Hopp til innhold

Emma Herwegh

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Emma Herwegh
Emma Herwegh i Die Gartenlaube, 1904.
FødtEmma Siegmund
10. mai 1817[1][2][3]Rediger på Wikidata
Magdeburg
Død24. mars 1904[1][3]Rediger på Wikidata (86 år)
Paris
BeskjeftigelseSkribent, salongvertinne Rediger på Wikidata
EktefelleGeorg Herwegh (1843–)[4]
BarnHorace Herwegh
Camille Herwegh
NasjonalitetKongeriket Preussen
GravlagtLiestal

Emma Herweg (1817–1904) var en tysk forfatter, oversetter og revolusjonær, som var aktiv under revolusjonen i Baden i 1848. Hun var gift med den også revolusjonære Georg Herwegh.

Hun var datter av silkekjøpmann Johann Siegmund og mor Henriette, født Kramer. Faren var kongelig hoffleverandør, opprinnelig av jødisk konfesjon, men gikk over til kristendommen. I familiens hjem i Breite Strasse like ved byslottet i Berlin, vanket embetsmenn, diplomater, forretnings- og vitenskapsfolk og kunstnere. Familiens lege var også kongens livlege.[5]

Emma Siegmund lærte i sitt hjem flere språk og fikk den beste undervisning i litteratur og historie. Hennes pianolærer var Ludwig Berger, som også hadde utdannet Felix Mendelssohn, og tegning lærte hun av Eduard Holbein, senere direktør i Berliner Akademie.[5]

Hun lærte å ri og å skyte med pistol. Hun blandet seg inn i politiske diskusjoner mellom mennene og førte en ironisk tone. Som ung leste hun gjerne bøker av forfattere som hørte til kretsen kalt Junges Deutschland (unge Tyskland), og som omfattet blant andre Heinrich Heine. Og selv innenfor familiekretsen, falt hennes selvbevissthet utenfor rammen for det umiddelbart akseptable. Hennes tanter ble referert slik at «Hun får seg ingen mann, hun er en selv».[5]

På badeferie til Helgoland plasserte hun ansiktene til tsar Nikolaj I og hans regjering foran målskivene. Den russiske tsaren anså hun som en ubarmhjertig forfølger av Polen og jødene. Tsaren hadde allerede før sin tiltredelse, og under sin dannelsesreise i 1816, uttalt om jødene at «sanne blodigler er de, som suger seg fast over alt». For Herwegh ga tanken på tsaren stadig næring til hennes kampvilje.[5]

I det liberale foreldrehjemmet utviklet hun sine egne meninger. I et brev fra 21. januar 1839, før hun ennå har fylt 22 år, skriver hun blant annet: «Så lenge aristokratiet blir hyllet, så lenge mengden blir gitt samme rang som krøtteret, så lenge vil overherredømmet vare. Jeg kan tåle en manns heftighet, ja selv raseri, men jeg kan ikke tåle å se at en mann bøyer seg. Mann så vel som kvinne skal bare kjenne én herre, for hvem de kaster seg i støvet – Gud Fader.»[5]

Emma Siegmund leste Georg Herwegs diktsamling 28. september 1841, og følte seg straks forbundet med dikteren. I familien utbrøt hun at «Det er svaret på min sjel!». Hun traff ham ett år senere, i september 1842. Georg Herwegh var på reportasjereise for avisen Deutscher Boten aus der Schweiz og besøkte familien Siegmund i deres hjem i Berlin. En venninne beskrev det slik: «Det første møtet var som et gjensyn mellom mennesker som endelig, etter en lang vandring i det ukjente, vendte tilbake til sitt egentlige hjem.» Paret forlovet seg etter en uke og giftet seg året etter, 8. mars 1843. For henne var ekteskapet standsmessig et trinn ned, da hun kom fra et borgerlig hjem med kontakter til det prøyssiske kongehuset, mens Georg Herwegh var sønn av en krovert. Hun delte imidlertid Georgs politiske synspunkter.[5][6]

I perioden 1843 til 1848 holdt hun sammen med sin mann en salong i Paris. I salongen vanket blant andre Heinrich Heine, Karl Marx, Michail Bakunin, George Sand, Victor Hugo, Franz Liszt, Marie d’Agoult, Ivan Turgenev, Lamartine og Pierre-Jean de Béranger.[5]

I 1848 deltok hun sammen med sin mann i et friskarefelttog i Baden, som imidlertid ble slått ned av würtemmburgiske tropper. Fra 1853 til 1866 bodde hun i Zürich der hun traff blant andre Gottfried Keller, og holdt tett kontakt med italienske immigranter og tyske sosialdemokrater. Hun oversatte revolusjonær litteratur, blant annet av Giuseppe Garibaldi, og støttet sin mann økonomisk.[7]

Hun ble begravet i «den frie republikanske jord», ved siden av sin mann, i Liestal i Sveits.[5]

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]

Hun og hennes ektefelle Georg Herwegh skrev en felles biografi. De regnes begge av Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte blant de viktigste personer som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.[8]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 6. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Autorités BnF, BNF-ID 13509683s[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b FemBio-Datenbank, FemBio-ID 13316, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ kops.uni-konstanz.de[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d e f g h Heinz Kapp (2006). Revolutionäre jüdischer Herkunft in Europa 1848/49 (avhandling). Konstanz : Hartung-Gorre. 
  6. ^ «Emma Charlotte Herwegh-Siegmund – Personenlexikon BL». personenlexikon.bl.ch. Besøkt 3. oktober 2021. 
  7. ^ «Herwegh, Emma». hls-dhs-dss.ch (på tysk). Besøkt 6. oktober 2021. 
  8. ^ «100 Köpfe der Demokratie». demokratie-geschichte.de. Besøkt 23. juli 2021.