Hopp til innhold

Einar Tambarskjelve

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Einar Tambarskjelve
Einar Tambarskjelve, som Christian Krohg forestilte seg ham. «For veik, for veik er kongens bue.»
Født980Rediger på Wikidata
Norge
Død1050Rediger på Wikidata
Norge
BeskjeftigelseOppdagelsesreisende, militært personell, politiker Rediger på Wikidata
EktefelleBergljot Håkonsdatter
BarnÅlov Einarsdatter
Eindride Einarsson
NasjonalitetNorge

Einar Eindrideson Tambarskjelve (født ca. 980, død ca. 1050; norrønt Einarr Þambarskelfir) fikk trolig tilnavnet «Tambarskjelve» (av norrønt Þǫmb ('den utspilte bue') fordi han var den beste bueskytteren i landet. Han er en av de mest omtalte personene i sagalitteraturen. Han omtales også av Saxo Grammaticus.[1] I store deler av Snorre Sturlasons Heimskringla er han nærmest en gjennomgangsfigur. Han bodde på Husaby i Skaun sør for Trondheim.[2]

I Heimskringla heter det om Einar Tambarskjelve at han var «den sterkeste mann og den beste bueskytter som har vært i Norge; det var ingen annen mann som kunne skyte så hardt som han; han skjøt med en butt pil så den gikk gjennom en råblaut oksehud som hang på en stang. Han var en framifrå skiløper, god i alle idretter og en modig kar, ættestor og rik var han også» og «den mektigste og gjeveste mann i hele Trøndelag».[3]

Einar Tambarskjelve framstår som en politiker som ifølge sagaen spiller en avgjørende rolle både når det gjelder helliggjøringen av Olav Haraldsson i 1031.[4] og ved gjeninnsettelsen av Magnus den gode som norsk regent i 1035.[5]

Han preger nå kommunevåpenet til både Melhus Kommune, knestående med buen i spenn og Skaun Kommune, med bautasteinene som han ifølge sagnene brukte som båtfeste for seg selv og sine menn.

Slekt

[rediger | rediger kilde]

Ifølge Heimskringla[6] var Einar sønn av Eindride, sønn av Styrkår fra Gimsan (Gimse i Melhus) som var sønn av Reidar. I Heimskringla står det at Styrkår deltok i slaget i Hjørungavåg mot Jomsvikingene sammen med Håkon jarl.[7] Sønnen til Einar het også Eindride og var, ifølge en usikker kilde, gift med Sigrid Erlingsdatter, datter av Erling Skjalgsson på Sola.[8] Ifølge Snorre var Eindride gift med en annen Sigrid; datteren til Ketil Kalv og Gunnhild. Gunnhild var søster av Harald Hardråde.[9]

Einar ble gift med Håkon jarls datter Bergljot – søster til ladejarlen Eirik Håkonsson og Svein jarl – og jarlene gav Einar skatteinntektene fra Orkdal.[10]

Ekteskapet mellom Bergljot og Einar viser hvilke maktpolitiske funksjoner ekteskapsinngåelser hadde i nordisk middelalder.

Slaget ved Svolder

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Slaget ved Svolder

Ifølge sagaen[11] skal han allerede som 18-åring ha kjempet om bord på «Ormen Lange» sammen med Olav Tryggvason i slaget ved Svolder i år 999 eller år 1000.

I Snorres skildring fra slaget (Olav Tryggvasons saga - som på dette punkt ikke kan verifiseres gjennom andre kilder) heter det:«Einar Tambarskjelve sto bak i krapperommet på Ormen. Han skjøt med bue, og skjøt hardere enn noen annen. Einar skjøt etter Eirik Håkonsson Jarl, og pilen smalt i nakken på rorknappen rett over hodet på jarlen, og gikk inn like til surrebandene. Jarlen så på den, og spurte om noen visste hvem som skjøt, men i det samme kom det en ny pil, og det så nær jarlen at den fløy mellom siden og armen på han, og så inn i hodefjelen bak ham, slik at brodden sto langt ut på den andre siden. Da sa jarlen til en annen som noen sier heter Finn, men andre sier han var av samisk ætt, – det var en stor bueskytter – : 'Skyt den mannen i krapperommet du.' Finn skjøt, og pilen traff Einars bue på midten i det samme Einar spente buen for tredje gang. Da smalt buen i to stykker. Da sa kong Olav: 'Hva var det som smalt så høyt?' Einar svarte: 'Norge av din hånd, konge.' 'Det var vel ikke så stort smell', sa kongen, 'ta min bue og skyt med den', og så kastet han buen sin til ham. Einar tok buen, dro den straks ut forbi odden på pilen, og sa: 'For veik, for veik er kongens bue', slengte buen tilbake, og tok skjold og sverd og kjempet med.»[12]

Einar skiftet side etter slaget. Einar seilte med skipet Ormen Lange som seierherren Eirik Håkonsson Ladejarl fikk, tilbake til Trondheimen.[trenger referanse]

Det er imidlertid sannsynlig at Einar ikke var med i dette slaget. Legendariske saga om Olav den Hellige, som er skrevet tidligere enn Snorri Sturlason og Odd Munk Snorrisons sagaer om Olav Tryggvason, forteller nemlig anekdoten om buen som brast i et annet slag, og da med Eirik Jarls bror, Svein, som den tapende kongen. Som gift med Eirik Håkonsson jarls søster, er det usannsynlig at Einar skulle delta i et slag og kjempe mot svogeren Eirik. En samtidig kilde til slaget ved Svolder, Hallfred Vandrædaskalds kvad om Olav Tyggvason, nevner heller ingenting om at Olav Tryggvason skal ha hatt et hærfølge fra Trøndelag. Det er derfor sannsynlig at den kjente anekdoten om buen som brast stammer fra slaget ved Nesjar, der Einar deltok sammen med sin andre svoger Svein jarl. Anekdoten beskriver da sannsynligvis Einar og Svein under slaget ved Nesjar, og ikke Einar og Olav Tryggvason under slaget ved Svolder.[13]

Politisk liv

[rediger | rediger kilde]

Einar sto i opposisjon til Olav den hellige og deltok i kampen mot han i slaget ved Nesjar sammen med Svein jarl – bror til Bergljot. Olavs flåte vant, men Svein nektet å innse at slaget var tapt og ifølge sagaen[14] måtte Einar Tambarskjelve hive et anker om bord i skipet hans og hale han vekk fra kampplassen før han ga seg.

Etter slaget ved Nesjar tilbragte Einar noen år utenlands,[15] men kom tilbake og forlikte seg med Olav.[16] Han fikk beholde gårdene sine og ble dermed den mektigste høvdingen i Uttrøndelag. I år 1023 drog Einar på pilegrimsferd til Roma og besøkte underveis Knut den mektige i England og fikk rike gaver av ham.[17]

Einar deltok ikke i slaget på Stiklestad; sammen med sønnen Eindride var han reist over til England for bl.a. å ta opp jarlespørsmålet med kong Knut.[18] Men heller ikke med Knuts og hans sønn Sveins styre i Norge var Einar tilfreds, kan hende fordi han selv ikke ble jarl og dermed ikke fikk riksstyring i landet. Som reaksjon på de harde vilkårene Knut påla nordmennene gjennom Alfivalovene, stilte Einar seg i spissen mot Danskeveldet.[19]

Einar spilte en sentral rolle sammen med bispen Grimkjell i helliggjøringen av Olav Haraldsson.[20] Grimkjel og Einar sørget i 1031 for at Olavs lik ble tatt opp, og sagaen forteller at hår og skjegg hadde vokst. De danske regentene prøvde å stritte i mot, men under ledelse av Einar ble de tvunget til å bøye av.[21]

Einar Tambarskjelve steller med liket til kong Magnus. Tegning av Wilhelm Wetlesen fra 1898 eller 1899

Sammen med Kalv Arneson hentet han i 1035 hjem Olavs sønn Magnus fra Gardariket og gjenopprettet dermed et selvstendig norsk kongedømme.[22] Einar ble Magnus' rådgiver og den mektigste høvding i landet, og han dominerte helt i Trøndelag.

På kant med Harald Hårdråde

[rediger | rediger kilde]

Einar kom imidlertid i et spent forhold til etterfølgeren Harald Hardråde og opptrådte som den rene småkongen i Trøndelag og unnså seg ikke engang for å trosse kongen på tinget.[23] Snorre ser det slik at han verget retten for bøndene mot kongen. "Einar Tambarskjelve var det som mest var formann for bøndene i hele Trondheimen. Han svarte for dem på tingene når kongsmennene gjorde søksmål. Einar hadde godt kjennskap til lovene ; og det skortet ham ikke på djervhet til å føre det fram på tingene om så kongen sjøl var der. Alle bøndene støttet ham. Kongen harmet seg sterkt over dette, og til slutt kom det til det at de hele tida dreiv på med ordstrid. Einar sa at bøndene ville ikke tåle ulov av ham dersom han brøt landsretten for dem. På denne måten gikk det noen ganger mellom dem." [24] Både kongen og Einar følte seg utrygge på hverandre og Einar begynte å holde en stor styrke av huskarer (soldater) om seg, både heime og i særlig grad når han for inn til Nidaros. En gang "frelste" han til og med en tyv, anklaget på bymøtet i Nidaros, unna kongsmennene.[25] Bare ved svik lyktes det Harald å drepe Einar og sønnen Eindride i Nidaroskaupangen.[26] Ifølge sagatradisjonen[27] ble likene deres jordet i Kristskirken (Nidarosdomen) ved siden av Magnus den gode.

Drapet på Einar Tambaskjelve i 1050 «markerer den endelige avslutningen av vikingtida med jarledominansen i Trøndelag og overgangen til et styre med én konge og én gud.[trenger referanse]

I Harald Hardrådes saga er det også inkludert et kvad diktet av Harald Hardråde selv, om Einar.[28] Dette er den eneste samtidige kilden som finnes om Einar.[13]

Minner

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Saxo Grammaticus, Gesta Danorum (Danesaga), Kbnh. 1924, bd 1, s 519
  2. ^ Snorre Sturlason, Olav den helliges saga, kap 39
  3. ^ Olav den helliges saga, kap. 21
  4. ^ Olav den helliges saga, kap. 241, 244
  5. ^ Olav den helliges saga, kap. 251
  6. ^ Snorre Sturlason, Sagaen om Håkon jarl, kap 9
  7. ^ Olav Tryggvasons saga, kap 40
  8. ^ «Tåtten om Eidride og Erling» omsett fra norrønt av Jan Ragnar Hagland, Stavanger, 1998, side 23. Halvdan Koht avviste tåtten som uhistorisk (Hagland, 1998, side 18). Tåtten er fra Flateybok og er skrevet mellom 1387 og 1394. Den forteller at Erling Skjalgssons datter Sigrid Erlingsdatter var gift med Einar Tambarskjelves sønn Eindride Einarson. Sigrid Erlingsdatter er ukjent i eldre kilder.
  9. ^ Harald Hardrådes saga, kap. 40
  10. ^ Olav den helliges saga, kap. 21
  11. ^ Olav Trygvasons saga, kap. 94
  12. ^ Olav Trygvasons saga, kap. 108. Saxos Danesaga (som ble skrevet før Heimskringla) gjengir også denne historien.
  13. ^ a b Krag, Claus. (2009, 13. februar). Einar Eindridesson Tambarskjelve. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 25. januar 2017.
  14. ^ Olav den helliges saga, kap. 50
  15. ^ Ifølge Snorre var Einar i Sverige, jfr. Olav den helliges saga, kap. 56
  16. ^ Olav den helliges saga, kap. 115
  17. ^ Olav den helliges saga, kap. 121
  18. ^ Olav den helliges saga, kap. 194
  19. ^ Olav den helliges saga, kap. 241
  20. ^ Olav den helliges saga, kap. 244
  21. ^ Olav den helliges saga, kap. 247-248
  22. ^ Olav den helliges saga, kap. 251
  23. ^ Harald Hardrådes saga, kap. 29
  24. ^ Hovde, Ole. «Heimskringla : Harald Hardrådes saga». www.olhov.net. Besøkt 28. mars 2017. 
  25. ^ Harald Hardrådes saga, kap. 44
  26. ^ Harald Hardrådes saga, kap, 44
  27. ^ Harald Hardrådes saga, kap. 44
  28. ^ Harald Hardrådes saga, kap. 43

Middelalderkilder

[rediger | rediger kilde]

Nyere litteratur

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Einar_Tambarskjelve&oldid=24687953»