Kristne symboler

For de tre oldkirkelige trosbekjennelsene (symbolene) se Trosbekjennelse.

Korset er det mest utbredte symbolet i kristendommen. Som henrettelsesinstrument i Romerriket ble det symbol på Jesu korsfestelse, lidelse og offerdød. Under keiser Konstantin den store ble kors tegn på seier og frelse og etter hvert vanlig på gravminner. Kors brukes i en mengde sammenhenger, blant annet på og i kirker, i nordiske nasjonalflagg og som anheng på halskjeder.

Artikkelen inngår i serien om Kristendom
Treenigheten
Faderen, Jesus, Den hellige ånd
Bibelen
GT, NT
Gudshus
Kirke, Katedral
Presteskap
Biskop, Diakon, Prest, Kateket
Hovedretninger
Katolisisme, Ortodoks kristendom, Protestantisme
Kristen ikonografi
Kristne symboler, Kors, Krusifiks, Ikon
Andre emner
Sakrament, Liturgi, Helgen, Apostler, Pave, Økumenikk
Kristendommen i Norge
Den norske kirke, Frikirker, Den katolske kirke i Norge

Kristne symboler er symboler som forekommer i kristendommen og uttrykker kristne ideer. Slike symboler omfatter særlig visuelle tegn og allegoriske bildeframstillinger i kirkekunst og kristen liturgi, men også for eksempel handlinger og hendelser.

Symbolbruken i den tidlige kristendommen ble kun forstått av de som var med kirkefellesskapet. Etter at religionen ble lovlig i Romerriket gjennom Milanoediktet i år 313, ble symbolikken mer gjenkjennelig. Kristendommen har lånt vanlige symboler fra flere historiske perioder og mange geografiske områder.

Det mest sentrale symbolet innen kristendommen er korset. Andre viktige symboler er ulike fremstillinger av Jesu navn, symbolske fremstillinger av treenigheten eller personene som utgjør denne, symboler for sakramenter samt ulike symboler for viktige personer i kirkehistorien.

Kristne har stort sett ikke praktisert bildeforbudet i Det gamle testamentet. Likevel har tidlige jødekristne og enkelte moderne konfesjoner til en viss grad valgt å følge dette forbudet; de har dermed ikke tatt i bruk figurative bilder av respekt for og lydighet under dekalogens forbud mot avgudsdyrkelse og avgudsbilder.

Symboler for Gud

Treenigheten

Treenigheten er en sentral del av den kristne troen. Kirken brukte flere hundre år på å definere denne læren, og strevde også med å finne dekkende symboler som kunne uttrykke troen på den treenige Gud.

Vanlige symboler på treenigheten er blant andre et trekløverblad, et symbol som har vært i bruk helt fra oldkirken, og tre like gjenstander som fisker, lys og hjerter.

Øyet og trekanten

Utdypende artikkel: Det altseende øye

I middelalderen ble det vanlig å avbilde treenighetssymboler med geometriske figurer. Den vanligste av disse var en likesidet trekant. En slik trekant har tre sider som alle er like store, men er fremdeles en trekant. Dette skulle vise at treenigheten bestod av tre personer som var like, og fremdeles én.

I Bibelen finner man Guds øye beskrevet. Det viser at Gud er en kjærlig og barmhjertig gud som ser alt og alle. I senmiddelalderen begynte man å fremstille dette øyet inne i trekanten. Øyet i trekanten finnes også i en strålekrans og/eller som et øye plassert på toppen av en pyramide. Øyesymbolet, som ble vanlig i kirken fra 1500-tallet, skulle symbolisere Guds godhet, allmakt, allvitenhet og allestedsnærværelse.

Trikvetra

Utdypende artikkel: Trikvetra

Trikvetraen er et symbol med tre ovaler som er bundet sammen. Enkelte vil hevde at det er bygd opp av tre ichthys-symboler som er sammenvevd. Symbolet har vært i bruk siden 300-tallet. Symbolet finnes som graffiti i norske stavkirker, på mosaikkgulv hos de tidlige kristne og blant vikingene på De britiske øyer og i Skandinavia. Figuren er førkristen, men ble tidlig tatt i bruk som treenighetssymbol av kristne.

Vann

Vann er ikke et treenighetssymbol, men et symbol som brukes på alle de tre personene i treenigheten, og med samme betydning for alle tre personene. Både når vannet symboliserer Faderen, Sønnen eller Den hellige ånd, symboliserer vannet at mennesket får det evige livet i gave. Vannet blir naturlig nok også knyttet til dåpen, der det er den fysiske delen av sakramentet, og i tillegg til i dåpen, kan vann blir brukt som symbol på renselse eller renhet.

Faderen

Guds hånd som dekor på fasaden på den anglikanske Guildfordkatedralen i Guildford i England.

I Bibelen finner man flere symbolske skildringer av Faderen. «Himmelen» er en vanlig omskrivning for «Faderen» i Bibelen. Dette henger sammen med bildeforbudet, da det i den antikke jødedommen ikke bare ble ansett som forbudt å avbilde Gud, men også å si gudsnavnet. Man valgte derfor å omskrive dette, ofte til «himmelen». Andre symbolske skildringer i Bibelen omfatter «lys», «ild», «klippe» og «kilde».

Hånden

Guds hånd eller arm er blant de vanligste antropomorfismene i Bibelen, og det var også den eneste måten man turte å fremstille Faderen på i oldkirken. Ofte var hånden omgitt av en korsglorie, og den var åpen for å vise gavmildhet og skapermakt. Hånden viser også at Gud har velsignet menneskene. En annen vanlig antropomorfisme er øyet.

På tronen

Å fremstille Faderen med full kropp ble ikke vanlig før på 1000-tallet. Han ble da oftest fremstilt som en gammel mann med krone, septer og rikseple, sittende på en trone. Dette er et bilde som er hentet fra en av profeten Daniels visjoner i Det gamle testamentet, og denne fremstillingen som hentet bilder fra samtidige konger i full regalia ble knyttet sammen med kirken, og da særlig pavens, krav på å være den sentrale maktinstans i samfunnet.

Sønnen

Kors og krusifiks

Utdypende artikkel: Kors

Et krusifiks, et kors med corpus (Jesu legeme), et symbol brukt av den katolske kirke, i den evangelisk-lutherske kirke, den ortodokse kirke og den anglikanske kirke, i kontrast til enkelte protestantiske retninger som bare bruker et enkelt kors.

Korset, som i dag er et av de mest kjente symbolene i verden, ble brukt som symbol fra den tidlige kristne tiden, men i forskjellige utforminger. Dette kan man se av de anti-kristne argumentene som blir sitert i Marcus Minucius Felix' (ca 150-270 e.Kr) Octavius i kapitlene IX og XXIX. Tidlig på 200-tallet hadde korset blitt så tett assosiert med Jesus at Klemens av Alexandria, som døde mellom 211 og 216, kunne bruke uttrykket τὸ κυριακὸν σημεῖον («Herrens tegn») for korset da han tok opp en tanke som var kjent så tidlig som i Barnabas' brev.

Denne tanken var at tallet 318 (med greske tall, TIH) i 1. Mosebok 14, 14 var et frampek (en «type») på korset (T, en rett påle med tverrbjelke står for 300) og Jesus (IH, de to første bokstavene i ΙΗΣΟΥΣ står for 18). Hans samtidige Tertullian omtalte de troende kristne som crucis religiosi, dvs. «korsets hengivne». I boken De Corona, skrevet i 204, forteller Tertullian hvordan det allerede var tradisjon for kristne å tegne korstegn i pannen.

Selv om korset ble brukt i den tidlige kristendommen, dukket ikke krusifikset opp før på 400-tallet. Krusifikset er et av de mest sentrale symbolene i katolsk, ortodoks, anglikansk og luthersk sammenheng, mens man i reformerte kirkesamfunn ikke bruker det. Dette henger sammen med at reformatorer som Johannes Calvin og Ulrich Zwingli tok sterk avstand fra all bruk av bilder. Reformerte vil se på avbildninger av Kristus som brudd på bildeforbudet, og bruk av krusifikser vil i visse miljøer bli sett på som «katolsk». Også i norsk lavkirkelig og frikirkelig sammenheng, der man ofte er konfesjonelle lutheranere, er det en utbredt skepsis til krusifikser.

Fram til 600-tallet var det vanlig å fremstille krusifikset med et korsfestet lam i stedet for Jesus, men fra slutten av 600-tallet var det kun Jesus som ble fremstilt. Det er to hovedtyper krusifiks: det romanske triumfkrusifikset der Kristus står frem som seierherre med kongekrone og det gotiske lidelseskrusifikset som viser en lidende Kristus med tornekrone. Nær vår tid blir krusifiksene ofte mer stiliserte og abstrakte.

Fisken

Utdypende artikkel: Ichthys

Av symbolene som ble brukt av de tidlige kristne, ser fisken ut til å ha vært den viktigste. Populariteten blant de kristne var i hovedsak på grunn av at det er et akrostikon der bokstavene i det greske ordet ἰχθύς viser til fem greske ord, som kort sier hvem de troende mente Jesus var: Ἰησοῦς Χριστός, Θεοῦ Υἱός, Σωτήρ", (Iēsous Christos, Theou Huios, Sōtēr), som betyr Jesus Kristus, Guds sønn, frelser. Denne forklaringen blir blant annet gitt av Augustin i boken Civitate Dei, der han òg peker på at setningen ordene danner, «Ἰησοῦς Χρειστός Θεοῦ Υἱός Σωτήρ», har 27 bokstaver, dvs. 3 x 3 x 3, noe som på denne tiden indikerte makt.

Alfa og omega

Utdypende artikkel: Alfa og omega

Bruken av den første og den siste bokstaven i det greske alfabetet, alfa (α eller Α) og omega (ω eller Ω), stammer fra et utsagn av Jesus i Johannes' åpenbaring 1,8 og 21,6, der han sier «Jeg er Alfa og Omega, begynnelsen og enden.»

Monogrammer

Staurogram

Staurogrammet, korsets monogram, fra ΣTAΥPOΣ som betyr «kors», eller Tau-Rho-symbolet, er dannet av en tau (T) og en rho (P) Staurogrammet ble først brukt som en forkortelse for det greske ordet for «kors» i de tidlige manuskriptene til Det nye testamentet som P66, P45 og P75, nesten som en nomina sacra.

Efrem syreren forklarte på 300-tallet de to forente bokstavene med at tau viser til korset, mens rho viser til det greske ordet for «hjelp», Βoηθια, som har den numeriske verdien 100, den samme som rho. På denne måten uttrykker symbolet tanken om at korset frelser. De to bokstavene kan også bli funnet hver for seg som symboler på tidlige kristne ossuarier: Tau ble regnet som et symbol på frelse på grunn av koblingen som ble gjort mot tegnet som i Esekiel 9,4 blir tegnet i pannen på de frelste, eller på grunn av at formen på Mose hender i 2. mosebok 17,11 former en tau. Rho kan referere til Kristus som Messias da Abraham, lest som et symbol på Messias, fikk Isak etter et løfte fra Gud da han var hundre år, og hundre er tallverdien til rho.

Symbolet ble senere også sett som en variasjon over chi rho-symbolet, og spredte seg i Vest-Europa på 4- og 500-tallet.

Chi Rho

Utdypende artikkel: Chi Rho

Chi Rho blir lagd av å sette de to første (store) bokstavene chi og rho (ΧΡ) i det greske ordet «ΧΡΙΣΤΟΣ» (=Kristus) oppå hverandre på en måte som danner et monogram. Det var mye brukt i den tidlige kristendommen, og var symbolet til den romerske keiseren Konstantin I, som i vexillumet Labarum.

IH-monogram

Initialene til navnet Jesus på koiné-gresk, iota (Ι) og eta (Η), ble av og til satt sammen, eventuelt ble bokstavenes numeriske verdi, 18, brukt, som en velkjent og svært tidlig måte å symbolisere Kristus. Dette symbolet ble allerede beskrevet i Barnabas' brev og av Klemens av Alexandria.

IX-monogram

Utdypende artikkel: kristogram

En tidlig form for monogram for Jesus, funnet i tidlige, kristne ossuarier i Palestina, ble dannet av å slå sammen de to første (store) bokstavene av de greske ordene for «Jesus» og «Kristus», iota (Ι) og chi (Χ), noe som gjør at monogrammet står for «Jesus Kristus». En mer komplisert forklaring ble gitt av Ireneus og Pakhomios den eldre: Siden den numeriske verdien til iota er ti og chi er den første bokstaven i ordet «kristus», (XPEIΣTOΣ), som har åtte bokstaver, regnet de seg fram til tallet 888 ((10*8)*10+80+8) som var et tall som allerede representerte Kristus da 888 er summen av bokstavene i navnet «Jesus», (IHΣΟΥΣ).

IHS-monogram

Utdypende artikkel: IHS-monogram

Et IHS-monogram består av bokstavene IHS – alternativt av IHC eller JHS. Disse tre latinske bokstavene er avledet fra de første tre bokstavene i den greske formen av navnet Jesus, iota-eta-sigma, eller ΙΗΣ.

På grunn av likheten mellom gresk eta (Η) og latinsk H har IHS-monogrammet ofte blitt tolket som en forkortelse for de latinske ordene Iesus Hominem Salvator, det vil si «Jesus, menneskenes frelser». Dette er imidlertid en senere og sekundær tolkning.

Den gode hyrde

Utdypende artikkel: Den gode hyrde

Bildet av den gode hyrde, ofte med et lam på skuldrene, er den mest vanlige fremstillingen av Jesus i katakombene i Roma, og har sammenheng med lignelsen om den forsvunne sauen. I starten ble bildet forstått som et symbol på linje med de andre som ble brukt i den tidlige, kristne tiden, men på 400-tallet tok bildet mer og mer over som den vanlige måten å fremstille Jesus på. Det hadde utviklet seg fram til da, og Jesus var ofte utstyrt med glorie og en flott kappe.

Lys

Alter med stearinlys i St. Stephanus-kirken i Beckum i Tyskland.

I kristne gudstjenester blir det brukt lys i flere sammenhenger for å symbolisere Jesus. Det vil variere mellom de ulike konfesjonene hvor man finner lys i kirkerommet, men stort sett alle vil ha lys på alteret. Mange vil bruke lys i prosesjoner, som evangelieprosesjoner, i en eller flere lysglober og også andre steder i kirkerommet.

I lutherske kirker har gjerne alteret to lys. Dette kan ha ulike symbolske betydninger: Jesus som sann Gud og sant menneske eller Jesus som verdens lys både for jøder og ikke-jøder.

Lyset er et symbol for guddommen, og det blir i evangeliene knyttet opp til Jesus. Han sier blant annet at han er «verdens lys», og blir fremstilt med lysende klær og ansikt i tillegg til at han kaller disiplene sine for «verdens lys». I den nikenske trosbekjennelsen blir Jesus omtalt som «Gud av Gud, lys av lys».

I både protestantiske og katolske kirker er det vanlig med påskelys som tennes i forbindelse med feiringen av oppstandelsen på påskedag eller påskenatt. Dette lyset brenner i koret fram til Kristi himmelfartsdag, og blir deretter gjerne flyttet til døpefonten og fungerer som et dåpslys resten av året. Dette er en symbolikk som kommer fra 300-tallet, da man begynte å snakke om at langfredag var dagen da «solen gikk ned», mens den stod opp igjen på påskedag. Påskelyset symboliserer at lyset kom tilbake, altså at Jesus stod opp.

Dyr

Det vanligste dyresymbolet for Jesus er lammet. Dette er en bildebruk som har bibelske røtter tilbake til jødenes exodus-fortelling. Da jødene var i fangenskap i Egypt, sendte Gud en engel for å drepe de førstefødte i landet. Jødenes førstefødte skulle spares ved at de slaktet et lam og strøk blodet på dørstolpene i husene sine. Engelen gikk da forbi dette huset. «Offerlammet» som døde for at folket skulle leve, ble lest som et bilde på Jesus. I Johannesevangeliet og Johannes' åpenbaring finner man Jesus omtalt som «lammet». De eldste fremstillingene av Kristus som lam i kristen kunst, er fra Roma i det andre århundret, og da er han fremstilt som et offerlam. Senere kom fremstillingen av Jesus som det triumferende lammet, («Agnus Dei»)

Det triumferende lammet ser alltid bakover og holder et flagg i det ene forbeinet. Dette flagget er et seiersbanner, og viser enten til seieren Jesus vant i påsken, eller til den endelige seieren lammet skal vinne, slik det står beskrevet i Åpenbaringen. Lammet ser bakover for å vise at Gud har omsorg for de som kommer etter, og vil at de skal følge ham. Dette symbolet blir mye brukt på liturgiske klær, nattverdsutstyr og liturgiske bøker.

I middelalderens Europa så man på pelikanen som særlig hengiven ovenfor sine barn, i den grad at man mente pelikanen gav barna blod fra sitt eget bryst som mat om det ikke var annen mat tilgjengelig. På grunn av dette ble pelikanen fra 1100-tallet et symbol for Jesu kjærlighet og for nattverden.

Ørnen er et gammelt gudssymbol fra antikken, men de første kristne var skeptiske til å ta i bruk dette symbolet på grunn av den sterke tilknytningen det hadde til den romerske staten. Dette endret seg etter Konstantin, og ørnen ble et symbol for Jesus. Ørnens flukt ble sett på som et bilde på Jesu himmelfart, og fuglen i seg selv ble sett på som et symbol på Kristi seier over de onde maktene.

I middelalderen ble også enhjørningen et symbol for Jesus. Den hadde ett horn, noe man brukte som symbol for at Gud og Jesus er ett og at Jesus er Guds enbårne sønn. Man så også hornet som et symbol på Guds allmakt.

Den hellige ånd

Due

Duen er hyppig brukt som kristent symbol i den tidlige kirkekunsten. Ifølge Matteus 3,16 kom Den hellige ånd i form av en due ned over Jesus da han ble døpt. På grunn av dette ble duen symbol for Den hellige ånd og figurerer ofte i forbindelse med tidlige fremstillinger av dåp. Den symboliserer også den kristne sjelen, ikke den menneskelige sjelen i seg selv, men sjelen som Den hellige ånd bor i og da særlig når sjelen har blitt fri fra det fysiske slitet og har gått inn i herligheten. Et peristerium, eller «dåpsdue» ble mye brukt tidligere, og er fremdeles i bruk i ortodoks kristendom som dåpstabernakel.

Det finnes også gamle forklaringer på duen som et kristent symbol som viser til den som et symbol på Kristus. Ireneus påpeker på 100-tallet at tallet 801 både er summen av den numeriske verdien i ordet «due» på gresk (περιστερά) og summen av verdien av bokstavene alfa og omega som refererer til Kristus. I Bibelens fortelling om Noahs ark kommer en due til Noah etter flommen og gir ham en olivenkvist. Denne fortellingen fra Bibelen gjorde også at duen ble et fredssymbol.

Ild

Den kanskje mest kjente fortellingen om Den hellige ånd i Bibelen; fortellingen om hva som skjedde da disiplene fikk Den hellige ånd i pinsen i Jerusalem, forteller at Ånden kom ned over disiplene i form av ildtunger. Dette har derfor blitt et vanlig symbol i kirkekunsten, og også motivet med disiplene med ildtunger over hodene er et vanlig motiv. Bildet av ilden forteller mye om det man mener Den hellige ånd gjør: hjertet blir varmet og får kjærlighet, synden og egoismen blir brent vekk og ilden danner et motsvar til mørket.

Andre kristne symboler

Kirken

Modell av en nordlandsbåt som «votivskip» den delen av kirkerommet som kalles «kirkeskip» i Elsfjord kirke.

Skip

Allerede i katakombene i oldkirken ble kirken symbolisert med et skip. Bildet er hentet fra fortellingen om Noahs ark i Første Mosebok, der de som ble reddet fra storflommen berget seg i et skip. Dette ble overført til de troende som blir frelst fra døden. Også disiplenes farefulle båtferd i Matteus 8 bygget opp under det samme bildet.

De troende blir tenkt å være med i «kirkeskipet» der de er trygge i en farefull verden og forventer å komme fram til havnen; Guds rike. Alle de troende sitter i den samme båten, og på den måten blir også skipet et symbol for kirkens fellesskap. Kirkefaderen Johannes Chrysostomos sa i et av sine skrifter dette om skipet som symbol.

Kirken er et skip som seiler gjennom denne verden. Herren er styrmann, de troende besetning. Masten er korset, seilet den evangeliske tro, drivkraften er den Helligånd. Dreven av Ham seiler kirken inn i Paradisets og det evige livs havn. Guds ord er kompass, håpet anker, bønnen ankertau og Guds trofasthet ankergrunn.

Over hele Europa, men særlig på steder i nærheten av kysten, ble det etterhvert vanlig med «kirkeskip» eller «votivskip» som hang i kirken, vanligvis i den delen av kirkerommet som kalles «kirkeskip». Disse skipene ble særlig vanlige i Danmark, og derfra til områder som var under sterk dansk påvirkning, slik som Norge. Skipene kalles «votivskip» fordi mange av dem skal ha blitt gitt som votivgaver fra sjøfolk som hadde vært i havsnød.

Ulike kirkesamfunn

Flere kirkesamfunn har ulike symboler som benyttes for det eller viktige institusjoner, slik som Vatikanstatens flagg. Disse symbolene uttrykker oftest både sentrale felleskristne motiv samtidig som de er spesifikke for det enkelte kirkesamfunn.

Lutherrose

Et av de mest kjente symbolene for et kirkesamfunn er lutherrosen. Dette var opprinnelig Martin Luthers personlige segl, men har utviklet seg til å bli et symbol for den evangelisk-lutherske kirke. Flere nasjonalkirker, som for eksempel Kinkikirken i Japan og Fiangonana Loterana Malagasy, den lutherske kirken på Madagaskar, bruker symbolet som sin logo. Korset i hjertet symboliserer troen på den korsfestede Jesus Kristus. Det røde hjertet viser til liv og kjærlighet, mens den hvite rosen representerer glede og fred. Blåfargen reflekterer himmelens herligheter og gullringen på evighet og uendelig rikdom.

Vatikanstatens flagg

Vatikanstatens flagg er ikke et symbol for hele Den katolske kirke, men er nasjonalflagget til Vatikanstaten, og med det et flagg som symboliserer kirken. Flagget har to hoveddeler; en hvit og en gul. I det hvite feltet er apostelen Peters krysslagte nøkler, en gul og en sølvhvit, bundet sammen med en rød snor, og under en pavelig treraders krone med to flagrende bånd.

Nøklene symboliserer nøklene til himmelriket. Nøklene har sammenheng med Matteusevangeliet 16,19, og disse ordene fra Jesus til Peter: «Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.»

En tolkning av Vatikanstatens nøkler er at den venstre gullnøkkelen symboliserer makten i himmelriket, mens den høyre sølvnøkkelen symboliserer makten på jorden.

Det anglikanske flagget

Det anglikanske flagget brukes av den anglikanske kommunion som er fellesskapet av kirker som springer ut av den engelske kirken. Flagget er sentrert rundt et georgskors, noe som viser hvor kirkefellesskapet har sitt utspring. Rundt dette står det på gresk «sannheten skal gjøre dere fri», ord som er hentet fra Johannesevangeliet. Rundt dette igjen er kompassnålene som peker i de fire himmelretningene, noe som skal vise hvordan den anglikanske kirke har spredt seg til hele verden. I kompassets nord er en mitra, en «bispekrone», som viser den apostoliske suksesjonen som kirken står i.

Ortodoks kors

Det ortodokse korset fungerer ofte som et symbol for de ortodokse kirkene, og kalles også «russisk kors», «gresk-russisk kors» eller «den russisk-ortodokse kirkes kors». Korset har en mindre tverrbjelke over tverrbjelken man finner i latinske kors og en skråstilt tverrbjelke mot bunnen av korset. Den øverste tverrbjelken viser skiltet som ble hengt over Jesus da han ble korsfestet. På dette skiltet stod det ifølge Bibelen «Iesus Nazarenus Rex Iudaeorum,» som er latin og betyr «Jesus fra Nasaret, jødenes konge». Dette blir oftest forkortet til akronymet INRI. Den nederste, skråstilte bjelken blir tolket enten som en vekt, der Jesus er den som «veier sjelene» og korsdøden det som bringer rettferdighet, eller som et symbol for apostelen Andreas som er Russlands skytshelgen. Andreas ble ifølge legenden korsfestet på en X-kors, noe den skråstilte bjelken skal minne om.

Metodistkirken

Metodistkirkens logo, «Cross and Flame», har i seg to sentrale kristne symboler, flammen og korset. Logoen ble tatt i bruk i 1968, da Metodistkirken og Evangelical United Brethren Church slo seg sammen. Logoen knytter kirken til Gud gjennom Kristus (korset) og Den hellige ånd (flammen). Den knytter også tråder til metodismens far, John Wesley, som følte Guds nærvær og at hjertet ble «underlig varmet». De to armene i den ene flammen kan også peke på at to kirker slo seg sammen.

Liturgiske farger

Stolaer i de fire viktigste liturgiske fargene.

Utdypende artikkel: Liturgisk farge

Bruk av ulike farger for å fremheve de ulike aspektene i kirkeåret og på ulike kirkelige festdager har lang tradisjon i kirken. Hvitt har hele tiden vært den dominerende fargen, men i middelalderen begynte man å bruke andre farger for å understreke ulike aspekter. Fra 1100-tallet ble det i vestkirken fastsatt regler for hvordan man skulle bruke de ulike fargene. Det er i særlig ulike deler av prestedrakten, som stola og messehagel og andre tekstiler i kirkerommet som antipendier, som endrer farge. Det er i hovedsak lik fargebruk i lutherske, anglikanske, enkelte andre protestantiske kirker samt katolske kirker. Den katolske kirke vedtok i 1570 at fiolett, rødt, hvitt, grønt og svart skulle være de liturgiske fargene, og de vestlige kirkene har siden stort sett fulgt dette. Ortodokse kirker har et noe annet fargevalg.

Grønt er den «vanlige» fargen i kirkeåret. Det vil si den fargen som brukes når det ikke feires en spesiell fest, eller kirkeåret ikke er inne i en av sine særskilte faser som for eksempel adventstiden. Fargen symboliserer vekst og livskraft.

Fiolett brukes i advents-, og fastetiden, i begravelser og på enkelte spesielle dager der fokuset særlig er på håpet om oppstandelsen. Dette kommer av at fargen symboliserer forberedelse, bot og sorg

Hvitt brukes i festtidene som jul og påske samt på helgendager, både for Maria og andre helgener. Fargen symboliserer lys, rettferdighet, renhet, hellighet, fest og glede. Hvitt brukes ikke bare på de utskiftbare tekstilene, men er også den liturgiske hovedfargen som brukes på drakten de ulike liturgiske medvirkerne som prest, diakon, kantor og minstrant, av dåpskandidater, konfirmanter og også bruder og ofte avdøde. I stedet for hvitt blir det i noen sammenhenger brukt en gyllen eller gul farge, med den samme symbolske betydningen.

Rødt blir brukt i forbindelse med pinse og martyr- og aposteldager. I Den katolske kirke brukes også rødt på palmesøndag og langfredag. Rødt blir også brukt for å understreke en forbindelse med Den hellige ånd

Svart er ikke en mye brukt liturgisk farge lenger. I Den katolske kirke kan den brukes i begravelser og requiemmesser samt på allesjelersdag. Enkelte lutheranere bruker svart på askeonsdag, mens en reformert kirke som United Church of Christ bruker den på langfredag. I Church of England kan man bruke svart i begravelser, selv om andre farger blir anbefalt. Den norske kirke avviste i 2010 å bruke svart som liturgisk farge.

Blått blir i enkelte katolske områder brukt på mariafester, mens det i noen lutherske og anglikanske kirker blir brukt i adventstiden. Fargen er Marias farge, noe som binder den sammen med mariafestene, ettersom blir regnet som «himmeldronningen» og blått er den kongelige fargen. Blått er også fargen for alt som har med det himmelske å gjøre, og for sannhet og trofasthet.

Rosa blir kun brukt i Den katolske kirke, og kun på to dager. Dette er 3. søndag i advent og 4. søndag i faste. Fargen kommer av at paven delte ut en utmerkelse i form av en gyllen rose på 4. søndag i faste. I forbindelse med dette pyntet man kirkene i rosa og dette spredte seg så til presteklærne. Videre ble søndagen i advent med likt preg som fastesøndagen også rosa.

Sakramenter

I de ulike konfesjonene har man ulik oppfatning av hva et sakrament er og hvor mange sakramenter man har. De fleste kirkesamfunn vil likevel ha en særlig vekt på dåp og nattverd, selv om vurderingene av hva dette er vil variere.

Dåpen har blitt symbolisert på ulike måter gjennom kirkehistorien. I oldkirken ble dåpskandidaten iblant symbolisert med en hjort. Dette hang sammen med ordene i Salme 42, som begynner med «Som hjorten lengter etter bekker med vann, lengter min sjel etter deg, min Gud.» Denne salmen ble også sunget i forbindelse med dåpen. Man brukte også fisker som symbol for døpte. Fisken brukes da med en annen betydning enn når den brukes som et symbol på Kristus. Her kan den vise til at slik fisken ikke kan leve uten vann, kan heller ikke den kristne leve utenfor sitt element, som er dåpsvannet, nåden og kirken. Også et skip har blitt brukt som symbol på dåpen. Både Paulus og Martin Luther brukte dette symbolet i sine skrifter, og det har gått derfra og ut i kunsten.

Oblat med alfa og omega innpreget.

Selve døpefonten, en gjenstand som blir brukt av svært mange kirkesamfunn, har en symbolsk betydning. Den symboliserer Jesu grav. Paulus sier i Romerbrevet at «alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død[...] Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv. Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans.» Når eldre døpefonter ble lagd så store at man kunne dyppe spedbarn helt ned i dem, var det fordi døpefonten symboliserte graven der man ble «gravlagt med Kristus og stod opp med Kristus».

Nattverden har også flere symboler knyttet til seg. Allerede i katakombene i Roma finner man symbolske fremstillinger av nattverden. Der blir det tegnet en fisk med en brødkurv på ryggen. Et vanlig symbol for nattverden er kalk og oblat, gjerne med oblaten fremstilt rett over kalken. Kalken er et beger man har nattverdvinen i, slik Jesus hadde det da han innstiftet nattverden. Oblaten er et stykke brød som i seg selv er et symbol. Den er rund, og viser at Jesus gav seg selv som «løsepenge» for menneskene. Det er innpreget et krusifiks på oblaten for å vise til korsdøden på langfredag. Et annet sentralt nattverdsymbol er kornaks og druer, som viser til brødet og vinen som blir delt ut i nattverden.

Personer

Ulike personer blir ofte fremstilt i kristen kunst. Ofte blir de fremstilt som figurative avbildninger av personen, men noen ganger blir personene fremstilt med hjelp av symboler. Man finner ofte en kombinasjon av dette, da en person blir fremstilt sammen med noe som symboliserer denne personen, et såkalt helgenattributt, for å identifisere den avbildede personen. Dette kan for eksempel være Augustin som blir fremstilt med en bok eller en kirke i hendene, eller St. Patrick som blir fremstilt sammen med rømmende slanger. Helgenattributter kan også stå alene, slik som Peters nøkler gjør i Vatikanets flagg eller Olav den helliges øks gjør i Den norske kirkes våpenskjold. På primstaver finner man også ofte ulike helgensymboler som står alene og viser minnedagen for den aktuelle helgenen. Denne artikkelen skiller ikke mellom symboler som står alene og attributter som står sammen med en avbildning av personen, men behandler dem sammen som symboler for disse personene.

Evangelistene

Karolingisk bokmaleri på pergament fra omkring 820 som viser de fire evangelistene med sine respektive symboler eller attributter; evangelisten Matteus har menneske, Markus løve, Lukas okse og johannes en ørn.

I den første kristne tiden ble de fire evangelistene avbildet som vanlige mennesker, men etterhvert vokste det fram at man sammenlignet dem med fire livsvesener som blir beskrevet i Johannes åpenbaring. Det var særlig Irenaeus som forfektet denne tanken, der de fire vesenene; okse, ørn, menneske og løve, blir koblet til de fire evangelistene. Fra 400-tallet ble evangelistene symbolsk fremstilt som disse skapningene, men allerede på 300-tallet hadde de blitt fremstilt som de fire elvene som renner ut fra Edens hage.

De fire vesenene i Johannes åpenbaring 4,6-8 blir sett på som en symbolsk fremstilling av alt det skapte. Mennesket er herre over alt det skapte, løven er det sterkeste av de ville dyrene, oksen det sterkeste av de tamme og ørnen den sterkeste av dyrene i luften. Disse representerer hele naturen, og står klar til tjeneste for Gud. I Åpenbaringen har skapningene vinger, noe de også har i symbolene som ble brukt. Dette skal vise at de formidler budskap fra Gud og at budskapet flyr ut over hele jorden. Glorien symbolene har, viser at evangelistene utfører et hellig oppdrag. Dyrene og evangelistene har blitt koblet til hverandre på grunn av måten de fremstiller Jesus på.

Matteus har et menneske som sitt symbol. Dette symbolet er valgt fordi han starter sin Jesusfortelling med Jesu slektstavle, og med det plasserer ham inn i sin menneskelige sammenheng. Symbolet blir ofte misforstått som en engel siden mennesket har vinger, men det er et menneske.

Markus har løven som sitt symbol fordi han begynner evangeliet med å fortelle om da Jesus og Johannes møtte hverandre i ørkenen. Løven blir forstått som et ørkendyr.

Lukas blir fremstilt av en okse da Lukasevangeliet begynner med å fortelle om presten Sakarja. En av prestenes oppgaver var å ofre dyr, og okser var offerdyr.

Johannes har en ørn som sitt symbol siden Johannesevangeliet begynner med å fortelle om Jesu guddom og storhet. Dette blir sett sammen med ørnens høye, majestetiske flukt.

Apostler

Apostlene som gruppe blir i kristen symbolikk fremstilt gjennom grupper av tolv. Tolv duer, sauer eller tolv menn med tolv sauer. De kan også fremstilles som tolv menn rundt Jesus. De mest sentrale apostlene er kjent med egne symboler, eller attributter.

Peter blir ofte fremstilt som en mann med nøkler, eller symbolsk av to nøkler. Dette henspiller på Jesu ord i Matteusevangeliet der han sier til Peter: «Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.» Symbolet finnes igjen særlig i paven emblem, da Den katolske kirke mener at paven er Peters etterfølger som biskop av Roma. Peter kan også symboliseres av et peterskors, et «oppned-kors», ettersom Peter ifølge tradisjonen døde av å bli korsfestet opp-ned.

Johannes blir fremstilt i form av en ørn når han blir omtalt som evangelist, men som apostel blir han symbolisert av et giftbeger med en orm i, ettersom han ifølge en legende skal ha fått et giftbeger av en hedensk prest. Johannes gjorde korstegnet over begeret, og Satan skal da ha forlatt begeret i ormeskikkelse og Johannes drakk giften uten problemer.

Paulus har et sverd som sitt symbol siden han sannsynligvis ble henrettet med et sverd. Han blir også avbildet med en bok, siden han er en av forfatterne av Bibelen.

Av de andre apostlene er Apostelen Andreas sitt symbol andreaskorset, siden han skal ha blitt henrettet på et slikt kors, Jakob har en pilegrimshatt, pilegrimsstav og andre pilegrimsgjenstander siden han knyttes til pilegrimstradisjonen rundt det som skal være hans gravsted i Santiago de Compostela i Spania. Matteus blir som apostel symbolisert av en pengepung, siden han jobbet som toller. Thomas har en lanse eller en vinkel. Vinkelen viser til at han skal ha bygd et palass i India, mens lansen er redskapet han ble drept med. Filip har en korsstav, Bartolomus en kniv, Judas Taddeus en kølle, Simon en kniv og Judas Iskariot en pengepung.

Andre helgener og engler

Mariamonogram på en kirke i Mexico. Bokstavene AM står for «Ave Maria» («vær hilset Maria), hentet fra Det nye testamentes beretning om engelen Gabriel da han fortalte jomfru Maria at hun skulle bli mor til Jesus.

Jomfru Maria er kanskje den personen man finner oftest i kristen kunst og symbolikk bortsett fra Jesus og hun har en rekke med symboler knyttet til seg. Ave mariamonogram er satt sammen av bokstavene M og A, og viser til «Ave Maria», eller på norsk «Hill deg, Maria», som er en bønn om forbønn fra Maria.

Hun blir også forbundet med blomster, noe som også viser igjen i at flere blomster, som for eksempel marianøkleblom, er oppkalt etter henne. Roser blir brukt som symbol på henne siden hun blir omtalt som «himmelens dronning» og rosen som «blomstenes dronning». Rødfargen viser til kjærlighet og jomfruelighet. Også liljen blir knyttet til hennes jomfruelighet, da er det hvitfargen som symboliserer dette.

Olav den hellige er en helgen man finner ofte i norsk kirkekunst, men også i områder som har norsk, kirkelig påvirkning som England. Olavs attributt er øksen, som han skal ha blitt drept av. Olavsøksen finner man for eksempel i Den norske kirkes logo. Han har også ofte et rikseple og en bok eller pergamentrull.

St. Hallvard blir fremstilt med en kvernstein, siden liket hans skal ha blitt senket bundet til en kvernstein. Man finner han blant annet avbildet i Oslos byvåpen.

Erkeengelen Mikael blir avbildet i rustning, med sverd og lanse, mens han kjemper med en drage.

Død og oppstandelse

Utdypende artikkel: Anker (symbol)

Pelikan som hakker seg selv i brystet for å mate ungene er et symbol på Jesu kjærlighet. Glassmaleri fra kirke i Amherst i Massachusetts i USA.

De kristne adopterte ankeret som et symbol på håp om en fremtidig eksistens, siden ankeret tidligere ble sett på som et symbol på sikkerhet. For kristne er Jesus det ufeilbarlige håpet for alle som tror på ham. Peter, Paulus og flere av de tidlige kirkefedrene snakker på denne måten. Hebreerbrevet (Hebr 6, 19-20) kobler først tanken om håpet sammen med ankeret som symbol. Et fragment av en inskripsjon i katakombene i Roma inneholder ankeret. Denne kommer fra slutten av det første århundret. I det andre og tredje århundret ble ankeret hyppig brukt i epitafene i katakombene. Den vanligste formen for anker i de tidlige kristne bildene, var versjonen der en av stengene slutter i en sirkel, mens de to andre endene slutter i to kurver eller i piler. Det finnes dog mange avvik fra dette. Generelt symboliserer ankeret håp, trofasthet, og sikkerhet.

I oldkirken så man på legenden om Fugl Føniks som en lignelse om Jesus. Føniks var en hellig fugl i gresk mytologi som ble brent til døde av solen. På den tredje dagen etter at den var død, oppstod det en ny fugl fra asken av den døde fuglen.

Påskeegg er et symbol på gjenfødelse

Fra gammelt av trodde man at påfuglens kjøtt ikke gikk i forråtnelse etter døden, og den ble derfor et symbol for udødelighet. Dette symbolet ble tatt opp av de tidlige kristne, og mange tidlige kristne bilder og mosaikker har derfor påfugler som motiv. Påfuglen blir fremdeles brukt som symbol rundt påsketider, særlig i østkirken.

I middelalderens Europa ble pelikanen tenkt på som spesielt kjærlig mot sine unger, og det i en såpass sterk grad at den hakket blodet ut av sitt eget bryst for å mate sine små når ingen annen mat var tilgjengelig. Siden 1100-tallet ble pelikanen derfor et symbol på Jesu' medlidenhet og på nattverden.

Egg er også et gammelt kristent symbol, i dag mest kjent som påskeegg. Symbolikken er at slik det levende i egget ikke blir holdt innesperret av egget, kan heller ikke graven stenge døden inne.

Litteratur

• Johnny Ursin: Kristne symboler - en håndbok. 3. utgave. Land og kirke/Gyldendal, 1975. (ebok)
• Hans Biedermann: Symbolleksikon. Cappelen, 1992. (ebok)
• Ragnar Skottene: Kristne symboler. En elementær innføring, Verbum forlag, 2002. ISBN 82-543-0918-3
• Tuve Skånberg: Glömda gudstecken. Från fornkyrklig dopliturgi till allmogens bomärken. Lund, 2003. (pdf)
• Odd Fjordholm, Erla B. Hohler m. fl.: «Geistlige segl fra Nidaros bispedømme», Norske sigiller fra middelalderen III, Riksarkivet, Oslo 2012

Se også

• Kristen ikonografi

Eksterne lenker

• (en) Christian symbols – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

På norsk

• Artikkelen «Kristne symboler» i Store norske leksikon
• Artikkelen «Kristne symboler» i kunsthistorie.com Arkivert 6. august 2016 hos Wayback Machine.

På engelsk

• Symbols in Christian Art and Architecture
• Christian Symbols Net
• Christian Symbols and Glossary
• ReligionFacts.com: Christian Symbols
• Meaning of Colors for Flags
• Color Symbolism in The Bible
• Old Christian Symbols from book by Rudolf Koch
• Christian Symbols, Origins and Meanings
• Tree of Jesse Directory by Malcolm Low.
• Christian Symbols and Variations of Crosses - Images and Meanings