvig den tyske, hvorpå han alene kunne styre i Italia. Han bekjempet sarasenerne, opphevet anklager mot paven, ordnet en riksdag i Pavia og ved sin fars død i september 855 ble han alenekeiser.

Ved delingen av Lothars velde fikk Ludvig ingen territorier utover dem han allerede hersket over i Italia. Misfornøyd med dette allierte han seg med Ludvig den tyske mot sin egen bror Lothar II, konge i Lotharingia, og Karl den skallete. Ludvig klarte imidlertid å sikre utnevelsen av pave Nikolas I i 858 og kunne deretter forsones med sin bror i bytte mot støtte til Lothars forsøk på å skilles fra sin hustru Teutberga.

I 863 døde hans bror Karl, og Ludvig ervervet kongedømmet Provence. I 864 havnet han på kollisjonkurs med paven på grunn av sin brors skilsmisse, og Ludvig valgte å støtte de erkebiskoper som pave Nikolus hadde avsatt da de ugyldighetserklærte ekteskapet. Ludvig stod med sin armé utenfor Roma i februar 864 men ble da rammet av alvorlig feber og inngikk istedet en fredelig løsning med paven.

Ludvigs anstrengelser om å skape orden i Italia var fremgangsrike både mot halvøyas stormfulle fyrster og sarasenerne som herjet i de sørlige delene. I 866 fordrev han inntrengerne, men ettersom han manglet en flåte kunne han ikke sluttføre felttoget. I 869 inngikk han en allianse med den bysantinske keiser Basileios I som sendte ham noen skip, hvorved ham med dem inntok sarasenenes Bari i 871.

Ludvigs bror Lothar døde i 869, og ettersom Ludvig var opptatt av krigen i det sørligere Italia kunne han ikke forhindre oppdelingen av Lotharingia mellom Ludvig den tyske og Karl den skallede. Misunnelse oppstod mellom Ludvig og Basileios etter seieren i Bari og i et svar på en forulempelse fra den østromerske keiser forsøkte Ludvig å rettferdige sine krav på den keiserlige tittel.

Ludvig hadde trukket seg tilbake til Benevento for å forberede ytterligere felttog da han forræderisk ble angrepet, ranet og fengslet i sitt palass av Adeichis, fyrste av Benevento, i august 871. Etter en måned begynte nye sarasenske røverbander å velte inn i landet og Ludvig ble derfor sluppet fri mot løftet om å ikke hevnes og aldri la sine arméer innta Benevento. Tilbake i Roma ble han fridd fra sitt løfte og kronet for annen gang til keiser av pave Hadrian II den 18. mai 872.

Ludvig beseiret på nytt sarasenerne og drev dem ut fra Capua, men forsøkene på å hevne seg på Adeichis mislyktes han med.

Ludvig døde under sitt tog tilbake til det nordlige Italia et sted ved Brescia 12. august 875 og ble begravd i Santo Ambrosio i Milano etter å ha utsett sin arving, Karloman av Bayern, sønn av Ludvig den tyske.

Ludvig var en usedvanlig hersker, og om ham ble det sagt:[av hvem?] «På hans tid rådde god fred, ved det at hver og en kunne gledes ves sin egen eiendom»

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e f La Préhistoire des Capétiens, side(r) 267-269[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ The Peerage person ID p10321.htm#i103206, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d e f g h La Préhistoire des Capétiens, side(r) 262-267[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ La Préhistoire des Capétiens, side(r) 269-270[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ La Préhistoire des Capétiens, side(r) 269[Hentet fra Wikidata]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Annales Bertiniani and Chronica S. Benedicti Casinensis, both in the Monumenta Germaniae Historica. Scriptores, Bände i. and iii. (Hanover and Berlin, 1826 fol.)
  • Muratori, L. A. Antiquitates Italicæ Medii ævi, Tome XIV, col. 106. (1778)
  • Muhlbacher, E. Die Regesten des Kaiserreichs unter den Karolingern (Innsbruck, 1881)
  • Sickel, T. Acta regum et imperatorum Karolinorum, digesta et enarrata (Vienna, 1867—1868)
  • Dummler, E. Geschichte des ostfrankischen Reiches (Leipzig, 1887—1888).
  • Oman, Charles. The Dark Ages 476–918. London: Rivingtons, 1914.