Den angolanske borgerkrigen

Den angolanske borgerkrigen
Konflikt: Den angolanske borgerkrigen
Dato 11. november 1975 – 22. februar 2002 Sted  Angola Resultat Seier til MPLA Alle utenlandske styrker trekkes ut i 1989 Oppløsing av de væpnede styrkene til FNLA og UNITA. Utvikling mot flerpartivalg fra 1991. Jonas Savimbi drept i 2002. Fortsatt geriljaaktivitet i Cabinda.
Stridende parter
MPLA-regjeringen AAF  Cuba (1975-1990) SWAPO (1975-1989) ANC (MK) (1975-1989) Mindre deltakelse:  Sovjetunionen (1975-1989)Støttet av:  Øst-Tyskland (1975-1989)	UNITA FNLA FLEC  Sør-Afrika (1975-1989)  Zaire Støttet av:  USA  Kina
Kommandanter og ledere
Agostinho Neto José Eduardo dos Santos Iko Carreira Demosthenes Amos Chilingutila Alberto Joaquim Vinama Pedro de Morais Neto Arnaldo Ochoa Leopoldo Cintra Frías Vasilij Petrov	Jonas Savimbi (drept i kamp) Holden Roberto Henrique N'zita Magnus Malan Constand Viljoen Johannes Geldenhuys Mobutu Sese Seko
Styrker
Forsvaret: 27 000 (1975) 40 000 - 70 000 100 000 (1989-1991) 30 000 - 50 000 (1992) 90 000 - 100 000 (2002) Paramilitære: 15 000 (2001)  Cuba 2 000 - 10 000 (1975) 28 000 (1978) 40 000 (1987) 55 000 (1987-1988) 50 000 (1989)  Sovjetunionen: 1 200 (1985)	UNITA: 2 000 - 3 000 (1975) 15 000 (1979) 35 000 - 65 000 (1987) 50 000 (1989) 30 000 - 50 000 (1992) 25 000 - 30 000 (1997) 10 000 - 20 000 (2002) FNLA: 22 000 (1975) 4 000 - 7 000 (1976) Cabinda: 3 000 (1975) 7 000 (1984) 2 000 (2002)
Tap
Ukjent 2,077 54	Militante: Flere tusen 2,300 600+

Den angolanske borgerkrigen var en borgerkrig i Angola, som begynte i 1975 og fortsatte, med mellomspill, til 2002. Krigen begynte umiddelbart etter at Angola ble uavhengig av Portugal i november 1975. Krigen var en maktkamp mellom to tidligere antikoloniale geriljabevegelser, kommunistiske. Movimento Popular de Libertação de Angola (MPLA) og den antikommunistiske União Nacional para a Independência Total de Angola (UNITA). Krigen ble brukt som en surrogatslagmark for den kalde krigen av de rivaliserende stormaktene Sovjetunionen og USA og deres allierte.

MPLA og UNITA hadde forskjellige røtter i det angolanske samfunnet og gjensidig uforenelige lederskap, til tross for deres felles mål om å få slutt på kolonistyret. En tredje bevegelse, Frente Nacional de Libertação de Angola (FNLA), deltok også i uavhengighetskrigen, men spilte nesten ingen rolle i borgerkrigen. I tillegg kjempet Frente para a Libertação do Enclave de Cabinda (FLEC), en sammenslutning av separatistiske militante grupper, for uavhengigheten til provinsen Cabinda fra Angola.

Med hjelp fra kubanske soldater og sovjetisk støtte klarte MPLA å vinne den innledende fasen av de konvensjonelle kampene, de avskjære FNLA fra Luanda og ble den de facto angolanske regjeringen. FNLA gikk i oppløsning, men UNITA støttet av USA og Sør-Afrika fortsatte sin uregelmessige krigføring mot MPLA-regjeringen fra sine baser i øst og sør i landet.

Den 27 år lange krigen kan deles omtrent i tre perioder med store kamper - fra 1975 til 1991, 1992 til 1994 og fra 1998 til 2002 - med skjøre perioder med fred. Da MPLA oppnådde seier i 2002, hadde mer enn 500.000 mennesker dødd og over en million hadde blitt internt fordrevet. Det som markerte slutten på borgerkrigen, var at opprørslederen Jonas Savimbi fra UNITA ble drept i februar 2002. Restene av UNITA signerte en fredsavtale med MPLA, og det ble fred. UNITA og FNLA fikk status som politiske parti som del av et flerpartisystem.

Krigen ødela Angolas infrastruktur og skadet offentlig forvaltning, økonomi og religiøse institusjoner alvorlig.

Den angolanske borgerkrigen var bemerkelsesverdig på grunn av kombinasjonen av Angolas voldelige interne dynamikk og den eksepsjonelle graden av utenlandsk militær og politisk involvering. Krigen blir allment ansett som en proxy-konflikt for den kalde krigen, ettersom Sovjetunionen og USA, med deres respektive allierte, ga hjelp til de motstridende fraksjonene. Konflikten ble tett sammenvevd med den andre Kongo-krigen i den tilgrensende demokratiske republikken Kongo og den sørafrikanske grensekrigen. Landminer ligger fortsatt på landsbygda og bidrar til pågående sivile tap.

Oversikt over de stridende partene

Angolas tre opprørsbevegelser hadde sine røtter i de antikoloniale bevegelsene på 1950-tallet. MPLA var primært en bybasert bevegelse i Luanda og omegn. Den var i stor grad sammensatt av Mbundu-folk. Derimot var de to andre store antikoloniale bevegelsene FNLA og UNITA landlige grupper. FNLA besto i stor grad av Bakongo-folk som stammer fra Nord-Angola. UNITA, en avskalling fra FNLA, var hovedsakelig sammensatt av Ovimbundu-folk fra det sentrale høylandet.

MPLA

Siden dannelsen på 1950-tallet har MPLAs viktigste sosiale base vært blant Ambundu-folket og den blandingsraseintelligensen i byer som Luanda, Benguela og Huambo. Under sin antikoloniale kamp i årene 1962–1974 ble MPLA støttet av flere afrikanske land, så vel som av Sovjetunionen. Cuba ble MPLAs sterkeste allierte og sendte betydelige kontingenter av kamp- og støttepersonell til Angola. Denne støtten, så vel som fra flere andre land i østblokken, f.eks. Øst-Tyskland, ble opprettholdt under borgerkrigen. Kommunistiske Jugoslavia ga finansiell militær støtte til MPLA, inkludert $14 millioner i 1977, samt jugoslavisk sikkerhetspersonell i landet og diplomatisk opplæring for angolanere i Beograd.

FNLA

FNLA dannet seg parallelt med MPLA, og var opprinnelig viet til å forsvare interessene til Bakongo-folket og støtte restaureringen av det historiske Kongo-imperiet. Imidlertid utviklet den seg raskt til en nasjonalistisk bevegelse, støttet i sin kamp mot Portugal av regjeringen til Mobutu Sese Seko i Zaire. I begynnelsen av 1960-tallet ble FNLA også støttet av Folkerepublikken Kina, men da UNITA ble grunnlagt på midten av 1960-tallet, byttet Kina side og støtte UNITA. USA nektet å gi FNLA støtte under bevegelsens krig mot Portugal, som var en NATO-alliert med USA, FNLA mottok imidlertid amerikansk hjelp under borgerkrigen.

UNITA

UNITAs viktigste sosiale grunnlag var Ovimbundu i det sentrale Angola, som utgjorde omtrent en tredjedel av landets befolkning, men organisasjonen hadde også røtter blant flere mindre tallrike folk i Øst-Angola. UNITA ble grunnlagt i 1966 av Jonas Savimbi, som til da hadde vært en fremtredende leder for FNLA. Under den antikoloniale krigen mottok UNITA litt støtte fra Folkerepublikken Kina. Med begynnelsen av borgerkrigen bestemte USA seg for å støtte UNITA og utvidet deres hjelp til UNITA betydelig i tiårene som fulgte. UNITAs viktigste allierte var imidlertid apartheidregimet i Sør-Afrika.

Røtter til konflikten

Angola, som de fleste afrikanske land, ble konstituert som en nasjon gjennom kolonialisering. Angolas kolonimakt var Portugal, de var til stede og aktiv på territoriet, på en eller annen måte, i over fire århundrer. De opptrukne grensene fulgte ikke grensene for de forskjellige folkegruppene og de forskjellige folkegruppene hadde ulike fordeler og ulemper med kolonistyret.

Etnisk oppdeling

Den opprinnelige befolkningen i Angola var spredte Khoisan-grupper, noen grupper finnes fortsatt i sør. Disse ble absorbert eller presset sørover, av en massiv tilstrømning av Bantu-folk som kom fra nord og øst. Denne tilstrømningen begynte rundt 500 f.Kr., og fortsatte godt inn i det 20. århundre. Bantuene opprettet en rekke store politiske enheter, hvorav det viktigste var Kongo-imperiet, med sentrum i dagens Kongo. Det inkluderte DR Congo R Congo, deler av Gabon og store deler av Angola.

Av historisk betydning var også Ndongo og Matamba-kongedømmene sør for Kongo-imperiet, i Ambundu-området. I tillegg innbefattet Lunda-imperiet, sørøst for dagens Kongo, en del av det som i dag er det nordøstlige Angola. Sør i Angola lå Kwanyama-riket sammen med noen mindre riker på det sentrale høylandet. Alle disse politiske enhetene var en refleksjon av etniske oppdelinger som sakte utviklet seg blant Bantu-befolkningene.

Portugisisk kolonialisme og oppbygning mot borgerkrigen

På slutten av 1400-tallet opprettet portugisiske handelsmenn kontakt med Kongo-imperiet, og opprettholdt en kontinuerlig tilstedeværelse på dets territorium. I 1575 opprettet Portugal et fort med bosetning kalt Saint Paul of Luanda i dagens Luanda. Da var området bebodd av Ambundu-folk og det var sør for Kongo-imperiet. Et annet fort, Benguela, ble etablert på kysten lenger sør, i en region bebodd av Ovimbundu-folket. Ingen av disse portugisiske bosettingsanstrengelsene ble iverksatt med det formål å erobre territoriet. Begge kom riktignok gradvis til å okkupere og dyrke et bredt område rundt de opprinnelige brohodene. Imidlertid var deres viktigste funksjon handel, hovedsakelig slavehandel. Slaver ble kjøpt fra afrikanske mellommenn og solgt til Brasil og Karibia. I tillegg utviklet Benguela en handel med elfenben, voks og honning, som de kjøpte fra Ovimbundu-karavaner som hentet disse varene blant Ganguela-folket i den østlige delen av det som nå er Angola.

Likevel forble den portugisiske tilstedeværelsen på den angolanske kysten begrenset i begynnelsen av kolonitiden. Graden av reell kolonibygging var liten, og utenom handel blandet portugiserne seg ikke inn i de innfødtes gjøremål. Det var ingen reell avgrensning av territorium, Angola eksisterte fortsatt ikke. På 1800-tallet startet portugiserne et mer seriøst program for å komme videre til det afrikanske innlandet. Imidlertid var deres intensjon mindre territoriell okkupasjon og mer etablering av et de facto overherredømme som tillot dem å etablere kommersielle nettverk samt noen få bosettinger. I denne sammenhengen flyttet de også lenger sør langs kysten, og grunnla det "tredje brohodet", Moçâmedes. I løpet av denne utvidelsen gikk de i konflikt med flere av de afrikanske politiske enhetene.

Territoriell okkupasjon ble først i løpet av de siste tiårene av 1800-tallet et sentralt anliggende for Portugal, spesielt etter Berlin-konferansen i 1884. En rekke militære ekspedisjoner ble organisert som forutsetninger for å skaffe territorium som omtrent tilsvarte i dagens Angola. Imidlertid så sent som i 1906 var bare omtrent 6% av dette territoriet effektivt okkupert, og de militære kampanjene måtte fortsette. På midten av 1920-tallet ble grensene til territoriet endelig løst, og den siste "primære motstanden" ble dempet tidlig på 1940-tallet. Det er derfor rimelig å snakke om Angola som en definert territoriell enhet fra dette punktet og utover.

I 1961 startet FNLA og MPLA, en geriljakampanje mot portugisisk styre på flere fronter. Dette utviklet seg til den angolanske uavhengighetskrigen, varte til det portugisiske regimet ble styrtet i 1974 gjennom et militærkupp i Lisboa. Kuppmakerne lovet å trekke alle Portugisiske styrker ut av Angola og gi Angola uavhengighet. Da tidslinjen for uavhengighet ble kjent, flyktet de fleste av de rundt 500 000 etniske portugisiske angolanerne fra territoriet i løpet kort tid. Portugiserne som bodde i Angola utgjorde flertallet av de faglærte arbeidere innen offentlig administrasjon, jordbruk og industri. Da de flyktet fra landet, kollapset nasjonaløkonomien. Etter nellikrevolusjonen i Lisboa og slutten av den angolanske uavhengighetskrigen, undertegnet konfliktpartiene Alvor-avtalen 15. januar 1975. Alvor-avtalen inneholdt en avtale om hvordan Portugal skulle overlate styringen til angolerne og trekke seg ut. MPLA overholdt imidlertid ikke avtalen i løpet av july 1975 gikk de tok angrep på FNLA og kastet dem ut av Luanda. Med det var borgerkrigen i gang før portugiserne var ute og før Angola hadde formelt var blitt uavhengig. Portugal etterlot seg et land hvor befolkning hovedsakelig var sammensatt av folkene Ambundu, Ovimbundu og Bakongo.

1970-tallet

Uavhengighet

I juli 1975 brøt MPLA Alvor-avtalen og tvang FNLA ut av Luanda med makt, samtidig trakk UNITA seg frivillig tilbake til sin høyborg i sør. I august hadde MPLA kontroll over 11 av de 15 provinshovedstedene, inkludert Cabinda og Luanda. 23. oktober 1975 autoriserte den sørafrikanske statsministeren B.J. Vorster Operasjon Savannah, som startet som et forsøk på å beskytte ingeniører som konstruerte demningen i Calueque, etter at uregjerlige UNITA-soldater hadde overtatt. Dammen som var betalt av Sør-Afrika, føltes å være i fare. Sør-Afrika sendte mellom 1500 og 2000 tropper til Sør-Angola og etterhvert fungerte de som støtte for FNLA og UNITA. Zaire satte inn pansrede biler, fallskjermjegere og tre infanteribataljoner til Angola til støtte for FNLA. Zaire ønsken en regjering fra ovimbundu-folket som var nærmere i slekt med folkene i Zaire enn ambundu-folket som dominerte MPLA. Innen tre uker hadde sørafrikanske og UNITA-styrker erobret fem provinshovedsteder, inkludert Novo Redondo og Benguela. Som svar på den sørafrikanske inngripen sendte Cuba 18.000 soldater som en del av en storstilt militær intervensjon med kallenavnet Operasjon Carlota til støtte for MPLA. Cuba hadde opprinnelig gitt MPLA 230 militærrådgivere før den sørafrikanske intervensjonen. I tillegg sendte Jugoslavia to krigsskip fra den jugoslaviske marinen til kysten av Luanda for å hjelpe MPLA og kubanske styrker. Den kubanske og jugoslaviske intervensjonen viste seg å være avgjørende for å slå tilbake fremrykket UNITA-styrkene/sørafrikanerne. FNLA ble også slått i slaget ved Quifangondo og tvunget til å trekke seg tilbake mot Zaire. FNLAs nederlag tillot MPLA å konsolidere makten over hovedstaden Luanda. Agostinho Neto, lederen av MPLA, erklærte den portugisiske oversjøiske provinsen Angola uavhengighet som Folkerepublikken Angola 11. november 1975. UNITA erklærte Angolas uavhengighet som den sosialdemokratiske republikken Angola med base i Huambo, og FNLA erklærte Den demokratiske republikken Angola med base i Ambriz. FLEC, bevæpnet og støttet av den franske regjeringen, erklærte Republikken Cabindas uavhengighet i Paris. FNLA og UNITA inngikk en allianse 23. november og proklamerte sin egen koalisjonsregjering, Den demokratiske folkerepublikken Angola, med base i Huambo med Holden Roberto og Jonas Savimbi som medpresidenter, og José Ndelé og Johnny Pinnock Eduardo som medstatsministere .

I 1975 og 1976 trakk de fleste utenlandske styrker seg ut, med unntak av Cuba. De siste elementene i det portugisiske militæret trakk seg tilbake i 1975, og det sørafrikanske militæret trakk seg tilbake i februar 1976. Cubas troppestyrke i Angola økte fra 5500 i desember 1975 til 11 000 i februar 1976. I Cabinda lanserte kubanerne en serie vellykkede operasjoner mot FLEC separatistbevegelse.

Støtte fra USA og Clark Amendment

USAs president Gerald Ford godkjente skjult bistand til UNITA og FNLA gjennom Operasjon IA Feature 18. juli 1975. Dette til tross for sterk motstand fra tjenestemenn i utenriksdepartementet (UD) og CIA. UD var bekymret for at det var umulig å opprettholde hemmeligholdet av IA Feature og at Sovjetunionen ville svare ved å øke involveringen i den angolanske konflikten. Dick Clark, en demokratisk senator fra Iowa, oppdaget operasjonen under tur til Afrika, mens Seymour Hersh, en reporter for The New York Times, avslørte IA Feature for offentligheten 13. desember 1975. Clark foreslo en endring av Arms Export Control Act (våpeneksportloven), som utelukket hjelp til private grupper som drev militære eller paramilitære operasjoner i Angola. Lovforslaget ble vedtatt av senatet og Representantenes hus og Ford signerte lovforslaget 9. februar 1976 og den amerikanske støtten ble stanset (for noen år). Zambia forbød UNITA å sette i gang angrep fra sitt territorium 28. desember 1976 etter at Angola under MPLA-styre ble medlem av FN.

Shaba invasjonene

Som et svar på at Zaire støttet FNLA støttet MPLA-regimet i Angola den zairske opprørsgruppen FNLC (Front National Liberation de Congo). 7. mars 1977 invaderte omtrent 1500 medlemmer av FNLC Shaba-provinsen (dagens Katanga-provins) i Zaire fra Øst-Angola. I begynnelsen presset disse Zaires hær tilbake. 2. april appellerte Mobutu til William Eteki fra Kamerun, styreleder for Organisasjonen for afrikansk enhet, om hjelp. Åtte dager senere svarte den franske regjeringen på Mobutus bønn og fløy 1500 marokkanske tropper inn i Kinshasa. Denne styrken arbeidet sammen med den zairiske hæren, FNLA og egyptiske piloter som fløy franskproduserte zairske Mirage-jagerfly for å slå tilbake FNLC. Motinvasjonsstyrken presset den siste av militantene sammen med mange flyktninger inn i Angola og Zambia i april 1977. Mobutu beskyldte MPLA, kubanske og sovjetiske regjeringer for medvirkning til krigen. Carter-administrasjonen i USA var usikker på hvor involvert Sovjet og Kuba var og forholdt seg passiv.

FNLC invaderte Shaba igjen 11. mai 1978 og erobret Kolwezi på to dager. Denne gangen var det tydelig for Carter-administrasjonen hvor involvert Kuba og Sovjet faktisk var, så da Mobutu appellerte til utenlandsk hjelp, jobbet den amerikanske regjeringen med de franske og belgiske militærene for å slå tilbake invasjonen. Den franske fremmedlegionen tok tilbake Kolwezi etter en syv dagers kamp og fløy 2250 europeiske borgere til Belgia. Men de klarte ikke hindre FNLC i å massakrere rundt 80 europeere og 2.000 afrikanere. I ett tilfelle drepte FNLC 34 europeiske sivile som hadde gjemt seg i et rom. FNLC trakk seg tilbake til Zambia og lovet å returnere til Angola. USA fremforhandlet så en avtale mellom MPLA og Zaire hvor de forpliktet seg til å slutte å støtte opprør i hverandres respektive land. Når Zaires støtte til FNLA opphørte ble gruppen marginalisert og borgerkrigen utviklet seg til en krig mellom MPLA og UNITA.

Nitistas

Etterhvert oppsto det fraksjoner innad i MPLAs ledelse. I 1978 forsøkte innenriksminister Nito Alves å gjøre statskupp. Alves var den viktigste militære lederen i krigen mot UNITA, han hadde også Sovjetunionens godkjennelse til å gjøre statskupp. President Agostinho Neto klarte imidlertid å slå ned opprøret ved hjelp av kubanske styrker. Etter kuppet hadde blitt slått ned ble titusenvis av mennesker som var, eller ble beskyldt for å være tilhengere av Nito Alves arrestert. Disse ble kalt Nitistas. Anslaget over antallet som MPLA og kubanerne henrettet varierer mellom 20.000 og 70.000. Disse utrenskningene svekket MPLA betydelig, i 1975 hadde MPLA over 200.000 medlemmer, men dette falt til 30.000 i løpet av noen år. Utrenskningen førte til betydelig militær svekkelse av MPLA og førte også til et mye mer anstrengt forhold til Sovjet og østblokken. Kuba måtte også sendte enda flere soldater for å holde regimet ved makten.

Ny president

President Neto døde 10. september 1979, og partiets sentralkomité stemte enstemmig for å velge José Eduardo dos Santos som ny president. Dette gjenopprettet forholdet til østblokken.

1980-tallet

Under dos Santos ledelse krysset angolanske tropper grensen til Namibia for første gang 31. oktober 1980. Dagen etter signerte dos Santos en ikke-angrepspakt med Zambia og Zaire. På 1980-tallet spredte kampene seg utover fra det sørøstlige Angola, hvor det meste av kampene hadde funnet sted på 1970-tallet, da National Congolese Army (ANC) og SWAPO økte aktiviteten. Den sørafrikanske regjeringen svarte med å sende tropper tilbake til Angola, og grep inn i krigen fra 1981 til 1987, dette fikk Sovjetunionen til å levere enorme mengder militærhjelp fra 1981 til 1986. Sovjetunionen ga MPLA mer enn 2 milliarder dollar i bistand i 1984. I 1981 utviklet Chester Crocker, USAs nyvalgte president Ronald Reagans statssekretær for afrikanske anliggender, en koblingspolitikk som knytter namibisk uavhengighet til kubansk tilbaketrekning og fred i Angola.

Det sørafrikanske militæret angrep opprørere i Cunene-provinsen 12. mai 1980. Ni dager senere angrep SADF igjen, denne gangen i Cuando-Cubango, og MPLA truet med å svare militært. SADF satte i gang en fullskalainvasjon av Angola gjennom Cunene og Cuando-Cubango 7. juni, og ødela SWAPOs operasjonelle kommandokvarter 13. juni, i det statsminister Pieter Willem Botha beskrev som et "sjokkangrep". MPLA-regjeringen arresterte 24. juni 120 angolanere som angivelig skulle ha planlagt å sprenge bomber i Luanda i samarbeid med Sør-Afrika. Tre dager senere fordømte FNs sikkerhetsråd Sør-Afrikas innfall i Angola. Zaire sendte også soldater inn i Angola for å angripe MPLA. Sørafrikanske styrker forsøkte å erobre Lubango, hovedstaden i Huíla-provinsen, i Operasjon Askari i desember 1983.

Cuba økte sin troppestyrke i Angola fra 35 000 i 1982 til 40 000 i 1985. Romania sendte i 1985 150 flyinstruktører og annet luftfartspersonell, som bidro til etableringen av en angolansk militær luftfartsskole.

11. juli 1985 stemte USAs nasjonalforsamling for å oppheve Clark-amandment og Reagan-administrasjonen begynte igjen å støtte UNITA.

I slutten av juli 1985 satte MPLA-regjeringen igang en militæroffensiv, de angrep UNITA fra Luena mot Cazombo langs Benguela-jernbanen i en militær operasjon ved navn Congresso II. 18. september tok de Cazombo. MPLA-regjeringen prøvde uten hell å ta UNITAs forsyningsdepot i Mavinga fra Menongue. Mens angrepet mislyktes, kom det veldig forskjellige tolkninger av angrepet. UNITA hevdet portugisstalende sovjetiske offiserer ledet FAPLA-tropper mens regjeringen sa at UNITA stolte på sørafrikanske fallskjermjegere for å beseire MPLA-angrepet. Den sørafrikanske regjeringen innrømmet å ha kjempet i området, men sa at troppene kjempet mot SWAPO-militanter.

Krigen intensifiseres

I 1986 begynte Angola å innta en mer sentral rolle i den kalde krigen, med Sovjetunionen, Cuba og andre østblokknasjoner som forbedret støtten til MPLA-regjeringen, og amerikanske konservative begynte å heve sin støtte til Savimbis UNITA. Savimbi utviklet nære relasjoner med innflytelsesrike amerikanske konservative, som så Savimbi som en nøkkelalliert i USAs forsøk på å motsette seg og tilbakevise sovjetstøttede, udemokratiske regjeringer over hele verden. Konflikten eskalerte raskt, når både Washington og Moskva som så det som en kritisk strategisk konflikt i den kalde krigen.

I tillegg til å trappe opp sin militære støtte til UNITA, arbeidet Reagan-administrasjonen og dens konservative allierte også for å utvide anerkjennelsen av Savimbi som en sentralamerikansk alliert i en viktig kamp for den kalde krigen. I januar 1986 inviterte Reagan Savimbi til et møte i Det hvite hus. To måneder senere kunngjorde Reagan leveransen av Stinger overflate-til-luft-missiler som en del av 25 millioner dollar i bistand UNITA mottok fra den amerikanske regjeringen. Jeremias Chitunda, UNITAs representant i USA, ble visepresident for UNITA i august 1986 på den sjette partikongressen. UNITA-styrker angrep Camabatela i Cuanza Norte-provinsen 8. februar 1986.

MPLA og den amerikanske regjeringen begynte å forhandle om fred og uttrekking av alle utenlandske soldater i juni 1987.

Cuito Cuanavale og New York avtalen

UNITA og sørafrikanske styrker angrep MPLAs base ved Cuito Cuanavale i Cuando Cubango-provinsen fra 13. januar til 23. mars 1988. Dette var i det nest største slaget i Afrikas historie, etter slaget ved El Alamein. Cuito Cuanavales betydning kom ikke fra størrelsen eller rikdommen, men dens beliggenhet. Slaget hadde ingen klar vinner og begge sider hevdet seier. Både Kuba og Sør-Afrika fikk etterhvert flere kostnader og tap enn de kunne leve med og brukte "seier" ved slaget som påskudd for å trekke seg ut. Spesielt Kuba hadde betydelig flere døde enn det de offisielle tallene sier, men kubansk pressesensur skjulte mye av tapene.

Kubanske tropper brukte folkerettslig ulovlig nervegass mot UNITA-tropper under borgerkrigen. Dette ble bevist av vestlige eksperter som undersøkte døde soldater i tillegg til at man fant tomme beholdere og at UNITA erobret beholdere med gass.

Våpenhvile

I løpet av 1988 sluttet alle parter seg til fredsforhandlinger, og partene møttes i juni og august i New York og Genève. Alle parter ble enige om våpenhvile 8. august. Representanter fra regjeringene i Angola, Cuba og Sør-Afrika undertegnet New York-avtalen, som ga uavhengighet til Namibia og avsluttet direkte involvering av utenlandske tropper i borgerkrigen, i New York City den 22. desember 1988. FNs sikkerhetsråd vedtok Resolusjon 626 senere samme dag, og opprettet FNs Angola Verification Mission (UNAVEM), en fredsbevarende styrke. UNAVEM-tropper begynte å ankomme Angola i januar 1989.

1990-tallet

Politiske endringer i utlandet og militære seire hjemme tillot regjeringen å gå over fra en nominell kommunistisk stat til en nominelt demokratisk. Namibias uavhengighetserklæring, internasjonalt anerkjent 1. april, eliminerte trusselen mot MPLA fra Sør-Afrika, da SADF trakk seg fra Namibia. MPLA avskaffet ettpartisystemet i juni og avviste marxistisk-leninisme på MPLAs tredje kongress i desember, og formelt endret partiets navn fra MPLA-PT til MPLA. Nasjonalforsamlingen vedtok lov 12/91 i mai 1991, sammenfallende med tilbaketrekningen av de siste kubanske troppene, og definerte Angola som en "demokratisk stat basert på rettsstaten" med et flerpartisystem. Observatører møtte slike endringer med skepsis. En del av UNITAs tidligere allierte bytter side, lokket av penger. UNITAs leder Savimbi gjør opprenskinging innen UNITA avde han kan ha sett på som trusler mot hans ledelse eller som stilte spørsmålstegn ved hans strategiske kurs. Blant de drepte i rensingen var Tito Chingunji og hans familie i 1991. Savimbi benektet at han var involvert i Chingunji-drapet.

Black, Manafort, Stone and Kelly

Savimbi skal fra 1985 ha brukt lobbyfirmaet Black, Manafort, Stone and Kelly, for å lobbyere den amerikanske regjeringen for hjelp, fremstille UNITA gunstig i vestlige medier og skaffe støtte blant politikere i Washington. Savimbi var svært vellykket i dette arbeidet. Og UNITA skal ha mottatt 60 millioner dollar årlig fra USA i årene 1985-1992. En del av pengene skal Savimbi ha brukt på personlig luksus. Regjeringstropper såret Savimbi i kamper i januar og februar 1990, men ikke nok til å begrense mobiliteten hans. Han dro til Washington, D.C., i desember og møtte president George H. W. Bush igjen, den fjerde av fem turer han tok til USA. Våpnene han ville få fra Bush hjalp UNITA til å overleve selv etter at amerikansk støtte stoppet. I 1992 med den kalde krigen over stoppet USA pengestøtten.

Bicesse-avtalen

President dos Santos møtte Savimbi i Lisboa og undertegnet Bicesse-avtalen, den første av tre store fredsavtaler, 31. mai 1991, etter mekling av den portugisiske regjeringen. Avtalene la opp en overgang til flerpartidemokrati under tilsyn av FNs UNAVEM II-oppdrag, med et presidentvalg som skulle holdes innen et år. Avtalen forsøkte å demobilisere de 152 000 aktive krigerne og integrere de gjenværende regjeringstroppene og UNITA-opprørerne i en 50 000 mann sterk angolansk hær. Mens UNITA stort sett ikke avvæpnet, overholdt FAA avtalen og demobiliserte, dette gjorde regjeringen militært mye svakere.

Angola holdt den første runden av sitt presidentvalg i 1992 29. - 30. september. Dos Santos mottok offisielt 49,57% av stemmene og Savimbi fikk 40,6%. Siden ingen kandidater mottok mer enn 50% av stemmene, måtte det i henhold til valgloven holdes en andre runde med mellom de to kandidatene som fikk flest stemmer. Savimbi og åtte andre opposisjonspartier sa at valget verken hadde vært fritt eller rettferdig. Dette ble støttet av utenlandske valgobservatører. En offisiell observatør skrev at det var lite FN-tilsyn, at 500.000 UNITA-velgere ble fratatt og at det var 100 hemmelige valglokaler. Savimbi sendte Jeremias Chitunda, visepresident for UNITA, til Luanda for å forhandle om vilkårene for andre runde. Valgprosessen brøt sammen 31. oktober, da regjeringstropper i Luanda angrep UNITA. Sivile brukte våpen de hadde mottatt fra politiet noen dager tidligere, og gjennomførte hus-til-hus-raid og drepte og arresterte hundrevis av UNITA-tilhengere. Regjeringen tok sivile i lastebiler til Camama kirkegården og Morro da Luz-kløften, skjøt dem og begravde dem i massegraver. De angrep også Chitundas konvoi 2. november, og trakk ham ut av bilen sin og skjøt ham og to andre i ansiktet. MPLA massakrerte totalt over ti tusen UNITA- og FNLA-velgere på få dager i det som i ettertid har blitt kjent som Halloween-massakren. Savimbi sa at valget verken hadde vært fritt eller rettferdig, og nektet å delta i andre runde. Deretter fortsatte han med å gjenoppta væpnet kamp mot MPLA.

Så, i en serie med stor militær fremgang, fikk UNITA kontroll over Caxito, Huambo, M'banza Kongo, Ndalatando og Uíge, provinshovedsteder de ikke hadde hatt kontroll over siden 1976, og de presset på mot Kuito, Luena og Malange. Selv om de amerikanske og sørafrikanske regjeringene hadde sluttet å hjelpe UNITA, fortsatte forsyningene å komme fra Mobutu i Zaire. 9. januar startet UNITA en 55-dagers kamp om Huambo. Hundretusener flyktet og 10.000 ble drept før UNITA fikk kontroll 7. mars. Regjeringen svarte på tilbakegangene med etnisk rensing av Bakongo, og i mindre grad Ovimbundu, i flere byer, særlig Luanda. Spesielt 22. januar ble mange drept i det som fikk navnet Bloody Friday-massakren. UNITA og regjeringsrepresentanter møttes fem dager senere i Etiopia, men forhandlingene klarte ikke å gjenopprette freden. FNs sikkerhetsråd sanksjonerte UNITA gjennom resolusjon 864 15. september 1993 og forbød salg av våpen eller drivstoff til UNITA. Kanskje det tydeligste skiftet i USAs utenrikspolitikk dukket opp da president Bill Clinton 23. september 1993 merket UNITA som en "vedvarende trussel mot USAs utenrikspolitiske mål".

I august 1993 hadde UNITA fått kontroll over 70% av Angola. I løpet av 1994 snudde det og regjeringens hadde flere militære suksesser i løpet av året. I november 1994 hadde regjeringen tatt kontroll over 60% av landet. Dette tvang UNITA til å søke fred. Savimbi kalte situasjonen for UNITAs "dypeste krise" siden opprettelsen. Det anslås at kanskje 120 000 mennesker ble drept i de første atten månedene etter 1992-valget, nesten halvparten av antallet tap i de forrige seksten års krig. Begge sider av konflikten fortsatte å begå omfattende og systematiske brudd på krigslovene med UNITA, særlig skyldig i vilkårlig beskytning av beleirede byer, noe som førte til store dødstall for sivile. MPLA-regjeringsstyrkene brukte luftmakt på en vilkårlig måte og resulterte også i høye sivile dødsfall. En ny fredsavtale Lusaka-protokollen ble fremforhandlet i 1994 den var ganske lik Bicesse-avtalen.

Lusaka-Avtalen

Savimbi var uvillig til å personlig undertegne en ny avtale, UNITAs tidligere generalsekretær Eugenio Manuvakola representere UNITA. Manuvakola og Angolas utenriksminister Venancio de Moura undertegnet Lusaka-protokollen i Lusaka 31. oktober 1994, og gikk med på å integrere og avvæpne UNITA. Begge sider signerte våpenhvile som en del av protokollen 20. november. I henhold til avtalen ville regjeringen og UNITA stanse all våpenbruk og demobilisere. 5500 UNITA-medlemmer ville bli med i det angolanske nasjonale politiet, 1200 UNITA-medlemmer, inkludert 40 militanter, ville bli med i den raske reaksjonspolitistyrken, og UNITA-generaler ville bli offiserer i de angolanske væpnede styrkene. Utenlandske leiesoldater ville returnere til hjemlandet, og alle parter ville slutte å anskaffe utenlandske våpen. Avtalen ga UNITA-politikere hjem og et hovedkvarter. Regjeringen ble enige om å utnevne UNITA-medlemmer til å lede departementene for gruver, handel, helse og turisme, i tillegg til sju viseministere, ambassadører, guvernørskapene i Uige, Lunda Sul og Cuando Cubango, stedfortredende guvernører, kommuneadministratorer, stedfortredende administratorer, og kommuneadministratorer. Regjeringen ville løslate alle fanger og gi amnesti til alle militante som er involvert i borgerkrigen. Zimbabwes president Robert Mugabe og den sørafrikanske presidenten Nelson Mandela møttes i Lusaka 15. november 1994 for å øke støtten til protokollen. Mugabe og Mandela sa begge at de ville være villige til å møte Savimbi, og Mandela ba ham om å komme til Sør-Afrika, men Savimbi kom ikke. Avtalen opprettet en felles kommisjon bestående av tjenestemenn fra den angolanske regjeringen, UNITA og FN med regjeringene i Portugal, USA og Russland som fulgte, for å overvåke gjennomføringen. Brudd på bestemmelsene i protokollen vil bli diskutert og gjennomgått av kommisjonen. Protokollens bestemmelser, som integrerte UNITA i militæret, våpenhvile og en koalisjonsregjering, var lik de i Alvor-avtalen som ga Angola uavhengighet fra Portugal i 1975. Mange av de samme problemene som ødela forrige avtale gjentok seg, det var gjensidig mistillit mellom UNITA og MPLA, svakt internasjonalt tilsyn, import av utenlandske våpen og en ønske om å opprettholde maktbalansen. Dermed kollapset avtalen.

Ny regjeringsoffensiv og fred med deler av UNITA

FN utvidet sitt mandat 8. februar 1996. I mars ble Savimbi og dos Santos formelt enige om å danne en koalisjonsregjering. Det internasjonale samfunnet var med på å installere denne samligsregjeringen i april 1997, men UNITA tillot ikke den regionale MPLA-regjeringen å ta kontroll i 60 byer. FNs sikkerhetsråd stemte 28. august 1997 for å innføre sanksjoner mot UNITA. I løpet av 1997 sendte den angolske regjering styrker både til republikken Kongo og til Zaire hvor de deltok i borgerkrigene. De var med på å styrte Mobuto i Zaire, med Mobutos fall mistet UNITA sin viktigste støttespiller.

FN brukte 1,6 milliarder dollar fra 1994 til 1998 på å opprettholde en fredsbevarende styrke. Det angolanske militæret angrep UNITA-styrker i det sentrale høylandet 4. desember 1998. Dos Santos sa at han mente krig var den eneste måten å til slutt oppnå fred, og avviste Lusaka-protokollen. Han ba også FN om å forlate landet, de siste FN-styrkene forlof landet i februat 1998. På slutten av 1998 dannet flere UNITA-sjefer en utbrytergrupp, UNITA Renovada, fordi de var misfornøyde med Savimbis ledelse. I september 1999 startet regjeringsstyrkene en stor offensiv og løpet av resten av 1999 og 2000 ble UNITA presset tilbake flere steder. 11 november 2000 tilbød Dos Santos amnesti til UNITA og utbrytergruppene og mange av UNITAs avdelinger godtok vilkårene. Savimbi godtok det ikke, han trakk seg tilbake til sin historiske base i Moxico sammen sine gjenværende styrker. Disse var imidlertid svært svekket. Regjeringens offensiv presset tilbake og tvang mesteparten av UNITA til fred, men det var sivile som led de største tapene.

2000-tallet

I løpet av 2000 og 2001 var det mange trefninger, men lite endringer i kontroll. Regjering hadde imidlertid gode inntekter fra slag av olje de brukte på våpen, mens UNITA opplevde sanksjoner på deres salg av diamanter.

Savimbis død og slutt på krigen

Regjeringstropper drepte Jonas Savimbi 22. februar 2002 i Moxico-provinsen. UNITAs visepresident António Dembo overtok, men han døde 12 dager senere av skader påført i samme trefning som drepte Savimbi, og generalsekretær Paulo Lukamba ble så UNITAs nye leder. Etter Savimbis død var regjeringen usikker på hvordan de skulle gå frem. Etter først å ha antydet at offensiven skulle fortsette, kunngjorde regjeringen 13. mars at de ville stanse alle militære operasjoner. Militære sjefer for UNITA og MPLA møttes i Cassamba og ble enige om våpenhvile. De undertegnet en tilleggserklæring til Lusaka-protokollen i Luena 4. april, med Santos og Lukambo tilstede. FNs sikkerhetsråd vedtok å oppheve alle sanksjoner mot UNITA-tjenestemenn. I august 2002 erklærte UNITAs nye ledelse opprørsgruppen for et politisk parti og demobiliserte offisielt sine væpnede styrker . FN sendte så nye fredsbevarende styrker, nye valg ble holdt og med det var krigen over.

Etterspill

Borgerkrigen skapte en katastrofal humanitær krise i Angola. En tredjedel av Angolas totale befolkningsom ble internt fordrevet, totalt 4,28 millioner mennesker. FN beregnet i 2003 at 80% av angolanerne manglet tilgang til grunnleggende medisinsk behandling, 60% manglet tilgang til vann, og 30% av angolanske barn ville dø før de var fem år. Mesteparten av krigføring foregikk på landsbygda, noe som ga en stor flom av mennesker fra landlige områder til byene. I dag representerer bybefolkningen litt mer enn halvparten av befolkningen, ifølge den siste folketellingen. I mange tilfeller havnet folk inn i byer utenfor det tradisjonelle området for sin etniske gruppe, noe som ga større etnisk variasjon i byene Det er nå viktige Ovimbundu-samfunn i Luanda, Malanje og Lubango. Fortsatt dør mange av landminer som ligger igjen etter krigen, bare i 2018 døde minst 156 mennesker.