Høyrebølgen

Høyrebølgen er en betegnelse på en periode i norsk politikk fra 1975 til 1986. Perioden var preget av sterk vekst for partiet Høyre og en høyredreining av velgernes politiske holdninger. Høyre var i perioden preget av skepsis til etablerte autoriteter og statlig makt, de støttet forbrukernes rettigheter i større grad, tok til orde for en mer konservativ justispolitikk, forsvarte samfunnsnormene og innførte mer markedsstyring på bekostning av statlig styring.

Stortingsvalget i 1981 var høydepunktet for høyrebølgen, da Høyre fikk 31,7 prosent oppslutning. Kåre Willoch, Jo Benkow og Erling Norvik var de mest sentrale personene i Høyre i perioden. Willochs regjering fra 1981 til 1986 gjennomførte en rekke liberaliseringer som i tråd med de politiske strømningene under høyrebølgen, blant annet opphevelse av NRK-monopolet, utvidede åpningstider i butikkene, deregulering av boligmarkedet, liberalisering av kredittmarkedet og åpning for konkurranse i telemarkedet.

Den norske høyrebølgen var del av en internasjonal trend av høyredreining i politikken. Oljekrisen, økonomisk nedgang, høy inflasjon og industridød på 1970-tallet minsket troen på staten som løsningen på problemene, noe som svekket de sosialdemokratiske partiene som hadde styrt mange vestlige land siden slutten av andre verdenskrig. Den internasjonale høyrevridningen er gjerne forbundet med den konservative Margaret Thatcher i Storbritannia og republikaneren Ronald Reagan i USA.