Haag-kongressen
Haag-kongressen eller Europa-kongressen (Congress of Europe) ble avholdt i Haag i Nederland fra 7. til 11. mai 1948, etter initiativ fra blant andre Winston Churchill. Den regnes som en milepæl i arbeidet for europeisk integrasjon. Konkret førte den til opprettelse av Europarådet, Europabevegelsen og Europa-colleget.
Deltakere
[rediger | rediger kilde]Kongressen ble avholdt med 750 delegater fra hele Europa[1] og observatører fra USA og Canada. Blant deltagerne var ledende politikere, forretningsfolk, fagforeningsledere og akademikere.[2]
Blant deltakerne på kongressen var Konrad Adenauer, Winston Churchill, Harold Macmillan, David Maxwell-Fyfe, Pierre-Henri Teitgen, François Mitterrand, tre tidligere franske statsministre, Paul Reynaud, Édouard Daladier, Paul Ramadier, Paul van Zeeland, Albert Coppé og Altiero Spinelli. Videre deltok rekke filosofer, journalister, kirkeledere, jurister, akademikere, forretningsfolk og historikere. Frankrike hadde den største kontingenten (184), Storbritannia sendte 146, Belgia, Nederland og Italia omkring 60 hver. Konrad Adenauer og Walter Hallstein knyttet kontakt med hverandre for første gang under Haag-kongessen.[3][4]
Winston Churchill og hans svigersønn Duncan Sandys var blant initiativtakerne til kongressen. Storbritannia spilte likevel ingen fremtredende rolle under møtene, da britenes representanter avviste et tett samarbeid med landene på kontinentet.[4]
Ved en offentlig markering av kongressen deltok 40 000 mennesker. Kongressen ble avholdt i Haag, da en nederlandsk storbank hadde påtatt seg å betale kostnadene ved arrangementet.[4]
Resultater
[rediger | rediger kilde]Kongressen var en forløper for Europarådet og var en symbolsk begivenhet for de som betraktet politisk integrasjon i Europa som alternativ til fiendskap mellom land i Europa. Kongressen ble ansett som et første skritt mot et føderalt Europa.[5]
Haag-kongressen ble delt i politiske, økonomiske, sosialfaglige og kulturelle utvalg.[4] Kongressen førte til London-traktaten av 1949 som etablerte Europarådet. Kongressen foreslo å opprette en forsamling valgt av de nasjonale parlamentene og denne forsamlingen skulle være utgangspunktet for en europeisk integrasjon. Dette forslaget ble fulgt opp året etter med opprettelsen av den rådgivende Europarådets parlamentarikerforsamling, der de første medlemmene blant annet var Winston Churchill, Harold Macmillan, Guy Mollet, Georges Bidault, Eamon de Valera, Ugo La Malfa og Ferruccio Parri.[6] Kongressen ønsket også å opprette en europeisk domstol og å utarbeide en menneskrettserklæring («Charter of Human Rights»).[7]
Haag-kongressen førte til opprettelse av Europabevegelsen, som siden har arbeidet for europeisk integrasjon.[4] Den førte videre til et opprop for et politisk, økonomisk og monetært forent Europa, og [2]til opprettelsen av Europa-colleget.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Walton, C. C. (1959). The Hague" Congress of Europe": a Case Study of Public Opinion. Political Research Quarterly, 12(3), 738-752.
- ^ a b Haas, E. B. (1948). The United States of Europe. Political Science Quarterly, 63(4), 528-550.
- ^ Cohen, A. (2007). Constitutionalism Without Constitution: Transnational Elites Between Political Mobilization and Legal Expertise in the Making of a Constitution for Europe (1940s− 1960s). Law & Social Inquiry, 32(1), 109-135.
- ^ a b c d e Bildung, Bundeszentrale für politische. «Haager Kongress | bpb». www.bpb.de (på tysk). Besøkt 6. mai 2018.
- ^ Grantham, J. T. (1981). British Labour and The Hague ‘Congress of Europe’: National Sovereignty Defended. The Historical Journal, 24(02), 443-452.
- ^ Guerrieri, S. (2014). From the Hague Congress to the Council of Europe: hopes, achievements and disappointments in the parliamentary way to European integration (1948–51). Parliaments, Estates and Representation, 34(2), 216-227.
- ^ Schuman, F. L. (1951). The Council of Europe. American Political Science Review, 45(03), 724-740.