Fragmenter i Lappska Mythologien

«Læstadius preker for samene»; maleri fra 1840 av François-Auguste Biard (1799–1882) som deltok i La Recherche-ekspedisjonen. Biards bilde er en sammenstilling av ulike skisser; han opplevde ikke snø under sitt besøk på Nordkalotten i september 1839, og framstillinga av snøen er derfor basert på inntrykk fra Svalbard. Læstadius' antrekk kan imidlertid være autentisk. Maleriet ble stilt ut i Parissalongen 1841.

Læstadius viser flere steder til figurene på denne runebommen, som var publisert i Erik Johan Jessens Afhandling om de Norske Finners og Lappers hedenske Religion, 1767. Tromma er også en del av motivet på det norske Læstadius-frimerket fra 2000.

Fragmenter i Lappska Mythologien er en avhandling om samisk religion, skrevet av den svensk-samiske presten Lars Levi Læstadius fra 1839 til 1845. Boken var skrevet for den franske La Recherche-ekspedisjonen, som besøkte Nord-Skandinavia og Svalbard 1838–40. Læstadius siterte og vurderte en rekke eldre kildeskrifter, og var med det en av de første som viste en kildekritisk tilnæring til samisk religion.

Manuskriptet var lenge forsvunnet, og ble ikke utgitt i noenlunde fullstendig utgave på svensk før i 1997. Den utkom på engelsk i 2002, og en supplerende utgave kom på norsk i 2003.

Bakgrunn

Læstadius (1800–61) var prest i Karesuando fra 1826 til 1849. I denne tiden utfoldet han seg på flere felt ved siden av prestegjerningen. Han publiserte flere botaniske studier, og samlet planter. Allerede i 1834 skriver han til redaktøren av Tidsskrift för jägare och naturforskare at han har begynt å skrive på en avhandling om samisk religion, men at han mangler kilder.

Han var i august 1838 og september 1839 deltager på La Recherche-ekspedisjonen, Paul Gaimards forskningsreise til nordområdene. Han gjorde inntrykk på ekspedisjonsmedlemmene med sine kunnskaper i naturhistorie og samisk tradisjonsmateriale, og på deres oppfordring intensiverte han arbeidet med den mytologiske avhandlingen. Brev fra november-desember 1839 tyder på at mye av teksten var ferdig da, og i juli 1840 skrev han til J.J. Berxelius i Stockholm at manuskriptets første del, Gudeläran, er ferdig.

I utgangspunktet skulle avhandlingen trykkes som en del av La Recherche-ekspedisjonens offisielle publikasjoner, hvor et planlagt åttende bind skulle inneholde fire avhandlinger: I tillegg til Fragmenter, på fransk kalt Histoire et Mythologie des Lapons, tre tekster av Xavier Marmier: om skandinavisk litteratur, skandinavisk historie og en reiseskildring. Gaimard og Læstadius ble enige om vilkårene for dette i brev i januar 1842: et honorar på 100 riksdaler. Første del av manuskriptet ble sendt til Gaimard via den franske ambassaden i Stockholm sommeren 1842. Del 2-4 ble skrevet fra mai til november 1844; det ble fullført sommeren 1845, etter at Læstadius hadde hentet inn materiale fra kollegaen Jakob Fellmans arbeide. På det tidspunktet trodde Læstadius etter alt å dømme at første del allerede var trykket. I tillegg skrev Læstadius i 1842 to tillegg til første del.

I mai 1845 skrev Gaimard til mellommennene i Stockholm at han er klar til å trykke avhandlingen, så snart han får de siste delene av manuskriptet. Når avhandlingen likevel ikke ble trykt, kan det skyldes en kombinasjon av uheldige omstendigheter. Dels mangelen på relevante illustrasjoner; dels problemet med å oversette manuskriptet fra svensk til fransk, med alle dets fagtermer og etymologiske refleksjoner rundt ord på norsk, svensk og finsk; dels at oversetteren Marmier kan ha hatt en sviktende interesse for arbeidet; og særlige dette at den politiske interessen for hele La Recherche-prosjektet forsvant etter Februarrevolusjonen i 1848. Gaimard ble i 1853 avløst av Victor Lottin som redaktør av ekspedisjonsrapportene. Rapportarbeidet ble avsluttet i 1855. Læstadius' eneste trykte bidrag til verket ble en artikkel om værobservasjoner i Karesuando 1830–1838.

Læstadius bygget sin framstilling på tilgjengelige avhandlinger fra 1700-tallet, blant dem Knud Leems Finmarkens lapper (1767) og «Anonymus hos Leem», hvor en klassisk hierarkisk presentasjon av samisk gudelære blir introdusert. Læstadius fulgte dette skjemaet. Samtidig inntok han en kritisk, analytisk holdning til de kildeskriftene han gjennomgikk. Etter Læstadius mening var den tradisjonelle samiske religionen et avsluttet kapittel, men han antok at det fantes levende spor av tradisjon, og han beskriver disse sporene slik de framsto i hans samtid. Læstadius' folketroinnsamling regnes som et verdifullt supplement til de eldre kildeskriftene. I motsetning til mange av de tidligere skriftene har han en forståelsesfull og positivt bekreftende innstilling; han skildrer noaidiens virksomhet med respekt, og uten å forbinde den med djevelske krefter.

Innhold

Anders Paulsens tromme, skjematisk gjengitt. Denne tromma, som ble konfiskert på tinget i Vadsø i 1691, er den eneste kjente, bevarte tromma med fem horisontale nivåer, tilsvarende tre gudeverdener, én menneskeverden, og ett underjordisk dødsrike.

Verket består av fire hoveddeler; som alle er inndelt med avsnitt på om lag én trykkside, og numrert §1, §2, osv.

1. Gudelære, opprinnelig i 111 avsnitt; med tillegget fra 1842 totalt 146 avsnitt
2. Offerlære, om bruk av runebomme som orakel og i offerriter, 71 avsnitt
3. Spådomslære, om noaidiens kunnskaper og virksomhet, 32 avsnitt
4. Fabellære, om samisk fortellertradisjon, med sagn og myter, 40 avsnitt.

Til den første delen skrev Læstadius etterhvert to tillegg. Et fra våren 1842, som viderefører §111 og fører manuskriptet fra til §146. Dette utgjør 70 sider i manuskript; dertil kommer et ti siders Tillegg med kommentarer til de tidligere avsnittene. I desember 1842 skrev Læstadius et Ytterligare tillägg ..., basert på lesningen av Johannes Schefferus' Lapponia i 1842. Dette siste tillegget utgjør 28 manussider.

Gudelæren

Læstadius tok utgangspunkt i «Anonymus»' hierarkiske kosmologi

«Lapperne have indbildt sig Guder paa adskillige steder. Skal en Deel holde til allerhøyest opp i Stierne-Himmelen. En Deel længere neden i Luften. En Deel neden paa Jorden. En Deel et Stykke neden i Jorden. En Deel meget dypt neden i Jorden.»

Dette forenet han med inntrykk fra Erik Johan Jessens Afhandling om de Norske Finners og Lappers hedenske Religion (1767) og Leonard Sidenius' manuskript fra 1726, trykt i Gananders mytologiske leksikon (1789). Disse opererer med henholdsvis tre og fire nivå eller «klasser» av gudevesen. I Læstadius' syntese er det fremdeles fem nivå, som han kalte

Overhimmelske, himmelske, underhimmelske, jordiske og underjordiske,

med terminologi fra Sidenius. Han understreket likevel (i §3) at «Nåiderna hade förmodligen icke classificerat sina Gudar», og at rangordningen er skapt i misjonærenes beskrivelser av samisk mytologi.

Overguden Radien er hersker «med oinskränkt magt öfver himmel och jord»; nest etter ham kommer Ruonaneid eller Rananeid, en grødesgudinne. Læstadius var skeptisk til forestillingen om Radiens sønn, Radien kiedde, som nevnes av Jessen og av von Westen; han mente at det er en figur inspirert av «för mycken bekantskap med första Capitlet af Johannis Evangelium.» (§8)

Blant de himmelske makter regnes Beiwe, sola, og Sola neid, solas datter. Læstadius gjenga flere kilders angående Ailekis olmek, tre hellige menn; men anså dette som et lån fra katolisismen.

Blant de underhimmelske maktene nevnte han Madder-Attje som «stamfader för människoslägtet», og stam-moderen Madder-Akka og hennes døtre Zarakka, Uksakka og Juksakka. Disse fem virker sammen for å «gifva lif åt alla varelser under Solen» (§18), og han siterer Jessen om deres rolle i utviklingen av barnas sjel, kropp og kjønn. Tordenguden Horagalles og vindguden Bjegs olmai hører også til denne gruppen makter.

De jordiske maktene omfatter Stor-Junkeren og Lill-Junkeren, som Læstadius er usikker på hva henspiller på; det kan være fjellånder eller hjelpere under jakt. Han spekulerer på om opphavet er et narrespill fra skatteinnkrevere overfor samene. Andre makter i denne klassen er jakt- og dyreguden Leib olmoi, fiskeguden Tjatse olmoi, offersteiner (seite) og hellige fjell (passe vare) og skoger.

Forfatteren brukte mest plass på de underjordiske maktene – som egentlig bør inndeles i flere underkategorier, og på å drøfte samenes syn på sjelens udødelighet og livets to utganger. Han var åpen for at disse forestillingene om livet etter døden kan være preget av kristne tanker, men var mest opptatt av å vise hvordan samisk religion ikke er dårligere enn andre nasjoners religiøse tanker. Han nevner forestillinger om at de døde kan påvirke, eller plage, de levende. I dødsriket Jabma aimo finnes Jabma akko, Dødens mor; hun ønsker seg kontroll over de levende. Sykdom kan forklares med hennes innvirkning, og man kan stagge henne ved å ofre en hest. Dypest i underverdenen finnes Ruotta (Rutu/Rota); han plager menneskene, og man kan stagge ham ved hesteoffer.

Læstadius brukte også plass på å referere og vurdere de kildene han har hatt for hånden. Særlig høyt verdsatte han Samuel Rheens og Olaus Petri Niurenius' materiale, som begge er gjengitt hos Schefferus. Derimot var han svært skeptisk til reisebrevforfattere som bare har oppholdt seg kort tid i samiske områder.

Publiseringshistorie

En versjon av Læstadius' manus var kjent og bruk av J.A. Friis i hans Lappisk mythologi, eventyr og folkesagn (1871); Friis hadde lånt et manuskript av samemisjonæren Nils Vibe Stockfleth, som fikk dette av Læstadius under et besøk i Karesuando i desember 1844. En liten del av dette manuskriptet finnes i Friis' arkiv i Nasjonalbiblioteket i Oslo.

Da den finske politikeren Kaarlo Castrén skrev en Læstadius-biografi i 1932, fikk han hjelp av bibliotekaren Eero K. Neuvonen ved Sainte-Geneviève-biblioteket i Paris til å oppspore en foreløpig versjon av manuskriptet. Neuvonen fant en gjenfortelling i den ungarske geografen Antal Regulys notater fra møter med Læstadius i Karesuando i juli 1840. I ettertid viser det seg at Regulys notater bare utgjør 1/6 av verkets første del.

Bibliotekar Neuvonen fortsatte jakten på manuskriptet. I 1933 fant han den første, eldste delen i Gaimard-medarbeideren Xavier Marmiers etterlatte papirer i biblioteket i Pontarlier, Marmiers fødeby. I 1946 fant den svenske bibliotekaren Olof von Feilitzen manuskriptet til del 2-4 i Yale-universitetets bibliotek; hvortil det antagelig hadde kommet via den franske greven Paul Riants boksamling. De siste delene av manuskriptet, tilleggene fra 1842, ble funnet i Pontarlier-biblioteket i 2001.

Den første trykte utgaven av verket kom i 1959, ved Harald Grundström. Grundströms utgave er forkortet ved at han utelot sitat som var trykket annensteds. En komplettert utgave ble utgitt på finsk i 1994, og senere med original svensk tekst i 1997. En engelsk utgave utkom i 2002.

En norsk utgave av første del, med de nyfunnede tilleggene, utkom i 2003.

Referanser

Autoritetsdata