Statskirke

Denne artikkelen omhandler statsreligioner. For den tidligere statskirken i Norge, se Den norske kirke. For den danske statskirken, se Folkekirken.

Land med statsreligion:

  Theravada- eller Vajrayanabuddhisme

  Islam

  Sjiaislam

  Sunniislam

  Ortodoks kristendom

  Protestantisme og Anglikanisme

  Den romersk-katolske kirke

  Ingen statsreligion

En statskirke, eller statsreligion, er et trossamfunn som er forankret i en stats lovverk og er administrert av statsorganer i større eller mindre grad. Statskirken representerer den religionen som staten har gitt offisiell status og har som regel en rolle i statens seremonier og annen symbolikk. Statskirken har også gjerne en privilegert stilling innen skolevesenet og andre områder av samfunnet. Statskirken kan være økonomisk underholdt av staten, eller staten kan ha sikret den særskilte finansieringsordninger (innkreving av kirkeskatt eller lignende).

Begrepet statskirke er relativt

Begrepet statskirke er lite presist og må betegnes som et relativt begrep. Det kan defineres forskjellig og innholdsbestemmes på ulik måte. I den aktuelle debatten brukes det til dels som et konnotasjonsord, dvs et ord som gir ulike assosiasjoner og som det knyttes ulike forestillinger eller følelser til. Motsetningen til statskirken er ofte frikirken.^{[trenger referanse]}

Det mest vanlige kjennetegnet ved statskirken er at statlige organer, inkludert statsoverhodet, er involvert i styring og forvaltning av kirken. Denne involveringen kan være mer eller mindre omfattende både politisk, administrativt og økonomisk.^{[trenger referanse]}

Forankring i konstitusjonen

En statskirke har gjerne en forankring i konstitusjonen eller annet særskilt lovverk. De konstitusjonelle bestemmelsene kan være nedfelt i en eller flere paragrafer i landets grunnlov. Vedkommende kirkes konfesjonelle særpreg kan være angitt i grunnloven. Dette er tilfelle i Danmark. Likevel har den danske statsministeren understreket at Danmark har en folkekirke og ikke en statskirke (Dagbladet 27. mai 2006). Ikke desto mindre er den danske folkekirken innvevd i den offentlige forvaltningen og på sentralt hold styrt av et eget kirkeministerium. Flere land med katolsk eller ortodoks dominans har i sine konstitusjoner bestemmelser om støtte til de respektive kirkesamfunnene, for eksempel Malta, Argentina og Hellas. De aktuelle kirkene er likevel selvstendige. Antakelig er det mer adekvat å kalle dem for nasjonale kirker enn for statskirker.

Forankring i særskilt lovverk

I tillegg til grunnlovsbestemmelser kan det finnes en særlig kirkelovgivning vedtatt av nasjonalforsamlingen. Eksistensen av en slik særlovgivning betyr ikke nødvendigvis at kirken er en statskirke. Slik vurderer Svenska Kyrkan seg etter nyordningen fra år 2000. De to kirkesamfunnene i Finland som er definert som offentligrettslige, den evangelisk-luthersk folkekirke og den ortodokse kirke, forstår seg heller ikke som statskirker. De er selvstendige juridiske subjekter og kan ikke bli påtvunget lovbestemmelser fra Riksdagen som krenker deres karakter av trossamfunn.

Generell religionslovgivning i et land kan omfatte både en eventuell statskirke, en folke- eller majoritetskirke som ikke er statlig, og andre tros- og livssynssamfunn. Det er eksempelvis tilfelle i Finland.

Utpeking av kirkelige ledere

I de fleste statskirker har myndighetene innflytelse på hvem som blir tilsatt i sentrale lederstillinger. Først og fremst gjelder dette biskopene (se bispevalg). Statens makt kan variere fra suverent å kunne utnevne hvem den vil, slik det oftest var vanlig i tidligere tider, til å være mer begrenset eller kondisjonal. Begrensningene kan være lagt av systemer med kirkelige nominasjons- og avstemningsprosesser som gjør at staten enten må utnevne den som har fått flest stemmer eller er bundet til å velge blant prioriterte kandidater. Det første er tilfelle i Danmark, det andre gjelder i prinsippet i England. Dersom et statsoverhode eller en regjering har en reell rett til å velge mellom kandidater til bispeembeter og eventuelle andre kirkelige lederstillinger, må den statlige innflytelsen regnes for betydelig.

Hvis ikke bare biskopene, men også det øvrige presteskapet i et kirkesamfunn er statstjenestemenn, er det nærliggende å betegne vedkommende kirke en statskirke. Ut fra et slikt kriterium kan Den norske kirke klart betegnes som en statskirke.

Finansiering

Et mulig, men ikke nødvendig kjennetegn ved en statskirke er at den er bevilgningsfinansiert. Statskirker har gjerne hatt et innslag av offentlig finansiering, men omfanget har variert og gjør det fortsatt. Bevilgningene kan komme fra staten, fra kommunene eller fra begge. Det finnes statskirker som har en relativt selvstendig økonomi og som skaffer mesteparten av sine ressurser gjennom bidrag fra medlemmene (kirkeskatt e l). Den danske folkekirken er i det vesentlige finansiert gjennom medlemsbidrag. Mange kirkesamfunn kan få direkte eller indirekte statlig støtte. I mange tilfeller er den offentlige støtten betydelig, uten at dette gjør dem til statskirker. Eksempelvis gjelder dette landskirkene i Tyskland og en rekke kirkesamfunn i Italia.

Offisiell medvirkning

En statskirke er vanligvis majoritetskirke. I land med majoritetskirker kan disse kirkene være involvert i offisielle begivenheter på annen måte enn andre trossamfunn, selv om de formelt ikke er statskirker. Dette gjelder i en rekke land med katolske eller ortodokse majoritetskirker, og tilsvarende i land med dominerende innflytelse fra andre religioner. En kirke kan være statskirke eller ha sterke bånd til staten selv om bare et mindretall av befolkningen er medlemmer. Som eksempel på dette nevnes ofte Church of England.

Noen konklusjoner

Gjennomgangen ovenfor viser at statskirke ikke er et stringent begrep. Begrepet innholdsbestemmes ut fra historiske forhold og tar organisasjonsmessig ulik form i de enkelte land. Det kan være vanskelig å si hvilke konkrete faktorer som må være til stede for at en kirke skal kunne kalles statskirke.

Det er sakssvarende å se på ordet statskirke som et glideskalabegrep. Hvor statskirken begynner eller slutter på denne skalaen er ikke lett å fastslå. Begrepet er relativt. En kirke kan være mer eller mindre statskirke. Dette avhenger av hvor sterke bindinger det er mellom staten og kirken. Et minstekrav er en eller annen formell relasjon til myndighetene og et eller annet innslag av statlig styring. Hva disse juridiske og styringsmessige bindingene består i er situasjonsavhengig og landspesifikke.

Antall statskirker i den vestlige verden har gått sterkt tilbake. Bare noen ganske få er nå igjen. I andre deler av verden er det mange land som har en offentlig religion. Mange muslimske land har islam som statsreligion, og et mindre antall har henholdsvis buddhismen og hinduismen som offisiell religion.

Den norske kirke som statskirke

Den norske kirke er ikke lenger statskirke i Norge, etter vedtak behandlet i Stortinget 21. mai 2012. Før dette sa § 2 i grunnloven at den evangelisk-lutherske religion var definert som statens offentlige religion. Som en følge av dette var biskoper og prester i Den norske kirke statlige embets- og tjenestemenn.

Før 2012 var det i Norge et krav at halvparten av regjeringen skulle være medlemmer av statskirken, da regjeringen var Den norske kirkes øverste styre (kirkelig statsråd). Norges konge var Den norske kirkes overhode. Han var forpliktet til å bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion, og til å håndheve og beskytte denne (Grunnloven § 4).

En del tilhengere av statskirkeordningen legger vekt på at Kongen i kirkelig statsråd er et kirkelig organ. Andre mener dette organet utøver politisk styring av kirken. Dette var ifølge Norsk senter for menneskerettigheter problematisk for kirkens egen religionsfrihet.

Det har i mer enn 100 år vært diskusjoner om Den norske kirke fortsatt skal være statlig eller om man skal skille kirken fra staten. I denne sammenheng har den siste statlige utredningen (Gjønnes-utvalget) presentert et tredje alternativ: Lovforankret folkekirke. Etter dette alternativet er Den norske kirke fortsatt forankret i lovverket, men samtidig er den et eget rettssubjekt med selvstendig beslutningsmyndighet. En tilsvarende løsning ble valgt i Sverige fra 2000.

Grunnlovens bestemmelser som regulerer statskirkeordningen i Norge
§ 2 Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme. § 4 Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion, haandhæve og beskytte denne. § 12 andre ledd Af Statsraadets Medlemmer skulle over det halve Antal bekjende sig til Statens offentlige Religion. § 16 Kongen anordner al offentlig Kirke- og Gudstjeneste, alle Møder og Forsamlinger om Religionssager, og paaser, at Religionens offentlige Lærere følge de dem foreskrevne Normer. § 21 første punktum Kongen vælger og beskikker, efter at have hørt sit Statsraad, alle civile, geistlige og militære Embedsmænd. [...] § 22 første og andre punktum Statsministeren og de øvrige Statsraadets Medlemmer samt Statssekretærene kunne, uden foregaaende Dom, afskediges af Kongen, efterat han derom har hørt Statsraadets Betænkning. Det samme gjælder for [...] civile og geistlige Overøvrigheds-Personer [...]. § 27 andre ledd Medlem af Statsraadet, der ikke bekjender sig til Statens offentlige Religion, deltager ikke i Behandlingen af Sager, som angaa Statskirken.
Dertil kommer henvisning til at kongens person er «Hellig» i § 5, og henvisning til «Gud den Almægtige og Alvidende» i edsavleggelse etter §§ 9 og 44. Etter § 106 første punktum skal midler fra Opplysningsvesenets fond «blot anvendes til Geistlighedens Bedste og Oplysningens Fremme». Dette er bestemmelser som ikke direkte gjelder statskirkeordningen, men som kan sees i sammenheng med denne. De særlige bestemmelsene om statskirken må sees i sammenheng med de alminnelige reglene om statsmaktenes kompetanse som også får betydning for styringen av Den norske kirke. Dette omfatter bl.a. § 3 om at den utøvende makt er hos Kongen (i kirkelig statsråd), og § 75 a og b om Stortingets lovgivnings- og bevilgningsmyndighet.

Politisk avtale i Stortinget 10. april 2008

Avtalepartene, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, har inngått følgende avtale:

Alle dens punkter gjelder ut stortingsperioden 2009 – 2013.

Alle punkter i denne avtalen henger sammen og består av en helhet.

Nødvendige utredninger, lovforberedelser og lovteknisk gjennomgang som følger av avtalen gjennomføres så snart som mulig. Endringer kan kun gjøres om alle avtalepartnerne er enige om det.

Denne avtale er ikke til hinder for at partiene i merknader i komitéinnstillingen gir uttrykk for sine primærstandpunkter, eller at representanter fremmer primære grunnlovsforslag.

Utnevning av biskoper og proster, demokratireform

Avtalepartene er enige om at det igangsettes en prosess hvor partenes felles mål er at utnevning av biskoper og proster overføres fra kirkelig statsråd til kirkelig organ som kirkemøte eller bispedømmeråd.

I samarbeid med Den norske kirke skal det gjennomføres en demokratireform, slik også Kirken har tatt til orde for, slik at kirkens organer får en sterkere demokratisk legitimitet og forankring hos kirkemedlemmene. Reformen gjennomføres med utgangspunkt i Bakkevigutvalgets innstilling. Reformen skal inneholde etablering av reelle valgmuligheter, økt bruk av direktevalg og kirkevalg samtidig med offentlige valg. Det bør gjennomføres forsøk med ulike ordninger som evalueres i samarbeid med kirkens organer, før Stortinget vedtar endelig ordning for valg til Kirkemøtet og Bispedømmeråd. Det legges til grunn at en tilfredsstillende demokratireform ut fra ovennevnte forhold, er gjennomført i Den norske kirke i løpet av 2011.

Kirkelig statsråd og kirkeordning

Når prosessen i punkt 1 er gjennomført, vil det ikke lenger være behov for vedtak i kirkelig statsråd. Grl. § 12 annet ledd og § 27 annet ledd kan derved oppheves.

Partene er enige om at bl.a. følgende vesentlige elementer i statskirkeordningen skal videreføres:

1. Den norske kirke skal ha særskilt forankring i Grunnloven, jmf, ny § 16.
2. Den norske kirkes organisering og virksomhet skal fortsatt reguleres ved en egen kirkelov, uten at kirken defineres som eget rettssubjekt.
3. Staten skal fortsatt lønne og ivareta arbeidsgiveransvaret for biskoper, proster, prester og andre som tilsettes i kirkelige stillinger av regionale og sentrale kirkelige organer, dvs. at disse fortsatt skal være statstjenestemenn.
4. Den regionale og sentrale kirkelige administrasjonen skal fortsatt være en del av statsforvaltningen.
5. Forvaltningsloven og offentlighetsloven skal fortsatt gjelde for lovbestemte kirkelige organer.
6. Staten skal fortsatt sørge for at kommunene har lovbestemt plikt til å finansiere den lokale kirkes virksomhet.
7. Den kommunale representasjonen i kirkelig fellesråd videreføres som i dag.

Grunnlovsendringer

Når prosessen i punkt 1 er gjennomført, gjøres følgende endringer i grunnloven:

Grl. § 2 endres til: «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskerettighederne.»

Grl. § 4 endres til: «Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion.»

Grl. § 16 endres til: «Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten. Nærmere Bestemmelser om dens Ordning fastsættes ved Lov. Alle Tros- og Livssynssamfund skal understøttes paa lige Linje.»

Grl. §§ 21 og 22 «geistlige» tas ut.

Grl. § 12, annet ledd: oppheves

Grl. § 27, annet ledd: oppheves

Kapittel A endres til: Om Statsformen

Kapittel B endres til: Om den udøvende Magt, Kongen og den kongelige Familie og om Religionen.

Finansiering

Dagens finansieringsordninger for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn videreføres. Det innebærer blant annet at det ikke innføres medlemsavgift i Den norske kirke.

Gravferdsforvaltning

Dagens lovgivning på området videreføres. Samtidig gjøres det tilpasninger som ivaretar minoritetene.

Livssynsnøytrale seremonier

Det skal igangsettes en utredning med sikte på lovfesting av et kommunalt ansvar for at livssynsnøytrale seremonirom finnes til bruk ved gravferd og ved ekteskapsinngåelse. Utredningen skal blant annet utrede spørsmålet om finansiering.

Eksterne lenker

• Kultur- og Kirkedepartementets side om statskirkeordningen