Eivind Blehr
| Eivind Blehr | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 20. jan. 1881[1] Lærdal | ||
| Død | 27. juli 1957[1] (76 år) Asker Nesøya | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete | |||
| Far | Otto Blehr | ||
| Mor | Randi Blehr | ||
| Parti | Nasjonal Samling (1941–1945*) | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Vestre gravlund | ||
Eivind Stenersen Blehr (født 20. januar 1881, død 27. juli 1957) var NS-politiker, fylkesmann i Oslo/Akershus fra 1. september 1941 til 14. februar 1942 og fra 1. juli 1944 til frigjøringen, handels- og forsyningsminister i Quislings regjering fra 1. februar 1942, og næringsminister fra 1. mai 1943 til 12. juni 1944. Han ble dømt til 20 års tvangsarbeid i 1946.
Bakgrunn og virke
[rediger | rediger kilde]Blehr var sønn av statsminister Otto Blehr og kvinnesaksforkjemper Randi Blehr. Han var utdannet jurist og ansatt i Utenriksdepartementet fra 1905 og hadde viktige folkerettslige oppdrag i tiden både før og etter første verdenskrig. Han kjøpte Nesøya hovedgård og Gyssestad i 1916 og bygde en trebro over Grønsund til Nesøya i 1920.
Som motstander av Venstres frihandelsvennlige politikk og nedbyggingen av det norske forsvaret i mellomkrigstiden, meldte han seg i 1933 inn i Nasjonal Samling, men forlot det året etter.[2] Imidlertid meldte han seg inn igjen i 1941. Hans orientering gikk først og fremst i retning av å forsvare norske næringsinteresser. Samtidig var han motstander av parlamentarismen som hans far hadde vært med på å innføre, og han aksepterte fullt ut et autoritært styre som en overordnet politisk ramme i Norge.
Som minister gjorde Blehr det klart at han ønsket et selvstendig Norge under Quislings ledelse, og han motsatte seg gang på gang krav fra okkupasjonsmakten av økonomisk art. Det var i stor grad hans fortjeneste at norske kirkeklokker ikke ble utlevert til tyskerne. Denne nasjonalistiske holdningen gjorde at han ble en torn i øyet på Reichskommissar Josef Terboven, og han ble også motarbeidet av krefter i NS-ledelsen. Sommeren 1944 ble han presset ut av regjeringen.
Han ble likevel idømt 20 års tvangsarbeid. På et avisbilde så man Blehr og Kristen Gundelach lete i en søppelkasse etter mat, og Blehr var så underernært at han utviklet beri-beri.[3] Etter at han hadde sonet sin landssviksdom, engasjerte han seg, som en av de sentrale eks-medlemmer av NS, i Forbundet for sosial oppreisning.
Blehr opptrer i Steve Sem-Sandbergs roman Stormen, der bokens forteller vender tilbake til sin barndoms øy i Oslofjorden. Der kommer han over etterlatte papirer fra NS-politikeren «handelsminister Kaufmann» som forsøkte å omdanne lokalsamfunnet til sitt eget Utopia. Romanens handling er delvis basert på Sem-Sandbergs oppvekst og feriebesøk hos besteforeldrene som bodde på Nesøya, og advarte barna mot å gå til nabogården fordi «den tilhørte en nazist».[4]
Blehr-Backe-avtalen
[rediger | rediger kilde]
Første rekke fra venstre: Quisling, Albert Viljam Hagelin, Kjeld Stub Irgens, Ragnar Skancke og Tormod Hustad.
Bakre rekke fra venstre: Sverre Riisnæs, Jonas Lie, Axel Stang, Johan Andreas Lippestad og Eivind Blehr.
Blehr-Backe-avtalen ble inngått i Berlin i slutten av mars 1942 mellom næringsminister Blehr og den tyske ernæringsminister og statssekretær Herbert Backe. Avtalen sikret Norge innførsel av næringsmidler fra Tyskland for resten av okkupasjonen. Norge var nærmest helt henvist til Tyskland som leverandør av matvarer. Under sitt første offisielle besøk hos Hitler 13. februar 1942 overrakte Quisling et promemoria om Norges forsyningsvanskeligheter. En melding om at 25 000 tonn korn fra Hamburg ikke ville bli ekspedert, utløste Blehrs improviserte flytur til Berlin. Avtalen sikret leveranser av fett og korn, og ble siden påberopt overfor tyskerne. Importoverskuddet fra Tyskland hadde stadig økt, og fra 1942 av var det tysk politikk å kun levere mot tilsvarende ytelser fra Norge. Like fullt fortsatte saldoen å vokse i Blehrs embetstid til 789 mill. Reichsmark i tysk favør våren 1944. Importoverskuddet innebar en nettogevinst for Norge, idet summen ikke ble tilbakebetalt.
Lagmannsretten krediterte i 1946 Blehr for hans virksomhet på dette felt, som også ble muliggjort ved hjelp av provianteringsdirektør Nikolai Schei og holdningen til Reichskommissariats ernæringssjef Karl Blankenagel.
Etterkrigstiden
[rediger | rediger kilde]Etter endt soning av sin landssvikdom gikk Blehr over i eiendoms- og bank-virksomhet i Oslo-området, og var som grunneier spesielt engasjert i utbyggingen av Nesøya på slutten av 1950-tallet. Han engasjerte seg i Forbundet for sosial oppreisning, som var en interesseorganisasjon for tidligere NS-folk. Han ledet den såkalte Svenskeutredningen på vegne av foreningen.[5] Han ble begravd på Vestre Gravlund i Oslo 9. august 1959.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Eivind Stenersen Blehr, Norsk biografisk leksikon ID Eivind_Blehr, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ https://nbl.snl.no/Eivind_Blehr
- ^ Asgeir Olden: Fødd skuldig (s. 22), Samlaget 1988, 9788252132823
- ^ https://www.dagsavisen.no/kultur/2016/12/28/skriver-om-sin-norske-oppvekst/
- ^ FL – «Eivind Blehr døde 27. juli i sitt hjem på Nesø hovedgård», juli 1957.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Eivind Blehr – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (no) Eivind Blehr i PolSys hos Sikt – Kunnskapssektorens tjenesteleverandør
- «NorgesLexi: Blehr, Eivind (Stenersen)». Arkivert fra originalen 10. mars 2007. Besøkt 22. januar 2007.
- «NorgesLexi: Blehr-Backe-avtalen». Arkivert fra originalen 10. mars 2007. Besøkt 22. januar 2007.
- Asker og Bærum leksikon. ISBN 82 91649 10 3