Hopp til innhold

Kai Holst

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kai Holst
Nest siste bilde av Kai Holst før han døde.
FødtKai Kristian Middelthon Holst
24. feb. 1913[1]Rediger på Wikidata
Lillehammer[1]
Død27. juni 1945[1]Rediger på Wikidata (32 år)
Stockholm[1]
BeskjeftigelseSjømann, motstandskjemper, pelsdyroppdretter Rediger på Wikidata
EktefelleMargarete Corneliussen (1944–)[2]
FarChristian Holst
NasjonalitetNorge
GravlagtVestre gravlund[3][1]
Medlem avnorsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig
Milorg
Kai Holst på Commons

Kai Christian Middelthon Holst (1913–1945) var en norsk sjømann, og pelsdyroppdretter. Under andre verdenskrig deltok han i motstandsbevegelsen mot den tyske okkupasjonen av Norge. Da Milorgs ledelse (en norsk militær motstandsorganisasjon) ble rullet opp av den tyske okkupasjonsmakten høsten 1942, fikk han en sentral rolle i organisasjonen. Han var deretter med på gjenoppbyggingen av Sentralledelsen (SL) sammen med Jens Christian Hauge (1915–2006). Holst måtte flykte fra Norge sommeren 1943. Han var flyktning i det nøytrale Sverige, og deltok i motstandskampen, fra Sverige, inntil den tyske okkupasjonen av Norge ble avsluttet med (frigjøringen) i mai 1945.

For ettertiden er Holst kjent både for sin innsats i den norske motstandskampen i hjemmefronten, og for omstendighetene rundt hans død i Stockholm. Han ble funnet død, skutt i hodet, i en bygård. Saken ble så mye omtalt i pressen at ledelsen for Milorg gikk ut med en redegjørelse i avisen Aftenposten i juli 1945. Svenske og norske myndigheter oppga selvmord som dødsårsak, men familien, mange av hans venner og kolleger i motstandsbevegelsen mener Holst ble drept. I etterkrigstiden har saken med ujevne mellomrom vært omtalt i aviser, bøker, radio og TV i Norge og Sverige.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Kai Holst ble født 24. februar 1913,[note 1] og var fra Lillehammer. Han var sønn av grosserer Christian Holst ( 1872–1919)[4] og Inga Holst, født Rasmussen (1880–), begge opprinnelig fra Stavanger. Etter folkeskolen tok Holst middelskole og handelsskole på Lillehammer. Et par år etter konfirmasjonen reiste han til sjøs. I årene 1930–1933 seilte han på Sydamerikalinjens MS «Brageland», deretter for rederiet Ditlev-Simonsen på MS «Daghill». Han gikk så i land og begynte å arbeide ved en revefarm i Mesnali øst for Lillehammer. Holst ble smittet av tuberkulose, og rett før andre verdenskrig hadde han en stor operasjon knyttet til dobbeltsidig lungetuberkulose.[5]

Han var fra desember 1944 gift med Margarete Corneliussen (1914–), datter av soussjef i Tiedemanns Tobaksfabrik og medlem av Industriforbundets hovedstyre Ragnar Corneliussen (d. 1938) og Monna Morgenstierne Roll (d. 1976).[6] Hans kones søster Else Corneliussen (d. 1951) ble gift i London i 1944 med kaptein, senere generalmajor Ole Otto Paus (1910–2003), som da tjenestegjorde i den norske militære etterretningstjenesten. De var foreldre til visesangeren Ole Paus (1947–2023).[7] Kai Holst møtte aldri Ole Otto Paus, men etter Holsts død var Ole Otto Paus blant de som forsøkte å oppklare omstendighetene rundt dødsfallet.[8]

Motstandsarbeid

[rediger | rediger kilde]
Norge invadert, tyske soldater marsjerer ned Karl Johans gate 9. april 1940, de fleste nordmenn innfant seg med «de nye herrene», mens noen, blant de Kai Holst, gjorde aktiv motstand
Patriotiske og probritiske tegninger og slagord malt i hemmelighet på innsida av blendingsgardin i det tyskokkuperte Norge under andre verdenskrig: Victory!, britisk og norsk flagg, V-tegn og Enig og tro til Dovre faller
Foto: Arkivverket/NTBs krigsarkiv
[9]

Illegal i Norge

[rediger | rediger kilde]

Under Tysklands okkupasjon av Norge (1940–1945) ble Kai Holst, tross svekket helse, tidlig med i den norske militære motstandsorganisasjonen Milorg. Han ble i 1941 rekruttert av sin svoger, yrkesoffiseren Lars Heyerdahl-Larsen,[10] fikk snart viktige oppgaver[11] og ble kjent som kanskje den mest aksjonsorienterte mannen i Sentralledelsens sekretariat (Sentralledelsen (SL) var gjennom krigen ledelsen av Milorg og var direkte underordnet Forsvarets overkommando i London[note 2]).[12] Fra 1942 arbeidet Holst som kurér, etablerte Milorgs dekningstjeneste (leiligheter der motstandsfolk gikk i dekning før «eksport» til Sverige)[13] og hadde nær kontakt med kjente motstandsmenn som Ole Borge (1916–1995) - benevnt som «stor O» -[note 3] og Jens Christian Hauge - benevnt som «stor I».[14] Ifølge historikeren, professor Tore Pryser, var Holst sentral i Hauges innføring i motstandsarbeidet: «På mange måter var det faktisk Holst som lærte opp den uerfarne Hauge.»[15]

Kai Holst arbeidet for og delte dekkleilighet med Jens Christian Hauge i Oslo et halvt års tid.[11][14][note 4][note 5] Holsts kjæreste og senere kone, Margrethe Corneliussen, stelte for de to karene og var selv dypt involvert i motstandsarbeid.[16] I sin rapport om arbeidet under krigen ga Jens Christian Hauge en svært god attest til «Kaka», som Kai Holst ble kalt, og fremhevet ham spesielt blant medarbeiderne.[note 6] Da kjemikeren Jomar Brun (sentral i produksjon av norsk tungtvann) og hans hustru måtte flykte til Sverige, var det Holst som gjennom Milorgs sambandssjef Salve Staubo organiserte dekkleilighet for paret i Oslo.[11] Det var også Holst som gjennom Staubo rekrutterte Milorgs legendariske våpensjef Bror With.[17]

Selv om han aldri hadde noen formell lederposisjon i Milorg,[10] så hadde Holst en viktig rolle i det praktiske arbeidet i organisasjonen.[10] Han hadde en særlig viktig rolle for Milorg høsten 1942,[note 7] da flere av lederne ble arrestert eller måtte flykte til Sverige.[10] Holst deltok på møtet ved årsskiftet 1942–1943, da Milorg ble reorganisert med Jens Christian Hauge som generalinspektør.[11]

I tillegg til å være kontaktledd mellom ledelsen i Milorg og distriktsorganisasjonene, var Holst kontaktperson til grupper uavhengige av Milorg. Det var Oslogjengen ved Gunnar Sønsteby,[18] XU,[note 8] Asbjørn Bryhns aksjonslag 2A,[12] og Osvald-gruppen (også kjent som Sunde-gruppen etter lederen Asbjørn Sunde).[11][12][14] Samarbeidet med kommunistene i Osvald-gruppen førte grunnet dårlig sikkerhet til at Holst var nær å bli tatt av Gestapo.[19] Holst hadde en viktig rolle ved Osvald-gruppens brannbombing av arbeidskontoret i Pilestredet 20. april 1943,[20][21] som Milorg motstrebende samtykket til.[22] Målet for aksjonen var å ødelegge arkiver over dem som var utskrevet til arbeidstjeneste for nazistene.[11][note 9]

Til tross for sin dårlige helse arbeidet Holst hardt og tok en rekke farlige oppdrag, blant annet møter med personer som kunne tenkes å arbeide for den tyske sikkerhetstjenesten.[note 10] Sammen med Hauge og Hansson-brødrene (Arthur Mørch Hansson, og Michael S. Hansson) drev Holst gjennom at farlige norske og tyske agenter kunne likvideres og organiserte lag for dette.[23][24][17][note 11][note 12] Holst var en dreven «illegalist», bevisst risikoen ved avsløring, og gikk alltid med pistol og giftpille for å kunne ta livet av seg for ikke å avsløre organisasjonen, om han ble tatt.[11]

Flukt til Sverige

[rediger | rediger kilde]
Stureplan i 1943: å komme fra krigens mørklagte Oslo, med blending av alle vinduer, til opplyste Stockholm må ha vært en voldsom overgang for Holst

På grunn av risiko for arrestasjon av det tyske sikkerhetspolitiet Gestapo måtte Kai Holst flykte til det nøytrale Sverige sommeren 1943.[14][note 13][note 14] Etter først å ha ligget i dekning på en revefarm i Mesnali, ble han fulgt av en grenselos (medlem av motstandsbevegelsen som bisto flyktninger) over grensen ved Svinesund 5. august. Han ble arrestert på svensk side, og forklarte at han måtte flykte fordi han hadde hatt radio ulovlig, lyttet på nyheter fra London og spredt dem. Sitt arbeid i Milorg sa han ikke noe om.[25] Etter forhør hos de svenske myndighetene i Strömstad (landsfiskalkontoret), ble han som norsk flyktning sendt til flyktningmottaket på Kjesäter, og etter nye forhør der fikk han reise til Stockholm.[25]

I Stockholm fikk Holst arbeid ved den norske legasjonens (legasjon er en tidligere betegnelse på hva vi i dag kaller ambassade) Militærkontor nr. 4 (Mi4),[25][note 15] med kontor hos Mi4 i Skeppargatan 32[26] på Östermalm. Holst fikk en viktig stilling underlagt Hans Ringvold.[27] Han arbeidet med forsyninger til hjemmestyrkene i Norge, og en av hans oppgaver var å organisere kurérvirksomheten (hemmelige meldinger og utstyr) til og fra Norge.[28] Høsten 1943 var Holst, sammen med Sverre Ellingsen fra Special Operations Executive (SOE) også involvert i planleggingen av kidnapping og likvidering av torturisten og angiveren Henry Oliver Rinnan. Planen var at Rinnan skulle borføres, avhøres, og deretter henrettes. Operasjonen mislyktes og førte til at én av agentene - Johnny Pevik - ble tatt av tyskerne og henrettet.[29]

Aktiv eller passiv motstand?

For å forstå Kai Holsts posisjon som såkalt aktivist i den norske motstandsbevegelsen er det nyttig å kjenne til uenigheten om aktivt eller passivt motstandsarbeid. Mens den norske eksilregjeringen i London sto for en linje hvor Milorg skulle bygges opp for eventuelt bruk ved krigens slutt, og ikke gjøre sabotasjeaksjoner før det, var det en del i motstandsbevegelsen i Norge som støttet ulike væpnede aksjoner. De mest aktivistiske var de norske kommunistene (etter Tysklands invasjon av Sovjetunionen i juni 1941), men også innen borgerlige motstandsgrupper (som 2A) ble det ivret for sabotasje og annet.[30]

Deler av Holsts arbeid for motstandsbevegelsen i Norge var ulovlig i det nøytrale Sverige. Minst én gang ble han arrestert av svensk politi, men ble raskt satt på frifot.[31] Arrestasjonen var knyttet til Holsts mislykkede forsøk på å organisere en kurérrute over Magnor ved hjelp av en lokalkjent svenske og nordmann. Etter andre verdenskrig ble det avdekket at de to var i det tyske militære etterretningstjenesten Abwehrs tjeneste.[31] Holst var flink til å organisere og skaffe utstyr og han hadde mange kontakter.[32] En av dem var den sovjetiske ambassadøren Aleksandra Kollontaj, som han fikk flere pistoler av.[31]

I november 1944 var Holst involvert i en sak med ulovlig våpenhandel, og fikk en advarsel fra det svenske sikkerhetspolitiet Säpo.[31] I samme tidsrom var Holst også nevnt av Säpo i forbindelse med en spionasjesak hvor den norske etterretningsmannen Finn Jacobsen var involvert. Holst kunne imidlertid ikke forhøres da han på det tidspunkt hadde diplomatisk status.[33] Finn Jacobsen arbeidet for den britiske etterretningstjenesten SIS (vanligvis kjent som MI6) og samarbeidet med Holst om å skaffe britene informasjon om Norge. Det skjedde på siden av den norske legasjonen, som SIS ikke stolte fullt på.[34] Holst (som også var agent for SIS) og Jacobsen hadde felles føringsoffiser hos SIS, John Thomas Whistondale (1910–1993).[35] Holst var aktivist og hadde sannsynligvis sympati med de aksjonsinnstilte gruppene i motstandskampen, som 2A og Osvald-gruppen og det såkalte Idrettskontoret (senere Sambandskontoret[36]) ved legasjonen.[31]

Den 19. desember 1944 giftet Kai Holst og Margarete Corneliussen seg i Stockholm.[37]

Fred og død

[rediger | rediger kilde]
Huset hvor Kai Holst ble funnet død, Rindögatan 42 på Gärdet i Stockholm.
Kai Holsts gravsted på Vestre gravlund i Oslo.
Tilnærmet lik pistol som Holst disponerte, og som ble funnet i hans hånd, en Llama III-pistol markedsført som Tauler Super Police

Razzia på Lillehammer

[rediger | rediger kilde]

Etter den tyske kapitulasjonen i mai 1945 arbeidet Kai Holst med avvikling av de ulike forsyningsbasene norske motstandsstyrker hadde hatt på svensk jord, og reiste frem og tilbake mellom Sverige og Norge.[15] Den 23. juni 1945 kom Holst til Hamar, med bil fra Stockholm. Fra tidlig om morgenen den 26. juni var han med som kjentmann ved razzia og arrestasjoner som britiske og norske styrker foretok,[note 16] i tyske militærleirer ved Wehrmachts hovedkvarter på Lillehammer.[15]

Samme dag reiste han uventet tilbake til Stockholm. Holst ble kjørt med drosje fra Hamar av Paul Romstad, en lokal sjåfør fra Hedmark.[38] Om morgenen den 27. juni 1945 ble Kai Holst funnet død, øverst i trappeoppgangen, i en boligblokk i Rindögatan 42 på Gärdet.[39] Liket av Holst, skutt i høyre tinning, lå i en blodpøl øverst i trappeløpet, foran døren til heisrommet. Holst ble funnet av portnerkonen, som noen timer før hadde funnet Holsts ryggsekk og reiseveske utenfor gårdens inngang.[39] Liket ble funnet med rundt 1200 svenske kroner og 1700 norske kroner på seg. Det var en betydelig sum på den tiden (tilsvarende mer enn 60 000 svenske kroner i 2015),[40] noe som synes å utelukke rovmord (mord for å stjele fra avdøde).[39]

Kai Christian Middelthon Holst ble gravlagt på Vestre gravlund i Oslo. Graven er markert med en enkel minnetavle med navn, fødsels- og dødsdato inngravert.[41]

Svensk politis etterforskning

[rediger | rediger kilde]

Ifølge politiet i Stockholm hadde Holst ringt på og blitt sluppet inn av en beboer, men uten at han gikk til leiligheten når han vel var inne i trappeløpet.[42][43] Politimannen som først kom til liket rapporterte at pistolen (Holsts egen, en spansk Llama Colt 9mm[44]) lå i Holsts høyre hånd,[note 17] med fingeren på avtrekkeren.[39] Pistolen ble imidlertid fjernet av den første politimannen på åstedet, før kriminalpolitiet ankom.[39] Det finnes ikke noe fotografi eller noen skisse av liket før det ble fjernet, kun fotografier fra obduksjonen.[45]

Selv om saken ble etterforsket som mulig mord så konkluderte svensk politi raskt at dødsårsaken var selvmord.[46][47][note 18] Kriminalteknikere prøveskjøt våpenet som ble funnet i Holsts hånd og fant at det var identisk med kulen som ble funnet i oppgangen hvor Holst døde.[48][49] Av 28 beboere i blokken hvor Holst ble funnet ble kun 3 avhørt av politiet.[50][51] I tillegg til manglende avhør var det en rekke andre mangler i etterforskningen. Det var ingen detaljbeskrivelse av åstedet, og informasjon som rutinemessig ble innhentet ved mordetterforskning ble ikke nedtegnet.[52][53] Manglene ved etterforskningen synes påfallende. Vedkommende som ledet den, overkonstabel Nils Fahlander fra kriminalpolisen, var erfaren, og hadde i 1941 deltatt i en svensk delegasjon som besøkte den tyske Gestapo-lederen Reinhard Heydrich i Berlin. Fahlander arbeidet under andre verdenskrig i det svenske sikkerhetspolitiet Säpo, og var kjent for å være ekstra ivrig i forfølgelse av norske motstandsfolk. Få år etter krigen utga han en bok i etterforskning.[54][55]

«Saken Holst»

[rediger | rediger kilde]

Selvmord eller mord?

[rediger | rediger kilde]

Milorg om Kai Holsts død

«På grunn av den sensasjon som er oppstått om Kai Holsts død, vil vi etter at svensk og norsk politis inngående undersøkelse er foretatt, gi nedenstående redegjørelse:
Kai Holst kom meget tidlig inn i arbeidet med oppbyggingen av hjemmestyrkene. Han var knyttet til Sentralledelsen, hvor hans virke var av uvurderlig betydning. Hans sterke og fine karakter, hans mot, klare intelligens og vinnende vesen gjorde han usedvanlig vel skikket til dette arbeid. I 1943 ble han beordret til å forlate landet, etter at han var blitt sterkt ettersøkt av Gestapo.
I Sverige ble han straks ansatt ved den norske legasjon i Stockholm, hvor han fortsatte sitt fremragende arbeid til støtte for hjemmestyrkene.
Da freden kom, var det naturlig at han fikk et ansvarsfullt virke i forbindelse med avviklingen av det store apparat som var bygd opp i Sverige.
Under hele frihetskampen satte Kai Holst alle krefter til. Han arbeidet dag og natt uten tanke på seg selv, og uten å ta hensyn til at han hadde gjennomgått en svær sykdom som han nok hadde overvunnet, men som hadde gitt ham et sterkt fysisk handikap. Når han allikevel klarte det voldsomme arbeidspress gjennom flere år, skyldes det den tilfredsstillelse han følte ved å yte det ytterste.
Man har kunnet følge Kai Holst fra dag til dag, og i den aller siste periode fra time til time, og kan på grunnlag herav konstatere at der ikke er funnet noe holdepunkt for den antagelse at der foreligger noe mord. Heller ikke er det funnet noe som tyder på at han - selv få minutter før sin død - hadde planer om å berøve seg selv livet, og noe motiv for en slik handling kan man ikke se at han har hatt. Alle hans disposisjoner viser tvertimot at han regnet med å leve videre. Dette stemmer også med det inntrykk de av hans bekjente fikk som talte med ham i den siste tid, - også under hans siste reise fra Norge tilbake til Sverige.
I de siste uker og dager under og etter kapitulasjonen, fikk det arbeidspress Kai Holst hadde, en slik grad av intensitet at det oversteg hva et menneske kunde klare. Han slet seg ut i kampen for landets frigjøring.

Olaf Helset Carl Semb Michael S. Hansson
Oslo, den 19. juli 1945»[56]

Holsts familie, og mange av hans venner og kolleger i motstandsbevegelsen (blant dem Hans Ringvold og Erik Myhre), avviste påstanden om selvmord og mente at Holst hadde blitt myrdet.[47][57][note 19][note 20][note 21] Blant teoriene kolleger og venner la frem om mulig mord var fellesnevneren likvidering av utenlandsk etterretningstjeneste, tysk, svensk, sovjetisk eller amerikansk.[47] Saken Holst ble så mye omtalt i pressen at ledelsen for Milorg gikk ut med en redegjørelse i avisen Aftenposten i juli 1945.[58]

Kai Holsts død bidro også til en bekymring for sikkerhetssituasjonen norske myndigheter allerede hadde etter den tyske kapitulasjonen. Det var frykt for at innbitte nazister ville gå i dekning og utføre væpnede hevnaksjoner. Grunnet samarbeid med okkupasjonsmyndighetene var over 2000 av totalt 5500 politifolk suspendert i påvente av det norske landssvikoppgjøret.[47]

Undersøkelser og trusler

[rediger | rediger kilde]

Erik Myhre hadde vært sammen med Holst den siste uken av hans liv. Etter Holsts død gransket han Holsts bevegelser under turen til Lillehammer. Sammen med Erling Mörk Hansson hadde han planlagt å reise til Stockholm for å foreta nærmere undersøkelser.[59] Myhre og Hansson avlyste turen da Myhre av sin britiske sjef, major W.D MacRoberts i SIS (MI6), fikk beskjed at det var farlig for dem å reise til Stockholm, og at de ikke ville overleve en slik tur.[59][note 22]

Holsts familie gjorde egne undersøkelser vedrørende hans dødsfall.[7] Holsts søster, Else Heyerdahl-Larsen henvendte seg til norske myndigheter, men ble advart mot å undersøke saken videre da det kunne være farlig.[note 23] Daværende major, senere generalmajor, Ole Otto Paus' kone var søster av Holsts kone, og Paus så i 1945 i Oslo dokumentene fra etterforskningen da han forsøkte å finne ut av saken.[60] Det at Holst hadde bestilt sovevognsbilletter for sin kone og seg selv til dagen etter han ble funnet død fant Paus spesielt urovekkende.[7] To år senere var de samme dokumentene forsvunnet da Paus ønsket å se på dem igjen.[7]

Da han var militærattaché i Sverige fikk daværende oberstløytnant Paus i forbindelse med et etterretningsoppdrag i 1954 opplyst at en mann med et vanlig navn som «Andersson» e.l. drepte Holst. Ole Otto Paus gav denne informasjonen videre til sine overordnede.[61] Ole Otto Paus ble da advart av en høytstående norsk politimann, juristen Olav Svendsen, tidligere sjef for Rettskontoret[62] (en norsk etterretningsorganisasjon i Sverige), mot å foreta videre undersøkelser vedrørende Holsts død.[7][note 24] Samme politimann truet Holsts enke og søster til å la saken ligge.[7] Paus ble også av sjef for forsvarsstaben, generalløytnant Ole Berg (forhenværende sjef MI II og MI IV)[note 25] rådet til å la saken ligge, og ble fortalt at det var «livsfarlig» å forfølge den.[7][note 26] Reidar Hedemann (1912–1985), tidligere assisterende presseattache ved den norske legasjonen i Stockholm, sendte et strengt hemmeligstemplet brev til sin forhenværende sjef Jens Schive (1900–1962) i 1948, om Kai Holsts død, med et brev til XU-mannen Brynjulv Sjetne (1917–1976) vedlagt. De to brevene hadde kritikk av det svenske C-byråns ledelse, og antydet at medlemmer av organisasjonen sto bak drapet på Holst.[63]

1970-årene og nye undersøkelser

[rediger | rediger kilde]

Milorgs sambandssjef Salve Staubo skrev i 1977 rapport om sitt arbeide under krigen, og omtaler en rekke steder sitt omfattende samarbeid med Kai Holst. Staubo var blant dem som var overbevist om at Holst ikke hadde begått selvmord, men ble drept.[64]

Mot slutten av 1980-årene begynte flere av Holsts forhenværende kolleger, tilknyttet Hjemmefrontmuseet i Oslo, å interessere seg for saken. Høyesterettsadvokat Ole Borge var blant dem, og på denne tiden var pensjonert generalløytnant Rolf Rynning Eriksen forskningssjef ved museet. Rynning Eriksen var den som Holst tok kontakt med i 1942 for å bli med i Milorg, var blant Holsts kolleger ved legasjonen i Stockholm, og forlover i Kai Holsts bryllup med Margrete Corneliussen. Borge oppfordret pensjonert høyesterettsdommer Einar Løchen til å gjøre undersøkelser om dødsfallet i Stockholm, men det ledet ikke til noe egentlig resultat.[65]

Holsts etterlatte tok i 1990-årene kontakt med advokat Jan Heftye Blehr. Blehr tok kontakt med Rettsmedisinsk institutt for å få en ny vurdering av obduksjonsrapporten. Patolog Olving uttalte at: «det ut fra obduksjonsfunnene ikke er noe som taler mot at det kan foreligge et selvmord. Det er imidlertid heller ikke noe i veien for at det kunne foreligge et drap».[66] På bakgrunn av generalmajor Paus' uttalelser, engasjerte Justisdepartementet seg. Historikeren Trond Bergh var i 1995 i Stockholm og fikk se Säpos materiale i saken. Ifølge daværende justisminister Grete Faremo fremkom det ingen ny informasjon.[67]

Han falt for en fiendtlig kule i Sverige ikke lenge etter frigjøringen.[64]

Milorgs sambandssjef, Salve Staubo, i rapport om sin virksomhet under krigen, om Kai Holsts død i Stockholm i juni 1945

Norges Hjemmefrontmuseum ved professor Magne Skodvin undersøkte saken samme år. Museet baserte seg på undersøkelsene pensjonert høyesterettsdommer Einar Løchen hadde gjort[44] på vegne av Ole Borge, en av veteranene fra Milorg som mente at Holst var likvidert.[note 27] Borge og Løchen mente det var kommunistene som stod bak likvideringen av Holst,[68] det samme hevdet XU-agenten Wiggo Ljøner.[69] Skodvin påpekte visse svakheter ved politietterforskningen, men konkluderte med at det, ut fra materialet, var klart at dødsårsaken var selvmord.[44]

Noen ubesvarte spørsmål

[rediger | rediger kilde]

Hauge om Holst

Sjef for Milorg, Jens Christian Hauge, var i en periode av krigen i tett samarbeid med Holst, og i ettertiden har mange etterlyst hva han mener og vet om saken. Stort sett har Hauge forholdt seg taus, men han ga en uttalelse til NTB høsten 1994, hvor han slo fast at han ikke hadde særlig kunnskap om Holsts arbeide etter at han måtte flykte fra Norge, eller viten om Holsts død. Overfor biografen Olav Njølstad uttrykte Hauge skepsis over at amerikanerne skulle likvidert Holst, og anså selvmord som det mest sannsynlige, basert på mulig bekymring fra Holst om forverring av hans helse, ved fornyet tuberkulose.[70]

Blant de påfallende sider ved saken er at Holsts saksmappe (ifølge historikeren Tore Pryser) er fjernet fra det svenske sikkerhetspolitiet Säpos arkiv.[71] Tore Pryser hevdet at med det detaljnivå som Säpo gikk ned på i tilsvarende saker, så må det ha eksistert en mappe: «Alt tyder på at materiale om Holst er makulert.»[69][72][73] Noe informasjon om Holst hos Säpo finnes imidlertid i tre andre personers saksmapper.[67] Vitneutsagnene om hans bevegelser ved ankomst i Stockholm, og hvem han var sammen med natten han døde, er også motstridende.[74][note 28]

Holst ble funnet død i en boligblokk hvor det tyske Abwehr hadde en dekkleilighet, mens en britisk SIS-agent bodde i blokken ved siden av.[43] Mannen som åpnet for Holst var Svante Holger Ahreson, en bekjent av Holst. Ifølge Ahresons forklaring til politiet hadde han bare hørt en mumling, trodde det var en som hadde ringt på feil, og gikk og la seg når han ikke hørte noe mer.[42][75] Ifølge Ahresons datter hadde imidlertid Holst en avtale med hennes far om å huse norske motstandsfolk som var i fare, Holst var altså i tett kontakt med Ahreson og ikke en perifer bekjent.[76] I motsetning til hva han hadde forklart til politiet så gjenkjente Ahreson Holsts stemme i porttelefonen. Han ventet på at Holst skulle komme inn, noe som ikke skjedde, men registrerte at heisen passerte, hørte stemmer og senere et skudd.[note 29][77]

Holst ble, ifølge det svenske politiet, funnet med pistolen i høyre hånd, noe som har blitt ansett som tegn på selvmord. Ifølge våpeneksperter er det imidlertid høyst uvanlig at et håndvåpen blir liggende i den dødes hånd. Våpenets kraftige rekyl, kombinert med øyeblikkelig dødsslapphet i muskulatur, vil føre til at våpenet faller ut av en eventuell selvmorders hånd.[78] Den svenske politimannen og kriminalteknikeren Sonny Björk, hevdet imidlertid at det ikke er noe uvanlig å finne våpenet i hånden på liket, og at så er tilfelle i én av fem saker.[note 30] At liket ble funnet med våpenet i høyre hånd er også noe som familien har reagert sterkt på. Holst var ifølge dem kjevhendt.[note 31] I det svenske politiets 32 siders rapport om saken står konklusjonen kun ett sted, på forsiden. Rettsmedisineren som obduserte Holst påskrev følgende: «Suicidum» (latin for selvmord).[79] Samme rettsmedisiner som i sin obduksjonsrapport ikke tok stilling til hvorfor Holst døde (mord eller selvmord), signerte altså politirapporten, men ifølge svenske håndskrifteksperter er underskriften forfalsket.[80][note 32]

Holsts sjef i Stockholm i 1945, Wladimir Mørch Hansson, mente Holst var truet på livet, og at manglende svensk hjelp til å oppklare saken var uforklarlig.[note 33] Odd Feydt, aktiv i motstandsgruppen 2A, og i 1943 daglig leder av Sambandskontoret (en norsk etterretningsorganisasjon i Sverige), hevdet at Holst ble skygget under sin siste reise fra Lillehammer til Stockholm. Feydt anså at Holsts død kunne settes i forbindelse med samarbeid mellom det norske Rettskontoret og den svenske etterretningsorganisasjonen C-byrån.[7]

Diplom til Kai Holst, som bekrefter og takker for hans tjeneste i Sentralledelsen (høsten 1941 til august 1943), fra kronprins Olav (som forsvarssjef), og Jens Chr. Hauge, fra Sentralledelsen
Diplom hvor Kai Holst posthumt ble hedret av den britiske kongen for modig fremferd og mottar stor takknemlighet for utførte tjenester. Dokumentet er datert 24. juni 1950 og undertegnet av statsminister Clement Attlee. Ifølge den svenske forfatteren Göran Elgemyr fikk kun seks nordmenn denne utmerkelsen.[81]

Den svenske professoren Ingvar Bergström, som hadde arbeidet for C-byrån i Gøteborg under krigen,[note 34] mente at Holst var blitt likvidert. Han hevdet først at likvideringen skjedde på ordre fra «høyt hold i Milorg». Bergström endret siden oppfatning, i samråd med den pensjonerte landshövdingen og historikeren Per Nyström, til at det var svenskene som gjorde det, i samarbeid med nordmennene.[note 35]

Kai Holsts nære kollega fra krigsårene, Milorg-lederen Jens Christian Hauge, har blitt kritisert for å være avvisende til å kaste lys over saken.[82][note 36][note 37] I forbindelse med presseomtalen av saken i 1994 sendte Hauge ut en pressemelding hvor han slo fast at han ikke hadde noen spesiell kunnskap om saken og avsluttet med følgende: «Det vil være en stor lettelse for meg og for alle Kai Holsts gjenlevende kamerater om denne vonde sak kunne bli oppklart.»[83] I en biografi over Gunnar Sønsteby hevder imidlertid forfatterne Petter Ringen Johannessen og Arnfinn Moland at både Hauge og Sønsteby var overbevist om at Holst ble likvidert. Siden det ikke var mulig å finne konkrete bevis for dette, mente Hauge det var feil å gå ut med det offentlig, og ifølge forfatterne var Sønsteby lojal overfor Hauge i det.[note 38]

Lillehammer-kuppet

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Lillehammer-kuppet

I ettertid er det blitt stilt spørsmål ved om Kai Holsts død kan ha hatt sammenheng med oppdraget på Lillehammer, en teori fremsatt av historikeren Tore Pryser.[15][84] Det kan være at Holst hadde med seg informasjon fra Lillehammer som kunne skade den svensk-amerikanske operasjonen (C-byrån fra svensk side og OSS fra amerikansk), som i ettertid ble kjent som Lillehammer-kuppet.[43][84] Ifølge Odd Feydt ble Holst skygget fra han passerte grensen på vei tilbake til Stockholm.[7] Informasjonen om Lillehammer-kuppet var i årene etter andre verdenskrig hemmeligstemplet, og fremdeles er ikke alt tilgjengelig. En rapport som kan knyttes til saken i britiske National Archives er båndlagt frem til 2020.[note 39]

Kai Holst mottok aldri noen utmerkelse av norske myndigheter for sin krigsinnsats, til tross for at Wladimir Mørch Hansson innstilte på det overfor sekretariatet i Hjemmestyrkenes råd i januar 1946.[85] Derimot ble Holst den 24. juni 1950 post mortem hedret av Georg VI av Storbritannia for «brave conduct».[85] I ettertid har det blitt stilt spørsmål om grunnen til at Storbritannia valgte å hedre Holst, i og med at han aldri offisielt arbeidet for britene.[85] En hypotese lagt frem av professor Tore Pryser, er at Holst, som i tillegg til sitt arbeide for Milorg også var i britisk tjeneste for etterretningsorganisasjonen SIS,[67] ble drept av svensk etterretning. Hensikten med drapet, ifølge Prysers hypotese, var at Holst ikke skulle rapportere om operasjonen på Lillehammer til britene.[43][85]

Under hele den andre verdenskrig var Norge definert britisk operasjonsområde, og følgelig som et land Storbritannia skulle besette, for å avvæpne de tyske styrkene. Slik sett hadde svenskene og amerikanerne tatt seg til rette i et område britene skulle kontrollere. Verre var det, om saken skulle komme ut, at de tyske agentene som ble fraktet først til Sverige, så til Tyskland, var eksperter på etterretning mot Sovjetunionen. I 1945 var Sovjetunionen fremdeles alliert med USA og Storbritannia, og en slik handling ville neppe blitt vurdert positivt av sovjeterne, om de fikk vite om det. Bakgrunnen for amerikanernes interesse for de tyske etterretnings-spesialistene var det stadig dårligere forholdet mellom de vest-allierte (USA og Storbritannia) og Sovjetunionen, som etterhvert utviklet seg til den kalde krigen.[86][87][88][note 40]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Fotnoter

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Kai Holst, gravferdsetaten i Oslo». Oslo kommune, gravferdsetaten. Besøkt 7. mai 2018. «Gravnummer: 20.206.07.007, Navn: Kai C. Holst, Gravlund: Vestre gravlund, Fødsel: 1913-02-24, Død: 1945-06-27» 
  2. ^ «I november 1941 var Milorg blitt anerkjent av London-regjeringen som en egen avdeling av det norske forsvaret, direkte underlagt Hærens (senere Forsvarets) Overkommando. I 1942‒43 ble organisasjonen ordnet i mindre geografiske enheter – i alt 22 distrikter inndelt i avsnitt, områder, grupper og lag. De rapporterte til Sentralledelsen (SL) i Oslo, som anført av den unge juristen Jens Chr. Hauge hadde overtatt den daglige ledelsen av Milorg.», fra «Milorg», fra nettstedet norgeshistorie)
  3. ^ «Den nye strukturen ble vedtatt på et møte i januar 1943. Man ble enige om å opprette en i-side og en o-side. Men mens man før hadde hatt to i-er som delte organisasjonsarbeidet i Sør-Norge mellom seg, ble det nå bestemt at det skulle være én generalinspektør – en Stor I – for alle distriktene, og at han under seg skulle ha et antall distriktsinspektører, i-ene. På o-siden skjedde det også utvidelser, og arbeidet ble ledet av organisasjonssjefen, Stor O.», Semb-Johansson 1995, s. 43
  4. ^ «Munken, som lå på hjørnet av Munkedamsveien og Parkveien lå i faresonen. I Munken hadde vi på den tiden store arkiver i hemmelige rom, under kjøkkenbenken og inne i veggene under vinduene. (Kaka og jeg hadde bodd der en tid sammen og Rudolf hadde overtatt stedet som bolig, men det var fremdeles litt av et hovedarkiv der.)», Hauge 1995, s. 123
  5. ^ «Kaka og jeg bodde en tid sammen i Munken og hadde det både godt og hyggelig.», Hauge 1995, s. 129
  6. ^ «SLs folk var alle gode å samarbeide med og alle var meget hjelpsomme. Jeg må særskilt nevne Kaka som var en storartet illegalist, alltid villig til å hjelpe, full av oppfinnsomhet og godt humør.», Hauge 1995, s. 27
  7. ^ «Etter denne voldsomme tappingen av den sentrale ledelsen i SL eksisterte det kun ett forbindelsesledd mellom Rådet og samtlige organer innen O, nemlig Kai Holst. Det var heller ingen tverrgående forbindelser, slik at svært mye var avhengig av ham.», Moland 1991, s. 23
  8. ^ «Litt senere fikk vi imidlertid ny og bedre kontakt med Fredrik og XU gjennom Kaka.», Sønsteby 1960, s. 166
  9. ^ «Aksjonen mot Pilestredet 31 skjedde ved påsketider 1943 (20. april) og var dristig og vellykket. Jeg fikk en levende beretning et par timer etterpå av Kaka som hadde tatt imot karene da de kom tilbake.», Hauge 1995, s. 72
  10. ^ «Endelig kom Kaka og Syver bort i en agent som utga seg for å komme med meldinger fra Grini. De hadde såvidt jeg husker et møte med ham på Majorstua for å få peiling på hvordan han så ut. Det var høyt spill.», Hauge 1995, s. 172
  11. ^ «Under Kakas ledelse ble det så satt opp et par nye eksekusjonslag med tilhørende skyggere; det var for det meste kvinner. Bittern-folkene trente opp de to aksjonslag; det var hensikten at de selv skulle lede de første aksjonene. Det ble gjort en serie forsøk på å skaffe av veie bademester Hagen og hvis jeg ikke tar feil, Torgersen. Alle forsøkene mislyktes imidlertid. Agenten som forsøkte å felle Kaka ble imidlertid ombrakt i 1943 etterat en hadde oppsporet hans bopel i Løvenskioldsgt.», Hauge 1995, s. 173
  12. ^ «Hauge var seg smertelig bevisst at han bar et særlig ansvar i disse sakene, formelt og reelt. Sammen med Hansson-brødrene og Kai Holst hadde han drevet igjennom det linjeskiftet i Milorgs ledelse som åpnet for planlagte likvidasjoner.», Njølstad 2008, s. 554
  13. ^ «I august 43 gikk Kaka over grensen og avsluttet derved en enestående intens virksomhet i det okkuperte Norge.», Hauge 1995, s. 134
  14. ^ «Men i løpet av sommeren måtte en rekke viktige medarbeidere reise på grunn av opprullinger og varsler. Fra Grini slapp det ut et varsku om at Gestapo var på sporet av Kaka (Kai Holst), og i august dro han over grensen til Sverige, hvor han snart fikk viktige oppdrag ved det norske militærkontoret i Stockholm. Det var med tungt hjerte Hauge ga slipp på han. Kakas mot, selvoppofrelse og smittende aktivisme hadde gjort ham til en nær venn og en sjelden verdifull medarbeider. Men faresignalene ble etter hvert så mange at både Hauge og Holst innså at det var best å gi seg mens leken var god.», Njølstad 2008, s. 149
  15. ^ «I slutten av 1942 og begynnelsen av 1943 kom store deler av den tidligere Sentralledelse til Stockholm. Det var to medlemmer av Rådet (Topsy og Otto). Det var Petter og Aksel og Sørlie, i juni kom Bakke, i august og september kom Kaka og Max. Dette medførte en kraftig forsterkning av Stockholm og øket selvfølgelig muligheten for aktiv støtte derfra.», Hauge 1995, s. 125
  16. ^ «Razziaen var iverksatt og ledet av den britiske majoren W. D. MacRoberts fra Task Force med hjelp av norske etterretningsfolk og politi.», Pryser 2010, s. 169
  17. ^ «I höger hand hade han en pistol. Högra fingret i varbygeln, mot avtryckaren, och hanen den var spänd.», fra programmet «Liket på Gärdet i Stockholm», fra 17:43 i opptaket
  18. ^ «At det kunne være behov for en slik overvåkingsenhet, fikk man for øvrig en uhyggelig påminnelse om da Kai Holst, Milorg-veteranen som sammen med Ole Borge hadde hovedæren for oppbyggingen av sikringstjenesten, døde under mystiske omstendigheter i Stockholm i slutten av juni 1945. Politietterforskningen konkluderte med selvmord, men blant Holsts gamle Milorg-kamerater var det mange som nektet å tro at Holst kunne ha tatt sitt eget liv.», Njølstad 2008, s. 285
  19. ^ «Også en rekke andre venner og medarbeidere av Holst fra krigens dager avviser selvmords-hypotesen som 'vås'. Det svenske politiet viste liten evne eller vilje til å oppklare saken, hevder de.», Pryser 1994, s. 105
  20. ^ «At Holst ble likvidert som følge av hva han oppdaget på Lillehammer, mener også en rekke av Holsts venner fra motstandsbevegelsen under krigen. Flere sier som Otto Paus at de ble advart mot å prøve å finne ut av dødsfallet.», Pryser 2010, s. 183
  21. ^ «Pensjonert general Ole Otto Paus uttalte til Dagbladet 28.9.94: - Kai Holst ble helt opplagt drept. Det kan jeg avlegge salighetsed på.», Haavardsholm 1995, s. 55
  22. ^ «Erik Myhre hade tänkt sig att fortsätta sin undersökning i Stockholm tillsammans med Erling Mörk Hansson som här berättar att Myhre först gick till den brittiske underrättelsemannen MacRoberts (major W.D MacRoberts, Pryser 2010, s. 168-169, bidragsyter anmerkning).»: «Han kom tilbake og sa: 'Vet du hva MacRoberts sa, han sa han nektet oss å reise over, han sa det ville koste oss våre liv' om vi gjorde det, han nektet oss å reise. Erik Myhre var litt overrasket og fortsatte med sitt og til slutt så sa han 'men om jeg tar med meg Erling og vi reiser privat over', så hadde MacRoberts sagt til ham at da kommer dere ikke i levende live tilbake til Oslo igjen.», forklaring av Erling Mørch Hansson, fra programmet «Liket på Gärdet i Stockholm», fra 10:30 i opptaket
  23. ^ «Familien går til norske myndigheter for å få svar. 'Da mor forsøkte det, etter en stund da, så fikk hun vite at dette kunne hun ikke gjøre noe med og jeg vet ikke om hun ble truet men at hun ihvertfall fikk vite at det kunne være farlig for henne. Så det er noe som ligger der, som er veldig ubehagelig.'», uttalelse av Elsebeth Heyerdahl-Larsen, i filmen Mysteriet Holst, fra 15:59 i filmen
  24. ^ «Ifølge Paus var politimannen han ikke hadde tillit til i forbindelse med etterforskningen av Holst-saken, Olav Svendsen. Under krigen var han sjef for det norske Rettskontoret i Stockholm og etter frigjøringen visepolitisjef i Norge.», Pryser 2010, s. 173
  25. ^ «Topsy ble etter en tid Militærinspektør og forsvarssjefens representant i Sverige. Som sådan var han også sjef for de to militærkontorer som arbeidet på Norge, nemlig MI IV som arbeidet med oss og MI II som stelte med etterretningsvirksomheten.», Hauge 1995, s. 125
  26. ^ Paus dro til Norge og fortalte forsvarssjefen om mannen på perrongen. Da fikk han beskjed om at det kunne være livsfarlig å foreta videre undersøkelse og at han gjorde best i å la saken hvile. «Han var ingen lettskremt mann far, men jeg tror han skjønte at han var inne i et område som var veldig farlig og han snakket jo med familien også om det at vi burde være forsiktig for det kunne ramme dem alle, og da tror jeg rett og slett han mente likvidering.», uttalelse av Ole Paus, sønn av generalmajor Ole Otto Paus i filmen Mysteriet Holst, fra 55:13 i filmen
  27. ^ «Borge var for øvrig også tilstede på pressekonferansen på Bristol høsten 1994 og tilhørte veteranene som der ga klart uttrykk for at Holst var blitt likvidert.», Pryser 2010, s. 178
  28. ^ «Særlig drosjesjåførens og Fanny Gustavsens forklaringer spriker. Fru Gustavsen bosatt i Dukvägen hevder at det var en tredje person med i drosjen - en mann i lys regnfrakk. Drosjesjåføren Karlsson hevder derimot at han og Holst var alene i bilen.», Pryser 2010, s. 171
  29. ^ «På Rindögatan 42 så hade de sån här porttelefon så det ringde och pappa var just övertygad om att det var Kai som skulle komma så han bara tryckte på knappen. Så öppnade han dörren så han skulle kunne komma in och sen såg han hissen bare gick vidare. Sen när han står så hör han då, jag vet inte om det var folk och röster där uppe, men han stängde ju dörren då. Jag tror därvid att han blev ängslig, vad är det för någonting? Det var inte Kai, han kom inte tillbaka. Jag vet inte vad han tänkte. Och han hörde ett skott. Kai Holst blev mördad i vår uppgång.», Svante Ahresons datter i filmen Mysteriet Holst, fra 59:20 i filmen
  30. ^ Egeland, Per Gunnar; Björk, Sonny; Rajs, Jovan (2010). «Kai Holst - Suicide or Murder». Scandinavian Journal of Forensic Science. 16 (1): 28–32. «That the pistol was still in Holst's hand indicates nothing unusual. This may be the case in approximately one in five such incidents (SB, own observation)» 
  31. ^ «Det første jeg liksom husker far snakket om når det gjaldt Kai Holsts død var det at pistolen ble funnet i Kai Holsts høyre hånd, mens Kai Holst var kjevhendt og det var en sånn ting som fikk far til å være helt urokkelig i sin visshet om at Kai Holst ble myrdet.», uttalelse av nevøen Ole Paus, fra filmen Mysteriet Holst, fra 31:50 i filmen
  32. ^ Kristian Rostad (1. april 2013). «Vil ha 70 år gammel drapssak gjenåpnet». NRK. Besøkt 30. november 2024. «Konklusjonen i politirapporten som sier at Kai Holst tok sitt eget liv er forfalsket. Svensk politi har aldri trukket noen konklusjon i saken, bortsett fra på forsiden av mappa. Der er det et håndskrevet notat som slår fast at han begikk selvmord. Vi har brukt en skriftekspert som bekrefter at underskriften er forfalsket, og vi har funnet flere andre bevis og indisier som gjør at myndighetene burde åpne saken igjen» 
  33. ^ «Det er aldeles sikkert at Kai ble truet på livet like før krigen sluttet. Han sa det nokså direkte, men han visste ikke klart hvor det kom fra, og han var meget uredd av seg. Han var av den typen som gjorde alt for å komme til bunns i ting, han ville ikke gi seg for press. 'Jeg er ingen svekling,' sa han da - av type var han seig, sta, utholdende og fryktløs. Han gjorde en fenomenal innsats, både som motstandsmann og som etterretningsmann. Det var aldri noe galt i Kai Holst, jeg setter mye inn på å få det fram. Han var førsteklasses. Jeg har ingen dekning - men hvis jeg skulle bygge på den uforklarlige motviljen fra svensk hold mot å hjelpe oss... Men OBS! - jeg sier det ikke. Det tør jeg ikke si. Det kan jeg ikke si. Men at det var noe muffens ved omstendighetene omkring hans død, er det ingen som helst tvil om. Det har bare vist seg umulig å finne nøkkelen.», uttalelse av Wladimir Mørck Hansson, motstandsleder, Haavardsholm 1995, s. 54
  34. ^ «Bergström hadde under krigen tilhørt e-tjenesten C-byrån i Göteborg og var en av de såkalte 'Tre Musketerer' som samarbeidet med den norske motstandsbevegelsen.», Pryser 2010, s. 162
  35. ^ «Nyström var ingen hvem som helst i denne sammenheng. I 1945-46 var han statssekretær under sosialminister Gustav Möller i Socialdepartementet som Säpo og overvåkingen hørte inn under.», Pryser 2010, s. 209
  36. ^ «Når Jens Christian Hauge førtini år etterpå av sin venn Kai Christian Holsts nærmeste gjenlevende slektning, Elsebeth Heyerdahl-Larsen, blir spurt om hvorfor onkelen hennes ble likvidert frigjørings-sommeren 1945, blir han som en mur i ansiktet og svarer: -Noen sannheter kan du aldri regne med å få vite!», Haavardsholm 1995, s. 86-87
  37. ^ «Dette moralske og eksistensielle alvoret må man ha in mente for å forstå Hauges væremåte, reaksjoner og standpunkter i de betente sakene vi nå skal gå inn på. Fra ulikt hold skulle nemlig Hauge i årenes løp bli gjenstand for tildels meget kraftige beskyldninger for sin måte å forvalte okkupasjonshistorien på. Anklagene gikk i de mest forskjellige retninger: Han skal ha forsøkt å dirigere og sensurere historieskrivningen. Han skal ha hindret innsyn i omfanget av og omstendighetene omkring hjemmefrontens likvidasjoner, som ifølge kritikerne måtte være langt flere enn Hauges ordknappe uttalelser ga inntrykk av. Han skal ha bidratt til å skjule sannheten om Milorg-kameraten Kai Holsts mystiske død i Stockholm i juni 1945.», Njølstad 2008, s. 549
  38. ^ Ringen Johannessen, Petter; Moland, Arnfinn (2024). Nr. 24 Gunnar «Kjakan» Sønsteby. Oslo: Cappelen Damm. s. 373. ISBN 9788202492762. «Selv om de begge utad holdt på historien om at Holst sannsynligvis hadde begått selvmord i Stockholm, var de begge, ifølge både Anne-Karin og Gunnar, i virkeligheten overbevist om at han var tatt av dage. Spørsmålet var bare av hvem, og hvorfor. Og den gåten forsøkte de gjennom et langt liv å løse. Til tross for alle sine forbindelser både innen- og utenlands, i politiske miljøer og hemmelige tjenester, fant de ikke noe svar. Det eneste de hadde å forholde seg til, var svensk politis offisielle redegjørelse om at Kai Holst hadde tatt sitt eget liv. For å unngå høylytte spekulasjoner, var Hauge av den oppfatning at så lenge de ikke hadde tilgang på ytterligere informasjon om hva som hadde funnet sted, forholdt de seg utad til den offisielle forklaringen om selvmord. Lojal som Gunnar alltid var mot Hauge, hadde han ikke noe problem med å etterleve dette, men på kammerset foregikk undersøkelsene og drøftelsene gjennom et langt liv, uten at de noen gang kom i mål.» 
  39. ^ «Dyrhaug har også identifisert et dokument i det britiske National Archive med tittelen Post Use of a German Intelligence Unit by Sweden. Men dette er båndlagt i 75 år og derfor ikke tilgjengelig før i år 2020.», Pryser 2010, s. 166
  40. ^ Elgemyr, Göran (2015). «Motiv för självmord eller mord». Kai Holsts mystiska död. Jure bokhandel. s. 140. ISBN ISBN 9789172236158 Sjekk |isbn=-verdien: invalid character (hjelp). «Det finns dokument som visar att det verkligen fanns farhågor om vad som kunde hända om ryssarna fick kännedom om överföringen av radiospanarna. Joseph T. Kloman skrev i ett memorandum den 7 juni 1945 till den amerikanska militärattachén i Stockholm, brigadgeneralen Kessler, at överföringen borde ske fort: "in order to avoid all complications with the Norwegians and the Russians." I ett annat OSS-dokument hänvisas också till svensk ängslan för ryssarna, "there was a great fear on the part of the Swedes that the Russians would get wind of the operation, which would, of course, cause extremely serious repercussions".» 

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e Norsk biografisk leksikon, Tore Pryser, verkets språk bokmål, nbl.snl.no, besøkt 27. april 2016[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ «Begravde i Oslo», besøkt 28. mai 2019[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Pryser 2022, s. 88
  5. ^ Pryser 1994, s. 88
  6. ^ Ministerialbok for Fagerborg 1909–1935, fra nettstedet til Arkivverket
  7. ^ a b c d e f g h i Pryser 2010, s. 172-173
  8. ^ Tore Pryser, Okkupasjonshistoriske sideblikk : en artikkelsamling, Høgskolen i Lillehammer, 2000, s. 134
  9. ^ Arkivverket 2017: Morsomme blendingsgardiner. Under andre verdenskrig i Norge (1940-1945) ble det påbudt med blendingsgardiner i Norge. Myndighetene var redd for flyangrep over de store byene og det ble derfor spesielt viktig å fjerne alt lys i tettbygde strøk og langs veiene når det var mørkt ute.
  10. ^ a b c d Pryser 2010, s. 160
  11. ^ a b c d e f g Pryser 1994, s. 89-92
  12. ^ a b c Njølstad 2008, s. 114
  13. ^ Münther Rolfsen 1995, s. 122
  14. ^ a b c d Haavardsholm 1995, s. 52
  15. ^ a b c d Pryser 2010, s. 161
  16. ^ Njølstad 2008, s. 165
  17. ^ a b Njølstad 2008, s. 118
  18. ^ Sønsteby 1960, s. 100
  19. ^ Njølstad 2008, s. 173
  20. ^ Münther Rolfsen 1995, s. 150
  21. ^ Martinsen 2010, s. 76
  22. ^ Grimnes 1972, s. 14
  23. ^ Njølstad 2008, s. 554
  24. ^ Martinsen 2010, s. 70
  25. ^ a b c Pryser 1994, s. 95
  26. ^ Pryser 2010, s. 188
  27. ^ Pryser, Tore (2010). Svik og gråsoner. Oslo: Spartacus. s. 161. ISBN 9788243005075. 
  28. ^ Pryser 1994, s. 96-97
  29. ^ Skjeseth 2018, s. 102–103
  30. ^ Moland 1985, s. 2–4
  31. ^ a b c d e Pryser 1994, s. 100-105
  32. ^ Pryser 2023, s. 81
  33. ^ Pryser 2010, s. 192
  34. ^ Pryser 2010, s. 196
  35. ^ Pryser 2023, s. 70–71
  36. ^ Elgemyr 2015, s. 160
  37. ^ Pryser 1994, s. 139
  38. ^ , Pryser 2010, s. 170
  39. ^ a b c d e Pryser 1994, s. 107-111
  40. ^ Elgemyr 2015, s. 108
  41. ^ Fra filmen Mysteriet Holst, fra 18:00 i filmen
  42. ^ a b , Pryser 2010, s. 122
  43. ^ a b c d Pryser 2010, s. 202-204
  44. ^ a b c Pryser 2010, s. 178-179
  45. ^ , Pryser 2010, s. 123
  46. ^ Pryser 2010, s. 107
  47. ^ a b c d Njølstad 2008, s. 285
  48. ^ Fra filmen Mysteriet Holst, fra 33:20 i filmen
  49. ^ Elgemyr 2015, s. 151
  50. ^ Fra filmen Mysteriet Holst, fra 34:55 i filmen
  51. ^ Elgemyr 2015, s. 103
  52. ^ Elgemyr 2015, s. 110-123
  53. ^ Fra filmen Mysteriet Holst, fra 35:10 i filmen
  54. ^ Elgemyr 2015, s. 102-103, 121
  55. ^ Skjeseth 2018, s. 239
  56. ^ Pryser 1994, s. 111-112, opprinnelig Aftenposten, 21. juli 1945
  57. ^ Pryser 2010, s. 159
  58. ^ Pryser 1994, s. 111-112, opprinnelig Aftenposten, 21. juli 1945
  59. ^ a b Elgemyr 2015, s. 124-129
  60. ^ Elgemyr 2015, s. 128
  61. ^ Aftenposten 1995.05.03. 1995-05-03. s. 37. 
  62. ^ Pryser 2010, s. 47
  63. ^ Pryser 2023, s. 224
  64. ^ a b Njølstad 2008, s. 563
  65. ^ Elgemyr 2015, s. 13
  66. ^ Pryser 2010, s. 174
  67. ^ a b c Pryser 2010, s. 175
  68. ^ Pryser 2010, s. 198
  69. ^ a b Pryser 2010, s. 197
  70. ^ Njølstad 2008, s. 565, 836–837
  71. ^ Pryser 2010, s. 176-177
  72. ^ Pryser 2010, s. 189
  73. ^ Pryser 2022, s. 199
  74. ^ Pryser 1994, s. 120, 172
  75. ^ Fra filmen Mysteriet Holst, fra 23:25 i filmen
  76. ^ Fra filmen Mysteriet Holst, fra 59:00 i filmen
  77. ^ Elgemyr 2015, s. 142, 151
  78. ^ Fra filmen Mysteriet Holst, fra 31:05 i filmen
  79. ^ Fra filmen Mysteriet Holst, fra 38:32 i filmen
  80. ^ Fra filmen Mysteriet Holst, fra 39:35 i filmen
  81. ^ Elgemyr 2015, s. 11
  82. ^ Haavardsholm 1995, s. 56
  83. ^ Njølstad 2008, s. 565
  84. ^ a b Pryser 1994, s. 127-129
  85. ^ a b c d Pryser 1994, s. 170-172
  86. ^ Pryser 1994, s. 61–63, 157–158
  87. ^ Pryser 2022, s. 64–65, 128, 190–192, 238
  88. ^ Elgemyr 2015, s. 141, 152

Kilder

[rediger | rediger kilde]
Bøker
Radio
Film

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kai_Holst&oldid=24845616»