Hans av Danmark, Norge og Sverige
| Hans Konge av Danmark, Norge og Sverige | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 2. feb. 1455 Aalborghus, Aalborg | ||
| Død | 20. feb. 1513[1][2][3][4] (58 år) Aalborghus, Aalborg | ||
| Beskjeftigelse | Monark | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Christine av Sachsen | ||
| Far | Christian I av Danmark og Norge | ||
| Mor | Dorothea av Brandenburg | ||
| Søsken | Oluf av Danmark Knud av Danmark Margrete av Danmark Frederik I av Danmark og Norge | ||
| Barn | Christian Hans Ernst Frans Elisabeth Jacob | ||
| Nasjonalitet | Norge Kongeriket Danmark Sverige | ||
| Gravlagt | Sankt Knuds kirke | ||
| Utmerkelser | Elefantordenen Serafimerordenen | ||
| Annet navn | Johannes | ||
| Regjeringstid | Danmark: 1481–1513 Norge: 1483 –1513 Sverige: 1497–1501 | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Hans, også Johannes eller Ioannes (født 2. februar 1455, død 20. februar 1513)[5] var konge av Danmark fra 1481 til 1513, av Norge fra 1483 til 1513 og av Sverige fra 1497 til 1501. Hans var sønn av Christian I og Dorothea av Brandenburg. Han ble valgt til Christian Is etterfølger i Danmark i 1456, og i Norge og Sverige i 1458.
Kalmarunionen vakler
[rediger | rediger kilde]
Etter Christian Is død i 1481 var det på tross av tidligere løfter uro omkring fortsettelsen av Kalmarunionen. Norge søkte forbund med Sverige, men svenskene svarte ikke på tilnærmelsene. Derfor ble Hans to år senere, i 1483, også utropt til konge av Norge. I Sverige holdt Sturepartiet igjen, og Hans valgte å utvise tålmodighet. Hele 16 år etter farens død ble han endelig utropt til konge også i Sverige, og unionen var dermed igjen samlet under et felles overhode. Den svenske riksforstanderen Sten Sture hadde på det tidspunkt fått et så dårlig forhold til Riksrådet av han ble avsatt. Han ble deretter beseiret av Hans i slaget ved Rotebro den 28. september 1497. Sten Sture underkastet seg, og sverget troskap mot å få tilgivelse for sin motstandsvirksomhet. 26. november 1497 kunne Hans endelig krones til konge av Sverige på tinget i Mora.
Også i Sønderjylland hadde kongen problemer. Enkedronning Dorothea ønsket at hans 16 år yngre bror Frederik, som var hennes yndling, skulle være enehertug. Den holsteinske adelen fikk gjennom at hertugdømmet skulle være delt mellom Frederik og Hans. Frederik fikk velge først, og fikk den gottorpske delen, mens Hans fikk den segebergske delen. I en tidligere avtale var det lovet at hertugdømmet skulle være udelt, og de to måtte derfor regjere dem i fellesskap. Dorothea fortsatte sine forsøk på å skaffe Frederik mer makt, og foreslo at Norge og Danmark skulle deles på samme måte. Dette gikk ikke Hans med på, og ved Danmarks tredje stendermøte i Kalundborg i 1494 ble det slått fast at riket er udelelig.
Frederik kom raskt i konflikt med bøndene i Ditmarsken. Han overtalte Hans til et felles hærtog mot dem, og de stilte med en hær på 12-15 000 mann. Dette ville normalt vært nok til å slå ned opprøret, men været snudde til tøvær og regn nettopp den dagen de rykket frem. Veiene var smale og gjørmete, og hadde dype grøfter på sidene, og den tunge rytterhæren og de tyske leiesoldatene hadde derfor ingen bevegelsesfrihet. Kongen og hertugen klarte med nød og neppe å slippe unna Slaget ved Hemmingstedt, men led et forsmedelig nederlag.
Stockholm beleires
[rediger | rediger kilde]
Denne situasjonen ble benyttet av Sten Sture. I august 1501 ble han igjen innsatt som riksforstander, og opphevde sin troskapsed til Hans. Kongen, som var i Sverige, reiste til Danmark for å hente forsterkninger. Han overlot forsvaret av Stockholm til dronning Christina, som med bare omkring 1 000 mann måtte forsvare slottet mot svenske styrker. Slottet ble beleiret, men Hans kunne ikke komme til unnsetning. I skjærgården frøs vannet til, og Hans ble også nødt til å avse tropper til å avverge opprør i Norge, ledet av Knut Alvsson, og angrep fra Lübeck.
Mot slutten av april 1502 trengte svenskene under ledelse av biskop Hemming Gad helt inn i slottets forgård. De ble slått tilbake i siste øyeblikk. Situasjonen var da helt uholdbar. Slottet hadde ikke lenger proviant og var herjet av sykdom. De døde måtte stables i hauger i kjellere og kamre. På morgenen 9. mai 1502 måtte Christina kapitulere. Hun fikk forlate slottet med de 70 overlevende. Av disse var bare omkring 20 sterke nok til å bære sine egne våpen. Hans ankom tre dager for sent til å redde Stockholm. Den 12. mai 1502 kom han seilende gjennom skjærgården, og så at hans flagg var strøket.
Dronningen og hennes gjenværende menn fikk løfte om fritt leide til Danmark. Men Sten Sture tok dem allikevel til fange, og Hans måtte vende tilbake til Danmark uten sin dronning. Først i oktober 1503, etter lange forhandlinger, ble hun løslatt. Sten Sture døde samme år, og Svante Nilsson Sture tok over hans verv.
Unionen blir samlet igjen
[rediger | rediger kilde]Samme år brøt det også ut et nytt opprør i Norge. Prins Christian ble sendt for å slå det ned, noe han lyktes med. Som følge av dette ble Christian utnevnt til visekonge i Norge i 1506. Danmark innførte handelsblokade mot Sverige og i 1509 ble svenskene tvunget til forlik. Det svenske riksrådet ble forpliktet til å betale 12 000 mark i året, inntil enten Hans eller Christian var anerkjent som konge av Sverige.
I 1510 erklærte Lübeck krig mot Danmark, og Sverige fulgte etter. Danmark fikk raskt overtaket i sjøkrigen. Hans hadde bygget opp en dansk flåte med tanke på å kunne bekjempe Hansaforbundet. Vinteren 1511 rykket Christian inn i Sverige fra Norge, og tvang svenskene til å slutte fred. 23. april 1512 ble fredsavtalen undertegnet i Malmö. Svenskene forpliktet seg til å anerkjenne Hans som konge, og Lübeck måtte betale en erstatning på 30 000 gylden.
Død
[rediger | rediger kilde]
En frysende kald januardag i 1513 var kong Hans på vei fra Ribe til Ålborg. Da reisefølget nådde til Skjern-elven, var det høyvann, og på vei over vadestedet tråkket hesten i et hull, slik at kongen ramlet av og ble dyvåt. Han ble straks tatt inn på Skjern brogård og satt foran peisen, men selv om han var svært medtatt, insisterte han på å fortsette reisen til Ålborg dagen etter. Tilstanden forverret seg, og 29. februar døde han av den lungebetennelsen han hadde pådratt seg.[6] Han døde på Aalborghus, slottet der han ble født 58 år tidligere, men ble gravlagt i Gråbrødre klosterkirke i Odense. Hans sønn Christian II ble deretter utropt til konge.
I 1802 ble kisten åpnet, og det ble konstatert flere runde hull i kongens kranium og et brudd i venstre tinning. Dette førte til spekulasjoner om at han var blitt myrdet. Noe slikt er imidlertid aldri blitt nevnt i tidligere kilder. Anatomen Frederik Schmidt mente etter detaljerte undersøkelser i 1874 at det dreide seg om nagler som har blitt slått gjennom kisten kort tid etter at døden inntraff, eller under transport av kisten fra Ålborg til begravelsen i Odense.[7] Dette stemmer ikke helt med plasseringen av hullene. En annen mulighet er at kraniebruddet skjedde i forbindelse med fallet fra hesten, og at de andre hullene er fra trepanasjon, men det er også merkelig med flere trepanasjonshull. Kong Hans ble, sammen med resten av familien, gjenbegravd i Odense domkirke.
Familie
[rediger | rediger kilde]6. september 1478 giftet han seg med Christine av Sachsen, datter av kurfyrst Friedriech Ernst av Sachsen. De fikk sønnene Christian, Hans, Ernst og Frans, og datteren Elisabeth. Av sønnene var det bare Christian som overlevde faren. Datteren Elizabeth ble gift med Joakhim 1. Nestor av Hohenzollern. De 10 siste år av sitt liv hadde Hans et forhold til adelskvinnen Edele Jernskæg.
Stamtavle
[rediger | rediger kilde]| Hans av Danmark, Norge og Sverige – stamtavle i tre generasjoner | |||
|---|---|---|---|
| Hans av Danmark, Norge og Sverige | Far: Christian I |
Farfar: Didrik av Oldenburg |
Farfars far: Christian V av Oldenburg |
| Farfars mor: Agnes av Honstein | |||
| Farmor: Hedwig av Schleswig-Holstein |
Farmors far: Gerhard VI av Holstein | ||
| Farmors mor: Elisabeth Welf av Braunschweig | |||
| Mor: Dorothea av Brandenburg |
Morfar: Johann av Brandenburg |
Morfars far: Fredrik I av Brandenburg | |
| Morfars mor: Elisabeth av Bayern | |||
| Mormor: Barbara av Sachsen |
Mormors far: Rudolf III av Sachsen | ||
| Mormors mor: Barbara av Liegnitz | |||
Økonomi
[rediger | rediger kilde]Først med kong Hans ble det fart i norsk utmyntning etter nærmere 100 år uten myntpregning. For å bli valgt til konge måtte Hans underskrive en håndfestning som forpliktet ham på mange områder, blant annet til at det skulle «myntes og slås penninger i Trondheim etter Nidaros domkirkes privilegier», dessuten i Oslo og Bergen. Dermed ble det gamle norske myntsystemet via Danmark avløst av det lybske myntsystemet, dvs. Lübsche Mark - mark fra Lübeck.[8]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som John king of Denmark Norway and Sweden, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/John-king-of-Denmark-Norway-and-Sweden, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Svenskt biografiskt lexikon, «Hans», Svensk biografisk leksikon-ID 12583[Hentet fra Wikidata]
- ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 28099, oppført som Ivan I.[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Joan I de Dinamarca, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0034582[Hentet fra Wikidata]
- ^ Nordisk familjebok
- ^ https://naturstyrelsen.dk/naturoplevelser/naturguider/skjern-aadal/historie/
- ^ [1] Karin Kryger: Danske Kongegrave I-III
- ^ https://www.dokpro.uio.no/umk/myntherr/hans_hist.html
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) John of Denmark, Norway, and Sweden – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Hans 1455-1513/Danmarkshistorien