Dissenterloven: Forskjell mellom sideversjoner
Redder 1 kilde(r) og merker 0 som død(e).) #IABot (v2.0.9.5 |
|||
| (33 mellomliggende versjoner av 27 brukere er ikke vist) | |||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
'''Dissenterloven''' (formelt '''Lov angaaende dem, der bekjende sig til den christelige Religion, uden at være medlemmer af Statskirken''') er en [[Norge|norsk]] lov fra [[1845]] som gav andre [[trossamfunn]] |
'''Dissenterloven''' (formelt '''Lov angaaende dem, der bekjende sig til den christelige Religion, uden at være medlemmer af Statskirken''') er en [[Norge|norsk]] lov fra [[1845]] som gav andre kristne [[trossamfunn]] enn [[Den norske kirke]] lov til å etablere seg i landet. Den ble sanksjonert [[16. juli]] 1845, og var virksom inntil den ble erstattet av [[lov om trudomssamfunn og ymist anna]] i [[1969]].<ref>{{Citation|title=dissenter|date=2020-08-25|url=http://snl.no/dissenter|work=[[Store norske leksikon]]|language=|access-date=2022-05-11}}</ref> |
||
==Bakgrunn== |
==Bakgrunn== |
||
På [[11. århundre|1000-tallet]] tok [[kristendom]]men over som den ledende religion i Norge, og den [[norrøn mytologi|norrøne religionen]] ble utryddet. [[Den katolske kirke]] fikk dermed et religiøst hegemoni som varte frem til [[reformasjonen]] i [[1537]]. Den norske kirke overtok denne rollen, og i [[1569]] bestemte [[ |
På [[11. århundre|1000-tallet]] tok [[kristendom]]men over som den ledende religion i Norge, og den [[norrøn mytologi|norrøne religionen]] ble utryddet.<ref>{{Cite web|last=Pedersen|first=Unn|last2=Sigurdsson|first2=Jon Vidar|date=2015-11-25|title=Landet blir kristnet|url=https://www.norgeshistorie.no/vikingtid/0813-landet-blir-kristnet.html|access-date=2022-05-11|website=|language=|publisher=[[Universitetet i Oslo]]: Norgeshistorie}}</ref> [[Den katolske kirke]] fikk dermed et religiøst hegemoni som varte frem til [[reformasjonen]] i [[1537]]. Den norske kirke overtok denne rollen, og i [[1569]] bestemte [[Frederik II av Danmark og Norge|Fredrik II]] at alle utlendinger som kom til riket måtte bevise at de var [[lutherdommen|lutherske]] kristne; ellers ble de utvist.<ref>{{Cite web|last=Grinder-Hansen|first=Poul|date=2017-01-17|title=Frederik 2. som evangelisk-luthersk konge|url=https://danmarkshistorien.dk/vis/materiale/frederik-2-som-evangelisk-luthersk-konge/|access-date=2022-05-11|website=|language=da|publisher=[[Aarhus Universitet]]: danmarkshistorien.dk}}</ref> I [[Christian Vs norske lov]] av [[1687]] ble kongens stilling som religiøst overhode fastslått, og det ble innført streng [[kirketukt]]. Den katolske troen overlevde en tid. I [[1555]] ble to bønder brent på bålet i [[Hamar]], og i [[1575]] ble Ingeborg Kjeldsdatter fra [[Skiptvet]] [[pisket|hudstrøket]];<ref>{{Cite book|last=Laugerud|first=Henning|url=http://worldcat.org/oclc/1107654577|title=Reformasjon uten folk: det katolske Norge i før- og etterreformatorisk tid|publisher=St. Olav forlag|year=2018|isbn=9788270243518|pages=152|language=|oclc=1107654577}}</ref> i begge tilfeller var forbrytelsen deres katolske [[Mariafromhet]].<ref name=":0">{{Cite book|last=Nygård|first=Dag|url=http://worldcat.org/oclc/41292181|title=Religion, livssyn og menneskerettigheter i Norge|publisher=Universitetsforlaget|year=1997|isbn=9788200127796|editor-last=Eidsvåg|editor-first=Inge|pages=146–149|language=|chapter=Religionsfriheten i Norge: et historisk perspektiv|oclc=41292181|editor-last2=Larsen|editor-first2=Lena}}</ref> |
||
[[Bilde:A Tidemand-Haugianerne.jpg|thumb|[[Adolph Tidemand]]s kjente maleri ''[[Haugianerne]]'' fra [[1852]] viser en ulovlig [[andakt|gårdsandakt]] med [[lekpredikant]]en [[Hans Nielsen Hauge]] omkring [[1800]].]] |
|||
I [[17. århundre|17.]] og [[18. århundre]] ble det gitt en del dispensasjoner, fordi man trengte utlendinger med spesiell ekspertise. Dette var særlig aktuelt ved [[bergverk]], [[glassblåsing|glassblåserier]] og [[festning]]sverk, hvor mange av fagfolkene var tyske eller franske katolikker. Deres religionsutøvelse var dog sterkt begrenset, og noen prest hadde de ikke. |
I [[17. århundre|17.]] og [[18. århundre]] ble det gitt en del dispensasjoner, fordi man trengte utlendinger med spesiell ekspertise. Dette var særlig aktuelt ved [[bergverk]], [[glassblåsing|glassblåserier]] og [[festning]]sverk, hvor mange av fagfolkene var tyske eller franske katolikker. Deres religionsutøvelse var dog sterkt begrenset, og noen prest hadde de ikke. |
||
I [[1814]] endte [[enevoldstiden]], men i [[Norges grunnlov|Grunnloven]] ble hegemoniet videreført gjennom §2: «Den evangeliske- Lutherske Religion forbliver statens offentlige Religion. Bestemmelsene i § 16 er en videreføring av linjen i Kongeloven av 1665 og Christian |
I [[1814]] endte [[enevoldstiden]], men i [[Norges grunnlov|Grunnloven]] ble hegemoniet videreført gjennom §2: «Den evangeliske- Lutherske Religion forbliver statens offentlige Religion.» Bestemmelsene i § 16 er en videreføring av linjen i Kongeloven av 1665 og Christian Vs lov av 1687: «Kongen anordner all offentlig Kirke- og Gudstjeneste, alle Møder og Forsamlinger om [[Religionssager,]] og paaser at Religionenes Lærere følge de foreskrevne Normer.» Videre ble det spesifisert at [[jøder]], [[jesuittordenen|jesuitter]] og [[religiøs orden|munkeordener]] ikke hadde [[adgang]] til riket.<ref name=":3">{{Citation|last=Ulvund|first=Frode|title=Jødeparagrafen|date=2021-12-02|url=http://snl.no/J%C3%B8deparagrafen|work=[[Store norske leksikon]]|language=|access-date=2022-05-11}}</ref> Ellers kunne de risikere å få dødsstraff.<ref>{{Cite book|last=Ulvund|first=Frode|url=|title=Religious otherness and national identity in Scandinavia, c. 1790-1960: the construction of Jews, Mormons and Jesuits as anti-citizens and enemies of society|publisher=[[De Gruyter]]|year=2021|isbn=9783110654295|location=Berlin|pages=3–4|chapter=Religiously foreign and nationally undesirable|oclc=1142934118|chapter-url=https://www.degruyter.com/document/doi/10.1515/9783110657760-003/pdf|language=en}}</ref> |
||
==Opphevelse av konventikkelplakaten== |
==Opphevelse av konventikkelplakaten== |
||
Allerede i [[1818]] kom det et forslag om å gi [[Vennenes samfunn|kvekerne]] begrensede rettigheter til å organisere seg. Dette skyldtes at nordmenn som hadde vært i krigsfangenskap i [[England]] under [[Napoleonskrigen]] hadde konvertert. Forslaget ble nedstemt i [[Stortinget]]. |
Allerede i [[1818]] kom det et forslag om å gi [[Vennenes samfunn|kvekerne]] begrensede rettigheter til å organisere seg. Dette skyldtes at nordmenn som hadde vært i krigsfangenskap i [[England]] under [[Napoleonskrigen]] hadde konvertert. Forslaget ble nedstemt i [[Stortinget]].<ref name=":0" /><ref name=":12">{{Cite book|last=Grevbo|first=Tor Johan S.|url=http://worldcat.org/oclc/7174279|title=Religionsfrihet og offentlig religion: Grunnlovens § 2 i går, i dag og i morgen|date=1980|publisher=Aschehoug|isbn=9788203103490|location=Oslo|pages=58–59|language=|oclc=7174279}}</ref> |
||
[[ |
[[Fil:Storting Spring 2016.JPG|right|thumb|200px|[[Stortinget]] i [[Oslo]]]] |
||
I [[1833]] kom et nytt forslag, denne gang om «fri Religionsutøvelse for alle christelige Religionssecter». [[Teologisk fakultet, Oslo|Det teologiske fakultet]] uttalte seg negativt, og kirkekomitéen fremmet derfor ikke forslaget for Stortinget. Men forslaget førte allikevel til endringer, da Stortinget besluttet å oppheve [[konventikkelplakaten]] og innføre forsamlingsfrihet for medlemmene av Den norske kirke. Regjeringen stoppet dette i [[1836]] og [[1839]], men da Stortinget vedtok det for tredje gang i [[1842]] kunne den ikke lenger bruke [[veto]]retten. |
I [[1833]] kom et nytt forslag, denne gang om «fri Religionsutøvelse for alle christelige Religionssecter». [[Teologisk fakultet, Oslo|Det teologiske fakultet]] uttalte seg negativt, og [[kirkekomitéen]] fremmet derfor ikke forslaget for Stortinget. Men forslaget førte allikevel til endringer, da Stortinget besluttet å oppheve [[konventikkelplakaten]] og innføre forsamlingsfrihet for medlemmene av Den norske kirke. Regjeringen stoppet dette i [[1836]] og [[1839]], men da Stortinget vedtok det for tredje gang i [[1842]] kunne den ikke lenger bruke [[veto]]retten.<ref name=":0" /> |
||
På grunn av endringene lå veien åpen for å gi dispensasjoner. Kvekerne fikk sin dispensasjon i 1842, og i [[1843]] fikk Den katolske kirke tillatelse til å opprette en menighet. Begge tillatelser ble gitt med strenge betingelser og begrensninger. De kunne for eksempel ikke ta imot konvertitter, men bare betjene utlendinger og nordmenn som hadde konvertert i utlandet. |
På grunn av endringene lå veien åpen for å gi dispensasjoner. Kvekerne fikk sin dispensasjon i 1842, og i [[1843]] fikk Den katolske kirke tillatelse til å opprette en menighet.<ref name=":12" /> Begge tillatelser ble gitt med strenge betingelser og begrensninger. De kunne for eksempel ikke ta imot konvertitter, men bare betjene utlendinger, og nordmenn som hadde konvertert i utlandet. |
||
Mange av de som hadde kjempet mot konventikkelplakaten stoppet opp etter vedtaket i 1842, fordi de fryktet av ytterligere liberalisering ville svekke den protestantiske troen. [[Ole Gabriel Ueland]] mente at «vi kunne få både mohamedanske og andre ukristelige sekter inn», og de fleste bøndene fulgte ham. |
Mange av de som hadde kjempet mot konventikkelplakaten stoppet opp etter vedtaket i 1842, fordi de fryktet av ytterligere liberalisering ville svekke den protestantiske troen. [[Ole Gabriel Ueland]] mente at «vi kunne få både mohamedanske og andre ukristelige sekter inn»,{{Trenger sitat}} og de fleste bøndene fulgte ham. |
||
==Loven== |
==Loven== |
||
Dissenterloven ble, til tross for splittelsen, sanksjonert i 1845. Den gav rett til fri og offentlig trosutøvelse for kristne utenfor statskirken. Nordmenn kunne melde seg ut av Den norske kirke og gå inn i et annet kristent trossamfunn, ettersom den allmenne plikt til å være medlem av statskirken ble avskaffet. Noen restriksjoner var det fortsatt; dissenterne hadde ikke fulle borgerrettigheter, og de ble pålagt en del spesielle plikter. |
Dissenterloven ble, til tross for splittelsen, sanksjonert i 1845. Den gav rett til fri og offentlig trosutøvelse for kristne utenfor statskirken. Nordmenn kunne melde seg ut av Den norske kirke og gå inn i et annet kristent trossamfunn, ettersom den allmenne plikt til å være medlem av statskirken ble avskaffet. Noen restriksjoner var det fortsatt; dissenterne hadde ikke fulle borgerrettigheter, og de ble pålagt en del spesielle plikter.<ref name=":2">{{Cite book|last=Rian|first=Dagfinn|url=http://worldcat.org/oclc/10710402|title=Religionsfrihet og toleranse i norsk samfunn og skole|last2=Bøckman|first2=Peter Wilhelm|publisher=Tapir|year=1982|isbn=9788251904902|location=Trondheim|pages=52–53|language=|oclc=10710402}}</ref> |
||
Loven var begrenset til kristne trossamfunn, og jødeparagrafen ble dermed stående ved lag. Det gikk ytterligere seks år før den ble opphevet. Grunnlovens forbud mot jesuitter og munkeordener ble også opprettholdt; de kvinnelige katolske ordener kunne dog etablere seg i Norge. |
Loven var begrenset til kristne trossamfunn, og [[jødeparagrafen]] ble dermed stående ved lag. Det gikk ytterligere seks år før den ble opphevet. Grunnlovens [[Jesuittparagrafen|forbud mot jesuitter]] og munkeordener ble også opprettholdt; de kvinnelige katolske ordener kunne dog etablere seg i Norge. |
||
I [[1891]] ble loven endret, blant annet ved at prester eller forstandere fikk [[ektevigsel|vigselsrett]]. I [[1897]] ble den igjen revidert, og forbudet mot munkeordener ble opphevet etter forslag fra den første dissenteren på Stortinget, [[Hans Andersen Gulset]]. |
I [[1891]] ble loven endret, blant annet ved at prester eller forstandere fikk [[ektevigsel|vigselsrett]].<ref>{{Cite web|title=AS-11668 - Skiptvet borgerlige vigselmann|url=https://www.arkivportalen.no/contributor/no-a1450-02000000192908|access-date=2022-05-11|website=|language=|publisher=www.arkivportalen.no|archive-date=2022-05-15|archive-url=https://web.archive.org/web/20220515155552/https://www.arkivportalen.no/contributor/no-a1450-02000000192908|url-status=yes}}</ref> I [[1897]] ble den igjen revidert, og forbudet mot munkeordener ble opphevet etter forslag fra den første dissenteren på Stortinget, [[Hans Andersen Gulset]].<ref name=":3" /><ref name=":0" /> |
||
Etterhvert falt også andre begrensninger, som forbudet mot å undervise i skolen og bekjennelsesplikten for embetsmenn, dommere og statsråder.<ref name=":2" /> |
|||
I [[1969]] ble loven avskaffet, og dissenterbegrepet forsvant fra norsk lovgivning. |
|||
I [[1969]] ble loven avskaffet, og dissenterbegrepet forsvant fra norsk lovgivning. Samtidig ble Grunnlovens paragraf 2, endret. Setningen «fri religionsutøvelse for alle», ble endret til «full religionsfrihet».<ref>{{Citation|last=Elden|first=John Christian|title=religionsfrihet|date=2021-12-21|url=http://snl.no/religionsfrihet|work=[[Store norske leksikon]]|language=|access-date=2022-05-11}}</ref> |
|||
==Se også== |
==Se også== |
||
* [[Dissenter]] |
* [[Dissenter]] |
||
== Referanser == |
|||
| ⚫ | |||
<references/> |
|||
| ⚫ | |||
== Eksterne lenker == |
|||
* [http://www.fagsider.org/kirkehistorie/lover/1845_dissenterloven.htm#pp9 Dissenterloven] |
|||
* [http://www.norgeshistorie.no/bygging-av-stat-og-nasjon/religion-og-verdensbilder/1425-kristen-norge-apnes.html Kristen-Norge åpnes], artikkel hos [[Norgeshistorie.no]] |
|||
[[Kategori:Norsk religionshistorie]] |
|||
[[Kategori:Norsk rettshistorie]] |
|||
| ⚫ | |||
[[Kategori:Lover av 1845]] |
|||
| ⚫ | |||
[[Kategori:Opphør i 1969]] |
|||
[[Kategori:1969 i Norge]] |
|||
Siste sideversjon per 29. feb. 2024 kl. 02:57
Dissenterloven (formelt Lov angaaende dem, der bekjende sig til den christelige Religion, uden at være medlemmer af Statskirken) er en norsk lov fra 1845 som gav andre kristne trossamfunn enn Den norske kirke lov til å etablere seg i landet. Den ble sanksjonert 16. juli 1845, og var virksom inntil den ble erstattet av lov om trudomssamfunn og ymist anna i 1969.[1]
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]På 1000-tallet tok kristendommen over som den ledende religion i Norge, og den norrøne religionen ble utryddet.[2] Den katolske kirke fikk dermed et religiøst hegemoni som varte frem til reformasjonen i 1537. Den norske kirke overtok denne rollen, og i 1569 bestemte Fredrik II at alle utlendinger som kom til riket måtte bevise at de var lutherske kristne; ellers ble de utvist.[3] I Christian Vs norske lov av 1687 ble kongens stilling som religiøst overhode fastslått, og det ble innført streng kirketukt. Den katolske troen overlevde en tid. I 1555 ble to bønder brent på bålet i Hamar, og i 1575 ble Ingeborg Kjeldsdatter fra Skiptvet hudstrøket;[4] i begge tilfeller var forbrytelsen deres katolske Mariafromhet.[5]
I 17. og 18. århundre ble det gitt en del dispensasjoner, fordi man trengte utlendinger med spesiell ekspertise. Dette var særlig aktuelt ved bergverk, glassblåserier og festningsverk, hvor mange av fagfolkene var tyske eller franske katolikker. Deres religionsutøvelse var dog sterkt begrenset, og noen prest hadde de ikke.
I 1814 endte enevoldstiden, men i Grunnloven ble hegemoniet videreført gjennom §2: «Den evangeliske- Lutherske Religion forbliver statens offentlige Religion.» Bestemmelsene i § 16 er en videreføring av linjen i Kongeloven av 1665 og Christian Vs lov av 1687: «Kongen anordner all offentlig Kirke- og Gudstjeneste, alle Møder og Forsamlinger om Religionssager, og paaser at Religionenes Lærere følge de foreskrevne Normer.» Videre ble det spesifisert at jøder, jesuitter og munkeordener ikke hadde adgang til riket.[6] Ellers kunne de risikere å få dødsstraff.[7]
Opphevelse av konventikkelplakaten
[rediger | rediger kilde]Allerede i 1818 kom det et forslag om å gi kvekerne begrensede rettigheter til å organisere seg. Dette skyldtes at nordmenn som hadde vært i krigsfangenskap i England under Napoleonskrigen hadde konvertert. Forslaget ble nedstemt i Stortinget.[5][8]
I 1833 kom et nytt forslag, denne gang om «fri Religionsutøvelse for alle christelige Religionssecter». Det teologiske fakultet uttalte seg negativt, og kirkekomitéen fremmet derfor ikke forslaget for Stortinget. Men forslaget førte allikevel til endringer, da Stortinget besluttet å oppheve konventikkelplakaten og innføre forsamlingsfrihet for medlemmene av Den norske kirke. Regjeringen stoppet dette i 1836 og 1839, men da Stortinget vedtok det for tredje gang i 1842 kunne den ikke lenger bruke vetoretten.[5]
På grunn av endringene lå veien åpen for å gi dispensasjoner. Kvekerne fikk sin dispensasjon i 1842, og i 1843 fikk Den katolske kirke tillatelse til å opprette en menighet.[8] Begge tillatelser ble gitt med strenge betingelser og begrensninger. De kunne for eksempel ikke ta imot konvertitter, men bare betjene utlendinger, og nordmenn som hadde konvertert i utlandet.
Mange av de som hadde kjempet mot konventikkelplakaten stoppet opp etter vedtaket i 1842, fordi de fryktet av ytterligere liberalisering ville svekke den protestantiske troen. Ole Gabriel Ueland mente at «vi kunne få både mohamedanske og andre ukristelige sekter inn»,[trenger sitat] og de fleste bøndene fulgte ham.
Loven
[rediger | rediger kilde]Dissenterloven ble, til tross for splittelsen, sanksjonert i 1845. Den gav rett til fri og offentlig trosutøvelse for kristne utenfor statskirken. Nordmenn kunne melde seg ut av Den norske kirke og gå inn i et annet kristent trossamfunn, ettersom den allmenne plikt til å være medlem av statskirken ble avskaffet. Noen restriksjoner var det fortsatt; dissenterne hadde ikke fulle borgerrettigheter, og de ble pålagt en del spesielle plikter.[9]
Loven var begrenset til kristne trossamfunn, og jødeparagrafen ble dermed stående ved lag. Det gikk ytterligere seks år før den ble opphevet. Grunnlovens forbud mot jesuitter og munkeordener ble også opprettholdt; de kvinnelige katolske ordener kunne dog etablere seg i Norge.
I 1891 ble loven endret, blant annet ved at prester eller forstandere fikk vigselsrett.[10] I 1897 ble den igjen revidert, og forbudet mot munkeordener ble opphevet etter forslag fra den første dissenteren på Stortinget, Hans Andersen Gulset.[6][5]
Etterhvert falt også andre begrensninger, som forbudet mot å undervise i skolen og bekjennelsesplikten for embetsmenn, dommere og statsråder.[9]
I 1969 ble loven avskaffet, og dissenterbegrepet forsvant fra norsk lovgivning. Samtidig ble Grunnlovens paragraf 2, endret. Setningen «fri religionsutøvelse for alle», ble endret til «full religionsfrihet».[11]
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «dissenter», Store norske leksikon, 2020-08-25, http://snl.no/dissenter, besøkt 2022-05-11
- ^ Pedersen, Unn; Sigurdsson, Jon Vidar (25. november 2015). «Landet blir kristnet». Universitetet i Oslo: Norgeshistorie. Besøkt 11. mai 2022.
- ^ Grinder-Hansen, Poul (17. januar 2017). «Frederik 2. som evangelisk-luthersk konge» (på dansk). Aarhus Universitet: danmarkshistorien.dk. Besøkt 11. mai 2022.
- ^ Laugerud, Henning (2018). Reformasjon uten folk: det katolske Norge i før- og etterreformatorisk tid. St. Olav forlag. s. 152. ISBN 9788270243518. OCLC 1107654577.
- ^ a b c d Nygård, Dag (1997). «Religionsfriheten i Norge: et historisk perspektiv». Religion, livssyn og menneskerettigheter i Norge. Universitetsforlaget. s. 146–149. ISBN 9788200127796. OCLC 41292181.
- ^ a b Ulvund, Frode (2021-12-02), «Jødeparagrafen», Store norske leksikon, http://snl.no/J%C3%B8deparagrafen, besøkt 2022-05-11
- ^ Ulvund, Frode (2021). «Religiously foreign and nationally undesirable». Religious otherness and national identity in Scandinavia, c. 1790-1960: the construction of Jews, Mormons and Jesuits as anti-citizens and enemies of society (på engelsk). Berlin: De Gruyter. s. 3–4. ISBN 9783110654295. OCLC 1142934118.
- ^ a b Grevbo, Tor Johan S. (1980). Religionsfrihet og offentlig religion: Grunnlovens § 2 i går, i dag og i morgen. Oslo: Aschehoug. s. 58–59. ISBN 9788203103490. OCLC 7174279.
- ^ a b Rian, Dagfinn; Bøckman, Peter Wilhelm (1982). Religionsfrihet og toleranse i norsk samfunn og skole. Trondheim: Tapir. s. 52–53. ISBN 9788251904902. OCLC 10710402.
- ^ «AS-11668 - Skiptvet borgerlige vigselmann». www.arkivportalen.no. Arkivert fra originalen 15. mai 2022. Besøkt 11. mai 2022.
- ^ Elden, John Christian (2021-12-21), «religionsfrihet», Store norske leksikon, http://snl.no/religionsfrihet, besøkt 2022-05-11
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Dissenterloven
- Kristen-Norge åpnes, artikkel hos Norgeshistorie.no