Gotisk roman
 | Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. |
Gotisk roman (engelsk gothic novel) er en litterær sjanger som tilhører romantikken og alltid har stått sterkt i Storbritannia hvor den begynte med The Castle of Otranto (1764) av Horace Walpole.
Sjangerens etterfølger er moderne skrekklitteratur – såkalte «nygotiske romaner» – som har ført til at den nåværende betydning av ordet «gotisk» har kommet til å bety mørkt, forskrekkelig og gruoppvekkende.
Typisk for en gotisk roman er trekk som mystikk, det overnaturlige, spøkelser, hjemsøkte bygninger, slott, dommedag, død, forfall, galskap, arvelige forbannelser og så videre. Bøkene tar for seg tilværelsens gode og onde krefter. De gotiske bøkenes helt(inn)er bekjemper tyranner og grusomme skurker og spøkelser.
Gotiske romaner kjennetegnes av en fascinasjon for alt mystisk, mytisk og middelaldersk. Bøkene tar for seg tilværelsens gode og onde krefter, mørke makter, det overnaturlige, og er henlagt til storslåtte slott og ruiner i ville, øde landskaper. De gotiske bøkenes helt(inn)er bekjemper tyranner og grusomme skurker og spøkelser.
Karakteristiske trekk for denne type bøker er piskende regnvær på øde heder, torden og regn, mektige krefter og golde ruiner, stemmer i natten – og en ensom helt(inne) som står opp mot overmakten.
Den gotiske romans opprinnelse
[rediger | rediger kilde]Begrepet «gotisk» er en nedvurdert betegnelse som opprinnelig beskrev en arkitekturperiode fra middelalderen, se gotisk arkitektur og gotisk kunst. Fornyelsen av gotisk arkitektur som ble populært på 1800-tallet var en reaksjon på den klassiske arkitekturen som ble et kjennetegn på opplysningstiden.
På samme måte som de gotiske revisjonistenes avvisning av klarhet og rasjonalisme i nyklassisimen ble begrepet gotisk forbundet med en anerkjennelse av ekstreme følelser, velbehagelige gys og spennende opplevelser og søkningen etter det sublime og atmosfære. Ruinene av gotiske bygninger ga stemning og følelser knyttet til menneskelig forfall og sammenbrudd – noe som kan bevitnes i falske ruiner som ble bygget som blikkfang i engelske landskapsparker.
I 1764 skrev Horace Walpole The Castle of Otranto, som regnes som en av de første innenfor den gotiske sjanger. Noen tiår senere utga Ann Radcliffe «The Mysteries of Udolpho». Sjangeren påvirket forfattere som Edgar Allan Poe (1809–1849) og Charles Dickens (1812–1870) og forsterket 1800-tallets fascinasjon for ruiner, spøkelser og alt overnaturlig.
Selv i bøker som Stormfulle høyder (1847) av Emily Brontë og Rebecca (1938) av Daphne du Maurier kan man gjenfinne gotiske trekk. Andre eksempler er Mary Shelleys Frankenstein (1818), Bram Stokers Dracula (1897) og verkene til H.P. Lovecraft (1890–1937).
Se også
[rediger | rediger kilde]Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Skrekklitteratur; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)