Mitraljøse
Mitraljøse er et maskingevær med høy skuddtakt montert på en tung fot, med tett skuddstråle og stor presisjon.[1] Det norske forsvarets bruken av ordet avviker fra mange språk, særlig tysk og fransk der begrepet mitraljøse og maskingevær mer eller mindre synonymer, men i norsk militær bruk samsvarer mitraljøse med det som på engelsk kalles «heavy machine gun». Ordet mitraljøse beskriver derved rollen våpnet har, ikke nødvendigvis typen våpen eller kaliber.[2] Dette dekker både maskingevær i vanlig riflekalibre med tung fot og maskingevær med grove kalibre slik som 12,7 mm.[3]
Opprinnelse og utvikling
Den rekyldrevne, enkeltløpede mitraljøsa ble oppfunnet i 1884 av H.S. Maxim. Maskingevær var i utgangspunktet tenk på som en ren produsent av skudd, under tanken om at det var volumet av skudd i lufta som ville være avgjørende.[4] På grunn av den kontinuerlig høye skuddtakten ble løpet så varmt at det ble ødelagt. De første våpnene ble derved utstyrt med en vannkolbe for å holde løpet kaldt.[5] Dette gjorde samtidig våpnet så tungt at det var vanskelig å frakte rundt, og de tidlige Maxim maskingeværene ble som regel anbrakt i faste stillinger. Det var i denne rollen maskingevær opprinnelig fikk betegnelsen som mitraljøse på norsk.
Under siste halvdel av 1. verdenskrig ble luftavkjølte lette maskingevær tatt i bruk. Disse fikk på norsk betegnelsen «maskingevær», selv om de brukte samme ammunisjon som de tyngre og mer fastmonterte våpnene. Det var slike stabile, hurtigskytende våpen som kunne holde på i time etter time som var med å gjøre skyttergravskrigen på vestfronten til et slikt blodbad.[6] Etterhvert som maskingevær i tyngre kalibre ble utviklet, ble alle tunge våpen ment brukt montert på kjøretøyer eller i fastmonterte stillinger betegnet mitraljøse, mens infanterivåpen (ofte de samme modellene) ment å fraktes rundt av én eller to mann betegnet maskingevær.
Mitraljøsa blir montert på affutasje, er luft- eller vannavkjølt, vekt 30–75 kg, kaliber 6,5–15 mm, skuddtakt 400–600 skudd/min, patrontilførsel fra bånd el.l. med opptil 250 patroner i båndet, praktisk skuddvidde opptil 4000 m. Våpenet kan også skyte med indirekte retning. Luftvernmitraljøser har ofte dobbeltaffutasje eller firling.
Mitraljøser i det norske forsvaret
Norge hadde tidligere Hotchkiss mitraljøse (luftkjølt), avløst av vannkjølt Colt-mitraljøse, modell 1929, kaliber 7,62 mm. Norsk infanteri fikk senere to typer Browning luftkjølt mitraljøse, en lett M 1919 A4, kaliber 7,62 mm, og en tung, kaliber 12,7 mm.
Den lette M 1919 A4 ble etter hvert erstattet med MG 3 (maskingevær) som i mitraljøseversjon ble montert på en trefot (MITR-3).
Den tunge mitraljøsa kan benyttes både mot bakkemål og mot luftmål ved skifte av affutasje.[7] Tyngre mitraljøser hører med til væpningen i mange typer stridsvogner og fly. Dersom kaliberet er 20mm eller større er prosjektilet stort sett granater med egen sprengladning. Om slike våpen brukes uttrykket maskinkanon i stedet.
Etymologi
Ordet kommer av (fransk: mitrailleuse) som er avledet av mitraille, som betyr 'jernskrap'..
Referanser
- ^ «Mitraljøse». Det Norske Akademis Håndbok. Besøkt 10. august 2019.
- ^ Dalløkken, P.E. (2010). «Forsvarets nye maskingevær». TU. «Det vil nok kunne være behov for MG3 på trefot i mitraljøserolle også for fotlagene.»
- ^ Arstad, S. (2019). «Slik er Forsvarets nye mitraljøse». Forsvarets forum (1). «Forsvaret har bestilt 1000 nye 12,7 mm mitraljøser.»
- ^ Huard, P.R. (5. november 2014). «Maxim’s Machine Gun Slaughtered Hundreds of Thousands of People». War is Boring. Besøkt 16. september 2015.
- ^ Major Longstaff, F.V. & Hilliard Atteridge, A. (1917). The Book of the Machine Gun 1917. London: Hugh Rees. s. 106-107. ISBN 9781843425595. Besøkt 10. september 2015.
- ^ Zabecki, D.T. (2015). «Military Developments of World War I». 1914-1918 online. Besøkt 10. august 2019.
- ^ «Mitraljøse», Store norske leksikon, 9. mars 2009, https://snl.no/mitralj%C3%B8se, besøkt 19. mars 2017