Øre

Øre
MeSH	D004423
TA98	A01.1.00.005
TA2	6861
FMA	52780

Øret (latin: auris) er en av kroppens legemsdeler og dets hovedfunksjon er å oppfatte (høre) lyd.

Ører finnes hos de aller fleste dyr. Vanligvis er det to ører. Fordi det er to ører (stereofoni) kan en retningsbestemme hvor lydkilden befinner seg.

Det er vanlig å inndele pattedyrs ører i en indre, midtre og en ytre del.

Det ytre øre (latin: pinna) består stort sett av hud og brusk. Det har til oppgave å lede lyden inn i øregangen, og beskytte det indre øret mot vann og andre fremmedelementer. I tillegg endrer foldene i det ytre øret frekvensspekteret på den innkommende lyden, alt etter hvor lyden kommer fra. Dette skjer for at individet lettere skal kunne retningsbestemme lyden.

Mellomøre inneholder en knokkelkjede bestående av hammeren (lat. malleus), ambolten (lat. incus) og stigbøylen (lat. stapes). Stigbøylen er koblet til en membran som kler det ovale vindu som grenser til sneglehuset (se under).

Det indre øre inneholder blant annet sneglehuset som omdanner vibrasjoner til nervesignaler, og labyrinten som hjelper individet å holde balansen.

Menneskets øre

Det ytre øret, Auris externa

Utdypende artikkel: Ytre øre

Øremuslingen, auricula: omgir åpningen til ytre øregang og består av en hudkledd bruskplate. Har liten betydning for hørselen, men kosmetisk viktig.

Ytre øregang, meatus acusticus externa: 3-4cm lang hudkledd kanal. Små kjertler produserer ørevoks.

Trommehinnen, membrana tympani: Spent opp i enden av ytre øregang. Vibrerer ved påvirkning av lyd. Består av løvtynn bindevevsplate (ca, 0,1mm tykk), dannet av konsentrisk og radielt anordnede kollagenfibrer. Trommehinnens ytre flate er kledd av et tynt hudlag, den indre flate er dekket av luftveisepitel

Mellomøret, Auris media

Utdypende artikkel: Mellomøre

En liten luftfylt grotte i tinningbensklippen, pars petrose ossis temporalis, avgrenset fra det ytre øret av trommehinnen. På motsatt side er det to små åpninger; det ovale vindu (lat. fenestra vestibuli) og det runde vindu (lat. fenestra cochlea). Det ovale vindu er helt dekket av basis stapedis, (dvs stigbøylens bunn) og det er her lyden ledes over i det indre øre.

Mellomøreknoklene Mellomøreknoklene danner et mekanisk system som overfører lydimpulser fra trommehinnen til det ovale vindu. To ørsmå tverrstripete muskler går fra veggen i mellomøret, den ene til hammeren, den andre til stigbøylen. Sammentrekning av disse musklene hindrer lydoverføringen fra trommehinnen og beskytter sansecellene i indre øret mot støyskade.

Det ovale vindu Dekket av tynn bindevevsmembran.

Stigbøylen (lat. Stapes) Kroppens minste knokkel. Fotplaten dekker det ovale vindu som et tett lokk. Andre enden danner en leddforbindelse med ambolten (lat. Incus) som på andre side står i forbindelse med hammeren (lat. Malleus); den tredje og største mellomøreknokkelen. Skaftet på hammeren er sammenvokst med trommehinnen.

Øretrompeten (lat. tuba auditiva). En tynn kanal til svelget som utligner lufttrykket i øret. Dette for at trommehinnen skal kunne vibrere uhindret. Er blokkert av en slimhinne, men når vi svelger eller beveger kjevene oppstår et mekanisk drag som åpner kanalen og luft kan strømme fritt mellom svelg og mellomøret.

Mastoidcellene Finnes rett bak øremuslingen kan en kjenne et tydelig knokkelfremspring. Dette er øreknuten (lat. processus mastoideus). På innsiden er det tallrike små luftfylte hulrom i beinvevet, som står i forbindelse med mellomøret. Ingen kjent betydning.

Det indre øret, Auris interna

Utdypende artikkel: Indre øre

Det indre øret består av et komplisert system av væskefylte kanaler i tinningsbensklippen, også kalt labyrinten. Alle delene står i forbindelse med hverandre, men delt i tre hoveddeler:

Sneglehuset (lat.cochlea) – ivaretar hørselssansen
Buegangene – ivaretar likevektssansen
Vestibulum – ivaretar likevektssansen

Sneglehuset Tynn spiralformet kanal, delt på langs av to bindevevsmenbraner som gir tre parallelle kanalløp. På den ene av disse membranene, basilarmembranen sitter sansecellene.

Buegangene Tre halvsirkelformede rør som står vinkelrett på hverandre i tre plan, og vestibulum består av to mindre hulrom; sacculus og utriculus. Alle disse strukturene inneholder sanseceller som forteller om hodet og kroppens stilling og bevegelse. Afferente signaler fra indre øret formidles gjennom den indre øregangen. Her passeres nervus vestibulocochlearis, som formidler de afferente sansesignalene fra likevektsorganet og hørselsorganet. Sammen med denne nerven går små arterier fra en av de store arteriene til lillehjernen. Nervus facialis går først sammen med nervus vestibulocochlearisi den indre øregangen, og deretter alene i en slynget kanal før den kommer ut av kraniet rett bak øreknuten (processus mastoideus).

Lydbølger med ulik frekvens skaper svingninger i ulike deler av basilarmembranen. Høy frekvens (lyst) – langt nede, lav frekvens (mørk) – i toppen. Her er grunnen til at vi kan skille mellom mørke og lyse toner. svingninger i basilarmembranen fører til at hårene på hårcellene bøyer seg og fører til dannelse av afferente sensoriske nerveimpulser. Disse impulsene blir ledet videre til kjerner i hjernestammen, thalamus, ved hjelp av nervus vestibulocochlearis, som på sin side formidler signalene videre til andre deler av sentralnervesystemet.

Hørselsbarken i temporallappen ivaretar bevisst lydopplevelse og står i forbindelse med språkområdene og har stor betydning for språkfunksjonen. Wernickes område i venstre hemisfære er f.eks. spesielt viktig for forståelsen av språk. Ved ødeleggelse her, for eksempel i forbindelse med et hjerneslag, vil pasienten utvikle sensorisk afasi – kan uttale ord, men ordene har ingen mening.

En liten utvidet del av hver buegang, samt sacculus og utriculus, inneholder hårceller. De stikker inn i en geléaktig masse. I sacculus og utriculus inneholder denne massen små saltkrystaller som kalles otolitter. Når man dreier på hodet blir væsken i buegangene ”hengende igjen” i forhold til hodebevegelsen. Dermed ”dytter” væsken på den geléaktige massen over hårcellene slik at hårcellene bøyes, som igjen forårsaker afferente nerveimpulser i tilhørende sensoriske nevroner. Buegangene registrerer altså rotasjon av hodet. Ulike rotasjoner stimulerer de tre buegangene på ulike måter ettersom de står i hvert sitt plan. Dermed får hjernen presis informasjon om hvilke bevegelse som har funnet sted. Enten man beveger seg eller står stille virker tyngdekraften på otolittene i sacculus og utriculus, slik at hårene alltid blir trukket i en bestemt retning.

De sensoriske nervene fra likevektsorganet går i nervus vestibulocochlearis til hjernestammen, der de ender i flere store kjerner, vestibulariskjernene. Herfra går de i motonevronene i ryggmargen til lillehjernen. Samlet bidrar disse til overordnet kontroll over muskler for at vi kan opprettholde balansen.

Et samarbeid mellom flere deler av nervesystemet er avgjørende for at vi skal kunne gå og stå uanstrengt:

Synssansen registrerer hvordan kroppen er plassert i forhold til omgivelsene
Ulike mekanoreseptorer i bevegelsesapperatet forteller om leddenes stilling og bevegelse
Trykkreseptorer i huden under føttene registrerer kroppens vektfordeling i forhold til underlaget

Områder i hjernebarken setter sammen denne sanseinformasjonen sammen med sanseimpulsene fra likevektsorganet. Nedstigende baner til motonevronene i ryggmargen sørger deretter, i samarbeid med lillehjernen, for å kontrollere muskulaturen vi bruker for å holde oss oppreiste.

Svimmelhet ved for eksempel piruetter skyldes uoverensstemmelse mellom sanseinformasjon fra likevektsorganene og andre kilder. Når vi plutselig stopper opp, så fortsetter væsken i buegangene å bevege seg en stund etterpå. Hjernen tolker dette som at hodet fortsatt roterer, men motsatt av først. Annen sanseinformasjon forteller at kroppen faktisk står stille. Dermed oppfattes en illusjon om at rommet snurrer rundt oss.

Mennesker kan oppfatte frekvenser fra ca. 30 Hz og helt opp mot 15-20 000 Hz.

Virvelløse dyr

Sanseorganer som kan oppfatte lyder hos virvelløse dyr er små akustiske hår på hudskjelettet (kutikula) eller noen organ som ligner litt på et øre. Disse kalles tympanalorganer og er plassert på forskjellige steder på kroppen. Løvgresshopper og sirisser har de på frambeina, litt høyt oppe på leggen. Ved å snu på seg kan de også rettningsbestemme hvor lyden kommer fra. Andre har slike hørselorgan på bakkroppen.

Insekter kan oppfatte frekvenser, helt opp mot 200 kHz., det er langt høyere enn det mennesker kan oppfatte (15-20 kHz).

Det å kunne høre er nyttig for å finne en partner (forplantning), for å unngå fiender og oppdage fare. Noen nattaktive insekter, blant annet sommerfugler i gruppen nattfly, har evnen til å høre lyden fra flaggermus som er på jakt. Like før flaggermusen angriper, slipper sommerfuglen seg ned, og unngår å bli spist.

Galleri

Menneskelig øre