Den svenske brødrestriden

Den svenske brødrestriden, mer presist Den andre brødrestriden 1303–1318, var en langvarig svensk konflikt mellom kong Birger Magnusson og hans to yngre brødre, hertugene Erik Magnusson og Valdemar Magnusson. Striden ble avsluttet med at hertugene Erik og Valdemar ble tatt til fange i Nyköpingshus i 1317, hvor de sultet i hjel. Striden var mer enn indre svensk konflikt da også Danmark og Norge var involvert.

Forspillet

I 1290 døde kong Magnus Ladulås. Hans sønn Birger Magnusson var da kun ti år gammel, men hadde allerede som fireåring blitt valgt som tronfølger. Formynder for guttekongen ble marsken Torgils Knutsson.

Svenskekongen etterlot seg tre sønner som alle var mindreårige. Formynderregjeringen under Torgils Knutsson overtok styrelsen av kongeriket. Etterhvert som brødrene vokste opp ble de to yngste, særlig Erik Magnusson, misfornøyde med sin andel av makten.

Torgils Knutsson forsøkt etter best evne å beherske hertugene, men ga opp og oppløst formynderregjeringen i 1303 for å innsette en ny regjering underlagt kong Birger. De to hertugene hadde egne militære ressurser i hertugdømmene og var en makt utenfor kontroll av den svenske kongemakten eller den nye regjeringen. Kongen og marsken tok grep i 1304, tvang Erik og Valdemar til å signere et dokument som i praksis frarøvet dem full råderett i hertugdømmene. Forbitret over dette flyktet Erik og Valdemar vestover til Norge.

Erik Magnusson var ikke rådløs, han hadde norske kontakter og kontakt med den norske kongen Håkon V Magnusson. Norge og Danmark hadde vært i våpenstillstand siden 1295. Kong Håkon ønsket Sverige på sin side mot Danmark og knyttet en allianse med den svenske kongeslekten ved å forlove Erik Magnusson og den norske kongedatteren Ingebjørg Håkonsdatter. En betingelse i trolovelsesavtalen var at norske Konghelle og deler av Båhuslen ble gitt til hertug Erik, kanskje for at dette området kunne fungere som en buffer mot det danske kongeriket.

Opprøret i 1304 snudde alt på hodet. Kong Håkon støttet hertugene og da gikk den danske kongen Erik Menved inn i en fornyelse av den gamle danske alliansen med det svenske kongehuset.

Norge lånte ut den norske festningen Ragnhildsholm til hertug Erik som dermed fikk en solid base for egne krav. Erik Menved anså tiden var moden for å angrepe mot nordlige Halland som var underlagt dansker som hadde knyttet seg til den norske kongen. Det danske angrepet førte til krig mellom Norge og Danmark i 1305. Kong Håkon overtok nordlige Halland og overført dette til hertug Erik som da fikk ytterligere styrket sin stilling, ikke minst ved at han var snar til å slutte forlik med danskekongen

Hertugenes opprør

De kongelige styrkene under kong Birger og marsk Torgils Knutsson rykket inn i hertugdømmet Södermanland og deler av Uppland, der de beleiret alle viktige holdepunkter. I løpet av året ble borgen Nyköpingshus i Nyköping inntatt. I mellomtiden hadde hertugene med norsk støtte samlet seg en sterk hær i Konghelle. Den avanserte langs Göta älv og inn i Västergötland og Dalsland, og herjet der. Den viktige havnebyen Lödöse ble erobret og ødelagt av hertugene med en karakteristisk hensynsløshet. De tok kongens styresmann over västgöterne, Bengt Hafridson, til fange.

Svenskekongen sendt en fortropp vestover for å bryte ned den strategiske viktige broen Amnabro på østsiden av sjøen Vänern der Värmland, Västergötland og Närke møttes. Den kongelige fortroppen ble overfalt og slått av en fortropp under ledelse av ridderen Mathias Kettilmundsson i en strid ved Amnabro. Til tross for den heldige starten på hærtoget fant hertugene seg snart overfor en overlegen kongelig hær som ble sagt å ha vært på 10 000 mann. Hertugene måtte trekke seg tilbake til grensen mellom Dalsland og Båhuslen med sin norsk-svenske hær som var altfor undertallig for å våge et slag.

På nyåret 1305 startet forhandlinger mellom hertugene og kongen på Kolsäters gård ved den norsk-svenske grensen. Hertugene måtte regelrett kapitulere ved å frasverge seg enhver krav på tronen gjennom å godta kong Birgers sønn Magnus som tronfølger og underkaste seg kongens nåde ved ed om troskap. Overenskomsten som avsluttet opprøret og krigen mellom Norge og Sverige ble ikke tatt på alvor av hertugene. Tre uker senere hadde hertug Erik sikret seg lenet i Nord-Halland av den norske kongen.

Torgils Knutsson og Håtunaleken

Etter freden begynte hertugene arbeidet for å styrke sine maktposisjoner i det svenske maktspillet mellom stormennene og omkring kongemakten. De klart å lokke kong Birger over på sin side mot marsken som fremdeles utgjorde det fremste hindret mot deres ambisjoner. De visste at kongen ikke var fornøyd med at Torgils hadde beholdt mye makt gjennom sin sterke innflytelse og personlig troverdighet som en dyktig politiker.

I desember 1305 ble den tidlige formynderen arrestert, utsatt for mishandling og ført til Stockholm. Der ble han henrettet på kongens ordre ved et klart justismord. Med hans død ble stabiliteten i det svenske kongeriket sprengt i filler med en svak konge, to ærgjerrige hertuger og opportunistiske stormennene.

I september 1306 inviterte svenskekongen sine brødre til en fest på hans gård Håtuna nord for Mälaren, men på natten etter festlighetene tok hertugene seg inn på det kongelige sovekammeret og førte vekk Birger Magnusson og dronning Margrete som fanger. De fanget også flere av stormennene som også hadde deltatt i festen, likesom erkebiskop Nils Kettilsson. Kongesønnen, den unge Magnus Birgersson, ble i siste liten smuglet ut av en soldat og ført til Danmark.

Dronningen, Margrete Eriksdatter var søster av kong Erik Menved av Danmark, og han erklærte krig mot kuppmakerne. Hertugene oppdaget at de manglet støtte hos svenskene som var lite stemt over det frekke og krenkende kuppet på Håtuna, kjent i ettertiden som Håtunaleken.

Storkonflikten

Danskekongen hadde satt sammen en sterk hær som gikk langs Ätran mot sørlige Västergötland vinteren 1306 til 1307. De støtte på lite motstand utover nedbrente gårdshus, herjede landskap og flyktninger som var blitt trakassert av fremmede soldater i tjeneste for hertugene. Hertugene hadde for det meste leiesoldater i sine hæravdelinger. De hadde håpet å stoppe danskene ved bruk av den brente jords taktikk, men lyktes ikke. I stedet måtte de samle sine styrker, og ved Bogesund, nåværende Ulricehamn, stod de ovenfor den danske hæren. Det ble likevel ikke et slag, for den strenge vinteren hadde vært hard for begge sider som var snart ville gå tomme for proviant.

Erik Menved hadde heller ikke mulighet for en forlenget krig med hertugene ettersom han allerede var i krig med flere nordtyske fyrster som krevde hans oppmerksomhet. Han måtte forhandle med hertugene som ved stor diplomatisk dyktighet fikk gjennomslag for en våpenhvile fra 8. januar 1307. Erik Menved trakk seg tilbake med hæren.

Våren 1307 kom en krigserklæring fra Norge, og de danske stredene ble utsatt for et brutalt sjøtog med strandhugg og plyndring og herjing. Erik Menved klarte å få bukt med de fleste vanskeligheter i løpet av sommeren, og gjenopptok forhandlingene med de svenske hertugene i september som resulterte i den såkalte Örkelljungatraktaten. Hertugene fortsatte med å forlede danskekongen, oppmuntret hans yngre bror hertug Christoffer til å gjøre opprør ved kupp og nektet å bidra i konflikten mellom Norge og Danmark. I desember 1307 inngikk hertugene og Håkon V en overenskomst om utbetaling av subsidier mot hertugenes deltakelse i Norges krig mot Danmark, men allerede da var nordmennene i ferd med å miste troen på hertugene.

Dette ble ikke bedre i våren 1308 da Erik Menved skulle til Örkelljunga for et nytt møte om et forlik mellom svenskekongen og hertugene. Hertugene hadde planlagt å gjenta Håtunaleken ovenfor den danske kongen. Erik Menved ble imidlertid advart om planen som omfattet en konspirasjon mellom de svenske hertugene og danske hertug Christoffer av Halland som hadde fått kontroll over festningene i Skåne.

Samme vår rykket danskene på nytt oppover langs Lagan i Halland. Igjen benyttet hertugene den brente jords taktikk ved hjelp av deres tyske leiesoldater som utmerket seg ved sin brutalitet. Söderköping ble herjet. De var utenfor enhver kontroll, og plyndret, herjet, myrdet og voldtok både i tjeneste og som arbeidsledige. Svenskene var spesielt hardt rammet av denne hensynsløse krigføringen.

Ved Berga kyrka en mil nord for Ljundby møtte Erik Menveds hær hertugenes hær som også hadde den nylige løslatte svenskekongen med seg. Kong Birger Magnusson ble løslatt og nye forhandlinger resulterte i våpenhvile 2. mai 1308. Igjen skulle hertugene bryte avtalen.

Norges krig mot hertugene

Håkon V Magnusson hadde sett seg lei på hertug Eriks enerådighet og selvstendighet, og brøt med ham. Håkon krevde retur av Ragnhildsholmen og Varberg festning og tok kontakt med danskekongen for et forlik. Kong Birger Magnusson fulgte Erik Menved til Danmark for et samarbeid om den videre Sverige-politikken. Forlovelsen mellom hertug Erik og prinsesse Ingebjørg ble opphevet.

I september 1308 angrep en norsk hær borgen på Ragnhildsholmen utenfor Konghelle, men måtte gi opp beleiringen etter fem uker. Kong Håkon valgte i stedet etter råd fra grev Jakob å anlegge Båhus festning lengre oppe i elven for å kunne avskjære hertugenes forsyningslinjer langs Göta älv.

Ved juletider 1308 marsjerte en svensk hær inn i Viken. Leiesoldatene brant Oslo og startet beleiringen av Akersborg. Omgivelsene hadde blitt plyndret og befolkningen flyktet. Ved Nedre Foss i Akerselva samlet tre tusen mann fra Opplandene seg og møtte hertug Eriks hær til slag. Utfallet av slaget ved Oslo 1308 er uklart, men hertugen som hadde blitt syk under beleiringen, trakk seg tilbake til Sverige med hæren. Et felttog mot Jemtland og Trøndelag i samme tidsrom hadde støttet på så sterk motstand av trønderne at svenskene måtte trukket seg tilbake.

De norske stormennene som hadde latt være å organisere motangrep på eget territorium, foretrakk gjengjeldelsesaksjoner i tråd med datidens krigføring som gikk ut på streiftog rundt om for å herje og plyndre men unngå organiserte motstand. De fulgte etter inn i Dalsland som to ganger ble herjet og utplyndret av nordmennene vinteren og våren 1309. Under det siste hærtoget i Dalsland ble nordmennene innhentet av en svensk styrke fra borgen Dalaborg og fordrevet etter et slag. Stormennene var interessert i sin egen berikelse mens kong Håkon V var opptatt av det strategiske forsvaret av Viken ved å holde borgen på Akersneset utenfor Oslo. Forsvar av eiendeler eller folk var nær ikke-eksisterende.

En norsk krigsflåte kom ut for en svensk flåteavdeling utenfor øyene Öckerö og Björkö der et sjøslag i to omganger ble utkjempet. Slaget ved Kalvsund i mai eller juni 1309 ble historiens første svenske sjøslag på havet i vest. Krigsflåten fortsatte til København hvor et forlik mellom Norge og Sverige avsluttet over tjue år med ufred, bekreftet av til sammen 270 norske riddere med en forbundsavtale mot de svenske hertugene.

Høsten 1309 erobret kong Håkon V byen Konghelle, og etter en kort beleiring av Ragnhildsholmen valgte den norske stormannen Tore Unge å åpne portene for den norske hæren.

Erik Menveds felttog i Sverige

I september 1309 gikk danskekongen på ny inn i det svenske kongeriket, tok seg over Småland mot nord med en stor dansk-tysk hærstyrke som etter «Jyske Krønike» skulle ha bestått av 60 000 mann hvorav 2 500 pansrede rytterne som med sitt utstyr utgjorde et betydelig utgiftspost. Som ved de to tidlige danske felttogene under krigen, tok hertugene i bruk den brente jords taktikk som rammet den svenske befolkningen svært hardt. Erik Menved sendte ut avdelinger etter forsyninger på landsbygda, men de ble forhindret av hertugenes styrker som alltid var nær nok til å forstyrre danskene uten å bli innhentet.

Etter at byen Jonköping var passert, rykket danskene nordøstover til byen Nyköping der de i oktober innledet beleiring av festningen Nyköpingshus. Men plasseringen av den strategiske viktige festningen var ikke godt for danskene fordi med havet i øst, innsjøen Mälaren og uframkommelig skog i nord samt skoger og sumper i sør var det bare to ruter, nordøst og sør. Mot nordøst blokkerte festningen veien, mot sør hadde hertug Erik oppstilt seg i en flankeposisjon med en hær på Västergötland. Erik Menved opplevde for tredje gang at felttoget ble for kostbart å opprettholde i lengre perioder, og mangelen på matmangel og fôr hadde sannsynlig meldt seg.

Et dansk mytteri brøt ut, anført av de danske stormennene. Matmangel, sykdomsutbrudd og en truende svensk hær på flanken mot vest, ledet til oppløsning av den store dansk-tyske hæren. Den danske kongen fikk stoppet det danske mytteriet ved hjelp av sine tyske leistyrker, som var bedre disiplinert og mer lojale. Men en retrett tilbake til Danmark var uunngåelig. Erik Menved hadde ikke annet valg enn å innlede forhandlinger med hertugene for en tredje gang.

Hertugene inngikk en ny våpenhvile med danskene som skulle bli etterfulgt av et fredsmøte det neste året. Med det var trusselen fra danskekongen avverget, og hertugene vendte seg på nytt mot Norge som hadde avstått fra å gå inn i Sverige til støtte for danskene høsten 1309.

Vinteren 1309–1310 ble Konghelle og borgen på Ragnhildsholmen gjenerobret av hertug Erik som sendte et brev med trusler til den norske kongen. En norsk hær som hadde vært sendt til unnsetning for borgherren Tore Unge i på Ragnhildsholmen, var blitt stoppet og beseiret av hertug Eriks styrker. Den norske stormannen Bjarne Lodinsson i hertugenes tjeneste hadde en viktig rolle under striden. Tore Unge overgav festningen som på grunn av den kalde vinteren ikke lenger var beskyttet av elven, og gikk over til hertugene. Borgherren Tore Unge var budbringer for brevet der Hertug Erik truet med å legge Båhuslen og Viken øde om nordmennene ikke gav seg og gikk med på forhandlingene.

Håkon V Magnusson måtte erkjenne at videre motstand ikke lenger var mulig, hans utenrikspolitikk mot Danmark hadde blitt tilintetgjort. Krigene hadde vært destruktive, spesielt for nordmennene. Den 12. mars 1310 ble våpenhvile underskrevet i Stensjö.

Etterspillet

Våpenhvilen ble ikke brutt av hertugene i denne omgang. Kong Håkon forsonet seg med hertug Erik og gjenopplivet det norsk-svenske forbundet mot danske kong Erik Menved og svenske kong Birger Magnusson. Forlovelsen mellom hertug Erik og prinsesse Ingebjørg, som i 1309 hadde blitt festet bort til danskekongens sønn Magnus, ble gjenopptatt. Dette endte med ekteskap i høsten 1312. Den norske kongen la på ny press på Erik Menved, og i juli 1310 var den danske kongen nødt til å slutte fred med hertugene.

Under et fredsmøte i Helsingborg ble en fredstraktat signert av partene. Sverige ble delt i tre. Den ene tredjedelen gikk til kongen, og bare i navnet ble han konge også over hertugenes deler. Overenskomsten tok sikte på forsoning innad i det svenske kongeriket, men uten at det var tatt høyde for bøter på overtredelsene som spesielt hertugene hadde begått.

Kong Birger Magnusson så seg nødt til å akseptere fredstraktatens bestemmelser, og fikk Hälsingland, Fjädrundaland (i Uppland), deler av Västmanland, Närke, Södermanland, Östergötland, Gotland, Tiohäred i Småland og Viborgs län i Finland. Underlagt kongemaktens økonomiske behov ble landsdelen mer preget av misnøye og opprør enn hertugenes områder.

I flere år hersket freden i det svenske kongeriket, men julen 1317 inviterte kong Birger sine brødre til gjestebud i Nyköping. Der ble Erik og Valdemar tatt til fange og døde der. Nyköpings gjestebud var ment på å få et slutt på brødrestriden, men i kongens fravær hadde hertugene bygget opp et politisk nettverk og en ny borgerkrig brøt ut.

Krigen mot Birger Magnusson endte med at hans eldste sønn Magnus Birgersson ble henrettet av de svenske stormennene den 2. juni 1320. De hadde fordrevet kong Birger til Danmark for godt, og valgte hertug Eriks sønn Magnus Eriksson som konge. Brødrestriden hadde blitt en ulykksalig periode for det svenske folket, og verre ble det fordi uten et stabilt kongestyre med et aristokrati som hadde blitt sterkere som et resultat av Folkungastriden, ville flere store ulykker komme i den nære fremtiden.

Kong Erik Menveds siste år ble katastrofale. Felttoget i Sverige hadde utløst en enorm gjeld, krigsskatt og gjentatte uår utløste det midtjyske bondeopprøret som avslørte konspirasjonen mellom de svenske hertugene og hertug Christoffer. Dette innledet en dansk borgerkrig som utløste en katastrofal utvikling mot den danske kongeløse tiden.

Håkon V Magnusson døde den 8. mai 1319. Han ble etterfulgt av barnebarnet, hertug Eriks sønn Magnus VI Eriksson som også ble valgt som svensk konge den 8. juli 1319 på Mora äng utenfor Uppsala. Med det var en personalunion mellom kongerikene Norge og Sverige opprettet omkring én konge med to ulike administrasjoner i hver sitt land.

Litteratur

• Sundberg, Ulf: Medeltidens svenska krig. 2002. ISBN 91-89660-11-0
• Fagerland, Tor Einar: «Krig og diplomati i nordisk middelalder: De internordiske konfliktene 1286-1319 i et nordisk og europeisk perspektiv», Forsvarsmuseets småskrift nr. 29, Oslo 2002
• Adolfsson, Mats: Svenska Uppror bind 1: När borgarna brann Forntiden – 1449. 2007. ISBN 978-91-27-02631-5
• Aschehougs Norgeshistorie, bind 3 1130-1350: Under kirke og kongemakt. ISBN 82-03-23132-2

Autoritetsdata