Hopp til innhold

Tysk spitz

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Grosspitz»)
Tysk spitz
keeshond, grosspitz, mittelspitz, kleinspitz, pomeranian
Keeshond
HundetypeSpisshund
OpprinnelseTysklands flagg Tyskland (Mellom-Europa)
EgenskaperFamiliehund
Livsløp10–14
StørrelseToy-middels (2–22 kg)
Passer forErfarne
Anerkjennelser
FCIGr. 5, sek. 4
(FCI #097)
AKCSjekk!
CKCSjekk!
KCSjekk!
UKCSjekk!
Andre hunderaser
Alfabetisk raseliste
Gruppevis raseliste

Tysk spitz (FCI #097) er en fellesbetegnelse for variantene keeshond (wolfspitz, ulvespitz, hollandsk spitz), grosspitz (stor spitz), mittelspitz (mellomspitz), kleinspitz (liten spitz) og pomeranian (zwergspitz, dvergspitz) som alle klassifiseres som spisshunder. Disse skiller seg så vidt mye ut fra hverandre, at de ikke regnes som varianter av samme rase, men som egne hunderaser.

Opprinnelse og alder

[rediger | rediger kilde]
Keeshond
Mittelspitz
Kleinspitz
Pomeranian

Hunderasen regnes å ha opphav i Tyskland,[1] men det er trolig mer korrekt å si at den oppsto i det kontinentale Europa. Mange mener at den nedstammer fra steinalderens såkalte torvhunder (Canis familiaris palustris)[1] og neolittiske spisshunder, men dette medfører ikke riktighet. Flere regner den også som Europas eldste hunderase, men dette har sammenheng med førstnevnte teori og medfører derfor heller ikke riktighet, selv om typen hund utvilsomt er gammel. Type og rase er imidlertid to forskjellige ting.

Man har regnet med at rasen deler opphav med de nordiske spisshundene, deriblant samojed (som trolig er en av rasens tidlige forfedre). Dette støttes av nyere forskning, blant annet i en studie publisert i det vitenskapelige magasinet Science den 21. mai 2004.[2] Studien viser imidlertid også at rasen har et betydelig innslag av minst en annen hunderase, men den sier ingen ting om hvilken rase. Derimot går det fram at det må være en gjeterhund-type. Noe konkret om rasen alder er det umulig å si noe sikkert om, annet enn at variantene som mange andre hunderaser gjennomgikk en rivende utvikling mot slutten av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet.

Keeshond, som ellers i Europa kalles ulvespitz på grunn av pelsfargen, har fått sitt navn etter hollenderen Cornelis (Kees) de Gyselar, som på 1700-tallet gjorde revolt mot den hollandske kronen, huset Oranien, og derfor fikk en slags heltestatus i hjemlandet i ettertid. Det sies at han hadde en keeshond (eller en hund som lignet) i våpenskjoldet sitt. Han tapte kampen mot kronen, noe som skal ha ført til at «rasen» nærmest forsvant i mer enn hundre år. Den dukket imidlertid opp igjen på 1800-tallet, da det ble igangsatt avlsarbeider i både Holland og England for å bringe den fram i lyset igjen. Det er vel derfor korrekt å tidfeste disse hundene som rase til denne perioden, selv om variantene har aner som går mye lenger tilbake i tid. Til tross for at keeshond anerkjennes som tysk av FCI, er den Hollands nasjonalhund.

Pomeranian, er en mindre variant av kleinspitz skapt av britiske oppdrettere på 1800-tallet. Den er oppkalt etter Pommern, der opprinnelsen antas å stamme fra. Dronning Victoria av England har fått æren av å ha gjort rasen kjent og populær. Selv om den regnes som en tysk rase, var det engelskmennene som renavlet og videreutviklet denne lille hunden. De senere års streben etter stadig mindre hunder har gjort at pomeranian har blitt stadig mindre i størrelse. Tidligere var det vanlig at den veide ca. 3,5 kg, men i dag er det mer vanlig at den veier omkring 2 kg. Til Norge kom denne populære hunden alt før første verdenskrig.

Den første raseklubben ble dannet i Frankrike i 1935. Rasestandarden er fra 1990.

Utseende, anatomi og fysikk

[rediger | rediger kilde]

Tysk spitz er en kvadratisk hund som varierer mye i størrelse. Hodet er typisk trekantet med et spisst snuteparti og relativt små spisse stående og tett ansatte ører, og en ikke alt for godt markert stopp i pannen. Halsen er middels lang og har tørr hud. Dypt bryst og bredt, kort og kraftig lendeparti. Buklinjen er noe opptrukket og ryggen kort. Beina er muskuløse og har en kraftig benstamme. Halen bæres ringlet over ryggen og har buskete pels.

Pelsen er lang og rett og gir god isolasjon mot de fleste værtyper. Vinterstid får pelsen tett, myk og svært godt isolerende underull.[3] Ytterpelsen står ut fra kroppen og gir hunden et betydelig større volum enn den egentlig har. Rundt halsen har den tykk løvemanke (man). Vekten varierer fra den minste varianten på ca. 3,5 kg, til den største på ca. 20 kg.

  • Keeshond skal ha ulvegrå pels. Den er den største av variantene og blir gjerne ca. 45–55 cm i skulderhøyde.
  • Grosspitz kan ha flere fargervarianter. Den er den nest største av de tyske spitzene og blir gjerne ca. 42–50 cm i skulderhøyde.
  • Mittelspitz kan ha flere fargervarianter, er den tredje største med ca. 30–38 cm i skulderhøyde.[3]
  • Kleinspitz kan ha flere fargervarianter, nest minst og har ca. 23–29 cm i skulderhøyde.[3]
  • Pomeranian kan ha flere fargervarianter, er minst med ca. 18–22 cm i skulderhøyde.

I det siste har det også dukket opp en enda mindre variant av pomeranian, kalt Tea cup pomeranian (en såkalt tekopphund). Tekopphunder skal veie mindre enn 1,9 kg, men denne varianten anerkjennes imidlertid ikke som en egen variant av de store stambokregistrene.

Bruksområde

[rediger | rediger kilde]

Tysk spitz er i dag først og fremst en populær familiehund, sekundært en ypperlig brukshund for en rekke formål. Fra gammelt av var den tradisjonelt brukt som gårdshund, og den har fortsatt ypperlige egenskaper som vakthund.

Lynne og væremåte

[rediger | rediger kilde]

Tysk spitz er robust, livlig og vaktsom, og egner seg til vakthund.[1] Den er vanligvis svært rolig av seg, men også gjerne noe selvstendig og ofte litt mistenksom overfor fremmede. Den knytter sterke bånd til eier og kan bli litt sjalu om den ikke får klare retningslinjer fra valpestadiet av. De større typene er ofte også svært modige og kan være noe pågående overfor fremmede. De kan også være dominante overfor andre hunder.

Den minste typen, Pomeranian, er en selvsikker hund. De viser ikke nødvendigvis mer respekt for hunder som er større enn seg selv.

Pomeranian er meget hengivne overfor eierne sine, men overfor fremmede kan de være skeptiske. Nettopp denne egenskapen gjør at rasen fungerer godt som vakthunder, uten at de av den grunn er aggressive eller nervøse. De er kjent for å lage mye lyd, og egner seg på lik linje med de andre spitzene godt som vakthund.

Den kraftige pelsen krever noe jobb på regelmessig basis, men kanskje mindre enn hva en skulle tro.

Referanser

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

Pomeranian: Utfyllende artikkel om hunderasen pomeranian, dens krav til stell og helse samt rasens historie.