Hopp til innhold

Kyrene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ruinbyen Kyrene
   UNESCOs verdensarv   
Ruinene av Apollontempelet i Kyrene
LandLibyas flagg Libya
Innskrevet1982
Kriterium II, III, VI
Se ogsåVerdensarvsteder i Afrika
ReferanseUNESCO nr. 190
Kyrene ligger i Libya
Kyrene
Kyrene (Libya)

Kyrene (gresk: Κυρήνη, Kyrēnē) var en antikk gresk bystat og deretter romersk, lokalisert nær dagens Shahhat i Libya. Det var den eldste og viktigste av de fem greske byene i regionen, og ga østlige Libya det klassiske navnet Kyrenaika, som det fortsatt kalles i dag.

Byen ligger i en frodig dal i Jebel Akhdar, og oppkalt etter en kilde, Kyre, som grekerne viet guden Apollon. Byen ble angivelig grunnlagt i 630 f.Kr., som en gresk koloni fra øya Santorini. Byen ble et viktig handelssenter, utviklet seg til en republikk, og underla seg deretter frivillig Aleksander den store. Senere kom den under det egyptiske ptolemeerdynastiets styring. Fra 276 f.Kr. til 30 f.Kr. vekslet byen mellom selvstendighet, romersk overhøyhet og å bli styrt av ptolemeerne. Deretter var den en romersk by, inntil den forfalt etter jordskjelvet i 365.

Historie

[rediger | rediger kilde]

Greske tid

[rediger | rediger kilde]
Den medisinske urten silfion var en av byens viktigste eksportvarer, inntil den ble overbeskattet. Her er et knippe av urten preget på byens mynt

Kyrene ble grunnlagt i 630 f.Kr. som en bosetning av grekere fra den greske byen Thera på øya Thera (dagens Santorini), tradisjonelt ledet av Battos I ved et sted som lå rundt 16 km fra byens havn, Apollonia (Marsa Sousa). Kyrene ble raskt den fremste byen i antikkens Libya og etablerte handelsforbindelser med alle de greske byene ved Middelhavet. Den nådde høyden av sin blomstringstid under egen konge på 400-tallet f.Kr. Ikke lenge etter 460 f.Kr. ble den en republikk. I 413 f.Kr. under Peloponneskrigen forsynte Kyrene de spartanske styrkene med to triremer og loser.[1] Etter Aleksander den stores død i 323 f.Kr. ble republikken underlagt ptolemeerdynastiet i Egypt. Det var også sete for kyreneikere, en berømt filosofisk skole på 200-tallet f.Kr., grunnlagt av Aristippos, en disippel av Sokrates. Det ble kalt for «Afrikas Athen».[2][3][4]

Ophellas, en general som okkuperte byen i navnet til Ptolemaios I Soter av Egypt, styrte byen nær uavhengig fram til sin død da Ptolemaios' svigersønn Magas ble gjort til guvernør for området. I 276 f.Kr. kronet Magas seg selv som konge og erklærte uavhengighet. Han giftet seg med datteren til kong Antiokos I Soter for å kunne opprette en allianse med Selevkideriket slik at han kunne invadere Egypt fra vest mens Antiokos angrep de egyptiske stillingene i Midtøsten. Invasjonen var mislykket da Magas måtte avbryte invasjonen grunnet interne stridigheter og etter hans død i 250 f.Kr. ble byen igjen underlagt ptolemeerne. Kyrenaika ble en del av ptolemeernes Egypt og styrt fra Alexandria. Det ble et romersk område i 96 f.Kr. da Ptolemaios Apion, den siste greske konge av Kyrenaika, lot Roma arve sitt rike. I 74 f.Kr. ble området formelt omgjort til en romersk provins.

Romersk tid

[rediger | rediger kilde]
Mynter fra Kyrene, ca. 322-313 f.Kr.

Beboerne av Kyrene ved tiden til Sulla, ca 85 f.Kr., var delt i fire samfunnsklasser: borgere, bønder, utenlandske innbyggere og jødisk minoritet. Herskeren av byen, Ptolemaios Apion, lot Roma være hans arving da han var barnløs, men beholdt byen som selvstyrt. Plutark beskrev i sitt verk De mulierum virtutibus («Om kvinners dyd») hvordan Nicocrates, tyrannen av Kyrene, ble avsatt og drept av sin hustru Aretafilia en gang rundt år 50 f.Kr. Hun ble tvunget til å gifte seg med ham etter at han hadde drept hennes egentlige ektefelle.[5]

I 74 f.Kr. ble Kyrene gjort til en romersk provins, men mens den jødiske befolkningen hadde hatt like rettigheter under ptolemeerne, ble de fra denne tiden stadig mer undertrykt av den langt større greske befolkningen. Spenningene økte til et klimaks da jødene gjorde opprør under keiser Vespasian i den første romersk-jødiske krigen i 66-73 e.Kr., og særlig under Trajan i kitoskrigen i årene 115–117. Opprøret ble slått ned av Marcius Turbo, men ikke før et stort antall mennesker hadde blitt drept.[6] I henhold til kirkehistorikeren Eusebius av Cæsarea førte utbruddet av vold til at Libya ble avbefolket i en slik grad at noen få år senere ble nye kolonier etablert her av keiser Hadrian for bare å opprettholde levedyktigheten av en fortsatt bosetning.

En berømt hodeløs marmorstatue, «Venus av Kyrene», som representerte romerske gudinnen Venus, er en romersk kopi av en gresk original av Afrodite, og ble oppdaget av italienske soldater i 1913. Den ble fraktet til Roma hvor den ble værende fram til 2008 da den ble levert tilbake ved at den italienske statsministeren Silvio Berlusconi hadde møte med den libyske lederen Muammar al-Gaddafi og signerte en «vennskap og samarbeidsavtale».[7][8]

Grunnlaget for framgang

[rediger | rediger kilde]
Ruinene av Kyrene, 2010.
Levningene seiersmonument i agora.

Kyrenes fremste lokale eksport gjennom det meste av sin tidligste historie var den medisinske urten silfion eller silphium (en Ferula-art, tilhørende skjermplantefamilien), som ble benyttet som et abortfremkallende middel.[9][10] Arkesilaos II (ca 568–550 f.Kr.) er avbildet på en lakonisk kopp (i dag i Cabinet des Médailles, Paris) i svart og rød kappe mens han overvåker vekt og lasting av silfon, pakket i skinn, klart for eksport.[11] «Battos' silfion» ble et fast gresk uttrykk for ekstrem rikdom med henvisning til Battos I, den første konge av Kyrene. Urten ble avbildet på de fleste mynter fra Kyrene, og var bokstavelig verd sin vekt i sølv. Den var underlagt kongelig monopol og utgjorde byens rikdom og stolthet. Det var slik etterspørsel etter silfion at det ble høstet til utryddelse; og i sammenheng med kommersiell konkurranse fra Kartago og Alexandria førte til det til nedgang i byens handel. Ved 100-tallet e.Kr. kunne Plinius den eldre[12] rapportere at bruken av silfion, som han kaller for laser, ville være en «endeløs oppgave å nedtegne». Allerede i Plinius' tid var urten blitt sjelden og allerede utryddet århundret etter. En illeluktende slektning av silfion, kjent som asafoetida, eksisterer og benyttes den dag i dag for medisinsk bruk og som krydder i matlaging, særlig i Midtøsten og India.[11]

Nedgang

[rediger | rediger kilde]

Kyrene med sin havn i Apollonia (dagens Marsa Susa) forble et viktig urbant senter fram til jordskjelvet i 262 som ødela helligdommen til Demeter og Persefone og biblioteket. Etter ødeleggelsen fikk keiser Claudius Gothicus gjenoppbygget Kyrene, omdøpte det samtidig etter seg selv som Claudiopolis, men restaureringen var svak og vaklende. Naturkatastrofer og gjennomgående økonomisk nedgang førte til byens undergang, og i 365 kom ytterligere et stort jordskjelv som ødela de allerede magre håpene om en framtid. Den romerske historikeren Ammianus Marcellinus beskrev byen på 300-tallet som et forlatt sted, og biskop Synesios som selv kom fra Kyrene, beskrev den på begynnelsen av det påfølgende århundret som en omfattende ruin herjet av nomader. Til sist ble restene av byen erobret av araberne i 643, men da var det lite igjen av de en gang velstående romerske byene i nordlige Afrika. Ruinene av Kyrene er i dag lokalisert i nærheten av den moderne landsbyen Shahhat. Et delvis ikke utgravd Zevstempel ble rasert i 1978 på Muammar al-Gaddafis ordre.

Filosofi

[rediger | rediger kilde]

Kyrene var fødestedet for Eratosthenes og det var rekke filosofer assosiert med byen, inkludert Aristippos, grunnleggeren av et filosofiske lærested i byen, og hans etterfølger, datteren Arete (som selv lærte opp i sin sønn Aristippos den yngre), Kallimachos, Karneades, Ptolemais, og Synesios, på 300-tallet var biskop av nabobyen Ptolemais, som opprinnelig var en nyplatonist og en ivrig tilhenger av Hypatia i Alexandria før han dro videre til Athen.

Kyrene i Bibelen

[rediger | rediger kilde]
Dekorasjon, dokumentert 1999
Deler av nekropolis.

Kyrene er referert til i den gammeltestamentlige apokryfen Andre Makkabeerbok. I denne boken sier forfatteren selv at den er en forkortet utgave eller et sammendrag av et større verk på fem bind av hellenistisk jøde ved navn Jason av Kyrene som levde i tiden rundt 100 f.Kr., men hans verk har gått tapt.[13]

Kyrene er også nevnt i Det nye testamente. En mann fra Kyrene ved navn Simon bar Kristi kors på langfredag.[14] I Apostlenes gjerninger[15] hvor jødene fra Kyrene i pinsen hørte disiplene snakke i deres eget språk i Jerusalem. En del av jødene fra Kyrene kom i diskusjon med en disippel ved navn Stefanus [16] Denne Stefanus skal også ha kommet fra Kyrene som sammen med troende fra Kypros var de første som preket for ikke-jøder. Litt senere i samme bok navngis en Lukius fra Kyréne som var en av flere som mente å høre den hellige ånd tale til dem, og som instruerte dem til å utpeke Barnabas og Saul (senere Paulus) for misjonstjeneste.[17]

Ifølge Legenda Aurea foregikk historien om Sankt Georgs kamp mot dragen i nærheten av byen.

Dagens Kyrene

[rediger | rediger kilde]

Ruinene ble gjenoppdaget og beskrevet i 1705–1706 av franskmannen Claude Lemaire. Funnet var medvirkende til framveksten av neoklassisismen.

Kyrene er i dag et arkeologisk sted i nærheten av landsbyen Shahhat. Et av de mer framstående trekkene er tempelet til Apollon som opprinnelig ble konstruert så tidlig som på 600-tallet f.Kr. Andre antikke konstruksjoner er et tempel for Demeter og et delvis ikke avdekket tempel for Zevs. Det er en stor nekropolis som ligger omtrentlig 10 km mellom Kyrene og den antikke havnen Apollonia.

I 2005 avdekket italienske arkeologer fra Universitetet i Urbino 76 intakte romerske statuer ved Kyrene fra 100-tallet e.Kr. Statuene hadde forblitt uoppdaget så lenge ettersom «i jordskjelvet i 375 hadde en støttemur i tempelet falt over på siden og begravd statuene. De hadde forblitt skjult stein, grus og jord for 1 630 år. Andre murer skjermet statuene slik at vi var i stand til å gjenopprette alle stykkene, selv arbeider som hadde blitt ødelagt.»[18]

Fra 2006 begynte Det globale fondet for kulturarven, i fellesskap med Det andre universitet i Napoli (SUN, Italia), det libyske departement for antikviteter, og det libyske kulturdepartement, å arbeide for å bevare det antikke stedet gjennom en kombinasjon av helhetlig konserveringsteknikker og opptrening av lokal håndverkere.[19] Bortsett fra å utføre jevnlig nødkonservering på teateret innenfor Apollons helligdom gjennom en prosess av anastylosis, det vil si å gjenreise steler og søyler, har gruppen forsøkt å utvikle en omfattende forvaltningsplan for stedet.[19]

I mai 2011 ble et antall oldtidsobjekter, som hadde blitt avdekket i Kyrene i 1917 og oppbevart i velvet på den libyske nasjonalbanken i Benghazi, stjålet. Plyndrere hadde boret en tunnel inn i hvelvet, og hva som siden har skjedde med dem, om de er blitt bevisst ødelagt av islamister eller solgt til spekulanter i Asia er ukjent.

Deler av UNESCOs kulturarvsted i Kyrene ble ødelagt i august 2013 av lokale for å kunne bygge enkle hjem og butikker. Bortimot 200 hvelv og gravsteiner ble jevnet ned, det samme skjedde også med en seksjon av en viadukt som var datert til 200-tallet. Oldtidsgjenstander ble kastet i en nærliggende elv.[20]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Thukydides: The Peloponnesian War (The Landmark Thucydides edition, Robt. B. Strassler, red), Touchstone, New York, 1998, sec.7.50
  2. ^ Temehu, kart
  3. ^ «Global Treasures: Cyrene», YouTube
  4. ^ «Aristippus», oppslagsord i Internet Encyclopedia of Philosophy
  5. ^ Plutark: De Mulierum Virtutibus (Loeb Classical Library, Plutarch III) 1931.
  6. ^ Dio Cassius, lxviii. 32
  7. ^ «Venus of Cyrene – Italy and Libya»
  8. ^ «Venus of Cyrene»
  9. ^ «The Ancient World's «Birth Control Pill»: Silphion Ferula species». Arkivert fra originalen 3. desember 2012. Besøkt 15. desember 2013. 
  10. ^ «Silphion», Gernot Katzers Spice Pages
  11. ^ a b Lykoudis, Maria: «In Search of Silphion» (PDF)
  12. ^ Plinius den eldre: Naturalis Historia, 23–79
  13. ^ «Jason of Cyrene». New International Encyclopedia. 1905.
  14. ^ Nettbibelen: Evangeliet etter Markus 15:21: «Så førte de Jesus ut for å korsfeste ham. Og de tvang en mann som gikk forbi, til å bære korset hans, det var Simon fra Kyréne, far til Aleksander og Rufus. Han var på vei inn fra markene...»
  15. ^ Nettbibelen: Apostlenes gjerninger 2:10
  16. ^ Nettbibelen: Apostlenes gjerninger 6:10-20
  17. ^ Nettbibelen: Apostlenes gjerninger 13:1
  18. ^ «Interview with archaeologist Mario Luni». Theartnewspaper.com.
  19. ^ a b Global Heritage Fund (GHF) Where We Work Arkivert 9. april 2009 hos Wayback Machine.
  20. ^ «Destruction of Cyrene Necropolis». Archaeological Institute of America.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kyrene&oldid=24690994»