Beleiringen av Liège

Beleiringen av Liège
Konflikt: Første verdenskrig
Fort Loncin ved Liège etter det tyske bombardementet
Dato 4. - 16. august 1914 Sted Liège, Belgia 50°38′26″N 5°34′20″Ø Resultat Tysk seier. Uventet belgisk motstand forsinket det tyske angrepet betydelig, og ga franske og britiske styrker tid til å organisere et forsvar av Paris.
Stridende parter
Belgia	Det tyske keiserriket
Kommandanter og ledere
Generalløytnant Gérard Leman	General Otto von Emmich General Erich Ludendorff
Styrker
3. divisjon, 15. blandede brigade og festningsgarnisoner: 36 000 mann og 252 kanoner	Meusearméen: 59 800 mann og 100 kanoner
Tap
2-3 000 døde og skadde 4 000 tatt til fange	2 000 døde og skadde

Vestfronten

Belgia ( • Liège • Namur) Grensene ( • Mons)  • Den store retretten ( • Marne)  • Antwerpen  • Kappløpet mot havet ( • Ypres1)  • Artois1  • Champagne1  • Hartmannswillerkopf  • Neuve Chapelle  • Ypres2 • Artois2  • Champagne2  • Loos  • Artois3  • Verdun  • Somme  • Arras  • Aisne2  • Champagne3  • Messines  • Passchendaele  • La Malmaison  • Slaget ved Cambrai  • Våroffensiven  • Hundredagers offensiven

Den tyske invasjonen av Belgia (1914)
• Haelen  • Liège  • Namur  • Charleroi  • Mons  • Antwerpen  • Yser  • Ypres

Beleiringen av Liège eller slaget om Liège var det innledende slaget under Tysklands invasjon av Belgia under første verdenskrig, og krigens første slag. Angrepet på byen startet den 4. august 1914 og varte frem til 16. august, da det siste fortet overga seg.

Historisk bakgrunn

Tyskland oppfylte sin allianseforpliktelse overfor Østerrike-Ungarn og erklærte Russland krig den 1. august 1914. Deretter sendte tyskerne et ultimatum til Frankrike som var Russlands allierte i trippelententen, den 2. august.

Et ytterligere ultimatum ble sendt til kong Albert I av Belgia, fordi Tysklands overordnede plan for krigen, den såkalte Schlieffenplanen, gikk blant annet ut på at den tyske hæren skulle gjennomføre en enorm omgående bevegelse rundt om den franske hæren, som fortrinnsvis lå ved fronten i Alsace. Denne planen hadde blitt utviklet i løpet av de to foregående tiårene. Den omringede bevegelsen hadde til formål å unngå de franske styrkene såvel som det vanskelige terrenget i Ardennene, men innebar en krenkelse av Belgias nøytralitet. Belgia kunne ha valgt å forholde seg passiv og tillate tyske tropper å passere gjennom landet på vei til Frankrike. En stor del av den tyske planleggingen var basert på at Belgia skulle reagere på denne måten. Enhver annen reaksjon ville ikke være annet enn «raseri blant drømmende får», slik en prøyssisk offiser uttrykte det. Uheldigvis for de tyske planene viste Belgia seg å være mer villig til å forsvare sin uavhengighet, men uheldigvis for belgierne kunne ikke deres krefter måle seg med deres mot.

Belgias befestninger og planlegging var tilrettelagt med hensyn til å forsvare landet mot enhver potensiell fiende: Frankrike, Tyskland eller Storbritannia. I begynnelsen av august 1914 stod landets hær ved grensene, slik den hadde gjort i årevis. Da kong Albert mottok ultimatumet fra Berlin, begynte hans stabssjef general Selliers de Moranville å gjennomføre de stående forholdsordrene: å samle hæren i midten av landet, mens befestningene i Liège og Namur fikk lov til å hindre eller stoppe den tyske fremrykningen. Liège lå på hovedveien som gikk gjennom Belgia og til Frankrike. Mot sør var terrenget kupert og mot nord var det åpent, men det var mindre enn 20 km til Nederland, som Tyskland ikke ønsket å trenge inn i. Både Liège og Namur hadde fremragende befestninger, som dog også hadde alvorlige mangler.

Byen Liège var omgitt av et dusin forter, konstruert og bygget av Henri Alexis Brialmont, som var den ledende ingeniøren i slutten av det 19. århundre. Han hadde avvist den franske mesteren Vaubans' forslag om stjerneform og bygget i stedet forter som kunne motstå de langt nyere riflede kanonene. De befant seg fortrinnsvis under bakken og man kunne kun se litt betong, murverk og jord. Hvert fort var utstyrt med kanontårn som kunne heves og senkes og inneholdt kanoner på opp til seks tommer. De var topp moderne da de ble ferdige i 1892, men hadde ikke blitt vedlikeholdt like godt i etterkant. Brialmont ønsket også mindre befestninger og skyttergraver bygget for å forbinde og beskytte hovedfortene, men den belgiske regjeringen fulgte ikke hans idéer. Garnisonene var ikke på full styrke, og mange tropper bestod av lokale vaktenheter med minimal trening og erfaring.

Den 2. august reagerte kong Albert på Tysklands ultimatum ved å beordre bygging av støttebefestninger, samt starte full mobilisering av hæren. Lederen av festningen i Liège, general Gerard Leman, fikk ordre om å «holde ut til det siste med deres divisjon på den stillingen som du har blitt beordret til å forsvare».

Det var ikke mulig for de belgiske styrkene å avslutte alle forberedelsene, ettersom den tyske invasjonen av landet begynte tidlig den 4. august. Den tyske styrken som hadde i oppgave å besette Liège, var en provisorisk enhet med betegnelsen Meusearméen. Den bestod av åtte brigader under kommando av general Otto von Emmich. Emmich hadde hovedsakelig kommando over infanteri- og kavalerienhetene, og ble sendt avsted for å ta broene over Meuse ved Liège og erobre byen dersom han støtte på motstand. Da hans tropper nådde elven og oppdaget at mange av broene allerede var ødelagt, begynte ingeniørsoldatene å bygge flytebroer. Da disse kom under beskytning forstod tyskerne at de var nødt til å kjempe om Liège.

Schlieffenplanen

Siden keiserriket Tyskland fryktet en langvarig krig mot Frankrike og Russland ble Schlieffenplanen utformet. Den forutså et raskt angrep mot Frankrike, akkurat på samme måte som i den fransk-prøyssiske krigen i 1870. For å kunne gjøre dette måtte det nøytrale Belgia angripes og krysses i løpet av noen få dager.

Det var imidlertid to problemer med denne planen. Krenkelsen av Belgias nøytralitet kunne kanskje få Storbritannia til å tre inn i krigen på Frankrikes side, og den sterkt befestede byen Liège stod i veien for de tyske styrkene.

Befestninger

Kart over fortene ved Liège.

Den belgiske byen Liège ligger ved stedet der elvene Meuse og Ourthe møtes mellom Ardenneneskogene i sør og Maastricht i Nederland og den flate sletta i Flandern mot nord og vest. Meuse rente gjennom en dyp kløft som utgjorde en betydelig barriere for den tyske fremrykningen.

Det lå på hovedjernbanelinjen mellom Tyskland og Brussel, og videre til Paris – den samme jernbanen som von Schlieffen og von Moltke hadde planlagt å bruke for transporten inn i Frankrike. Det var store industrianlegg, fabrikker og andre fasiliteter som ville støtte det moderne forsvaret av byen.

I tillegg kom en ring med 12 forter som hadde blitt bygget av den store belgiske militæringeniøren general Henri Alexis Brialmont, og denne ringen lå i en avstand på ca. 6–10 km fra byens sentrum. Ringen hadde blitt ferdiggjort i 1891. Fortene overlappet hverandres skuddfelt og var utformet slik at dersom et av fortene ble angrepet, så kunne de to nabofortene gi sin artilleristøtte. De lå ca. 4 km fra hverandre.

Diagram over forsvarskanonene ved Liège. Tittel og tekst fra Popular Mechanics, oktober 1914.

Fortene hadde enten trekantet eller firkantet form og var omgitt av en vollgrav og piggtrådsperringer. De var laget utelukkende av betong og utstyrt med 210 mm haubits, 150 og 120 mm kanoner og 57 mm hurtigskytende kanoner til nærforsvar. Fortet ble forsvart imot angrep av infanteri med rifler og maskingevær. Hovedkanonene var installert i ståltårn som kunne dreies 360°. Bare 57 mm kanonene kunne heves og senkes. I alt hadde fortene 78 artillerienheter. Fortene inneholdt ammunisjonsmagasiner, kvarterer for besetning på opp til 500 mann og elektriske motorer for lys. Fortene var ikke forbindet sammen og kommunikasjonen foregikk med telefon og telegraflinjer over bakken.

Fortene hadde flere svakheter. Terrenget var vanskelig å dekke fullt ut, da det var mange kløfter mellom fortene. Det ble bygget stillinger mellom fortene like før slaget og de var ikke tilstrekkelige for å hindre tyskerne i å infiltrere byen. Fortene var svake på baksiden, den retningen hvor det tyske bombardementet endte med å komme fra. Ventilasjon og sanitære forhold var meget dårlige, noe som førte til mangel på luft og en skrekkelig stank. Sist, men ikke minst var betongen av dårligere kvalitet og fortene var bygget for å motstå angrep fra 210 mm kanoner, de største, mobile kanonene som fantes i 1890. Generalløytnant Gérard Mathieu Leman hadde blitt spesielt utpekt til å lede 3. divisjon og festningene rundt Liège, og han hadde fått ordre fra kong Kong Albert I om å holde befestningene til det siste. Leman hadde en styrke på omkring 30 000 soldater til å forsvare mellomrommene mellom fortene og rundt 6 000 mann som festningstropper inkludert sivilgarden, til å bemanne forsvarsverkene.

Den belgiske slagordenen

Belgiernes 3. divisjon hadde i oppgave å forsvare byen Liège. Den ble kommandert av generalløytnant Gérard Leman. Divisjonen bestod av fire brigader og forskjellige andre enheter:

• 9. blandede brigade, herunder 9. og 29. infanteriregiment samt 43., 44. og 45. artilleribatteri
• 11. blandede brigade, herunder 11. og 31. infanteriregiment samt 37., 38. og 39. artilleribatteri
• 12. blandede brigade, herunder 12. og 32. infanteriregiment samt 40., 41. og 42. artilleribatteri
• 14. blandede brigade, herunder 14. og 34. infanteriregiment samt 46., 47. og 48. artilleribatteri
• 15. blandede brigade (5. august), herunder 1. og 4. jegerregiment samt 61., 62. og 63. artilleribatteri
• Festningsvaktene, herunder 9., 11., 12., og 14. reserve infanteriregiment, et artilleriregiment, fire reservebatterier og forskjellige andre tropper
• 3. artilleriregiment, herunder 40., 49. og 51. artilleribatteri
• 3. ingeniørbataljon
• 3. telegrafistseksjon
• 2. lanserregiment

I alt var det rundt 36 000 soldater og 252 kanoner til å motstå den tyske invasjonen.

Den tyske slagordenen

Den tyske angrepsstyrken, kalt Meusearméen, bestod av:

• 11. infanteribrigade fra 3. korps under kommando av generalmajor von Watcher.
• 14. infanteribrigade fra 4. korps under kommando av generalmajor von Wussow.
• 27. infanteribrigade fra 7. korps under kommando av oberst von Massow.
• 34. infanteribrigade fra 9. korps under kommando av generalmajor von Krawell.
• 38. infanteribrigade fra 10. korps under kommando av oberst von Oertzen.
• 43. infanteribrigade fra 11. korps under kommando av generalmajor von Hulsen.
• 2. kavalerikorps under kommando av generalløytnant von der Marwitz, bestående av:
  • 2. kavaleridivisjon under kommando av generalmajor von Krane
  • 4. kavaleridivisjon under kommando av generalløytnant von Garnier
  • 9. kavaleridivisjon under kommando av generalmajor von Bulow.

I alt bestod styrken av omkring 59 800 soldater og 100 kanoner. De var underlagt general Otto von Emmich, som ble ledsaget av Erich Ludendorff som observatør for generalstaben.

Slaget

En festning ved Liège som ble ødelagt med en enkelt granat fra Krupps beleiringskanon. Tittel og tekst fra Popular Mechanics, november 1914.

Det ble erklært krig mot Belgia om morgenen den 3. august, og fremste elementene av Meusearméen krysset grensen kl. 08:00 den 4. august. Kavaleriet rykket frem til Meuse-elven, men fant broene ødelagt. Sent på ettermiddagen den 4. august hadde tyske kavaleristyrker imidlertid krysset Meuse nordpå ved Visé og hadde støtt på tropper fra 12. brigade, som kjempet en tapper tilbakegang til festningslinjen. Tyske tropper ble holdt i sjakk mot nord igjennom natten.

Belgiernes 3. divisjon voktet byen bak raskt konstruerte jordskanser, og samme dag avviste de med hell angrep fra tysk infanteri som passerte mellom fortene. Et angrep mot fort Barchon ble stoppet med store tap som følge av ild med maskingevær og artilleri. Etter dette mislykkede angrepet gjennomførte tyskerne historiens første luftangrep ved å ta i bruk en Zeppeliner til å kaste bomber mot Liège. I mellomtiden rykket kavaleri sørover fra Visé for å omringe byen. Siden det så ut som om byen snart ville bli omringet, beordret Leman nå 3. divisjon til å trekke seg tilbake fra byen og slutte seg til den belgiske hæren som hadde blitt mobilisert mot vest.

Den 6. august red general Ludendorff frem og oppdaget at sjefen for 14. brigade hadde blitt drept. Ludendorff overtok kommandoen over 14. brigade og beordret frem en felthaubits for å gi ildstøtte, og kjempet seg gjennom landsbyen Queue-de-Bois til et høydedrag. Fra denne høyden hadde han god utsikt til byen Liège. Ludendorff sendte frem en gruppe under parlamentærflagg for å kreve Lemans overgivelse (som han avviste). En angrepsstyrke som fulgte etter, ble skutt ned like utenfor Lemans hovedkvarter. Dette utfallet fikk Leman til å forlate byen Liège og søke tilflukt i fort Loncin på den vestlige siden av festningsringen. Den ytre ringen av forter fortsatte med å holde ut, og blokkerte den tyske fremrykningen ved å sperre jernbaneforbindelsen. Fortene ble utsatt for sammenhengende bombardement og angrep fra tyske styrker, men de fleste fortene fortsatte med å slå tilbake fiendens angrep. Bare fort Fleron ble satt ut av spill da heisemekanismen på dets kanonkupler ble ødelagt av granatild. Det eneste fortet som ble erobret ved et infanteriangrep var fort Barchon, og dette skjedde den 10. august.

For å nedkjempe disse befestningene ville tyskerne bli nødt til å sette inn deres tunge beleiringsartilleri. Dette inkluderte de store Krupps Dicke Bertha 420 mm haubitserne og noen 305 mm morterer lånt fra Østerrike-Ungarn, bygd av Škoda. På det tidspunktet da fortene ble bygget antok man at de største kanonene som kunne flyttes over land var 21 cm haubitser, så de var ikke konstruert for å motstå granater fra større kanoner. Granatene fra disse kanonene falt ned på fortene fra loddrett stilling, gikk gjennom betongen og eksploderte inne i fortene ved hjelp av forsinket eksplosjon. Et etter et ble fortene tvunget til kapitulasjon og det siste, fort Boncelles, overga seg den 16. august. Den 15. august ble Leman skadet ved fort Loncin, og han ble båret bevisstløs ut av fortet for å bli en av tyskernes mange krigsfanger.

Noen har ment at den tapre 10-dagers kampen ved Liège forsinket tyskerne to dager i forhold til planen, og på den måten ga de allierte ekstra tid. Men ledende tyske offiserer avviste at beleiringen i nevneverdig grad forsinket planene for hæren deres som fortsatt var mobilisert. Den ti dager lange beleiringen styrket imidlertid moralen blant allierte styrker, og den franske presidenten tildelte byen Æreslegionen for sin motstand.

Resultater

Den 2. og 3. tyske hærens passasje av Belgia var opprinnelig planlagt å begynne den 10. august. De begynte endelig å rykke frem den 13., men kunne ikke passere gjennom Liège før den 17.. Motstanden fra de seks store og de seks små fortene rundt Liège hadde kun gitt noen få dagers pusterom for franskmenn og briter, men de ville vise seg å være avgjørende. Selv om mange ved krigens utbrudd hadde håpet at fortene i Liège ville holde ut i ni måneder akkurat slik de russiske fortene ved Port Arthur hadde gjort mot japanerne i 1904-05, var selv denne korte forsinkelsen i den tyske kjøreplanen av kritisk betydning. Det var nok, om enn knapt, til å gi de franske og britiske hærene tid til å ta oppstilling ved Marne-elven og forsvare Paris. Selv om tyskernes logistikk også ble forsinket, var slaget ved Marne så mye på vippen at et tysk angrep noen dager tidligere kanskje kunne ha betydd at de ville ha erobret den franske hovedstaden og gått seirende ut av første verdenskrig.

Den psykologiske effekten av den belgiske motstanden på resten av Europa var av like stor betydning. Tysklands hær, som hadde hatt et skjær av uovervinnelighet helt siden deres knusende seier over Frankrike i 1870, virket nå også helt menneskelig. Den belgiske hæren fortsatte med å yte motstand mens den falt tilbake mot byen Antwerpen, og det styrket besluttsomheten til både de franske og britiske borgerne, inkludert regjeringene. Ingen hadde trodd at belgierne overhode ville kjempe, og slett ikke at de ville kjempe heroisk. Kunne ikke de europeiske stormaktene kjempe til den bitre slutt hvis Belgia kunne det? «Triumfen var moralsk – et budskap til verden om at den gamlen troen på fedreland og plikt fortsatt kunne holde armen sterk i slag, og at den tyske avgud i all sin prakt hadde føtter av leire» (Buchan, A History of the Great War, s. 134).

Kilder

• Griess, Thomas E., The Great War, Avery Publishing, 1986.
• Marshall, S.L.A., World War I, American Heritage, 1964.
• Reynolds, F. J., The Story of the Great War, Vol. III, P.F. Collier & Son, New York, 1916.
• Keegan, John, The First World War, Vintage Books, 2000.

Litteratur

• Paul Hamelius, The Siege of Liège: A Personal Narrative (London, 1914)
• J. M. Kennedy, "The Campaign around Liège," in Daily Chronicle War Books (London, 1914)

Eksterne lenker

• (en) Battle of Liège – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Slaget om Liege, 1914 (engelsk)
• Beleiringen av Liege, 5.–15. august 1914 (engelsk)
• Festningen Liège (engelsk)