Blokk 12, Oppgang C
| Blokk 12, Oppgang C | |||
|---|---|---|---|
| Generell informasjon | |||
| Sjanger | Barneserie | ||
| Prod.land | Norge | ||
| Sendeår | 1973 | ||
| Sesonger | 1 | ||
| Episoder | 6 | ||
| Lengde | 45 (per episode) | ||
| Språk | Norsk | ||
| Bak kamera | |||
| Produsent | NRK Barne og ungdomsavd. | ||
| Manus | Ann-Cathrin Ramberg Berit Waal Skaslien | ||
| Regi | Erik Lassen Bjørn Haavind (billedregi) | ||
| Sending | |||
| Periode | 20. januar–7. april 1973 | ||
| TV-kanal | NRK | ||
| Teknisk informasjon | |||
| Bildeformat | Sort-hvitt | ||
| Eksterne lenker | |||
| IMDb | |||
Blokk 12, Oppgang C er en norsk barneserie som gikk på NRK Fjernsynet i 1973. Serien handlet om det godt voksne søskenparet Marta og Torkel og de andre som bodde i et borettslag kalt «Knatten». Manglende fritidstilbud på stedet gjør at Marta og Torkel forsøker å engasjere ungene og får dem med på å lage «et sted å være», der ungene selv bestemmer, styrer, bygger og innreder. Hovedrollene ble spilt av Siri Rom (Marta) og Rolf Sand (Torkel). Serien ble sendt på lørdager og var i sort-hvitt.
Om serien
[rediger | rediger kilde]Serien ble produsert av NRK Barne- og ungdomsavdelingen og satte søkelyset på blokkmiljøet for barn i de store drabantbyene som den gang var i ferde med å gro opp, særlig i Oslo-området. Dette var en periode hvor man ikke hadde rukket å bygge inn nye tiltak som klubber og servicesentre - det sosiale liv manglet. Programskaperne ville gripe det typiske for blokktilværelsen den gang: Kontaktløshet mellom voksne, barna som ble dyttet unna og uten å ha noe de kunne bruke fantasien til, og de mange forbudene.[1] Serien ønsket med andre ord å gjøre sitt til at barn skulle bli høyere prioritert av by- og boligplanleggerne, og generelt sett minne de voksne på barnas behov.
Serien ble meget godt mottatt da den kom i 1973.[1]
Den ble sendt i reprise i 1980.[1]
Bakgrunn for temaet
[rediger | rediger kilde]Kritikk av blokktilværelsen var ikke noe nytt i den norske kulturdebatten. På slutten av 50-tallet og begynnelsen av 60-tallet vokste drabantbyene opp som paddehatter rundt de største byene. Hovedpoenget med disse var at de skulle isoleres mest mulig fra bykjernens trafikk. støy og industri- og forretningsvirksomhet. Boligblokkene skulle ligge på store grøntarealer med småhusbebyggelse rundt omkring. Til å begynne med, mens mange enda husket de mørke og umoderne bygårdene, var et tilfredshet med denne boligformen. Men etterhvert spredte misnøyen seg. Det ble blant annet påpekt at det aldri foregikk noe i drabantbyene.[2]
Det ble noe livløst og stillestående, bent fram trøstesløst ved det hele. Den lovpriste isolasjonen fra industri og storbyliv virket mot sin hensikt, ble det sagt. Det virket ikke livgivende men tvertimot drepende - særlig om formiddagen etter at ektemennene og de utearbeidende hadde reist til byen.[3]
Referanser
[rediger | rediger kilde]Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]