Fritz Moen

Fil:Bilde039.jpg

Fritz Moens grav, omgitt av John Christian Elden (forsvarer under gjenopptakelsessaken) og Tore Sandberg (privatetterforsker)

Fritz Yngvar Moen (født 17. desember 1941 i Sarpsborg, død 28. mars 2005 i Oslo) var sønn av en norsk kvinne (Betzy Moen) og en tysk korporal (Fritz Robert Hellmann).

Fritz Moen ble uskyldig dømt for to drap, på kvinnene Sigrid Heggheim i 1976 og Torunn Finstad i 1977. Samlet ble Moen idømt 21 års fengselsstraff og inntil 10 års sikring for de to drapene, og til sammen sonet han 18 og et halvt år av dommen i fengsel. I tillegg måtte han etterleve sikringsbestemmelsene så lenge han levet.

Han ble frikjent for det ene drapet i 2004, og for det andre (etter sin død) i 2006, etter at en 67 år gammel mann på sitt dødsleie i desember 2005 hadde tilstått begge drapene. Saken er blitt kjent som Moensaken.

Moen var født nesten døv, og ble ansett som døvstum. Han ble lam i høyre arm etter en mopedulykke i 1966, og ble i den samme ulykken også sterkt skadet i ansiktet. Disse skadene skulle også prege resten av hans liv.

Moen tilbragte hele sitt liv med tilknytning til ulike institusjoner.

Før sin død, testamenterte Fritz Moen alt han eide til døvehjemmet Conrad Svendsen Senter på Nordstrand i Oslo, hvor han bodde og døde. Moen ble funnet død i sin stol foran fjernsynet i leiligheten sin.

Hans advokat under gjenopptakelsessaken, John Christian Elden, har varslet at han vil kreve et beløp som er større enn det Per Liland fikk (ti millioner kroner) i erstatning av staten til Moen, og at pengene vil bli utbetalt til døvehjemmet.

Det er foreslått å reise en statue av Fritz Moen foran Justisdepartementet.

«Der du nå er, kan ingen skade deg», sto det i dødsannonsen over Fritz Moen.

Barndom og familie

Da Fritz var født som en «tyskerunge», og da han også var født døv, fant moren ut at hun ikke kunne ta vare på ham. I juni 1943 ble han plassert på et barnehjem i Skjeberg. Det er uklart om han bodde hos sin mor i perioden før, eller om han var på spedbarnshjem.

Han oppnådde aldri kontakt med sin far, som døde på Østfronten i 1944. Sin mor hadde han liten eller ingen kontakt med, etter at han kom på barnehjemmet. Moren giftet seg i 1947. Hun fikk senere to sønner. Fritz besøkte sin mor en gang (1965?), da sammen med Solveig Askjem fra døvehjemmet på Andebu. Moren bodde da i Odalen i Hedmark. Besøket varte bare i et par timer. Han skal senere ha besøkt henne en gang og overnattet der en natt. Forholdet til stefaren og halvbrødrene ble betegnet som bra, men han skal bare ha sett dem noen få ganger.

Moen var født nesten døv og hadde ikke kontakt med andre døve, hverken barn eller voksne, fra han var 1 ½ år til han var 7-8 år. I de betydningsfulle årene da hørende barn lærer å snakke og forstå konkrete og abstrakte begreper og nyanser, levde Fritz Moen uten denne mulighet.

Han hadde ingen familie eller venner han kunne reise til i helger og ferier.

Disse forholdene var, ifølge vitnepsykologer og døvetolker, en medvirkende årsak til hans senere sosiale problemer og store problemer med språkforståelse.

Skolegang

Fra 1949 til 1957 var han elev ved Skådalen offentlige skole for døve. Her fikk han sin første språkopplæring. Han lærte tegnspråk, artikulasjon, munnavlesning, skriving og lesing. Han trivdes svært dårlig på skolen og med internat-situasjonen. Både på barnehjemmet og på døveskolen ble han ertet av de andre barna. Adferdsmessig vurderte skolen Moen som en problemelev. Han hadde store tilpasningsvansker, noe skolen antok «i stor grad skyldtes hans rotløshet, mangel på hjem og nær personkontakt».

Da Moen var ferdig med undervisningen på Skådalen, var det meningen at han skulle begynne på en videregående skole/yrkesskole for døve i Bergen. Men pga. hans avvikende adferd fant man ikke å kunne anbefale søknaden. Han ble derfor søkt inn på barneavdelingen på Hjemmet for Døve i Andebu, Vestfold. Her ble han i tre år. Denne institusjonen var en del av «Stiftelsen Hjemmet for Døve» (senere skiftet navn til Stiftelsen Signo), som ble etablert av døveprest Conrad Svendsen i 1898, og hadde som formål å undervise «forsømte døve». Stiftelsen hadde også en institusjon på Nordstrand, og Moen vekslet senere mellom opphold på Andebu og Nordstrand.

I 1962/1963 var Moen til medisinsk- og yrkesmessig vurdering ved Attføringsinstituttet i Bergen. Under dette oppholdet fikk han trening, bl.a. ved mekanikerlinjen. Etter avsluttet opphold ved Attføringsinstituttet kom man til følgende konklusjon:

«Klienten synes fortsatt å ha store tilpasningsvansker, og et uttalt kontaktbehov. Det er helt klart at han fortsatt trenger kontakt og støtte i vernet miljø. ... Kan han skaffes et hjem med trygge boligforhold – skulle det med tiden være mulighet for at han kunne fungere i et eller annet arbeid. Vår erfaring med ham i instituttet er at han nok fremdeles er påvirkelig, men på grunn av hans handicap i form av nedsatt hørsel og det psykiske avvik – vil han ikke på egen hånd være i stand til å skaffe seg en selvstendig tilværelse. Det har vist seg at han også trenger mer orientering i vanlige sosiale funksjoner.

Vi må derfor sende klienten tilbake til Andebu, og det må bli døveapparatet som hjelper ham videre.»

Arbeidsliv

I perioden 1957-1964 hadde Moen ca. 20 forskjellige arbeidsforhold. Ingen av dem varte mer enn to måneder. Grunnen til dette skal ha vært hans tilpasningsvansker.

«Når Moen fikk arbeidsoppdrag som han likte, gjorde han en meget god innsats. Han ble prøvd ute i arbeidslivet flere ganger, og det kunne i begynnelsen se ut til å gå bra, i hvert fall rent arbeidsmessig. Det varte imidlertid ikke lenge før han hadde en følelse av at de andre – de hørende – ikke ville snakke med ham, og at han ble gående ensom, og at han så sviktet i arbeidsfunksjonene og trakk seg ut av arbeidssituasjonen.»

Solveig Askjem, som var leder for en avdeling på 10 barn («kaninhuset») på Andebu fra Moen kom der i 1957, forteller i en reportasje i ukebladet Hjemmet (nr.48/2007):

«Når det kom nye barn til oss, pleide vi å snakke med familien for å få litt av historien deres. Når det gjaldt Fritz, var det ingen å snakke med. Da jeg kontaktet Skårdalen døveskole i Oslo, hvor han hadde bodd noen år, fikk jeg vite at han hadde vært den eneste på internatet som ikke hadde noen familie å dra til i helger og i ferier. I perioder lå han derfor ofte og gråt».

Hun forteller videre:

«Han var en av de mest omtenksomme av alle barna, og det var lett å bli glad i ham. Fordi Fritz var et uønsket barn og hadde hatt en vanskelig start på livet, ble han spesiell for oss. Når han ble spurt om hvor han hørte hjemme, svarte han "Ingen steder"».

Hun forteller også at Fritz var svært atletisk, og at hun husker at han med letthet gikk baklengs ned i bro.

Fra 1969 arbeidet Moen hvert år fra mai til september som loddselger for Døves Landslotteri. Han fant sitt arbeid svært betydningsfullt og følte stort ansvar for oppgaven. Resten av året var han uten arbeid.

Etter at Moen høsten 1974 på ny ble plassert på Hjemmet for Døve på Nordstrand, forsøkte man å få i stand et arbeids- og opptreningsprogram for ham, men det viste seg umulig å få ham til å følge opp.

Videre opphold

Fra Nordstrand reiste han til Stavanger og tok inn på Legården vernehjem. Her ble han boende til januar 1976.

1. januar 1976 flyttet han til Frelsesarmeens herberge i Hvedingveita i Trondheim. Etter en kort tid på hybel utenfor institusjon fikk han våren 1977 opphold på Vernelagets hybelhus i Valøyslyngen. Grunnen til at han flyttet til Trondheim, var et ønske om mer kontakt med personer i døvemiljøet. På hybelhuset hadde Moen kontakt med flere av de øvrige beboere og de tilsatte. Det er opplyst at han var interessert i fotball og at han var en ivrig tipper. Favorittlaget var Liverpool. I tillegg spilte han bridge i Døveforeningen. Moens døvhet og språkproblemer la imidlertid begrensninger på de sosiale relasjonene, og han ble fra tid til annen ertet. Han var også regnet som en «outsider» i Døveforeningen.

Mopedulykken

Høsten 1966 deltok Fritz på en ungdomsfest i et privathus i Sarpsborg. Det ble drukket alkohol, og Fritz følte at han ble fornærmet. Han tyvlånte da vertens moped og kjørte mot Skjeberg, der han hadde tilbragt de første årene på barnehjem. Ved Skjeberg kirke kjørte han utfor veien og kolliderte med et tre. Han var innlagt på Sarpsborg sykehus i tre uker, og det ble konstatert brudd på hodeskallen.

Etter ulykken ble Moen undersøkt av spesialist i neurologi. Det viste seg å foreligge en høyresidig lammelse av ansiktsnerven samt nærmest fullstendig lammelse og tap av føleevne i hele høyre arm. Moen ble overflyttet til Neurokirurgisk avdeling på Rikshospitalet og senere til Sophies Minde. Den eneste behandlingen som kunne være aktuell, var amputasjon av høyre arm – noe Moen selv ikke ønsket.

Ifølge en kontrollundersøkelse i 1967 forelå det svinn av muskulatur i både øvre og nedre del av høyre arm med nesten fullstendig lammelse av samtlige bevegelser i fingre, håndledd og albue og delvis lammelse for bevegelser i høyre skulderledd. Sykehuset konkluderte med en medisinsk og yrkesrettet invaliditet på ca. 70 %. Moen ble uføretrygdet i 1967.

Sosiale problemer og adferdsvansker

Kommunikasjonsproblemer

Moens manglende kommunikasjonsevne preget hele hans liv, og skulle også vise seg å være avgjørende i rettssakene mot ham. Kommunikasjonsproblemene førte til at han følte seg utstøtt av samfunnet, og at han følte seg som et offer. Ifølge sakkyndige forsøker personer med Moens handicap å enten «glatte over» sitt handicap ved å gi inntrykk av at de forstår et spørsmål, eller å «gi opp», og føle at «det er meg som har feil». I følge sakkyndige behøver derfor ikke en nikkende hodebevegelse bety at man har samtykket eller forstått.

Selv skriftlige meddelelser har lett for å bli mistolket. Som illustrasjon på Moens skriftspråk siterer utvalget fra et udatert brev fra Moen til de sakkyndige Hegrenæs og Horneman:

«Gud + Sverd + Gud.

Gud – vet – jeg – er - meget – uskyldig. Jeg – er – 100%prosent – uskyldig – svergelse – jeg – er – meget – uskyldig. Jeg – vil – ikke – mat – hver – dag, det – er – bevis – uskyldig – hver dag. X Hvorfor – jeg – får – ikke – lov – radio – avis. Hvorfor – mistenkt – meg – hver – dag. Det – er – bevis – jeg – har – ingen – av – henne. Det – er – meget – frekk – av – politi – uhøflig. Hjertås – er – meget – frekk – av – brev. Jeg – er – uskyldig – hver – dag – Gud – se – meg. Da – jeg – vil – ikke – mer – skrive – av rapportliste – om – huske – skrive. Nei – takk. Uskyldig – hver – dag – uskyldig – hver – dag. Jeg – vente – på – død – fred. Trist – leve. Hjertås – er – skyldig – får – ikke – avis – radio. Jeg – får – ikke – fred – jeg – er – uskyldig. Jeg – er – meget – sårbarhet – hver – dag. Hvorfor – gjøre – sånt – av – politi – av hjertås. Jeg – er – X fornærmet – miste – lyst. Ødelagt – får – ikke – avis – radio. Hvor – det. Ikke – mere – mat. Vente – på – død – fred. Jeg – vil – ikke – leve. Trist – leve. Død – fred. Jeg – er – meget – uskyldig – av – Sigrid – Torun – saken. Revansje – skåret blod – av høyre – arm – blod. Det – er – meget – trist – leve – vente – på – død. Hvorfor – ikke – lese – X avis – og – radio.

X Hvorfor – forbudt – avis – radio.

Jeg – uskyldig – hver – dag. Skyndere – jeg – død. Jeg – har – ingen – røre – med – fingertykk – av – Sigrid – Torunn. Hvorfor – Mistenkt – meg. Hjertås – Årtun – alt – for – mye – masse – meg. Hvorfor – tvang – meg – underskrift. Hjertås – er – meget – lurt – smart – hode – lokker – meg – underskrift. Ødelagt – mye – lyver – fortelle – av – min – navn – er – ødelagt. Hvorfor – sint – slå – bord – 18 – oktober. Hvorfor – Lyder Sørfors – sladre – til – Hjertås. Om – jeg – får – lov – avis – radio – fredag 9 – desember 1977. Men – jeg – får – ikke – avis – radio – stengt – den – tirsdag 13 desember.»

Sakkyndig Arnfinn Muruvik Vonen uttalte til Gjenopptakelseskommisjonen i Torunn-saken i tilfellet Moen, at det:

«framstår ... for meg som sannsynlig at en døv person med svake lese- og skriveferdigheter og dermed forbundne begrensninger i kunnskaper om samfunnsmessige prosesser vil kunne tenkes å etterkomme en myndighetspersons sterke oppfordring til å undertegne et dokument (for eksempel en avhørsrapport) uten å stille de kritiske spørsmål som i ettertid kan synes opplagte.»

Styreren på hybelhuset der Fritz Moen bodde i 1977, Per Holst, ble godt kjent med Moen, og hadde senere kontakt med ham privat. Holst trodde aldri at Moen hadde begått noen drap, og han var en av Moens støttespillere under begge sakene, og videre. I forbindelse med gjenopptagelsessaken forklarte han om Moens språkproblemer til Tore Sandberg bl.a.:

«Etter hvert som jeg ble kjent med Fritz Moen, forsto jeg at Moen i samtaler med andre kunne ha betydelige problemer med å forstå både kontekst og intensjon i samtalen fra den han snakket med. Jeg mener at jo mer sammensatt en samtale ble, desto mindre ble Moens mulighet og evne til å forstå den riktige sammenhengen i det det ble snakket om.»

Et hovedpoeng i Moen-saken var hans oppfatning av ulike ord og begreper, bl.a. ordet «sannhet». Både i politiavhørene og under vitneavhør i rettssakene ble Moen oppfordret til å fortelle sannheten. Han fortalte da detaljert hvordan han skulle ha tatt livet av de to kvinnene. Forklaringene forandret seg riktignok stadig, og han avsluttet med å si at han ikke hadde tatt livet av dem. Etterhvert ble det klart at han med sannhet mente at han fortalte det øvrigheten (politietterforskerne og aktor) ønsket å høre. I mai 1981 uttalte f.eks Moen til de sakkyndige Husebø og Horneman:

«Jeg er uskyldig i alt… Hvorfor må jeg snakke sant. Det er umulig. Jeg er uskyldig i alt.»

Forholdet ble demonstrert under ankesakens første dag den 17. desember 2001, da han i lagmannsretten, med to døvetolker tilstede, forklarte at «sannheten» var at han hadde tatt livet av de to kvinnene. Det ble uro i rettssalen. Tilsto Moen i selve ankesaken at han likevel var drapsmannen? Under denne rettssaken ble det imidlertid foretatt videoppptak, og da de to døvetolkene sammen med en tredje erfaren døvetolk hadde sett gjennom videoopptakene på nytt, kom de fram til at de hadde feiltolket Moen. Den 23. desember, etter at dommeren hadde erklært retten for satt, ba den ene døvetolken om å komme med en redegjørelse. Hun forklarte retten at de hadde feiltolket Moens uttalelser. Han mente ikke at det var han som hadde tatt livet av kvinnene. Neste dag hadde VG en artikkel med tittel «FEILTOLKET av døvetolkene», og videre:

«I går fikk drapsdømte Fritz Moen (60) og hans forsvarere et gratispoeng rett i fanget - da det ble klart at han i retten i Tromsø ved ett tilfelle er blitt feiltolket av døvetolkene. Selv to proffe døvetolker har trøbbel med å få med seg alle nyanser i forklaringene til den sterkt tale- og hørselshemmede dobbeltdrapsdømte mannen.»

Kontaktnett

På grunn av sine kommunikasjonsproblemer var Moens kontaktnett i hele livsløpet svært begrenset. Det må antas at hans beste kontaktnett var i bridgemiljøet ved døvehjemmet i Trondheim, der han nødvendigvis må ha hatt en partner å spille med.

Anne Regine Føreland, som var oppnevnt sakkyndig i Sigrid-saken konkluderte bl. a. med:

«...når et menneske er så isolert som Fritz, og har levd som en utstøtt hele livet, blir man et lett bytte for andre. Man er lettere å lede, og man kan gå med på mye rart for å «kjøpe» seg kontakt. Man er dessuten vant til at det alltid er andre som vet best hva som er riktig og sant, og som har rett til å bestemme over en...»

Alkoholproblemer

Fritz Moen synes ganske tidlig å ha hatt alkoholproblemer. Han var bl.a. anbrakt på Mesnali arbeidshjem og senere på Arneberg arbeidshjem et par måneder omkring 1964. Derfra flyttet han til Hamar, hvor han på grunn av problemer ble innlagt på Sanderud sykehus. Alkoholproblemene fortsatte inntil han ble fengslet i 1977.

Kriminelle forhold

I årene 1965 og 1966 var Moen ved flere tilfeller i kontakt med politiet etter at han var blitt anmeldt for forskjellige forhold. På grunn av straffbare forhold ble Moen undersøkt av Åndssvakeomsorgen i Østfold i mars 1967. Overlege Lossius uttalte at det vesentlig dreiet seg om «småbedragerier og eiendomsforbrytelser, samt i et tilfelle av tyvlån av moped som han kjørte med i beruset tilstand hvorved han forulykket og pådro seg ganske betydelige skader».

I april 1971 ble Moen anmeldt til politiet for flere tilfeller av blotting i løpet av det siste året. I august året etter ble Moen varetektsfengslet, etter at han ved flere anledninger hadde løpt etter kvinner og prøvd å ta dem i skrittet bakfra. I samband med dette ble Moen undersøkt av spesialist i psykiatri, overlege Torbjørn Lie.

I august 1975 ble Moen siktet for blotting overfor barn under 16 år, og på nytt i 1976. I begge sakene fikk han bot.

Fengselstiden

Den 23. november 1978 ble Fritz Moen overført til Ila landsfengsel og sikringsanstalt. Han ble satt på enecelle. Han mistrivdes svært, og på grunn av sitt handicap ble han svært ensom. De første ni årene hadde han ingen reelle behandlingstilbud, og ingen personer som han følte han kjente. Tidligere hadde han hatt noen personer som han følte brød seg om ham, bl.a. Solveig Askjem i Andebu, Per Holst og Britt Sørensen i Trondheim, nå følte han at han ikke hadde noen. Det var imidlertid både ansatte og innsatte som reagerte på Moens soningsforhold. En tillitsmann ved Ila skrev den 22. september 1987 et brev til avisene:

«Det sitter en mann på Ila som må få hjelp. Han har sittet her i ti år uten en eneste permisjon. I samråd med samtlige tillitsmenn henvender jeg meg til media.(....) Fengselet har ikke tatt hensyn til mannens handikap. Han opplever hver eneste dag som et overgrep.»

Inger Thoen, spesialist i psykiatri, hadde i oppdrag å se på fengselsinnsattes sitiuasjon på denne tiden. Hun fortalte til Tore Sandberg at hun ble forferdet over Moens tilstand og soningsforhold. Inger Thoen fikk etterhvert et godt forhold til Moen, etter at han begynte å gå til terapi hos henne. Hun tilegnet seg etterhvert kunnskaper om tegnspråk. Til å begynne med hadde Moen følge av fengselsvoktere ved besøkene, etterhvert kom han alene. Til Sandberg fortalte Thoen:

«Fritz brøt aldri tilliten. Fritz oppførte seg så nydelig. Han var alltid høflig. Hans adferd var uten plett og lyte.»

Våren 1989 innførte imidlertid fengselsledelsen innskjerpinger i rutinene, noe som innebar at Moen måtte ha følge av to fengselsvoktere ved disse terapitimene. Dette følte Moen som et nytt overgrep, og han følte at han mistet sin tillit og selvrespekt. Han nektet derfor å fortsette terapien. Den 27. april 1989 skrev Inger Thoen derfor brev til Ila landsfengsel der det bl.a. sto:

«Fritz Moen sluttet hos meg etter eget ønske. før påske i år.(...) Jeg ser ingen grunn til å fortsette å behandle Fritz Moen, være et gissel for fengselsvesenets totalt uakseptable plitikk overfor innsatte. Han vil ikke komme til å bli bedre selv om han går hos meg når systemet han ellers lever under er helt antiterapeutisk.(...) Fritz Moen har en isolasjonspsykose. Denne er nå påført ham av anstalten. Man får selv ta ansvaret. Vi var på god vei i behandlingen. Panikken i fengselet tok overhånd, og min mening er at man mistet gangsynet. (...) Fritz Moen skal vel også en gang ut fra Ila. Hva forestiller man seg egentlig? Eller er han en av dem man egentlig mener kan betale med sitt eget liv for det han selv er dømt for, og for det andre har begått? Det har ingen hensikt å henvende seg til meg om Fritz Moen før man er villig til å inngå et fornuftig samarbeid.»

Brevet endret ikke på Fritz Moens forhold i fengselet, og han gikk ikke tilbake til terapi hos Inger Thoen.

Etterhvert fikk han lov til enkelte dagpermisjoner ved besøk på døvehjemmet på Nordstrand.

Høsten 1995 fikk Moen for første gang tillatelse til en kortere permisjon med overnatting på Nordstrand. Senere ble det to slike permisjoner.

I mars 1996 var fengselsoppholdet over, og han kunne reise til Nordstrand og bli boende der. Nå var han stort sett en fri mann. Han hadde imidlertid fremdeles sikringsbestemmelser å forholde seg til. Han hadde bl.a. forbud mot å nyte alkohol.

Tiden på Nordstrand

Moen flyttet inn i egen leilighet på Nordstrand. Vaskerom og oppholdsrom var delt med de andre beboerne. Han stelte stort sett for seg selv og ordnet opp i egen økonomi.

Nå fikk han endelig kontakter som han kunne sette pris på, og som respekterte ham. Han ble godt likt der. Han kjøpte aviser for de andre beboerne og kokte kaffe til personalet.

I forbindelse med Tore Sandbergs undersøkelser fikk han etterhvert også jevnlige besøk av ham, besøk han viste å sette svært stor pris på.

Forlovelsen

Før den siste tiden på Nordstrand hadde Moen såvidt vites ingen kvinne han hadde et lengre fast forhold til. Etterhvert oppnådde han svært god kontakt med en kvinne ved navn Gro Elisabeth på Nordstrand. Hun var også døv. Ifølge Sandberg var forholdet svært rørende, og Gro Elisabeth betegnet Fritz som sin forlovede.

Denne gode tiden skulle imidlertid ikke vare så lenge. 24. desember 2002 døde Gro Elisabeth. Fritz talte i begravelsen. En sterk tale, sa de som var der.

Takketalen

Da Tore Sandberg mottok Zola-prisen den 13. januar 2005, reiste Fritz Moen seg opp i en fullsatt Nobel-sal, gikk opp på scenen og overrakte blomster til Sandberg og takket ham for arbeidet.

Moens død

Den 28. mars 2005 ble Fritz Moen funnet død i sin stol foran Tv-en i leiligheten sin på Nordstrand. Tv-en sto på «tekst-tv» og på siden for tipperesultatene.

Den 5. april ble han bisatt fra en fullsatt forsamlingssal på Conrad Svendsen Senter på Nordstrand.

Moen døde som en drapsdømt mann, men under bisettelsen lovet både Sandberg og Elden at de skulle arbeide videre for å få ham helt renvasket i drapssakene.

Kilder

• NOU 2007:7 - Hvem var Fritz Moen?
• Ukebladet Hjemmet nr.48/2007, (s. 114-116)
• «Overgrepet - Justismordene på Fritz Moen», 13. 11.2007, Tore Sandberg. ISBN 9788204136749

Se også

• Moensaken
• Krigsbarn

Eksterne lenker

• Om Fritz Moen i NOU 2007:7
• Gravskrift i Aftenposten (5. april 2005)
• Kommisjonens avgjørelse i Fritz Moen-saken
• NRKs samleside med artikler angående Fritz Moen
• Justismordet der norske journalister sviktet
• Conrad Svendsen Senter