Hopp til innhold

Josef Frings

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Joseph Frings»)
Josef Frings
FødtJosef Richard Frings
6. feb. 1887[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Neuss (Provinsen Rhinland, Kongeriket Preussen)[5]
Død17. des. 1978[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (91 år)
Köln (Nordrhein-Westfalen, Vest-Tyskland)
BeskjeftigelseKatolsk prest (1910–), katolsk erkebiskop (1942–) Rediger på Wikidata
Embete
  • Katolsk erkebiskop av Köln (1942–1969)
  • kardinal (1946–) Rediger på Wikidata
Utdannet vedRheinische Friedrich-Wilhelms-Universität
Collegium Canisianum
PartiChristlich Demokratische Union (19481949)
NasjonalitetVest-Tyskland
Preussen
GravlagtKölnerdomen
Medlem avKStV Rhenania Innsbruck
UtmerkelserStorkorsridder av Ridderordenen av den hellige grav i Jerusalem
Æresborger av Bad Honnef
Storkors av forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1951)
Æresborger av Köln (1967)
Signatur
Josef Fringsʼ signatur
Våpenskjold
Josef Fringsʼ våpenskjold

Josef Frings (1887–1978) var en av den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Köln.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Josef Richard Frings var det andre av åtte barn til veverifabrikkanten Heinrich Frings og hans hustru Maria, født Sels. Han bestod sin abitur i 1905 ved Königliches Gymnasium og studerte ved universitetet i Innsbruck, Universitetet i Freiburg, Universitetet i Bonn og Det pavelige Bibelinstitutt i Roma.

Hans bror Alfons Frings var borgermester i Neuss fra 1946 til 1961, hans eldre bror Heinrich Frings (1885–1946) var Reichsgerichtsrat og døde i januar 1946 i den sovjetiske okkupasjonssone i spesialleir nr. 1 Mühlberg.

Den 10. august 1910 ble han presteviet i Köln av hjelpebiskop Joseph Müller. Han virket først som kapellan i Köln-Zollstock til 1913. Dette ble etterfulgt av et studieopphold i Roma frem til 1915. I Roma bodde han på prestekollegiet Santa Maria dell'Anima.[6] Han tok sin doktorgrad i 1916 i Freiburg som doktor i teologi.

Han var fra 1915 til 1922 sogneprest i det katolske sognet St. Marien i Köln-Fühlingen, fra 1922 til 1924 leder av et barnehjem i Neuss og fra 1924 til 1937 prest ved barnehjemmet St. Joseph Köln-Braunsfeld. Han var fra 1937 til 1942 rektor for det erkebiskoppelige presteseminar i Bensberg.

Som sogneprest i Braunsfeld kom han i kontakt med den daværende borgermester i Köln Konrad Adenauer, ettersom Adenauer, uten å tilhøre Frings' Braunsfeld-menighet, deltok på søndagsgudstjenester i St. Joseph med sin familie. Pastor Frings hadde ført to av de yngre barna i familien til deres første kommunion.[7] Etter Adenauers oppfatning hadde Frings gale ideer om barneoppdragelse. Frem til den tid da Adenauer ble kansler og Frings kardinal, forble forholdet mellom de to svært kjølig.

Joseph Frings

Erkebiskop av Köln

[rediger | rediger kilde]

Pave Pius XII utnevnte ham den 1. mai 1942 til erkebiskop av Köln, og han ble bispeviet den 21. juni samme år av den apostoliske nuntius til Tyskland, erkebiskop Cesare Orsenigo, i Kölnerdomen. Medkonsekonsekratorer var hjelpebiskopene i Köln Wilhelm Stockums og Joseph Hammels.

Den tyske presse hadde fått beskjed av det nasjonalsosisalistiske regime at det var den forbudt å skrive om ordinasjonen av den nye erkebiskop av Köln; katolikkene i Köln klarte å kommunisere nyheten ved private rubrikkannonser. Imidlertid var internasjonal presse representert ved innvielsesfeiringen i Kölnerdomen, slik at utenfor Tyskland kom det rapporter om innvielsen enkelte steder. Erkebiskop Frings betegnet i all offentlighet jødeforfølgelsene som «himmelropende urett», og det var hans store popularitet reddet ham fra represalier. Imidlertid fortsatte Gestapo med hjelp fra en rekke fortrologe velplasserte personer], hvorav i det minste noen var prester, å overvåke hans virke nøye.

Etter andre verdenskrig aksjonerte han for gjeninnsetting i arbeidslivet av tidligere NSDAP-medlemmer og støttet opp om Stille Hilfe, som blant annet gav flukthjelp til ettersøkte.[8] Blant annet drev han kampanje for krigsforbryteren Walter Sonntag, som var blitt dømt til døden.[9]

Den 18. februar 1946 ble han tatt opp i kardinalkollegiet av pave Pius XII sammen med blant andre de tyske biskoper Konrad Graf von Preysing og Clemens August Graf von Galen. Til tittelkirke ble han tildelt kirken San Giovanni a Porta Latina.

Fra 1945 til 1965 var han formann for bispekonferansen i Fulda, forløperinstitusjonen til Den tyske bispekonferanse. I 1948 ble han av Pius XII utnevnt til «Hoher Protektor für das Flüchtlingswesen». I 1958 var han initiativtaker og medgrunnlegger av hjelpeorganisasjonen Misereor. Hjelpeorganisasjonen Adveniat går også tilbake til hans offentlige forslag i 1961.

Nyttårspreken 1946

[rediger | rediger kilde]

Frings gikk inn i det tyske språk med verbet «fringsen» (å begå munnran, stjele til livets oppholdelse). Begrepet går tilbake til hans preken 31. desember 1946 i kirken St. Engelbert i Köln-Riehl. Der uttalte han i forbindelse med tyverier fra kulltog og den dårlige forsyningssituasjon:

«|Wir leben in Zeiten, da in der Not auch der Einzelne das wird nehmen dürfen, was er zur Erhaltung seines Lebens und seiner Gesundheit notwendig hat, wenn er es auf andere Weise, durch seine Arbeit oder durch Bitten, nicht erlangen kann.»

Altså: Er nøden akurr, liv og helse dtår på spill, og man ikke kan finne det det på annen måte som ved sitt arbeid eller ved å spørre, kan mat og fyringsbrensel til akutte personlige behov ganske enkelt stjeles.

De påfølgende setningene i prekenen ble imidlertid ikke like vidgjetne:

«Aber ich glaube, dass in vielen Fällen weit darüber hinausgegangen worden ist. Und da gibt es nur einen Weg: unverzüglich unrechtes Gut zurückgeben, sonst gibt es keine Verzeihung bei Gott.»

Altså - Men jeg tror at det i mange tilfeller er gått langt utover det. Og da det er bare ett å gjøre: å returnere det urettmessig tatte umiddelbart, ellers vil det ikke være noen tilgivelse fra Gud.

Senere virke

[rediger | rediger kilde]

På initiativ fra kardinal Josef Frings etablerte erkebispedømmet i Köln et partnerskap med det japanske erkebispedømme Tokyo i 1954, et av de første bispedømmets sponsorater innen den katolske kirke. Under en reise til Japan og Korea i mai 1957 i anledning innvielsen av det juridiske fakultetet ved Sophiauniversitetet i Tokyo, økonomisk støttet av erkebispedømmet i Köln, møtte han også den japanske keiser, Hirohito, den 13. mai.

Han deltok ved konklavet 1958, som valgte pave Johannes XXIII, og ved konklavet 1963, som valgte pave Paul VI. Han deltok også under Annet Vatikankonsil 19621965 i Roma, og hadde der med seg som personlig teologisk rådgiver den unge teologen Joseph Ratzinger, som senere ble pave under navnet Benedikt XVI.

I 1969 gikk han av som erkebiskop på grunn av høy alder, og i 1971 mistet han stemmeretten ved pavevalg.

Kardinal Frings døde 17. desember 1978 i Köln, og ble gravlagt i den katolske katedralen.

  • Die Einheit der Messiasidee in den Evangelien. Ein Beitrag zur Theologie des Neuen Testaments. i: Katholik, Jahrgang 1917, Kirchheim, Mainz 1917, (Theologische Dissertation Universität Freiburg im Breisgau 1916, XII, 119 Seiten).
  • Grundsätze katholischer Sozialarbeit und zeitnahe Folgerungen. Bachem, Köln 1947, OCLC 952951505.
  • Verantwortung und Mitverantwortung in der Wirtschaft. Was sagt die katholische Soziallehre über Mitwirkung und Mitbestimmung? Bachem, Köln 1949.
  • Das Verhältnis der Kirche zu den Juden im Lichte des II. Vatikanischen Konzils Vortrag zur Woche der Brüderlichkeit im Gürzenich zu Köln am 5. März 1967; Bischof Dr. Hubert Luthe zum 85. Geburtstag. Rheinlandia, Siegburg 2012, ISBN 978-3-938535-85-1.
  • Für die Menschen bestellt. Erinnerungen des Alterzbischofs von Köln. Autobiographie, Bachem, Köln 1973.

Episkopalgenealogi

[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Joseph Kardinal Frings, Munzinger IBA 00000000018, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Josef Frings, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id frings-josef[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Find a Grave, oppført som Josef Frings, Find a Grave-ID 19897, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Josef Lenzenweger. Sancta Mariae dell Anima. Wien-Rom: Herder. s. 153. 
  7. ^ Norbert Trippen: „Josef Kardinal Frings und Konrad Adenauer“
  8. ^ Ernst Klee: Das Personenlexikon zum Dritten Reich. Wer war was vor und nach 1945. Frankfurt am Main 2003, s. 168.
  9. ^ Dominik Groß, Christiane Rinnen: Walter Sonntag - Zahnarzt und zum Tode verurteilter Kriegsverbrecher, Zahnärztliche Mitteilungen, Heft 9/2020, s. 54–56, 1. mai 2020. Lest 2. mai 2020.
  10. ^ catholic-hierarchy.org frings, lest 10. november 2021

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Festschrift zum Jubeljahr des Kardinals und Erzbischofs Joseph Frings. Wort und Werk, Köln 1957.
  • Dieter Froitzheim (utg.): Kardinal Frings – Leben und Werk. Wienand, Köln 1979, ISBN 3-87909-090-4.
  • Friedhelm Hofmann: „Stüfchen, Eminenz!“ Anekdoten rund um den Kölner Dom. 2. Auflage. Wienand, Köln 2004, ISBN 3-87909-281-8.
  • Joachim Kettel: Josef Kardinal Frings, Leben & Wirken des Kölner Erzbischofs in Anekdoten. J. P. Bachem, Köln 2003, ISBN 3-7616-1670-8.
  • Joachim Sikora, Hans Nitsche (Hrsg.): Josef Kardinal Frings. Honnefer Akzente. Bad Honnef 1996, ISBN 3-927566-09-8.
  • Norbert Trippen: Josef Kardinal Frings (= Veröffentlichungen der Kommission für Zeitgeschichte. Reihe B: Forschungen. Bd. 94). Ferdinand Schöningh, Paderborn/München/Wien/Zürich.
  • Band 1: Sein Wirken für das Erzbistum Köln und für die Kirche in Deutschland 2003, ISBN 3-506-79999-1.
  • Band 2: Sein Wirken für die Weltkirche und seine letzten Bischofsjahre. ISBN 3-506-71345-0.
  • Friedhelm Ruf: Der rheinische Kardinal – Josef Frings Seelsorger, Diplomat, Brückenbauer. Hrsg. von der Josef-Kardinal-Frings-Gesellschaft. J. P. Bachem, Köln 2015, ISBN 978-3-7616-2951-2.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forgjenger  Katolsk erkebiskop av Köln
19421969
Etterfølger