Franz Neumann
| Franz Neumann | |||
|---|---|---|---|
| Født | Franz Leopold Neumann 23. mai 1900[1][2][3]  Katowice | ||
| Død | 2. sep. 1954[1][2][3] (54 år) Visp[4] | ||
| Beskjeftigelse | Filosof, jurist, sosiolog, universitetslærer, advokat | ||
| Utdannet ved | London School of Economics[5] Johann Wolfgang Goethe-Universität[5] | ||
| Parti | Sozialdemokratische Partei Deutschlands[5] | ||
| Nasjonalitet | Det tyske keiserrike Weimarrepublikken | ||
| Utmerkelser | Guggenheim-stipendiet (1946)[6] | ||
Franz Lepold Neumann (1900–1954) var en tysk-amerikansk statsviter og jurist. Han er særlig kjent for boka Behemoth: The Structure and Practice of National Socialism (1942, utvidet utgave 1944) hvor han skildret Nazi-Tyskland[7] som en sterk konflikt mellom alle sider av diktaturet hvorpå kun Hitlers autoritet klarte å holde regimet sammen. Neumann mente at Nazi-Tyskland knapt nok var en stat fordi regimet var altfor fragmentert. Behemoth var epokegjørende ifølge Krogh. Neumann og kollegaen Otto Kirchheimer mente det var en kontinuitet i tysk historie før og etter 1933, mens Max Horkheimer og Theodor Adorno mente at 1933 var et fundamentalt brudd.[8]
Neumann etablerte seg som advokat i Berlin før han i 1933 ble satt i konsentrasjonsleir. Han ble etter kort tid løslatt og dro til London hvor han tok en doktorgrad. I 1936 kom han til Columbia University i New York der han etablerte seg ved den ny-marxistiske Frankfurterskolen i eksil sammen med blant andre Max Horkheimer, Erich Fromm og Theodor Adorno. Innenfor dette miljøet bidro han særlig til analyse av nazismen og fascismen. Han var uenig med Friedrich Pollock som mente at fascismen var et nytt, krisefritt og altomfattende «statskapitalistisk» system.[8] I 1936 tok han initiativ til en rekke forelesninger på Columbia som ble et punkt på veien mot Behemoth. Under krigen arbeidet han i det amerikanske utenriksdepartmentet og i OSS. Sommeren 1945 dro han til det okkuperte Tyskland som den første forskningsleder ved Nürnbergprosessen og medvirket der ved forberedelse av rettssaken mot de ledende personene i naziregimet.[9] I 1948 vendte han tilbake til Columbia som professor i statsvitenskap. I 1940-årene var Neumann mistenkt for medvirkning til spionasje for Sovjetunionen, men ble frikjent. Han omkom i en bilulykke i Sveits 2. september 1954.
Neumanns arbeider var en viktig inspirasjon for Hannah Arendt. Betegnelsen «rasistisk imperialisme» (race-imperialism) skriver seg fra Neumanns bok Behemoth.[7] Neumann var veileder for blant andre Raul Hilberg.[10] I Behemoth beskrev Neumann Nazi-Tyskland som en lovløs failed state (mislykket stat) snarere enn den autoritære staten regimet ga inntrykk av. Hilberg fullførte avhandlingen The Destruction of the European Jews 1955 med annen at veileder etter Neumanns død i 1954. Hilbergs arbeid baserte seg til dels på Neumanns «polysentriske» modell av nazistaten, men Hilberg kom til at tjenestemenn innenfor de fire «pillarene» (statsadministrasjonen, nazispartiet, militæret og storindustrien) var operativt sammenvevd. Hilberg mente at nazistregimet var en sterk (ikke svak) byråkratisk stat. Neumanns studie var for en stor del teoretisk og utført under krigen med begrenset tilgang til dokumentasjon.[11]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, oppført som Franz Leopold Neumann, SNAC Ark-ID w6c54cm3, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 16659097f, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c www.triple-c.at[Hentet fra Wikidata]
- ^ Guggenheim fellows ID franz-l-neumann[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Furet, François (1996). Den tapte illusjon: et essay om den kommunistiske idé i det 20. århundre. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203261043.
- ^ a b Krogh, Thomas (1991). Fra Frankfurt til Hollywood: Frankfurterskolen 1930-1945. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203166997.
- ^ BUSH, JONATHAN A. (2010). «Raul Hilberg (1926–2007) In Memoriam». The Jewish Quarterly Review. 4. 100: 661–688. ISSN 0021-6682. Besøkt 1. januar 2023.
- ^ «Obituary: Raul Hilberg». the Guardian (på engelsk). 24. september 2007. Besøkt 2. januar 2023.
- ^ Bush 2010, s. 664.